fredag 26. desember 2008

Romjulstanker

Er det ikke rart hvor mange tanker som kan melde seg i søte romjulsdager?
Jeg gjør i grunn ingenting. Antrekket har vært rødrutete pysj som jeg har lånt av datter'n og nye tovede filttøfler jeg fikk til jul. Jeg tusler litt fram og tilbake i leiligheten, snakker med de jeg har rundt meg, ser på gamle julefilmer jeg har sett mange ganger før og koser meg. Og tenker.
Jula har enorm kraft til å framkalle tanker av ulik karakter. Familiære tanker, ensomme tanker, jeg-burde-gjøre-noe-godt-for-andre tanker, stygge tanker, kritiske tanker og glade tanker.
Som en stor kjele spikersuppe er de godt blandet sammen til en velsmakende sammensurie.
Filmene er preget av søtsuppe replikker og happy endings, med budskapet mer eller mindre dårlig skjult mellom linjene; Julemiraklene. Noen ganger skulle jeg ønske livet var mer som en film. En god gammaldags Hollywood innspilt klisje, hvor alle sier de rette tingene på de rette stedene, hvor alle ser viktigheten av de små tingene og de dulgte hentydningene er klare som dagen. De veksler blikk og bare VET. Du skjønner tegninga, ikke sant? Livet er sjelden som en Hollywood film. Vi har glimtene, som skinner opp og som blekner bort i løpet av kort tid. Resten er hverdager, gode og dårlige om hverandre. Julen er den høytiden som vi enten elsker eller hater. Ingen er totalt uberørt av den, uansett om de tar lett på den eller henger i taklampene med tunga hengende ut av munnen med støvfilla i den ene hånda og salmiakkflaska i den andre. Når middagen kommer på bordet, blir vi mette etter en porsjon og slitenheten tar kvelertak på mange. Det er den dagen i året som SKAL være koselig! Okke som! I stille stunder på verandaen på selve julekvelden, tenkte jeg på de som grudde seg som bare rakker'n til nettopp denne dagen. De som satt med en angstklump som fylte hele kroppen og ville glemme hele dagen. De som prøvde å dekke over overdrevent bruk av alkohol, de som ikke gadd å skjule det, jeg tenkte på ungene som knapt fikk en eneste julegave og var glade for de få de fikk, selv om det kanskje ikke inneholdt det de absolutt ønsket seg, jeg tenkte på de ungene som ikke var fornøyd til tross for alt de hadde fått. Jeg tenkte på de som satt alene både ufrivillig og frivillig. Det var det jeg gjorde. Jeg tenkte på de. Men jeg gjorde ingenting. Verden er urettferdig og det kommer kanskje klarest fram i jula. Treåringen til stesøster'n min fikk så mange gaver at på slutten sa hun bare "Næmmen da..." Jeg leste om en annen femåring som ikke orket å åpne flere gaver og ba noen andre om å ta de, hun hadde fått så mange allikevel. Jeg får en emmen følelse i kroppen av slikt.
