mandag 7. januar 2008

Hverdagslige lyder

Jeg innbilder meg ofte at jeg har det stille rundt meg, når jeg er inntullet i hjemmets lune rede.
I dag fant jeg ut at det faktisk er mange lyder her.
Laptop'n suser stille, kattene maler, jeg hører naboen se på nyhetene
(hørselen til det eldre ekteparet vegg-i-vegg har blitt dårligere i løpet av det siste året),
gulvet som knirker på ett sted når jeg går over det, datterens fiksing av hår;
3 fhisst fhisst fhisst med hårsprayen, bittelite opphold (når hun dytter opp håret med hendene), så 3 nye fhisst fhisst fhisst, nytt opphold osv osv.
Og jeg lurer på hvorfor hårsprayen går fort her i huset...

Håndtaket som knirker når det åpnes og lukkes, susingen i rørene når naboen trekker opp på do eller bruker vannkrana, datter'n som hører på rap og hip-hop på The Voice, Mia som skraper med potene på persiennene for å signalisere at hun vil ut på verandaen (noe jeg egentlig er sikker på at hun gjør kun for å terge meg)...

Det er egentlig veldig stille her. Jeg er anti høy lyd, så tv og stereo står alltid på ett minimum.
Gjennomsnittsalderen i borettslaget er 75+, så jeg er skånet for party-bråk.

Hjemmelydene er gode. Det er noe forutsigbart og trygt over de.
Som f.eks når klokka tipper ca 14.15. Enten så åpnes døra og jeg hører en blid stemme som sier; "Hallo?" Og hvis ikke døra åpnes så ringer telefonen;
"Hei, ville bare si fra at jeg blir med Helga hjem, jeg."
Gode og forutsigbare ting som jeg kanskje ikke tenker over der og da, men som jeg merker veldig godt i kroppen hvis de ikke skjer.

De fleste lydene i vårt hjem er gode. Vi er priset med latter og samtaler, istedetfor smelling med dører og høye sinte stemmer. I noen hjem er det det som er hverdagslydene...
Eller en vond taushet.

Her er tausheten god.

torsdag 3. januar 2008

Om en avskjed og om sorg.

Det var nesten som å kjøre i ett julekort når vi dro opp til dalen i dag.
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.

Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.

Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.

Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....

Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.

-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-