Solskygger

Svalestupet

2010-08-31T10:36:00.007+02:00

Denne dagen inneholdt tørre sviende øyne, voldsom aggresjon, romantiske ideer, apati, trang til å rømme, innsatsvilje, redsel, lengsel, irritasjon, sorg, latter, sol, regn, en herlig ny fargerik veske, jeg gjorde meg liten, jeg gjorde meg litt større, jeg lot som ingenting, jeg kastet stein så langt jeg fikk dem, jeg bet meg i leppa og jeg lo så tårene rant, jeg sa nei og mente ja, jeg var taus, jeg snakket litt og jeg ønsket det meste av verden pokker i vold og vel så det. Det er forsåvidt helt greit at denne dagen er over. Selv om den hadde sine høydare og gullkantede øyeblikk.
På enden av den tørre brygga der venter noe fruktbart.

Klar, ferdig...

2010-08-30T12:40:00.005+02:00

Jeg tror jeg har vurdert å slette denne bloggen unevnelige mange ganger det siste halvannet året, men når det har kommet til stykket har jeg jo ikke klart det. Ubestemmelig har fingrene mine ligget slapt på tastaturet, mens jeg har stirret tomt på Solskyggene. Sol-skygge-sol-skygge-sol...
Livet mitt tok retninger jeg knapt trodde var mulig og det var lett å nedprioritere bloggingen.
Pc og nett hadde tatt altfor stor plass og tid i flere år, og jeg ville bort og ut fra boksen og ut i livet. Det gjorde jeg.
Jeg ristet av meg ubehagelige nettmennesker, jeg ble frisk, jeg begynte å jobbe, fant en av verdens fineste menn, dro på skrivekurs i Italia, fikk nye venner, og har blitt avhengig av å være ut i naturen. -Hvilken klisje! "Liker skogen og fjellet." Det er takk og lov ingen kontaktannonse jeg er ute med. Jeg har bare gjenoppdaget at jeg elsker skogen.
Jeg begynte forsiktig å surfe over gamle blogger jeg pleide å lese og som jeg brått forlot uten forklaringer av noe slag, men oppdaget at flere dem ikke har blitt oppdatert på 1 år, 6 mnd osv. Det var altså flere som forsvant ut av bloggesfæren på samme tid. Noen er gudskjelov fortsatt der, noen husket jeg egentlig ikke, og det er haugevis med andre fine blogger jeg nettopp har oppdaget. At Tante Grønn ikke lenger er der på samme måten gleder meg enormt! Sånne årsaker liker vi! Benken vår står der allikevel.
Det er rart med bloggepause, det føles litt som på å begynne helt på nytt. Mye er jo helt nytt, livet leker mer, rettere sagt jeg leker mer, samtidig som jeg fortsatt er komplekse og svært sammensatte meg.
Hurra for nye begynnelser!

Go´værsliste, del 2.

2010-08-29T00:03:00.004+02:00

- Gode hårdager.
- Og dager som jeg generelt føler meg vakker.
- Å sove godt.
- Når jeg hører noe helt nytt i en fin tekst jeg har hørt mange ganger før.
- Skogstur i striregn.
- Skogstur i solskinn.
- Ok, skogsturer med vidt spekter.
- Tenke tilbake på uken i klosteret i Italia.
- Å være varm på hender og føtter. (Dette er ikke selvfølgelige ting.)
- Datterens latter.
- Kaste fiskesprett.
- Kvesse blyanter.
- Å ha noe å se fram til. Hellas f.ex.
- Karis blogg. Kattene hennes lager fortsatt engler i snøen.
- Ordentlige knuseklemmer av mennesker jeg er glad i.
- Evnen til å fantasere og drømme.
- Å kunne krype under dyna i verdens beste seng og vite at varm hud er kun cm unna.

Fortsettelse følger plutselig...

Svarte katten og drømmefangeren.

2010-08-28T00:43:00.013+02:00

Av og til ringer stillheten svart i ørene. Jeg skulle ønske den ropte at jeg skal komme ut å leke blant nattskyggene og de svarte kattene som smyger seg lydløst langs husveggene på raske myke poter.
I stedet slipper jeg taket i hånden som holder min og står opp fra den varme senga, setter de nakne føttene på det kjølige gulvet og går ut av mørket.
Tid står aldri stille, den lever. Selv i nattemørket. De mest ensomme timene passerer mens jeg gjør ingenting. Jeg burde skrevet lister. Jeg burde fange noen av ordene som blir tenkt, sagt og vist. Jeg burde tapetsert veggene med dem og sittet midt på gulvet og lese dem om og om igjen, helt til jeg kunne dem utenat, helt til de overdøvet den svarte stillheten som ringer hardt i ørene.
Jeg burde la meg selv falle, fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å la meg selv slippe taket.
Drømmefangere har den effekten.

Go´værsliste.

2010-08-23T22:26:00.003+02:00

- Rekeaften med gode venninner.
- Utenlandsgave fra Italia.
- Postkort som overraskende ligger i postkassa.
- Gummistøvler med røde lisser og englemotiv.
- Skogsturer med tøff mann og kul bikkje.
- Datter som tør å skille seg ut.
- Kjæreste som vinker fra sofaen.

To be continued...

Startstreken

2010-08-19T23:28:00.007+02:00

Ord er ikke bare ord når jeg skal skrive dem. De skal passe sammen med andre ord og de ordene skal igjen passe sammen med de ordene og jeg må passe på at jeg ikke gjentar meg selv for ofte og at setningene ikke starter likt.
-Ord!
Av og til river jeg meg i håret av dem! Jeg er så bestevenn med dem inne i hodet mitt, helt til jeg skal ha dem ned på papiret. De oppfører seg nesten som en elsker jeg skal være naken med for første gang. Hvordan føles de? Kommer de til passe sammen, kommer de til å like hverandre? Kommer de til å passe sammen med meg og mine ideer, mine tanker om hvordan jeg vil de skal være?
Vil de føle seg flaue og litt brydde eller vil de strutte av selvtillit?
Jeg følger linjene og fasongene på hver bokstav med blikket, nesten kjærtegnende, litt undersøkende. Jeg vil vite alt om dem.

----

Jeg har hengt opp flere ulike bilder over skrivebordet mitt. Til inspirasjon. Så enkelt. Og så forbanna vanskelig. Hvert bilde har en historie. Noe jeg vil huske eller noe jeg vil lære. En stemning, en følelse, en farge eller melodi. Rett i glaninga har jeg en tegning av Fredrik Skavlan, av en hai som sitter på brygga sammen med en mann med baderingen sin under armen. Mannen sier til haien; -Nei, du skal ikke "vente å se hva jeg gjør". Skal du bade eller skal du ikke?
Gamle lesere husker kanskje min nesten aller største frykt: Hai.
Jeg ser hai i innsjøer, i bekker ... til og med i badebasseng. Når jeg er i vann, må jeg sette i gang den rasjonelle tankegangen med tvang. -Nei, det finnes ikke hai her. Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut. Så overtar frykten og jeg beiner inn de to meterne til land og når jeg snur meg ser jeg ryggfinnen forsvinne ned i det store dypet. Når jeg snur meg igjen er det bare de små krusningene etter meg selv og min egen panikk langt der inne på grunna.
Det er sånn jeg har det nå. Angående bokstavene. De har blitt ganske store og skremmende til å være små fislebokstaver str ca 12. Jeg må finne igjen det rasjonelle med andre ord. De biter ikke fingertuppene av meg når jeg trykker på en tast. Kulepennen spiser seg ikke innover armen min når jeg trykker den ned mot det hvite papiret. Pust inn. Pust ut.

Note to self; -Skriv for faen. Kos deg.

Tukt.

2010-07-24T23:02:00.006+02:00

Fingrene som sensuelt hadde strøket over hoftekammen din, henger avslappet på kanten av håndflaten. Tyngden er ikke lenger tung.
- Jeg gir deg hjertet mitt, sa du.
Jeg var ikke så sikker på om jeg ville ha det. - Kjønnet ditt, ja. Men hjertet?
- Se! Med stor iver holdt du det fram, blodig, varmt og glatt.
Jeg tok i mot, veide det i hånda mens jeg studerte det og lot tommelen stryke varsomt over det. Det føltes erotisk, men spesielt kjærlig var det ikke.

- Jeg kan ikke ta i mot det, svarte jeg mens jeg strakk ut hånden for å gi det tilbake.
Du sto der blottet til benet.
-Ta det, det er ditt uansett.
Så rettet du pistolen mot deg og skjøt.

Jeg så du segnet om foran meg. Jeg trakk litt på skuldrene og lurte på bruksverdien.
-Hjerter er jo alltid populært.
Jeg kunne sette det på armbåndet sammen med den lykkebringende hesteskoen og de små skjellene.

Jeg festet det, hårene på armene mine reiste seg og jeg strøk over den våte, glatte flaten.

Bilde av Nanna Melland - Heart charm.

Sommer i livet og på kalenderen.

2010-07-22T23:33:00.005+02:00

Jeg kjøpte meg fjellsko. Også gikk jeg Besseggen.
Jeg tror jeg kan kalle det en stor personlig seier, et klart overblikk og bokstavelig talt en opptur.
Det var noen veldig store "Halleluja-øyeblikk", et par "svarte-faen-hva-er-det-jeg-har-begitt-meg-utpå-øyeblikk" (de kom vel og merke i løpet av de første timene, som ble tilbrakt i tjukk tåke) og mange mange glade øyeblikk. Så lettet tåka og jeg sto på toppen av verden sammen med den lange fine mannen min og skuet utover, bortover og nedover; Blå himmel, sjøgrønt vann, hvite skydotter som seilte forbi og stolte høyreiste fjell med hvitt på toppene, lik kloke menn og kvinner som har levd en stund.

Disse fjellene med kraftfulle bekker som renner nedover fjellsidene som blanke blodårer, gjør meg ydmyk. Midt i alt dette mektige levende kan jeg gå og leie kjæresten min, fylle på vannflaska med klart fjellvann, spise nistematen på den fineste takterassen som finnes og kjenne at kroppen blir god og sliten. Jeg er pokker så heldig!