Det er ikke en selvfølge å få julegaver. Verken for liten eller stor, selv om det er en større selvfølge for barna. Vi sier jo så svært at "Jula er for ungene." Men er det en selvfølge på hva som skjuler seg inne i det glansede papiret? Forplikter vi oss til å gi det som står på ønskelista? Er det rettferdig? Barnerommene flyter allerede over av leker, til jul etterfylles de allerede stappfulle lekekassene med leker som er gøy i kanskje noen få uker. Jeg leste om en mor og sønn som gjorde det på fin måte. For hver nye leke han fikk, måtte han gi bort en, som de ga til Frelsesarmèen eller sendte til barnehjem i utlandet. Det eneste kriteriet var at leken måtte være i god stand. Gutten lærte å dele på godene, moren slapp ett overfylt gutterom, og ett barn med helt andre forutsetninger fikk en leke som h*n kanskje aldri hadde trodd de skulle få. Når det kommer til barns ønskelister, følger vi de ofte til punkt og prikke. Vi kjøper spill til diverse elektroniske firkanter som plugges til en tv. Vi kjøper Barbier og Bratz, vi kjøper Lego og andre byggeenheter. Hadde barn blitt glade for ett halvtårs gavekort på den lokale kinoen? Eller til svømmehallen og klatreveggen på det lokale treningsstudioet? Sammen med oss voksne? Eller lettere fortalt; Å gi dem TID? Vi pakker ofte inn dårlig skjult samvittighet i form av dyre gaver. Vi mennesker er rare slik.
Det er få dager igjen av året og dette er min melankoli-tid. Jeg sa at tankene var mange og at de er av ulik karakter. I stedet for å tenke burde jeg jo gjøre noe. Meldt meg hos Frivillighetssentralen og sagt at jeg ville invitere noen av de ensomme til julefeiring hos meg, f.eks. Hadde jeg fått det bedre med meg selv da? Eller glorifiserer og forherliger jeg meg selv som ett ordentlig godt medmenneske? Jeg vet i grunn ikke. Jeg er ambivalent. Jeg er en av de som har en trygg og forutsigbar jul. Ikke noen store mengder av alkohol verken i mitt eget hjem eller i den øvrige familie. Ingen sinte stemmer eller utrygghet. Hvorfor er det da så vanskelig å åpne dørene for noen som ikke vil sitte alene, men som allikevel gjør det?
Jeg har ingen mengder av sånn og slik, men jeg deler gjerne. Hvorfor gjør jeg det ikke i jula, når kanskje mennesker trenger det mest? Og dessuten.. Hva med de resterende 363 dagene i året?
Verden trenger gode medmennesker mellom nyttår og jul også.
Jeg er veldig glad for at det finnes noen vil gå gatelangs i Oslo og gjøre julen god for de som er skråstilte. Hvorfor tar ikke flere av oss med oss ungene og viser at jula ikke bare er lys og god?
Vil vi skåne dem for elendigheten, for at i jula skal vi kose oss?
Vi sitter og mesker oss både dorske og dvaske, mens vi sender en liten tanke til de som ikke er like heldige som oss, før den forsvinner like kjapt som den kom og koser oss videre med maten og juletreet som knapt vises pga den svære pakkehaugen. Skal vi ha dårlig samvittighet, eller har vi rett til å kose oss uten å tenke på de som ikke har det fullt så bra? For jeg vet veldig godt med meg selv at hvis naboen min hadde blitt slått helseløs og ungene hadde ligget livredde under senga, hadde jeg ikke hatt noe problem med å få dem inn til leiligheten min og latt de være her.
Så hvorfor er det da så vanskelig å gi litt av seg selv og dele godene?

Det er romjul og jeg er tankefull. Iført pysj og varme tøfler.

onsdag 24. desember 2008

Jeg har fått min første julestrømpe!

I mange år har jeg laget julestrømpe til datter'n. Dette har blitt en tradisjon jeg ikke får lov til å gi meg med før jeg blir eldgammal. Jeg koser meg veldig med å lage i stand og fylle denne julestrømpa hvert år. Det er noe magisk og spennende med julestrømper, og det er så gøy og se forventingsfulle øyne og ivrige hender som graver nedi den store strømpa. Jeg elsker synet og da er det virkelig jul.
Jeg ble rykket ut av søvnen hvor jeg nettopp prøvde å stappe et hundehus inn i en vegg, av en stemme som ønsket meg god jul. I fortsatt søvn-ørske med øynene oppe i kun to smale striper, ser jeg noe stort og hvitt komme mot meg. Datter'n jumpet ned ved siden av meg og satte en stor ordentlig julesokk ved siden av. Min første julesokk! Jeg ble så glad!
Jeg kreket meg ut av senga med fine myke sokken i hånda, fikk på meg morgenkåpa og tasset ut i stua. Innholdet var to englefigurer som datter'n kjøpte til meg når vi var på Gjøvik, og massevis av favoritt godteriet mitt, Knaz, Stratos, smågodt, Ifa, Center...
De som sto bak denne herlige og rørende overraskelsen er mine beste venner. Gjennom datter'n hadde de fikset og ordnet for å få til dette. Julesokken har datter'n hatt gjemt i skoleveska si etter at hun ordnet den klar på lørdag og jeg har ikke skjønt noe som helst. Ikke ett zipp har jeg forstått! Her har flere ledd sneket bak ryggen min og de har gjort en utmerket jobb.
Kjære bestisene mine; Tusen tusen takk! Dere er noe av det snilleste og beste som finnes og jeg er så utrolig inderlig glad i dere! Jeg er kjemperørt!
Jeg sendte en sms og takket dem begge to. Den ene bestisen svarte; "Alle fortjener julestrømpe på julaften. Sånn er det bare." Den andre svarte; "Gleden er på vår side."
Jeg elsker min og her er den.

tirsdag 23. desember 2008

Det lille julemysteriet.

På utgangsdøra mi henger det en einerkrans som stemoren min har laget til meg.
Hvert år får jeg en slik en, med en rød sløyfe på. Det er en fin juletradisjon blitt.
Den henger der grønn og fin, helt til den begynner å drysse noe helt fryktelig slik ca 2 juledag.
Men i dag skjedde det ett lite julemysterium. Datter'n og jeg skulle hjelpe søs med å kjøre hjem juletreet hun hadde kjøpt, og i det vi åpner døra ut i gangen ser jeg at noe har skjedd i einerkransen min! Midt inne i kransen satt det en nisse!
Hvor i all verden kom den fra?! Jeg spurte datter'n, men hun var like overrasket som meg.
Vi dro avgårde og pappa ringte meg når vi kjørte opp til søs. Kunne jeg hente en juletrefot?
Han skulle sette den ved hjullasteren ved golfbanen. Vi hentet søs og dro avgårde til golfbanen og rett foran det digre kjøretøyet sto det en forlatt juletrefot. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av det, for det så unektelig en tanke snodig ut. Gjøremålene ble unnagjort, og på vei hjem funderte datter'n og jeg på hvor den lille nissen kom fra. Vi kom fram til at det måtte være en av naboene.
Når vi kom inn i oppgangen vår, sto døra inn til naboen oppe. Naboene våre er forresten verdens hyggeligste naboer, et ektepar på 92 og 88. Vi titter inn og der sitter mor-nabo og datteren-på-ca-60-år med lure smil og glade øyne ved kjøkkenbordet og har juleverksted. De lager nisser.
-Jasså, så det er dere som har satt nisse i kransen min?
-Åh, har du funnet ut det allerede?!

Trenger jeg egentlig og si at jeg ble rørt langt ned i tærne? Både av nissen og bildet av de to ved kjøkkenbordet som var fylt med nisseremedier og glade ansikt?

fredag 19. desember 2008

Jeg-form er noe ordentlig tull!

Jeg tuslet mellom bokreolene og snuste inn luften som bare finnes hos bokhandlere.
Jeg tok opp en og annen bok, leste på baksiden og la de som virket interessante på minnet.
Ved det ene bokpodiet sto en ekspeditør og hjalp en kunde.
-Den har fått veldig god kritikk.
Det kunne nesten se ut som om kunden veide bokens innvendige tyngde i hendene, ansiktet var foldet i en skeptisk grimase bak brilleglassene. Hun snudde på den og leste på baksiden enda en gang, før hun åpnet den og bladde fort og skjødesløst fram og tilbake. Uvirkårlig.
-Ja, det er moren min som skal ha den, sa hun nesten mer til seg selv.
-Da er nok dette en fin gave. Romanen fenger de godt voksne også.
Ekspeditøren smilte vennlig.
Kunden ble bare mer og mer skeptisk.
-Bøker er så ufattelig dyrt. Jeg skjønner ikke at en liten firkant med tekst inni, skal koste flere hundrelapper. Det er de da vitterlig ikke verdt!