Det er sommer i livet mitt. Og den har bare så vidt begynt.

Sammen i sola.

2010-04-17T14:29:00.004+02:00

Gjennom flere og tidligere forhold har jeg trodd at jeg har visst hva det dreier seg om.
Dette å være sammen, dele seg selv med et annet menneske. Nå vet jeg at jeg egentlig ikke har visst noenting.
Jeg har lært mye i disse flere og tidligere forholdene, om forhåpninger som ikke ble innfridd, mangel på kommunikasjon, ønske om at det skulle være Det Store ...
Jeg overhørte magefølelser og intuisjoner og tenkte ofte at alt trengte mer tid.
Kjærlighet trenger ikke tid. Den ER tid.

Nå vet jeg.

Jeg har aldri før tilhørt et annet menneske på den måten som jeg gjør nå.
Jeg skal gifte meg med denne mannen, jeg vil bo sammen med ham, leve hele livet mitt sammen med han og være lykkelig langt ned i tærne og ut i hårtuppene.
Det beste av alt er at det gjensidig. Det er Kjærligheten. DEN Kjærligheten.
Jeg elsker med hud og hår, går nye veier som jeg aldri før har gått på og han går ved siden av meg, Jeg føler meg klamrende og trengende, utsultet på denne kjærligheten som fyller opp sjelen min med lys, latter, liv og lyst. Jeg elsker helt ut i fingertuppene og jeg kjenner huden hans varm og levende under dem.

Denne sommeren skal vi være sammen i sola.

Kjære lesere, bær over med meg.
Jeg er bare så innmari og grenseløst forelsket og lykkelig.

En ny vår.

2010-03-16T00:30:00.004+01:00

Jeg har en helt ny vår på innsiden av brystkassa. Alle klisjeer er oppbrukt og jeg står tilbake med et smil i ansiktet, et bankende varmt hjerte, ro i sjelen og vingeslag i magen. Ute smelter snøen og ved siden av meg står den vakreste mannen som finnes og han er min.
Hjertet mitt er hans.
-Endelig, tenker jeg når jeg kjenner tyngden av hånden hans på låret mitt eller når jeg møter blikket hans og ser hvor høyt han elsker meg.
Det er befriende deilig og sovne inntil den varme kroppen hans og våkne av stemmen hans som sier; -Så pen du er!
Blikket hans er varmt, trygt og kjærlig og uten filter.
Jeg er stolt av å være hans og jeg elsker ham.

Lille Vakre

2010-03-16T00:04:00.003+01:00

Datter'n ble 17 år på søndag. Den lille vakre ungen min er blitt enda eldre og enda mer vakker.
Det er så mye jeg kunne skrevet om denne flotte jenta, som gjør meg så stolt over å være moren hennes hver eneste dag. Alle disse små øyeblikkene som hun av en eller annen grunn klarer å gjøre store og vakre bare ved å si noe eller rett og slett bare være der.
Jeg elsker henne.

Jeg elsker latteren og humøret hennes. Det er gøy å være sammen henne, og latteren er utrolig deilig. Hun får meg til å le også, som f.eks forrige dagen når vi kjørte forbi Mc Donalds og hun sa at hun så en kjekk fyr.
-Åh? Jobbet han? spurte jeg.
-Nei, han jobbet ikke, han sto bare til pynt, var svaret.
Eye candy, med andre ord.

Gratulerer med 17 års dagen, jenta mi.

Å bli satt pris på.

2010-03-02T00:07:00.004+01:00

Fine Tante Grønn som gir meg en award. Tusen takk! Og som hun selv skriver, dette er kanskje et greit puff for å komme litt i gjenge med bloggingen igjen, for det har gått rimelig trått her inne på Solskyggene ei stund.

Som en del av prisen skal jeg fortelle deg sju interessante fakta om meg selv.
Hva er interessant å vite om Solskygge? -Tja, si det du.
Ihvertfall, her kommer sju velinformerte og godt dokumenterte fakta om meg;

1. Jeg elsker å være på jobb! Jeg elsker å si "Nei, på onsdag kan jeg ikke, for da skal jeg jobbe." Jeg er tilbake i jobb og jeg elsker det, er stolt av det og digger det!

2. Jeg liker statuer. Bronse, gips, byster, store og små ... Jeg ønsker meg en gallionsfigur.
Ikke i full size, men dog ...

3. Jeg er forelsket. I en mann som er noe av det mest fantastiske jeg har møtt.
Han har alt. Han er alt.

4. Jeg elsker varme. Aller helst på en strand i Hellas, eller på verandaen hjemme. Er det noe jeg virkelig misliker, er det å fryse.

5. Boksamlingen min har økt med ca 20 bøker på ekstremt kort tid.
Det er kjekt å jobbe i en bokhandel. Og mammutsalg er kjempegøy!

6. Jeg hadde en "Yes! Yes! Yes!" opplevelse i kveld, når jeg oppdaget at 24 begynner på tv på søndag. Med 3 episoder! Jeg sendte sporentreks en sms til lillebroren min og fikk et like glad "Yesda!" i retur.

7. Jeg er så glad for tiden! Jeg føler meg bra, jeg har det bra, og jeg føler meg utrolig priviligert.

Jeg skal vel egentlig gi denne awarden videre, men jeg er ikke helt oppdatert i bloggesfæren for tiden, derfor gir jeg den heller til alle som leser og som har lyst til å dele sju fakta med oss andre.

Tilstandsrapport.

2010-02-27T11:42:00.006+01:00

2010 har blitt 2 måneder gammelt og jeg har allerede rukket å gjøre en hel masse.
Jeg har begynt å jobbe i 50% stilling i bokhandelen igjen og jeg elsker det! Hver dag på jobb, er som en dag i paradis. Kollegaene, kundene, bøkene, tempoet ... Jeg kan egentlig ikke beskrives hvor godt det føles. Arbeidsoppgavene er litt større enn sist jeg jobbet der, og jeg vil ikke bytte det bort med noe. Jeg er så glad i jobben min!

Februar har straks passert og jeg har feiret bursdag med venner og jeg har vært på date, arrangert av Datter'n og bestevenninnen hennes. Jentene mente det var på tide at moren til Datter'n og faren til bestevenninnen møttes. Og det gjorde vi. Dette resulterte i at verden er litt mer magisk for øyeblikket.
Det er utrolig godt å både se og oppleve at alt kan endre seg fra den ene dagen til den andre.
Og først nå kjenner jeg at jeg har lyst til å blogge igjen. Deilig!

På nye veier

2010-02-08T22:43:00.003+01:00

Jeg er underveis og oppdager stadig nye veier.

Gjør drømmene dine.

2010-01-06T16:28:00.007+01:00

Tante Grønn har utfordret meg i noe så genialt som en sitatstafett.
Jeg klipper og limer litt fra den nevnte flotte damen; "Det er Petunia som har satt i gang det hele, og lenker til innlegg som er med finner du her. De som er med skal lage et innlegg med et sitat eller ordtak og illustrere dette med et bilde."

På nattbordet mitt står følgende ord i glass og ramme;

"Hvis du kan drømme det, kan du gjøre det."

Hvis du ofte har veldige merkelige drømmer om natten, bør du kanskje tenke deg om et par ganger før du gjør dem rent fysisk, men de andre drømmene, de drømmene du har i deg som forteller noe om hva som er viktig for deg, noe du har lyst til eller bare drømmer om ...
-De kan du gjøre.
Om det så bare er bak lukkede øyne og imaginært. Du kan leke, elske og gjøre.
Drømmer er håp. Og de er glede.

Illustrasjon, Bjørg Torhallsdottir.

Noen ganger må man ta en sjanse. Enten så går det, eller så går det ikke. Og det verste som kan skje, er at du våger miste fotfeste en liten stund. Det går som regel bra allikevel.

Jeg sender stafettpinnen videre til Neglecta (sånn at du har noe å sysle med en eller annen dag) og SerendipityCat.

Jul, glede og andre gleder.

2009-12-23T19:10:00.003+01:00

2009 har vært det minst produktive bloggåret jeg har hatt siden jeg begynte å blogge. Det er flere grunner til det, og jeg tenker at det ikke gjør noe. Noen ganger er det bare slik.
Nå er det jul igjen, og jeg gleder meg.
Jeg blir blank i øynene av "Deilig er jorden" og jeg blunker fortsatt like hardt og later som ingenting i år som alle andre år , julestrømpa til Datter'n er ordnet i stand med masse kjærlighet og omtanke og er klar til å henges på sin faste plass og jeg kjenner det i hele meg at dette blir en god jul. Enkelte ting er med andre ord som det pleier og jeg har tatt julen tilbake enda en gang.

Det er vesle julekvelden og i skrivende stund sitter jeg anføttes sammen med Datter'n og skriver. Jeg er oppglødd og melankolsk på samme tid.
Julemiraklene har vært flere denne senhøsten og jeg har en ny trygghet i meg som jeg liker.
Jeg ser på Datter'n og er så glad i henne at jeg knapt finner ord. Jeg er priviligert som er mammaen hennes.
-Takk, jenta mi, for alt du gir av deg selv hver dag og for latteren og nærheten.
Du er one of a kind.

Til dere trofaste lesere som til tross for manko på nye innlegg stadig titter innom her av ulike årsaker, og til dere som i en eller annen villfarelse googlet deres vei innom; Jeg håper dere alle får den julefeiringen dere ønsker dere. Skulle det ikke være slik, så håper jeg dere klarer å lage et rom i dere selv som er godt å være i.

Jeg er ikke kristen, men jeg tror på det som er godt. Jeg liker at vi har både julenisse og engler.
Vel kan det være uenigheter på englefronten, men engler er lys. Og lys trenger vi.
God jul alle sammen.

En anbefaling

2009-12-20T01:44:00.006+01:00

I en utrolig koselig butikk i byen, som har en utrolig koselig innehaverske, fikk jeg denne bloggen skrevet på en lapp med beskjed om å lese. Det gjorde jeg.
Denne bloggen er vakker.

I wrote this for you.

Livet er godt

2009-12-10T01:10:00.001+01:00

En fin kveld.

2009-12-04T00:30:00.004+01:00

Jeg har vært på kino i kveld og forundres over hvor lenge det går ann å fikle med en knitrepose, eller hva som er så forbaska viktig at de må sjekke mobilen sin ca 60 ganger i løpet av filmens varighet. Foruten å ergre meg over andre menneskers uvaner og dårlige evne til å ta hensyn til sine medkinogjengere, likte jeg den siste filmen til Stieg Larson veldig godt. Det er en viss sjanse for at jeg egentlig er et mer hevngjerrig menneske enn jeg liker å tro at jeg er.
Jeg hadde en trygg og god hånd å holde i, og vi kom ut igjen til små snøfiller som landet på nesen min når jeg så opp mot den mørke himmelen og vi drakk varm kakao på en koselig kafè.
Det burde være flere slike kvelder. Som er skarpe og myke, mørke og lyse.

Jeg kjente deg før.

2009-12-01T01:15:00.007+01:00

For 20 år siden kjente jeg deg godt. Du var 4 år eldre enn meg, jeg tror vi hadde klina litt helt uskyldig, vi satt hjemme og så på ekle grøsserfilmer på vhs og du kjørte meg hjem i den svarte Opel Mantaen din som hadde 4 mål fargerik wunderbaumskog hengende i speilet og som gjorde meg småkvalm hvis jeg ikke alltid holdt øynene på veien.

Det gikk litt fort noen ganger. Jeg husker ikke om vi var flinke til å bruke sikkerhetsbelte, men høyst sannsynlig var vi ikke det. En kveld vi hadde kjørt Aina hjem, dro vi av veien i en krapp sving, det var snø og vi sto plutselig blant småbjørk og andre trær midt i ei snøfonn. Kanskje var ikke utforkjørselen så veldig skummel. Kanskje vi egentlig bare gled av veien? Jeg husker ikke.
Men jeg husker at jeg tenkte at mamma kom til å bli sint og redd for at jeg ikke kom hjem til den tiden jeg skulle. Vi fikk jo ikke sagt fra.
Vi fikk noen til å dra oss opp og du kjørte meg hjem. Du ble med inn der mamma satt røykende ved kjøkkenbordet i nattkjole og morgenkåpe, og som snakket til oss med en redd stemme som hun dekket over med sinne. Du beklaget at jeg kom sent hjem og sa at det var deg hun skulle være sint på. Det var din skyld. Mamma takket deg for at du fikk meg vel hjem og for at du vær ærlig.

Vi var begge en del av et lite bygdesamfunn, vi ungdommene var venner og uvenner.
Alle kjente hverandre, alt var egentlig veldig trygt og greit. Jeg mener ihvertfall å huske at det var det. Selv om det ikke alltid var det. Jeg flyttet tidlig fra bygda.
Jeg mistet etterhvert oversikten over gamle kjente og du var en av dem.

I forrige uke dro du av veien igjen. Denne gangen gikk det ikke bra.
Jeg kjente deg ikke lenger, men jeg er trist allikevel.
Det var for tidlig å dra av veien for godt.

Easy come, easy go.

2009-11-27T18:17:00.005+01:00

Når det bare er glørne igjen, er det fort gjort å ty til flaska med tennvæske, sprute litt inn i ovnen mens du holder deg på trygg avstand for å redde øyebrynene. -Whoooff, sier det og glørne forvandler seg kjapt til røde levende tunger som slikker oppetter ovnsveggene.
Når dette skjer, lukker du ovnsdøra. Kanskje setter du den ørlite grann på gløtt, så ilden ikke skal dø ut med en eneste gang, for deretter å gjøre noe annet. Så gikk tida og du glemte hele ovnen. Når du kom tilbake var den slokket. Ikke engang glørne igjen.

Det var litt betuttet at jeg skjønte at dette ikke gikk. Det lovet så godt. Det flammet opp, var så sterkt og berusende, så romantisk og så riktig ...
Også gikk det over. Det rett og slett bare gikk over.

Dagens kjøleskapspoesi

2009-11-16T14:12:00.003+01:00

Kvinne sjel, hvit evighet
og bak nyansen,
en gammel illusjon?
Kanskje en hånd
som møter
himmel,
nær et håp
om drømmen
mellom min vinter,
din sommer
og vår høst.

Regntung søndag

2009-11-15T14:46:00.006+01:00

-Hvordan kjennes leppene dine ut mot mine?

Jeg stilte spørsmålet brått og han ble overrumplet av ordene mine. Blikket hans flakket noen sekunder, før han summet seg og møtte blikket mitt. Jeg stirret trassig på ham, mens jeg ventet på at han skulle svare.
-Hvordan skal jeg kunne svare på det? Jeg har aldri kysset deg.
-Så gjør det da.

Han gjorde det.

Friday night

2009-10-10T00:34:00.003+02:00

Det er mange oppskrifter på en vellykket og god fredagskveld.
Du kan for eksempel sitte i sofaen i pysj sammen med flott datter og god venninne, spise fingermat og le av små artige historier som vi forteller hverandre, eller mimre over det morsomme som skjedde i forrige uke. Vi kan spille god musikk som vi synger av full hals til, mens vi kjenner at dette hadde vært en nesten orgasmisk låt å danse til. Også ler vi litt til.
På mobilen kommer det noen koselig tekstmeldinger som gjør at magen føles litt varmere og høstmørket litt lysere.

Vi leser dikt og kjenner på dybde og humor. Sødme, vennskap og nynorsk kjærleik. Nynorsk er vakkert! Mens de utroligste sarkasmer kan sies på engelsk.
Min verden er god for tiden. Jeg tror Tante Grønn har ristet ut noe godt fra ermene sine og lagt igjen på benken slik at jeg skulle finne dem.
Jeg skal snart få Bestis-besøk, jeg skal snart til Oslo og innimellom der ligger det andre gode og fine dager med ukjent, men spennende innhold som jeg ser fram til.
Det har vært en stor dag på ME fronten i dag, Obama har fått fredspris.
Og jeg, jeg har hatt en fin fredagskveld.

Sovemedisin

2009-10-05T02:30:00.003+02:00

Gode mennesker
er frisk luft på soverommet mitt.
Jeg puster dem djupt inn,
og den svarte natta inni meg
kveiler seg rundt et nav
av selvlysende søvn.

-Kolbein Falkeid.

Ti ting om meg.

2009-10-04T23:14:00.003+02:00

Bestis Neglecta har tagget meg og jeg er jo en sucker på listefyll.
Jeg skal fortelle ti ting om meg selv. Advarer mot høy ikke-interessant faktor.

1. Jeg hadde en pensjonert svensk lærerinne som bestevenn når jeg var lita jente.

2. Favorittboka mi er Kolbein Falkeids samlede dikt.

3. Jeg elsker Jelly Beans!

4. Har hatt tidenes latterkrampe i kveld.

5. Jeg klemmer alltid tannlegen min når jeg går derfra.

6. Jeg har opplevd å bli snødd inne på hyttetur.

7. Noe av det beste jeg vet om, er å bli kilt på ryggen.

8. Jeg kan spille den samme låta om og om igjen i flere timer.

9. Jeg gleder meg veldig til jul!

10. Jeg gleder meg enda mer til besøk i oktober.

Akkurat nå

2009-09-27T01:38:00.003+02:00

Se på denne. Jeg blir sånn skikkelig ordentlig glad!
At dette er favorittlåta mi for tiden, gjør jo denne videoen bare enda bedre. Dere skal bare se hvordan føttene mine rocker til denne når jeg ligger under dyna med mp3'n i øra, kjører bil, eller bare spiller den her hjemme. Det er godt med gla' sang og danse kan man gjøre overalt! Til og med inni seg. Bare prøv.

Den originale videoen finner du HER.

Black Eyed Peas I Gotta Feeling Lyrics

Elva

2009-09-25T01:39:00.009+02:00

Gullkantede øyeblikk med sukker på, servert på den luneste tallerkenen du kan tenke deg.
Rundt deg gnistrer høstfargene mens elva renner luntende forbi under en blå himmel og du trekker frisk høstluft ned i lungene. Du kjenner deg tilnærmet lykkelig og alle ordene du smaker på er egentlig klisjeer. Du kjenner følelsen, ikke sant?

Jeg satt på en benk tidligere denne uken og hadde det akkurat slik. En stemme hadde nettopp hvisket meg i øret akkurat de ordene jeg trengte å høre, og jeg kjente styrken bredte seg som et ullteppe over hele meg.
Livet tar uante vendinger av og til, og jeg tar i mot alt det gode som kommer min vei.
Hele livet ligger foran meg, og jeg gleder meg.
Jeg satt der og så på elva gjennom lysningen oppe på den lille kollen, utsikten er kjent og kjær, samtidig som jeg så på den med nye øyne. Noe er nytt og anderledes og spennende.
Livet er definitivt ikke det verste man har!

Taushet er gull.

2009-09-21T02:49:00.002+02:00

-Eller?
I flere timer har jeg sittet her og tenkt ut blogginnlegget jeg skulle skrive. Ordene og vendingene har blitt nøye formulert slik at ingenting kan komme ut feil eller skjevt.
Perfeksjonisten i meg møtte på den delen av meg som skal skille mellom det personlige og private og jeg har ikke funnet de rette ordene. Det var det jeg sa til meg selv ihvertfall.
-Hørt slik tull? Jeg sliter sjelden med å finne ord. -Ok, de er kanskje ikke alltid like riktige, men ord er det der i massevis av på innsiden. Jeg har bare funnet en haug med unnskyldninger for eget vedkommende. Jeg har opplevd masse å blogge om, jeg har bare ikke prioritert det. Jeg har hatt et større behov for å holde kortene litt tettere til brystet enn til vanlig. Jeg har trengt å skape noen avstander her og der for min egen skyld. Noe som er helt greit. Det er en hårfin grense mellom personlig og privat, og det har jeg kjent litt ekstra på etter at jeg igjen valgte aleneheten.
I et veldig svakt og mørkt øyeblikk vurderte jeg å slette hele Solskyggen. Jeg vet jeg hadde angret.

Istedet har jeg endret utseende, byttet bilde og gleder meg over høstkveldene.