Ørene mine spisset seg og jeg fikk lyst til å gå bort å si at det faktisk var en form for kunst hun holdt i hendene. At det har sittet ett mennesket i ett ukjent antall timer og skrevet denne boka. Ett menneske som har drevet research, som har kladdet, som har sittet og revet seg i håret, som har sittet på gulvet med ett lass av ark liggende rundt seg på gulvet, mens helheten tilslutt kom som en selvfølgelig åpenbaring. Og dessuten, det er mange ledd bak en bok. Det er ikke forfatteren som sitter fornøyd for seg selv og sier at "Denne boka skal jeg ihvertfall ha 400 kroner stykket for." Jeg kjente meg med ett veldig provosert.

Kunden bladde fortsatt fort gjennom boka.
-Jeg liker ikke å lese bøker som er skrevet i jeg-form! Sammen med uttalelsen, klasket hun boka sammen og formelig kastet den fra seg på podiet.
Ekspeditøren tok pent opp boka og strøk den diskret over genserermet, for å fjerne fingermerker fra omslaget før boka ble lagt pent ned på stabelen der den hørte hjemme.
-Ja, vi er jo forskjellige, sa ekspeditøren. Men kanskje moren din liker å lese bøker i jeg-form?
-Nei, det tror jeg ikke. Det blir nok en vase i stedet.

Kunden gikk og ekspeditøren mumlet noe jeg ikke fikk med meg.
Jeg tuslet videre rundt i butikken og leste på bokryggene.

mandag 15. desember 2008

Til minne om Anne-Cath.

-Njaæ.. Han så på meg med ett skeptisk utrykk i de stålgrå øynene.
-Jeg tror jeg heller vil anbefale deg å skrive om en av de gamle store norske forfatterene.
-Hvorfor det? spurte jeg.
-Hvorfor må jeg tråle meg i gjennom x antall tørre bøker og annet materiale, jeg overhodet ikke har lyst til å skrive om?
Jeg kjente jeg ble litt provosert, samtidig som jeg ble enda mer standhaftig i beslutningen min.
-Hvor mange skal skrive om Knut Hamsun, Olav Duun og Sigbjørn Obstfelder?
Han medga at det var endel.
-Ja, nettopp. Så når jeg sier at jeg vil skrive særoppgave om Anne-Cath Vestly, så vil du helst at jeg ikke skal gjøre det?
-Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg tenker på hva du kan klare å få ut av det.
-Få ut av det?! Hun har jo en hel verden jeg kan ta av.
-Men hva med å finne med en problemstilling du kan drøfte på en ordentlig måte?
Jeg ser ikke helt for meg hva det skal bli og jeg sier jo dette til ditt eget beste.
Den avgjørende norskkarakteren din avhenger jo veldig av denne særoppgaven og jeg vil helst ikke se at du raser to karakterer ned fordi du vil skrive om en forfatter og hennes forfatterskap, som jeg ikke ser at du kan få til noe bra på.
-Ok, svarte jeg. Jeg hører hva du sier, men jeg er ikke enig. Jeg kommer til å skrive om Anne-Cath Vestly og hennes forfatterskap.
Norsklæreren min på videregående så litt misbilligende på meg, men ga meg klarsignalet.
-Det er din norskkarakter, sa han så, før jeg gikk ut av klasserommet.