Konsertkveld

2009-09-14T00:11:00.004+02:00

Jeg har vært på konsert med CC Cowboys i kveld.

Ingen kriger, ingen knurrer eller biter...

Hvis jeg kunne forandre èn ting i verden

2009-09-09T22:36:00.003+02:00

Irini har gitt meg denne utfordringen og jeg har gått og tenkt på den i hele kveld.
Det er så mye som kunne gjort verden til et bedre sted!
Men ettersom jeg bare er en liten sjel og ikke har kapasitet til å ta meg av de virkelig store tingene, ville jeg gjort dette;
Jeg ville sørget for at alle mennesker fikk oppleve ekte vennskap og gleden det medfører. Tryggheten ved å vite at det alltid finnes et menneske som hadde stått i motvind sammen med deg, som hadde stått opp for deg når du ikke hadde hatt krefter. Et menneske som hadde tålt latterkrampene like godt som krampegråten og som alltid ser det vakre i deg.

Jeg tror at å vite at man har noen utgjør en forskjell.

Hva ville du forandret på?

Postkortet

2009-09-08T22:56:00.003+02:00

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var ute og reiste i den store verden, og sendte blide glansede postkort hjem til kjente og kjære med glade ord som egentlig ikke sier noenting om hvordan jeg har det, men som forteller at jeg ser mye, at temperaturen er god og at prisnivået er enten sånn eller slik og at jeg koser meg på tur.

Jeg har to skoesker fulle av oppsamlede postkort av venner og familie som har vært på reise.
Jeg samler på andres drømmer, opplevelser og reiser og setter pris at de har brukt noen minutter av sin tid på reise til å sende meg noen turistiske ord. Jeg nyter synet av idylliske strender, koselige tavernaer, sydende byer og neonlys. Jeg ser på de glansede bildene og husker nøyaktig hvem som har vært i Mongolia og Amsterdam og Seychellene.

En dag tror jeg at jeg lar tryggheten bli igjen hjemme. At jeg legger ut på langtur.
Kanskje jeg en dag seiler jorda rundt med et menneske med godt blikk og stødige armer, mens jeg sitter på dekk og ser ned på hånda mi som skriver glade ord til de hjemme om hvordan jeg egentlig har det.

Kveldens "Noe å sove på"

2009-09-04T00:33:00.002+02:00

Noen netter burde man ha en samtalepartner natten igjennom.

Jeg lever.

2009-09-01T01:14:00.005+02:00

Jeg skrev her om at venner kom til å bli veldig essensielt denne høsten. Det kom tydelig fram denne helga. Fredag dro Baronessen meg med på Dum Dum Boys og deretter innom et av byens utesteder etterpå. Jeg var ute på byen for første gang på ca 6 år! -Ok, så var lydnivået slik jeg husket det, stedet inneholdt faktisk noen av de samme menneskene som jeg så sist jeg var der (kanskje det var like lenge siden sist de var ute?), men jeg var ute og jeg møtte flere kjente.
Jeg ble forsøkt sjekket opp av en med utrolig lave sosiale antenner og det var lys og lett stemning blant oss ved bordet. Jeg har savnet Baronessen. Hun er, blant flere gode kvalifikasjoner, artig å være ute på byen sammen med.
På lørdag hadde jeg de to "Forenings-venninnene" mine på besøk. Pysj, hvitvin, latterkramper, samtaler og kryptiske statusfelt på Facebook oppsummerer kvelden helt fint. På jentekvelder kommer temaet "Mannfolk" opp som den største selvfølgelighet i verden.
Ja, ellers også for den del, men kanskje spesielt på slike kvelder.
En ting vi gjerne skulle likt å vite svaret på er;
-Hva tror menn at vi jenter faller for? Sånn egentlig? Er det noen menn der ute som kan si noe om det? Og dette er ikke et sånt "vondt ment" spørsmål.
Men altså, denne helga har vært innholdsrik på så mange måter! Jeg føler meg så levende og det føles ekstremt godt! Jeg nyter det både på innpust og utpust og overveldes litt av at jeg er en del av den "normale" verdnen. Jeg har savnet å være sammen med venner på denne måten.
Dessuten fikk jeg klippet tuppene med tidenes sløveste kjøkkensaks midt på stuegulvet på søndag, når en av mine beste kompiser kom overraskende innom.
Jeg er heldig og tar vare på disse dagene. Det kommer tidsnok andre dager igjen.

Ja! Akkurat slik!

2009-08-31T01:00:00.002+02:00

Jeg liker det utradisjonelle. Nå tror jeg at jeg aldri kommer til å bli gift, men såpass vet jeg; Skulle det mot all formodning skje, kommer det aldri til å bli tradisjonelt. Dette likte jeg!

En ukomplisert venneaften

2009-08-27T11:31:00.005+02:00

I går kveld var jeg bedt på kveldsmat hos en av mine gode venninner. Det blir feil å si at hun er gammel for det er hun ikke, men hun er en av de jeg har hatt lengst. Vi har kjent hverandre siden 8 klasse. Og det begynner å bli noen år siden.
Det var hun som i sin tid dro Sukkerspinnet med på Baronen og Baronessen.
Noe var anderledes denne gangen, begge er single, det er kanskje ikke den største bomben, for noen kjærester har jo dessverre kommet og gått opp gjennoom årene, men vi var røykfrie! Begge to! Vi satt og skravlet UTEN å røyke! Det var nytt for oss to. Men det fungerte det også.
Det var flere år siden sist vi traff hverandre, det hadde vært større og mindre endringer i begges liv, men vi to var de samme. Vi så ikke spesielt mye eldre ut heller, synes jeg.
Det var en koselig kveld. Jeg liker å kunne være sammen med vennene mine igjen. Det er en luksus ingen bør ta som en selvfølge.

Treet

2009-08-26T00:26:00.002+02:00

Gode vennskap vokser ikke på trær,
de er treet.
Røttene graver seg ned i feit eller karrig jord,
bardunerer stammen
og holder byggverket oppreist,
hvert rottrevl et år.

Vårt vennskap har en skog av trevler,
et usynlig villnis i det fruktbare mørket.
Vill har vi aldri gått oss der,
men tråkket stier vi kan følge i blinde.

Kom igjen, kamerat.
Treet står, det er ikke meldt uvær
og rotvelte kommer aldri på tale.

-Kolbein Falkeid-

Lykkelig, lykkelig.

2009-08-23T16:59:00.006+02:00

Jeg er fortsatt i lykkerus etter denne helga. Flere timer på dansegulvet, svettet ut x antall t-skjorter, gamle venner, nye venner, smil, flørt og latter ... Nevnte jeg dansing?
Det eneste jeg sliter med i dag, er å finne ord som kan beskrive hvor bra denne helga egentlig har vært! Bluesrockcruiset på Skibladner swingte noe grassalt, været var på vår side, alle fine menneskene, cafèbesøk...! O' lykke, o' lykke!
Når jeg la meg i natt kl 05, pulserte føttene og de var så såre og så vonde, men jeg smilte så mye og lenge, der jeg lå i mørket og fortsatt kjente rytmen suge gjennom kroppen.

Dansehelga er over og det er et realt antiklimaks å komme hjem til stillheten etter to intense vakre dager. Allikevel har denne helga avgitt så mye god varme og fine minner at den er noe å leve på i lang lang tid framover.
Dansemiljøet betyr så mye meg. Mer enn hva jeg kan forklare med ord.
Nå skal føttene få hvile, mens jeg fortsetter å smile.

Lykke.

2009-08-22T02:51:00.002+02:00

I skrivende stund sitter undertegnede inntullet i digert badehåndkle, nydusjet etter å ha hatt den fineste kvelden hun har hatt på lenge. Jeg skal egentlig ikke skrive noe innlegg, jeg ville bare si noe om denne stemningen jeg har inne i meg akkurat nå, slik at jeg kan huske den når jeg trenger det.
Fine menneskene, fine dansingen, latter og fjås.
Jeg er lykkelig akkurat nå. Det er det jeg vil huske.

Ordsperre.

2009-08-20T00:51:00.005+02:00

Jeg er ikke noe flink til å blogge lenger, ikke slik jeg var. Jeg ser det selv og ikke minst kjenner jeg det selv. Jeg legger bånd på ordene og lar de ikke flyte så fritt lenger.
Kreativiteten har dødd litt.
Det er mange grunner til at helheten blir satt sammen av mange små fragmenter fra ulike hold, og deretter blir silt gjennom et altfor lite filter. Jeg har skrevet at jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet. -Vel... helt sant er det vel ikke. Jeg tar mange hensyn til flere som leser bloggen min. Sånn bør det være og skal det være. Men ikke til enhver tid og på bekostning av egen skriveglede. Solskygger har vært min lille tue og mitt lille fristed i over to år. Jeg er glad i bloggen min. Jeg har grått i den, ledd i den, vært frustrert i den, jeg har skapt noe i den og sist, men ikke minst, jeg har gledet meg over den. Siden i vår har ordene mine blitt misforstått opptil flere ganger og det har ikke vært helt greit, kjenner jeg. Ikke for meg som er en konfliktsky liten faen, som helst vil gjøre alle til lags hele tida og bare være snill og grei, og ihvertfall ikke såre noen med ordene mine. Nå er livssituasjonen min anderledes. Jeg er blitt en av de single igjen, men jeg har også blitt en av de som er sosiale igjen. Jeg er i såpass form at jeg klarer mer enn jeg har gjort på lenge, og selv om enkelte ting ikke fungerer, så er det helt greit for meg. Jeg er sprettsint og skylder lunte, jeg griner og ler. Fortsatt er jeg ganske mye, men jeg er meg. Jeg overveier og reise til fjells mutters alene uten dekning til omverdnen og virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg liker å kjenne etter og fordi jeg liker ensomheten. Fordi jeg finner masse liv og kreativitet i melankolien og fordi jeg egentlig er glad. Jeg er glad og jeg føler ikke at jeg kan være det, selv om jeg vet at jeg kan være det. For de fleste av dere fine leserene mine unner meg å klare såpass som jeg gjør nå. Jeg vet det. Jeg skulle bare ønske at alle sammen kunne gjøre de tingene jeg gjør.
Det er godt å være endel av fellesskap som har ligget i brakk, det er godt å ha funnet igjen flere av de fine menneskene jeg har delt så utrolig mye med i tidligere år. Jeg svelger noen kameler og sier at jeg liker Fjesboka. Jeg liker at det er litt fjåsing i tråder og små "målsettinger" litt lenger framme, at det er latter og gjensynsglede og uhøytidligheter. Vennskap.
Men altså. Jeg jobber med saken ang det å finne igjen skrivegleden. Skriving trenger også øvelse. Blir det ikke brukt, visner det. Og det akter jeg ikke at skal skje.

Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir

De gode timene.

2009-08-17T02:18:00.004+02:00

I stedet for å ergre meg over søvnløsheten, nyter jeg heller nattetimene. Jeg har verdens beste seng å ligge i, mens jeg surfer Facebook, har god musikk i øret og skriver litt.
Jeg skrev at jeg skulle slutte å ha dårlig samvittighet. -Dette er meg uten et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke sover, mens jeg faktisk koser meg! Det er forbedring, folkens! Og det føles godt! Jeg har tatt tilbake natten. Den er min!

For noen uker siden oppdaterte ei venninne meg på livet sitt og hun snakket om å være "Cirka lykkelig", og utfra det hadde hun tatt en avgjørelse. Jeg har tygd endel på begrepet etterpå.
En annen venninne og jeg snakket om det igjen i kveld. Cirka lykkelig.
Det ligger mange gode samtaler og filosoferinger i de to ordene.

Og mens jeg ligger og filosoferer og månesigden sakte flyter forbi vinduet mitt, kan du kose deg med denne. Til og med Bruce kan gjøre feil.

10 ting jeg gleder meg til i høst

2009-08-16T03:22:00.004+02:00

Dette er kanskje den rette listen å ta for seg akkurat nå i disse dager. Her skal det fokuseres på de fine tingene! Jeg er som oksen Ferdinand, bare med temperament, og det begynner å bli trangt i brystkassa.
-Fine ting som jeg gleder meg til og ser fram til.
10 ting. Det bør jeg klare. Uten snev av negativisme

MjøsRock! Det går av stabelen allerede til helga og er et av årets høydepunkt for min del.
Kombinasjonen dans, svette venner og blide ansikt er utrolig fint.
Det er noe jeg kan leve lenge på.

Jeg ser fram til ei helg i Oslo med en av mine beste kompiser.

Jeg ser fram til å treffe Bestisen igjen.

Ro i kroppen til å kose meg med skriving og blogging igjen. Denne sommeren har jeg flydd rundt i en slags unntakstilstand mens jeg har ventet på finværet som aldri kom og stablet føttene innunder meg selv.

Pledd og levende lys er en klassiker. Og en innertier i høstmørket. Med tøfler som tilbehør.

Kanskje begynner det noen ålreite serier på tv i høst?

*tenker*

Jeg tror egentlig at Venner blir veldig essensielt i høst på generell basis, og det gjør godt å tenke på.

Jeg synes det er spennende med den nye epoken til Datter'n, som nå begynner på Vidergående skole og hva som kommer til å skje i livet hennes akkurat nå hvor alt skjer veldig fort.

*to ting til*

Jeg håper at høsten rommer noe uforutsett og hyggelig, noe som kommer til å glede meg og får meg til å smile helt opp til øynene.

*sittet en hel evighet og fundert på den siste*

Jeg håper høsten inneholder gode og hyggelige måltider!
Jeg er så glad i mat!

Sånn! Jeg klarte det! Midt i natten og allting.

Flere som har lyst til å fortelle hva de ser fram til i høst?
-Tante Grønn? -Jorunn? -Ståle? -Neglecta? -Noen?
-Hvem som helst?

Jeg leser ansiktet ditt

2009-08-10T00:06:00.000+02:00

Alt tenkt har jeg tenkt. Eller kanskje
er jeg alene og alt rundt meg
tenkt gjennom meg? Jeg ser
ansiktet ditt, hver lesbar linje i det.
Men kanskje er det en bedre leser enn jeg
som leser det.

Jeg leser ansiktet ditt, men kanskje
er det en annen som bruker meg
til å lese med?
Det er ikke mye
vondt eller godt jeg har tenkt
som ikke har vært brukt
til å tette virkeligheten med.

Jeg leser ansiket ditt, men virkeligheten
lekker -
Jeg leser ansiktet ditt
i en virkelighet fylt til randen
når den er tømt.

-Kolbein Falkeid.

Hjertesukk

2009-08-07T13:25:00.000+02:00

I lengre tid har jeg hatt dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet for at jeg har klart å løpe, dårlig samvittighet fordi jeg har sovet for lenge, fordi jeg ikke har fått sove, fordi jeg har vært glad, fordi jeg har vært sosial, fordi jeg har sittet i sofahjørnet og grått, fordi jeg har vært sliten, fordi jeg ikke har vært fornøyd med været, fordi jeg drømmer om ting jeg ikke kan få, fordi jeg drømmer om ting jeg kan få ...
Jeg har i det hele tatt hatt dårlig samvittighet for det meste jeg har gjort. Og ikke gjort.
Nå må det snart være nok, kjenner jeg.
Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for at jeg er live og lever som best jeg kan.

Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for å være meg.
For å være meg er helt greit. For meg.

På golfbanen

2009-08-04T16:21:00.011+02:00

For ikke så lenge siden fikk jeg en telefon fra pappa, med spørsmål om jeg ville være med på en kjøretur rundt på jobben hans. Jeg blir aldri for gammel til å ha kvalitetstid med foreldrene mine, og på en måte har jeg aldri vært med mamma eller pappa på jobb, ettersom vi bodde på jobben ( altså gården) hele tiden, så dette ble en slags førstegangs-opplevelse. Det regnet selvfølgelig denne dagen også, men pappa ba meg bare ta på meg noe varmt.
Såpass vet han om sin eldste pygmè; Hun er ikke redd for å bli våt eller møkkete, men hun fryser aller helst ikke.
Pappa jobber på golfbanen. Mine kunnskaper om golf er heller minimale, jeg har klasket minigolf på et par campingplasser, men at jeg skulle sette mine føtter på en ekte green, hadde jeg vel egentlig ikke trodd skulle skje. Men det er en førstegang for alt, og dette var altså Solskygge's første gang på en ordentlig golfbane!
I en ekte golfbil som i en amerikansk film suste pappa og jeg bortover golfbanen.
(Heter det greenen?) Vannet skvatt under de små hjulene, pappa gasset og jeg holdt meg fast mens jeg løftet opp bena når vi passerte gjennom de største vanndammene. Pappa guidet og forklarte, gress har flere ord enn jeg kommer til å huske og enkelte steder kjentes det ikke engang ut som gress. Pappa "plukket" en forlatt golfball til meg og vi kikket på endene i dammen. Det var så koselig! Doningen hørtes ut som en extra large veps og regnet gjorde egentlig turen bare enda mer minneverdig.

Bare se her;

Smilet.

2009-08-04T04:15:00.005+02:00

Jeg har jogget noen ganger i sommer. Ikke fordi jeg liker å jogge, men mer fordi jeg faktisk klarer å gjøre det. Ikke langt og lenge, men litt.
Mens regnet silte ned utenfor vinduene, proklamerte jeg en kveld for Datter'n at "Nå skulle vi ut å løpe!" Hun stirret på meg med kritiske øyne, før hun stirret enda mer kritisk ut av vinduene og deretter tok en avgjørelse om at det muligens kunne være en bisarr form for moro å jogge med moren sin i øsende regnvær.
Om det ikke er moro, så er det ihvertfall noe befriende med å bli våt helt inntil skinnet, løpe i vanndammer uten å måtte tenke på at man blir våt på føttene og glede seg til den varme dusjen og ditto myke klær når man kommer inn igjen.

Vi løp avgårde, pushet hverandre bittelitt og jeg kjente meg glad.
Jeg. Løpende. I regnvær.
Selv om jeg aldri har likt å jogge, og bortimot hatet Cooper's test på skolen, så har jeg alltid ergret meg over at joggere sjelden smiler. Dette bestemte jeg meg for å ikke bli endel av når jeg tok den første lille joggeturen tidligere i sommer. Her skulle det smiles!
Den befriende følelsen skulle overføres til alle andre jeg møtte på min vei som "sprek mosjonist."

Vi møtte på èn mann i samme joggende ærend som oss (det var ikke så mange av dem i dette regnværet), og jeg satte opp et stort fornøyd smil like før han passerte oss.
-Hva var det fornoe?! Datter'n peste ut ordene.
-Hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente med en gang.
-Det der! Hun kastet med hodet så vidt bakover.
-Åh! Jeg bare smilte til ham, peste jeg fornøyd tilbake.
-Smilte!? Det så jo ut som du flekket tenner!

Kanskje det allikevel er en grunn til at joggere sjelden smiler?

Blåmerket

2009-08-01T23:43:00.001+02:00

Smerten når håndleddet uforvarende ble slått mot dørkarmen, var skarp og halvt velkommen. Blåmerket som sakte tredte frem, ble strøket over med uoppmerksomme fingre mens blikket så stivt på ingenting utenfor vinduet.
Fra øynene rant salte tårer, som hvilte et øyeblikk på kjevebeinet før de falt tunge ut i fritt fall.
Stillheten hadde skåret grådige biter helt inn til det harde og beinete, tilbake var bare ømheten.
Det var kanskje dette alt kokte ned til, når alt kom til alt.
-Skarpt, ømt og blått.

Anti-Janteloven

2009-07-23T02:27:00.004+02:00

Neglecta har tagget meg med et meme hvor jeg skal finne og skrive ned 10 positive egenskaper om meg selv. Nå blåser jeg en lang marsj i Janteloven rett som det er, men det er ganger jeg virkelig sliter med å se på meg selv uten øl-briller og i tivolispeil.

Anti-Janteloven sier dette;

Anti-janteloven:

Du er enestående.
Du er mer verdt enn noen kan måle.
Du kan noe som er spesielt for deg.
Du har noe å gi andre.
Du har gjort noe du kan være stolt av.
Du har store ubrukte ressurser.
Du duger til noe.
Du kan godta andre.
Du har evner til å forstå og lære av andre.
Det er noen som er glad i deg.