Året var 1999 og jeg hadde satt meg på skolebenken igjen for å ta noen fag. Norsk var ett av de. Tre års videregående norskpensum på ett år. Jeg frydet meg over faget og fløy som en virvelvind mellom 1, 2 og 3 klasse og leverte stiler og oppgaver i ett tempo jeg normalt hadde blitt svett over. I tredje klasse skulle vi levere den store fryktede særoppgaven og jeg valgte å skrive om Anne-Cath Vestly. Jeg leste igjennom mange av min barndomsfavoritter og koste meg med å skrive om forfatterskapet hennes. Problemstillingen var enkel å velge;
"Mellommenneskelige relasjoner i forhold til tidsepoken de ble skrevet i."
Jeg tok for meg både storfamilien (Mormor og de åtte ungene), kjernefamilien (Lillebror og Knerten), de omvendte kjønnsrollene der far var hjemme (Aurora) og enslige foreldre (Guro). Jeg drøftet og drøftet, jeg skrev og skrev. Jeg synset og mente. Jeg leste mer og skrev enda mer.
Oppgaven tok form og jeg kjente meg så stolt og glad innvendig. Dette var om jeg så må si det selv, en dritbra oppgave, og jeg gledet meg til å levere den.
Innleveringsdatoen kom og jeg klasket fornøyd oppgaven min med ett stort smil, på kateteret til den strengeste norsklæreren noensinne. Han gikk for å være det. En fryktet sensor på norskeksamene, men en dyktig lærer. Det skal han ha, til tross for sin forkjærlighet til de store tunge gamle forfatterene. Han så opp meg, med ett fortsatt skeptisk utrykk i de fortsatt like stålgrå øynene. Ventetiden var lang og av og til angret jeg meg på at jeg hadde levert inn en oppgave han hadde frarådet meg å skrive. Men gjort var gjort. Jeg visste jeg hadde levert en god oppgave. Den dagen han tok oss inn èn etter en, for å gå igjennom oppgaven og gi oss karakteren, hadde jeg vondt i magen. Det er nervepirrende å være kjerringa mot strømmen noen ganger.

-Jeg vet ikke hva jeg skal si, begynte han.
Jeg kjente hjertet sank litt nedover, nærmere magesekken og jeg holdt pusten.
-Jeg må bare ta av meg hatten for deg og oppgaven din, sa han videre.
Du får en meget sterk 5+ (fem pluss) på denne oppgaven.
Jeg ropte rett ut og kastet meg rundt halsen på ham. Han ble forfjamset, men tok seg fort inn igjen og snakket videre om oppgaven og jeg hørte egentlig ikke ett ord av hva han sa. Det eneste jeg fortsatt hørte var; "Fem pluss, fem pluss, sterk fem pluss, fem pluss, meget sterk fem pluss!"
Standpunkt i faget ble 5 skriftlig og 6 muntlig.
Det er lite jeg er så stolt av som akkurat disse karakterene i norsk på videregående, året 1999.

Når jeg kom hjem satte jeg meg sporenstreks ned og skrev ett brev til Anne-Cath Vestly og jeg la ved både særoppgaven og den skriftelige tilbakemeldingen. Jeg bare måtte dele dette med hovedpersonen selv.
Noen få uker etter, lå det ett brev i postkassen min med ukjent håndskrift utenpå.
Inne i konvolutten lå det ett håndskrevet brev fra nettopp Anne-Cath.

"Kjære Sokken.
Nå har jeg endelig fått tid til å lese den fine oppgaven du hadde skrevet om bøkene mine.
Det var fint å lese, for selv om du hadde dine kilder, hevdet du så absolutt dine egne meninger og oppfatninger av hva du fant i bøkene.
Jeg lurer jo på om jeg selv noen gang kunne ha skrevet en slik særoppgave. Det tror jeg ikke og jeg er litt glad for at jeg ikke går på skolen nå og at slikt ville blitt forlangt av meg.
-Men det er jo sånn at mennesker er forskjellige, og jeg skjønner jo at det er bra at mange etterhvert har oppdaget barnelitteraturen. I begynnelsen var jeg ganske redd for de forangripende kritikerene. En er jo redd nok på forhånd når bøkene kommer ut, men så får det gå som det kan, og det jeg hele tiden tenkte var nok at jeg fikk skrive slik som jeg hadde lyst til.
Men jeg fikk mange kalde bøtter i hodet. Dette ble mye om meg. Lykke til med deg. Hils den lille og gi henne kortet jeg legger ved. (Som var en nydelig tegning av Knerten.)
Hilsen Anne-Cath Vestly.
P.S. Nå kommer jeg jo på en liten ting jeg vil du skal sette på i oppgaven din: Studioteateret arbeidet bare som en gruppe under krigen og hadde ikke sin presentasjonsforestilling før høsten 1945! "
-------

I dag når jeg sto opp kunne avisene fortelle meg at Anne-Cath Vestly var død.
Jeg kjente en sorg over at ett av de fineste menneskene i norsk litteraturhistorie er borte.
Hun turte der andre ikke turte. Og hun tok barn på alvor.

Takk, Anne-Cath.

lørdag 13. desember 2008

Nattskyggene

Gjennom gardinene skimter jeg trærne som beveger seg i takt med vinden.
De lager mørke skygger på veggen og jeg følger de med øynene mine.
Krampeaktig later jeg som om skyggene er lyse og gode.
At de fører med seg en strøm av vennlighet og velvære.

Månen lyser det kalde lyset sitt gjennom de tynne gardinene.
Jeg ser på hånda mi, og tenker at i dette lyset ser jeg død ut.
Kanskje jeg er det? Det er slik jeg føler meg.
Som en levende død.
......

Stillheten og nattemørket er alt annet enn trygt når du ligger ved siden av en som kysser deg kaldt god natt med ordene;
"Og hvis du rører deg er dèt det siste du gjør, jævla fitte."

torsdag 11. desember 2008

De uskrevne bloggreglene.

Når jeg begynte å blogge for snart 2 år siden, hadde jeg lest rundt på noen få blogger sporadisk en periode. Disse var "kjentfolk" fra andre nettsteder og venner ellers.
Lothiane var den som pushet meg til å lage min egen blogg og jeg angrer ikke ett sekund.
Vi satt pr telefon og hun geleidet meg gjennom alle stadiene i opprettingen både av blogg og statcounter. Disse tingene var helt gresk for meg og jeg var glad for all hjelp jeg fikk.
Som fersk blogger ble jeg griseglad for hver kommentar jeg fikk på det jeg skrev, selv om det bare var fra kjentfolk. Noen leste det jeg skrev og jeg ble glad langt ned i tåneglene.
Jeg var litt redd for å kommentere hos ukjente bloggere, for hva skulle jeg si?
Jeg leste fine innlegg, jeg leste provoserende innlegg og jeg leste artige innlegg, men det eneste jeg fikk meg til å skrive var; "Fint innlegg", "Jeg er helt enig" osv.
Ingenting som egentlig krevde noen interaksjon tilbake.
Fremdeles er jeg nok litt der. Når jeg entrer bloggene, har det meste blitt sagt fra før eller jeg vegrer meg. Jeg er ikke den som sparker høyest eller deler ut sleivspark i øst og vest. På mange måter er jeg fortsatt en fersk blogger som driver og føler meg fram. Jeg har egentlig ingen"fast" form på min egen blogg enda heller, selv om jeg har båssatt meg selv som en feelgood blogger.
Èn ting vet jeg derimot, jeg skriver ikke for å få flest lesere eller flest treff. Jeg blir veldig glad for kommentarer og jeg prøver å svare hver enkelt. Jeg har tid til det, jeg liker det og jeg synes det skal være slik. Men jeg forventer ikke å bli svart når jeg selv kommenterer inne hos andre.
Metabloggen tar for seg dette på en fin-fin måte.
Det siste døgnet har jeg lest noe på nett som provoserte meg veldig og er bakgrunnen for at jeg satte meg ned for å blogge dette innlegget. Folkeskikk synes jeg gjelder i like stor grad her inne i cyber'n, som der ute i virkeligheten. Hets og uthenging av enkeltpersoner til tross for ulike meninger har jeg liten eller ingen sans for. Misforståelser kan fort skje ved skrevne ord. Tonefall og mimikk er borte og man må bare tolke som best man kan. Jeg kan legge godviljen til eller jeg kan ta det meste opp i verste mening. Det er mitt valg.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ytterst sjelden deltar i store diskusjoner på nett. Jeg fikk metta mi av det på Nettby for noen år siden og har siden skydd det som pesten.
Dessuten skal jeg være så ærlig å si at jeg synes flere av mine bloggolegaer virker dritskumle!
Jeg er litt misunnelig på dem også, som virkelig slår i bordet og inviterer til debatt. Av og til føler jeg meg som en liten unge som slår, for så å løpe så langt jeg kan.
Akkurat nå gjør jeg faktisk ikke det. Jeg har sittet og sett gjennom fingrene på dette i lengre, og kommet fram til den konklusjonen at enkelte mennesker ikke engang egner seg på nett.
Dette handler vel kanskje om selvinnsikt og evne til å ikke ta alt på nett dørgende personlig, som dessverre noen ofte gjør.
Jeg satt lenge og håpet på at dette var ett Esquil-prosjekt, men jeg tror dessverre at teorien min på det gikk i tusen knas i dag.