Og dette forteller jeg deg om meg selv i positive ordelag;

1. Jeg er flink til å gjøre det hyggelig rundt meg.
2. Jeg har mye omsorg for andre.
3. Jeg er flink til å danse.
4. Jeg er flink til å være alene også.
5. Jeg er en god mamma.
6. Og en god venn.
7. Dessuten innehar jeg en god porsjon selvinnsikt.
8. Jeg er fornøyd med rumpa mi. (vel og merke de dagene hustrollene ikke har satt inn tivolispeil.)
9. Jeg forventer svært sjelden og aldri noe av andre mennesker.
10. Jeg er jevnt over, faktisk ikke så verst!

Jeg sender pinnen videre til Graylady, Litt om alt, Astrid og Jorunn.
Jeg kryssjekker ikke om dere har fått den fra før, jeg har ikke oppdatert meg helt den siste tiden.

Treghet lenge leve!

2009-07-17T17:16:00.001+02:00

Det er sommer når jeg sitter og koser meg på verandaen med vannflaske fra fryseren, med varm sol som gjør meg svett i hårfestet og ser på julegardinene som henger til tørk på tørkestativet.

Blek vind

2009-07-11T23:20:00.003+02:00

Dagene rusler litt saktmodig forbi innimellom regnbyger og tynne, bleke vinder.
Jeg er rastløs og utålmodig på sommeren skal fortsette i den formen jeg liker den best.

Den bleke vinden er skyggen min i sommer. Mye er anderledes og jeg famler fortsatt etter godt fotfeste. Jeg skriver mye i den aldeles nydelige Moleskine'n jeg fikk i uventet og kjempekoselig sommergave av Neglecta og jeg suser litt rundt med venner, mens jeg prøver å ta form på egenhånd igjen. Jeg smiler og ler, griner og er sint. Jeg er mye i sommer.
Og slik må det være, tenker jeg.
-Mens det blåser tynne, bleke vinder og jeg venter på solen.

Solmodus.

2009-06-25T22:48:00.005+02:00

Det er sommer og sol på min kant av landet for tiden, og jeg absorberer etterlengtet varme.
Jeg bor på balkongen, har til nå spist uante mengder med saftis og jeg smiler i ren lykke for at solen varmer og at det ikke blåser votter og vinter. Det dårlige været kommer plutselig tilbake, og i mellomtiden følger jeg et strengt regime:

En ny epoke

2009-06-19T14:57:00.003+02:00

Datter'n gikk ut av 10. trinn i går. Grunnskolen er et tilbakelagt kapittel og til høsten venter videregående skole med nye fag, nye utfordringer og eget ansvar for meldingsboka.
Det var med blandede følelser jeg satt i gymsalen og så på alle disse flotte ungdommene. De hadde pyntet seg i dresser og bunader og så virkelig ut som vårens vakreste eventyr.
Unge og lovende.
Helt ærlig synes jeg det skal bli godt å bli kvitt all "tvangskosingen" som det har vært på grunnskolen. Det har vært mindre av det på ungdomsskolen, takk og lov, men jeg synes det fort kan bli litt i meste med laget med sammenkomster. Høstfest, vårfest, jule(u)hygge, 17 mai og ymse. Kanskje er det bare meg, men jeg synes det blir slitsomt i lengden, og kanskje spesielt når det eneste jeg har hatt til felles med de andre voksne er at vi har hatt barn i samme klasse.
Nå er det over og den biten kommer jeg ikke til å savne.

Det er mye typisk ved slike avlutninger, rektoren holder tale og forteller hvor spesiell nettopp dette kullet har vært, blomsteroverrekninger, elevene underholder og vitnemålsutdelingen. Selve rosinen i pølsa og det alle venter på. Det første ordentlig viktige papiret.

Når jeg så henne stå oppe på scenen sammen med resten av 10.C, rak og rett i ryggen, smilet som bredte seg over ansiktet flere ganger enn èn, hviskende noe til han som sto ved siden av henne og med øyne som lyste av glede og forventning, da kjente jeg på noe som ligner vedmod.
Hun er virkelig blitt stor. Helt sånn på ordentlig.
Jeg er selvfølgelig sikker på at jeg var den stolteste av alle stolte foreldre som satt der.
Hun har verden foran føttene sine, og det er opp til å henne å ta for seg av sjansene og mulighetene som ligger der. Hun kommer til å klare seg helt fint.

Vel hjemme igjen med det fine vitnemålet, var det av med bunaden og på med partyantrekk for selve avslutningsfesten. Jeg så på jenta med forundring i blikket, der hun sto foran meg i tøff partykjole og høyhelte sko. Jeg visste seriøst ikke at Datter'n min har så flotte ben! -Wow! Behandle henne pent, gutter. Hun er ekstremt verdifull. Og jeg kan glefse ...

Mens hun dro på fest, ble jeg sittende og tenke på den siste sangen vi sang sammen i gymsalen.
Budskapet ligger i teksten. Alf Prøysen sa det fint.

Jørgen Hattemaker

Ja, fysst så vil je nevne min stilling og min stæinn:

je står og svarve hatter i Salomo sitt læinn.

Sjøl bær' je navnet Jørgen, så skilnaden er stor,

men både je og Salomo kom nakne tel vår jord.

Refr.: Sola skinn' på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

Når liljene på marken i fager blomstring står

og æille himlens fugler sin glade trille slår

Je nynne såmmå strofa i Hattemakergrend

og morgendagen, Salomo, -hva veit vel vi om den.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Har Salomo sitt måltid med vin og fyllte fat,

je sug på harde skorper og kæille det for mat.

Men det vi gjer ifrå øss dit vi i lønndom går

blir gras til hyrdens hvite lam og Sarons sorte får.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,

je ser 'a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.

Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,

vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,

da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.

Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den

som står og svarve hatter uti hattemakergrenn.

Refr.: -og sola skinn på meg

så skuggen fell på deg,

men graset er grønt for æille.

Ufrivillig våken

2009-06-11T05:23:00.002+02:00

Greit nok, jeg har ingen hale som raser avgårde, men øyelokkene mine har stivnet helt oppe ved øyebryna. Jeg tror jeg ser gal ut. Veldig gal.

Giftig

2009-06-10T20:44:00.001+02:00

Det snor seg forbudte bilder over netthinnen din,
mens det vokser giftige vakre blomster på innsiden av deg.

Fortærende.
Krevende.
Besnærende.

Dagens gledelige

2009-06-10T17:20:00.003+02:00

Datter'n har shoppet konsertbilletter til seg selv og sin gamle mor i dag.
Hun ville og skulle på Pink konsert, og i november skjer det. Med meg på slep.
Jeg liker Pink jeg altså, så det er ikke noe problem å være med. Snarere tvert i mot.

Jeg skulle bare så inderlig, inderlig gjerne vært i Bergen i kveld og hørt på Bruce Springsteen.
Sukk og akk o' ve. Mye vil ha mer og faen vil ha flere ...
Jeg blir aldri fornøyd.

Rare dager

2009-06-10T16:36:00.004+02:00

Dagene er rare for tiden. Alt er som vanlig, men fakta er at det er lite som er som vanlig allikevel.
Jeg har begynt å trene, f.eks. Det er veldig rart. Jeg har tydeligvis muskler på de snodigste plasser og jeg gledes over å kjenne dem. Det er nesten med en ærbødighet at jeg hilser på dem faktisk.
-Beklager at jeg ikke har lagt merke til deg før nå, men jeg trodde ikke du eksisterte.
Jeg ser på kalenderen at det grovt regnet, er midten av juni. Jeg vet det er sommer, men jeg ser den ikke. Ikke kjenner jeg den heller. Selv om jeg går i t-skjorte og later som at jeg gjør det.
De lyse kveldene forvirrer meg med kjøligheten sin og nettene har blitt kortere. Jeg rekker allikevel å drømme rare drømmer som gir meg lyst til å rive meg i håret, rødme, eller å le meg ihjel når jeg forteller Datter'n om dem.
Fra flere hold har tonefallene endret seg og blitt rare også. Til og med mitt eget.
Jeg har vært mye på kirkegårdene igjen den siste tida og i dag fant jeg den graven jeg lette etter. Jeg visste jeg kom til å finne den et eller annet sted langs radene av velstelte og enkelte neglisjerte gravstøtter. Det var rart å se navnet hans stå på steinen. Jeg snakket litt med ham, fortalte det jeg har villet si og lo litt fordi jeg vet at han hadde gjort det samme. Deretter la jeg fra meg den lille tingen jeg har hatt liggende siden i fjor sommer. Men det var rart. Hadde alt vært som det pleier og det burde være, hadde jeg ikke snakket til en stein med navnet hans på,
jeg hadde snakket til ansiktet hans og fått stemmen hans tilbake.
Dagslyset er rart det også. Gråaktig og diffust.
Dagene er bare rare.

Tidløst

2009-06-08T16:41:00.003+02:00

-Tidløst, svarte jeg på hvordan jeg likte det.
-Evigvarende og tidløst.

Det er ikke så viktig om det er nytt eller gammelt, bare det har sjel.

Fredagsforventning og noen anbefalinger

2009-06-05T14:13:00.013+02:00

Forrige helg var jeg omgitt av mennesker på alle kanter, jeg var kun alene når jeg var på do, dusjet og gikk og la meg, som forøvrig er veldig gode tidspunkt å være alene på. Stort sett ihvertfall.
Denne helga skal jeg derimot være helt alene hjemme med pusedyrene. Jeg skal balle meg sammen i sofahjørnet, se på Graham Norton show i kveld og le godt, samtidig som jeg skal velte meg i etterlengtet ensom melankoli. Jeg skal spise det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Anne-Kat står klar og venter på meg og jeg vet akkurat hvor kosebuksa ligger.
Jeg håper på skikkelig ruskevær med regn på rutene i kveld og strålende varm sol i morgen. -Kan jeg være så snill å få det slik jeg vil ha det?

Ellers er det Ølfestival her i byen i helga, hvis du er i nærheten og har lyst til å være sosial. Jeg kunne godt tenke meg å være der i morgen, men det er pga musikken. Krag Jørgensen Band spiller og de lyder meget bra! Anbefales! Selv skal jeg bare høre fra balkongen, så jeg satser på at det blåser rett vei.

Tilstand

2009-06-02T15:29:00.010+02:00

Kanskje handler det aller mest om tryggheten.
Vissheten om noe bestandig.

Kanskje handler det aller mest om spenningen.
Vissheten om noe lekent.

Kanskje handler det aller mest om nostalgi.
Vissheten om noe vemodig.

Kanskje handler det aller mest om uro.
Vissheten om noe konkret.

Ord som gleder.

2009-05-29T00:55:00.005+02:00

Noen ord gjør meg gladere enn andre.

"Der skulle du vært!"

Det er mange steder jeg veldig gjerne skulle vært og opplevd. Brukt alle sansene og absorbert de gjennom varm sommerbrun hud, med ett åpent blikk og smilende munn.
Jeg skulle lagret minnene og tatt de fram når jeg trengte det. I kassakøen, i vinterdrevet ...
Kjent på varmen som slike minner avgir i lang lang tid og kroet meg lykkelig sammen i skinnet fra stearinlysene.

"Der skulle du vært!"

Å bli gledet ved at noen uforbeholdent unner meg akkurat det.
Drømmene mine kan ingen ta fra meg. Ikke de store og ikke de små.
Noen drømmer kommer til å bli en realitet, andre kommer til å blekne som skrift på et gammelt og skjørt papir, noen kommer til å forsvinne for så å bli erstattet av nye.

"Der skulle du ha vært!"
-Ja, det skulle jeg. På en måte er jeg allerede der.

Grenseløs

2009-05-27T00:46:00.004+02:00

Du sa unnskyld til stadighet. -Unnskyld, unnskyld, unnskyld.
Etter unnskyldningene kom forklaringene. Fordi jeg hadde gjort det. Fordi jeg hadde sagt det. Fordi jeg ikke skjønte at jeg med min væremåte provoserte deg til det ytterste.
Kunne jeg være snill og være mindre provoserende?

Selvfølgelig kunne jeg slutte med det! Alt for deg, kjære.
Jeg kunne lett reduseres. Jeg merket det knapt selv, så flink jeg var til å hjelpe deg med å bryte ned mine landegrenser.
Jeg ble grenseløs og du nøt fruktene av eie mye land.

Treesken

2009-05-25T23:52:00.001+02:00

Det er innbitt og hudløst. Distansert og sårt. For nært. For langt unna.

---

En liten eske av tre, med fine farger på utsiden.
Duse, allikevel kraftige, som utropstegn i kursiv.
Innholdet er som spørsmålstegn.
Han holder den lille esken av tre i hendene og skjønner allikevel alt.

---

Så nært, så langt unna.

Tanker om vårrengjøring.

2009-05-19T21:58:00.003+02:00

Jeg pusset stuevinduene mine i dag, blikket ut mot verden ble med ett veldig mye klarere og jeg så ut på den. Verden er veldig grønn akkurat nå. Sterkt grønn.
Støvet på persiennene kilte meg i nesen mens tanker fløy gjennom hodet mitt, akkurat som skydekket utenfor de blanke vinduene mine.
Vårrengjøring har alltid en ny begynnelse ved seg. All dritten som er skjøvet under teppene i løpet av vinteren tyter fram i de norske hjem og virvles opp som små og store udyr.
Kanskje det ikke var store greia da det ble dyttet under teppet, men magiske ting skjer om våren.
Den greia du stappet under teppet, har enten vokst seg kjempediger, eller den er helt borte!
Den som forsvant er det ingen fare med, det var bagateller, noe du irriterte deg over akkurat der og da, men som det ikke passet å si noe om akkurat da du så den. Den som har vokst seg diger derimot, den er noe å passe seg for! Den har blitt så stor at den har fått både tenner og hale og da er den ikke lett å hanskes med lenger. Den er ikke videre morsom å se i hvitøyet i den størrelsen. Tenk det, den var faktisk håndterbar da du skubbet den innunder teppet med sammenbitte kjever, nå kan du ikke sitte med bena på gulvet uten at den glefser etter anklene dine, klar til å starte konsumeringen.

Den eneste måten å bekjempe slike udyr på, er å snakke om dem. Når de blir satt ord på, minsker de i størrelse, form og fasong. Så lett. Så vanskelig.
Men det er den eneste måten å rydde på.
Det andre alternativet er å ikke ha tepper.

Vår 17 mai

2009-05-18T00:05:00.004+02:00

Jeg våknet av at Datter'n lurte på om jeg var våken. Jeg svarte ja. Selvfølgelig var jeg våken!
Jeg bare lå og dormet, som jeg så fint kalte det. -Kunne jeg hjelpe henne med mansjettknappene?
Å si at jeg spratt opp av dynene blir å ta i, men jeg sto opp og prøvde å få opp øynene samtidig som jeg prøvde å få på meg morgenkåpa.
Datter'n sto parat med bunadskjorta og mansjettknappene, og etter litt fomling var de på.
Hun er nydelig i bunad. Hun blir nesten overjordisk vakker i bunad.
Kanskje skyldes det at jeg blir rørt av kjærligheten hun nærer til bunaden sin, kanskje skyldes det at det er så veldig nasjonalromantisk med bunad. Kanskje skyldes det at jeg synes hun er verdens vakreste.
Sola skinte og jeg samlet sovesveisen min i en stri hestehale og bestemte meg for å legge meg litt ut på verandaen i håp om å få en ansiktsfarge som ser litt friskere ut.
Datter'n forsvant ut i verden med bunad og lilla Ipod i ørene.

Vel skinte sola og det var mange varmegrader i luften, men allikevel var det en kald trekk som ga klar beskjed om at det ikke er helt sommer enda. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle sole meg, så jeg lagde meg en festning av stoler og pledd. Jeg fikk det ganske lunt og sola varmet den vinterbleke kroppen min. Jeg hørte korpsmusikk i det fjerne, jeg så det norske flagget vaie i den kalde trekken fra verandaen over meg og jeg tenkte tanker om varme sommerdager og hva som ligger foran meg. Jeg tror jammen meg jeg dormet litt også!

Datter'n sendte en sms om at hun var på vei hjem og like etter ringte det på døra. Jeg åpnet for henne og ble stående å stirre på henne. Lenge.
Denne nydelige nasjonalromantiske Datter'n som dro hjemmefra i den fine bunaden, sto foran meg iført ei diger brun t-skjorte som rakk henne midt på lårene og bunadsko.
I armene hadde hun bunaden.
-Har du gått slik hjem fra byen?!
(Jeg innrømmer det, i to korte sekunder tenkte jeg på hva naboene og andre forbipasserende hadde tenkt hvis de hadde sett henne i dette antrekket.)
-Er du gæren?? Per kjørte meg.
Jeg pustet en tanke lettere.
-Men hvorfor ... Jeg rakk ikke å snakke ferdig.
-Er du egentlig klar over hvor varmt det er med bunad eller?? Det rant nedover ryggen min!
Så faren til Maria sa han kunne kjøre meg hjem. Jeg fikk låne t-skjorte. Og jeg har faktisk shorts under! Hun løftet på den lange t-skjorta og viste meg shortsen mens hun lo og kippet bunadskoene av føttene.
Rare, fine ungen.

Det skyet over. Selvfølgelig skyet det over.
Jeg ryddet bort festningen jeg hadde laget og vi dro ut og kjøpte den obligatoriske 17 mai pølsa.
Vi kjørte litt rundt mens vi hadde en lang samtale om kål.
Overalt krydde det av festkledde mennesker. Det kan se ut som om "alle" har bunad igjen og det er ett flott skue.
Jeg tror jeg kjente på et stikk av ensomhet, men jeg dyttet det vekk like fort som det kom, så jeg er ikke sikker.

Kvelden kom og enda en 17 mai har kommet og gått. Datter'n forsvant ut på tur med ei venninne. Jeg avsluttet kvelden sammen med en veldig hyggelig nabo, iført pysj og en slant rødvin som ble til overs etter gårsdagens melodiøse festaften.
Det var faktisk ganske morsomt å gå bort i tøfler.

Ha en god natt alle sammen. Håper dere har hatt en fin 17 mai.

Jens og kyllingen

2009-05-14T15:53:00.004+02:00

En natt for noen uker siden, fulgte Jens Stoltenberg og barna hans meg hjem fra Rimi.
Jens så på meg som om jeg skulle vært skaperverkets tiende vidunder og jeg skjønte ikke hvorfor.
Vi satt på det andre trappetrinnet opp til annen etasje og jeg plukket på hælen av den rosa tøyskoen min. -Kan jeg få lov til å følge deg hjem neste gang også? spurte han.
Jeg rev av en liten gummibit av skosålen samtidig som jeg spurte om hvorfor han ville det.
Han hadde ikke noe svar. Kanskje han hadde det, jeg husker ikke.
Jeg tenkte mer på dette var Jens Stoltenberg, en mann jeg ikke har noe forhold til annet enn at han er Norges statsminister. En helt vanlig mann med en litt uvanlig jobb.
Jens som ikke ville klemme Giske.
Den Jens var det som satt der på trappetrinnet sammen med meg, mens barna hans satt i stua.
Jeg hadde rosa tøysko.

Han fulgte meg hjem fra Rimi en gang til. Uten barna sine denne gangen.
Med seg hadde han en presang han hadde laget selv, en kylling av stearin.

Jeg hadde fortsatt rosa tøysko på.

----

Drømmetydning anyone?

Bunnløs

2009-05-13T22:40:00.005+02:00

Det var ikke det at jeg trengte å vite noe om holdbarheten,
selv om jeg leste "Se bunnen", skrevet med små bokstaver på etiketten.
Jeg visste at det ikke var noen holdbarhet i deg.
Du var bunnløs.