Jeg aner lite og ingenting om deg som sitter og leser dette, du vet det du leser og evt har lest om meg. Jeg vet ikke om du kommer til å føle deg truffet, eller om du deler min oppfatning.
Det vi kan fastslå er at de aller fleste av oss, skjønner de uskrevne bloggreglene.
Vi deltar i andres kommentarfelt av fri vilje, vi lenker til andres blogger av fri vilje uten å kreve at motparten skal finne deg like leseverdig, og vi går som oftest videre med ett skuldertrekk når vi kommer over noe vi absolutt ikke liker å lese. Vi trenger ikke å dynge ned andres kommentarfelt eller egen blogg om hvor stygg bloggen til vedkommende er, eller hvor superjævla teit det vedkommende skriver er. De fleste skriker ikke i bloggen sin om hvor urettferdig det er at noen har mange lesere, mens andre har nesten ingen. Misunnelse er negativ følelse som gir utslag i skumle tendenser og usaklighet når det får ta overhånd.
Det har vi sett eksempler på før.

En "rister's" bekjennelser

Jeg ser på den fint innpakkede gaven. Den er litt avlang firkantet, med en ubestemmelig form.
Papiret er grått med ett pent bånd i rødt knyttet i en sløyfe. En rød stjerne henger fra knuten og på papiret står det; "Til Solskygge, Fra vennene".
Jeg kjenner det klør i fingrene. Jeg kaster stadige blikk bort i hjørnet, der den støtter seg halvveis mot veggen. Jeg setter meg på hendene mine. -Kan ikke, skal ikke!
I ett byks er jeg plutselig oppe, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg står ved siden av fristelsen i grått og rødt. Jeg bøyer meg fort ned og løfter herligheten opp.
-Ikke tung, ikke myk... Tankene farer kjapt gjennom hue mitt.
Jeg strammer grepet en tanke og klemmer. -Hmm....en boks. Sånn på siden av noe annet som skjuler seg inne i papiret. Jeg løfter herligheten opp til hodehøyde, før jeg tar det reale "riste-grepet", det vil si at jeg rister den godt foran ørene slik at øresansen ikke skal miste en eneste lyd. Jeg rister hardt og lenge! Følelsen er forløsende. -Se! Jeg rister på den! Den lille metallboksen er der for å forvirre meg, jeg vet det. Disse vennene ga meg en haug med nøtter sammen med julegaven i fjor. Det klirrer i ett eller annet inne den lille boksen.
-Muligens noe hard plast?

Jeg vender sakte opp og ned, for å høre om jeg kjenner igjen lyden. -Det er kanskje bare to-tre nøtter i år? Jeg rister herligheten kraftig igjen. -Åh, jeg er så nysgjerrig!
De ser på meg og smiler. -Du altså. Litt overbærende, men jeg vet de synes det er gøy å lure meg. At jeg ikke har den minste peiling på hva som skjuler seg der bak papiret.
Jeg rister noen ganger til, før jeg litt motstridene setter den ned på gulvet igjen. Jeg pusher de for hint og får bare uforståelige koder tilbake. Jeg resignerer. Men bare for en stund.
Jeg kaster stadige blikk mot hjørnet. -Hva er det?
Dagene går og jeg skal snart hjem. Herligheten blir lagt i en pose og satt i bagasjen på bilen. Jeg tenker på den av og til, mens jeg sitter bak rattet og tilbakelegger mil for mil. Vel hjemme tar jeg posen andektig i hånden og låser meg inn til mine fire vegger. Jeg pakker ut av bagen og snart står posen med herligheten alene igjen i gangen. Jeg løfter den opp og tar den med inn på soverommet for å legge den i den andre store posen med flere herligheter, som jeg vet hva er fordi det tross alt er jeg som har pakket dem inn. Jeg løfter opp den grå og røde. Rister kraftig ett par ganger, før jeg lar to fingre stryke ømt over papiret..
Det er ihvertfall en metallboks der!

søndag 7. desember 2008

Vi burde hvile mer.








Kroppen trenger hvile. Mer hvile enn til vanlig.

fredag 5. desember 2008

Feil nr 1

I vasken på badet lå det ett brev.
Jeg så på det og kjente alt blodet forsvant fra kroppen min og samlet seg i hjertet.
Jeg begynte å skjelve, visste hva som ventet meg.
Kjære venninnen min.. -Ikke send meg flere brev.
Jeg kan ikke ha venner akkurat nå.

tirsdag 2. desember 2008

Jeg skal bli tante!

Når jeg først er i småprat-hjørnet kan jeg fortelle dere at jeg skal bli tante.

Hurra!

mandag 1. desember 2008

1 Desember blues. Eller ikke.

Det er julemåneden og jeg sitter oppe midt på natta og ser på de ellers så mørke vinduene i nabolaget har fått opp julestjerner og adventstaker. Nabolaget ser mildere ut i natt, enn hva de gjorde i går. Mer åpne. Mer imøtekommende.
Desember er en ettertanke måned for min del. Visst er den full av småstress og enkelte gjøremål, men det er den siste måneden i året. Enda ett år har snart passert.

...Og så rister jeg den bluesen av meg!
På onsdag skal jeg på juleferie! Da forsvinner jeg noen dager ned til Bestisen og Sambisen, og jeg gleder meg så ellevillt som bare en glad sokk kan gjøre.
Det er noe helt spesielt å ha noen dager sammen med disse gode menneskene.
Det er både kos, terapi og artig! Rene kinderegget!

I dag har jeg forresten vært ute hos mitt faderlige opphav og stemutter og bytta ønskelister.
Pappa hadde nettopp bakt sirupstynnkaker og avskjæret er det beste som finnes.
Nå ER det snart jul, nå!
Bror på 15 hadde også skrevet ønskeliste, skriveren streika så han måtte køle ned for hånd og jeg sitter her enda og humrer over kråketegn. Han skjønner nok at søster'n er 20 år eldre, fordi det står beskrivelse av hva det er også. Flink gutt.
For hadde det bare stått "Raser Cache.." (må be om skrifttydning) og "Soundblast x-fi go", så hadde jeg ikke hatt minste snøring på hvor jeg skulle gått for finne det.
Nå vet jeg at det er en datamus og ett lydkort.
Se! Jeg lærer noe hver dag.

Noe annet positivt, er at i dag er hvilepulsen på under hundre. Juhuu!
Jeg gleder meg til jul!