Å bli satt pris på

2009-05-12T01:42:00.001+02:00

Valkyriana har gjort stas på bloggen min i et eget innlegg og jeg er så stolt, så rørt og så glad!
Mest av alt blir jeg veldig ydmyk når jeg får sånn ros. Jeg har ingen stor blogg, og har ingen ambisjoner om å få det heller. Jeg skriver mye for min egen del, men jeg skriver like mye for dere som til stadighet leser inne hos meg. Uten dere hadde det ikke vært fullt så morsomt å blogge.
At dere skal finne meg leseverdig, er ikke noe jeg tar som en selvfølge.
Som jeg skrev inne hos henne;
Jeg kunne ikke fått en bedre velkomst etter å ha vært fraværende i både form og farge.

Tusen takk, Valkyriana. Denne kommentaren kommer jeg til å ta vare på.
En stor knuseklem til deg.

Du tok feil

2009-05-12T01:29:00.001+02:00

Jeg startet med å være medgjørlig, mens hjertet hamret som et harehjerte på innsiden av brystkassa. Lunefullt spyttet du ut hatefulle ord som skulle være forklarende på meg som menneske. Jeg tok i mot dem med bøyd hode og ydmyk stemme. Jeg var på nippet til å takke deg for at du med det fantastiske klarsynet ditt viste meg selv hvem jeg egentlig var.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg kjente noe i meg protestere høyt, langt der inne hvor stemmer nesten ikke høres.
Jeg kjente meg ikke igjen i de såkalte sannhetene dine, men jeg visste bedre enn å si deg i mot.

Etterpå kom redselen. Knugende og lammende, med harde fingre stikkende inn i de mest ømme områdene av sjelen min. Jeg knakk som en gammel morken kvist, ute av stand til å gjøre noe annet enn å være handlingslammet.

Kjærlige hender i form av vennskap, klarte å knekke opp mange av de harde fingrene.
Ondt må bekjempes med kjærlighet, og kjærlighet vinner alltid. Visste du ikke det?
Du trodde du var stor, stor fordi du hadde styrken i form av ord, stor fordi du trodde du hadde makten. Du tok feil.

Du var så liten. Så jævla liten.

Siden sist

2009-05-11T17:15:00.002+02:00

1 mai ble jeg tante til verdens nydeligste lille jente og jeg er så forelsket i henne at tærne mine krøller seg og hjertet mitt vokste seg enda større på sekunder. Hun er vidunderlig og helt perfekt.
De lille hånden hennes klemte hardt rundt lillefingeren min og hun gjorde meg til sin uten skrupler.
Jeg elsker henne.
Søsteren min har aldri vært vakrere enn hva hun er nå, det stråler av henne og jeg er så stolt av dem alle tre. Dette herlige krapylet av en lillesøster, hun som kan få meg både sprettsint og hylende av latter, har blitt mamma.

Ute av drift

2009-04-29T23:18:00.004+02:00

...

2009-04-21T23:46:00.005+02:00

Den vesle
inntørkete byen
kryper sammen bak gipsrammen.
Kveldssola brenner ned,
og i mørket
er det ikke stjerneordene som lyser,
men glødende banaliteter.

Kirketårnet
står som en rusten spiker i himmelen
og holder byen på plass.

-Kolbein Falkeid-

Søndagspost

2009-04-19T13:45:00.001+02:00

Ha en fin-fin søndag!

Lærdom

2009-04-14T12:22:00.001+02:00

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
De bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardager
og aldri halde opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer,
natt og dag.

-Alf A. Sæter-

Dagens sitat

2009-04-10T18:15:00.001+02:00

Det er bare èn ting som kan vippe meg av pinnen, pleier faren min å si.
-Og det er hvis langfredag kommer før skjærtorsdag.

Påskenostalgi

2009-04-09T17:17:00.000+02:00

-Har du tak?
Pappa ropte gjennom drønnet fra den orange scooteren. Mellom oss på den lille, men allikevel store scooterhengeren lå påskebagasjen sirlig og trygt plassert.
Jeg nikket, litt stiv i kroppen med hendene knuget rundt taustumpen.
-Da kjører vi!
Pappa snudde seg, støttet seg med et kne på setet og ga gass.
Det rykket til i tauet og jeg vinglet litt ustødig på skiene, men fant fort balansen og skisporet.
Så kjørte vi fra parkeringsplassen, oppover lia. Pappa på scooteren, jeg hengende bak på ski.
Jeg hang ikke bak alene, søs og stesøstrene mine hang også der, med hver sin taustump med løkke på i hendene. Alle var vi like konsentrerte i ansiktet, alle like spente, for det var veldig artig å henge bak scooteren på denne måten med litt snøføyk i ansiktet og pappa som kjørte gris med oss slik at vi måtte tryne skikkelig i snøen og luene fòr vekk fra hodene våre i full fart, mens skjelvende ben med ski på ble liggende i snodige vinkler og vi nesten måtte finne bruksanvisning for å vikles fra hverandre. Så var det å børste av snøen og finne igjen luene og stille seg opp igjen. Det var påske og vi var som tradisjonen tro på vei opp til sætra.

Vi suste gjennom grindstolpene til hyttenaboen på Midt-vollen som stakk en halvmeter opp av snøen og nærmet oss Øvre vollen. Sætra tronet mot øynene mine som en god gammel venn med varme glimt i de smårutete vinduene. Røyken fra pipa sèg dovent opp mot den blå himmelen, med en lovnad om varme ved rødglødene gamle jøtuler og mjølkerampa var knapt synlig i all snøen. Alt var med andre ord akkurat slik det skulle være.
Pappa iført fjellräven-nikkers og østerdalslue, rettet på solbrillene i det allerede brune ansiktet og stoppet scooteren og så på oss jentene som hadde sluppet tauet og gled noen meter av egen kraft med luene på snei og røde kinn.
-Så gikk det bra dænna gongen å!
Han smilte og jeg så på han og tenkte at jeg har den fineste pappa'n i hele verden.

Påske på sætra innebar alle de standard tingene; kilovis med appelsiner og Kvikk Lunsj, kakao, skigåing og være sammen med venner fra Nedre vollen. Joakim og jeg la ofte på vei innover Strupen og opp Måsafjellet, bortom Snultra for å ta en Kvikk lunsj pause, før vi innbitt begynte å stavre oss mot Eldåhøgda, før vi satte utfor og gled hele veien hjem. Noen ganger på miniski, hvilket jeg ikke anbefaler på så lange skiturer. Du får god fart ned Måsafjellet på langrennski, og det gikk noen ganger så fort at det nesten ble skummelt. Da rettet vi oss bare opp litt mer og lot som om vi ikke fantes redde på en flekk. Vi gjennomskuet alltid hverandre, men vi brukte det aldri mot den andre.
Jeg husker en gang hvor Joakim og jeg var i fullt driv nedover fjellet. Joakim hadde akkurat snudd seg mot meg og ropt noe om at det var jammen fint at vi ikke møtte på en hel flokk mennesker som skulle opp fjellet akkurat nå når vi hadde så god glid! Jeg ropte tilbake at det var helt suverent å ha fjellet for seg selv, og ikke før jeg hadde sagt setningen ferdig, før jeg så det stakk opp et stort reinsdyrgevir av snøen. Selvfølgelig så jeg det for sent og hadde tidenes saltomortale nedover Måsafjellet. Det gikk bra selv om påfølgende latterkrampe forsinket oss mye og ofte på resten av hjemveien.

Nå er påsken anderledes. Det er andre som eier sætra med all den fine historien. Langrennski og miniski har blitt byttet ut med...ingenting. Appelsinene og Kvikk Lunsj er fortsatt i hus, bare i litt mindre kvanta. Hjemmepåske er ikke så verst det heller, selv om det er noe eget med knirkende tømmervegger, radio og bare stearinlys.

God påske alle sammen.

Ta ballen!

2009-04-09T02:29:00.002+02:00

Analyseringen

2009-04-01T00:33:00.001+02:00

Løsrevet fra restene ligger bare fragmentene tilbake.
Vesnet er så lite og ubetydelig, allikevel så stor og betydningsfull.
Jeg forakter skuespillet, faktene og fragmentene. Ektheten er falskt og stakkarslig.

Jeg legger det under lupen, analyserer og trekker en konklusjon;
Jeg liker det ikke.

-Hvorfor? lurer de på.
-Fordi det er plagsomt og uekte, svarer jeg.

Hva hvis?

2009-03-31T01:14:00.005+02:00

Hva hvis du lånte mine øyne og jeg dine?
Hva hadde vi sett? Ville vi bli sjokkerte eller gledelig overrasket?
Ville vi lært noe?

Man skal aldri dømme før man har gått en dag eller flere i en annens sko.
Jeg vet ikke hvordan det vil være å leve livet ditt, du vet ikke hvordan det vil være å leve mitt.
Er vi fastlåste i egne mønstre? Vil vi i det hele tatt ut av vårt eget spor?
Hva gjør egentlig impulser med oss? Rokker de ved oss på en måte vi setter pris på eller forstyrrer de oss i levesettet vårt?
Hvorfor reagerer vi som vi gjør? Hvorfor føler vi som vi føler og hvordan kan vi egentlig vite at det vi ser er riktig?
Du sier at i din verden er det sånn, mens jeg sier at i min verden er det slik.
Vi har èn verden, allikevel lever vi på totalt ulike kloder.

Vi har aldri vært så mange som vi er nå, allikevel har vi aldri vært mer ensomme.
Det er tankevekkende og underlig.
Hvorfor er vi så redde for å være til bry?

Hva hvis vi byttet øyne og sko for en dag? Ville vi virkelig lært noe?

Friends all over.

2009-03-30T01:03:00.004+02:00

Dette er noe av det nydeligste jeg har sett på lenge. Ikke bare fordi det er en katt der, men fordi det er varmende å se at til tross for ulikheter og størrelser, så er det noe helt selvfølgelig og naturlig over vennskapet. Når det er dyr som er venner på kryss av "normalitetene" er det søtt og sjarmerende, når mennesker er det, heves øyenbrynene. Rart, ikke sant?
At Louis Armstrong synger en av mine absolutte favorittlåter, er heller intet minus på en sen søndagskveld.

Nattens ord.

2009-03-25T23:23:00.002+01:00

*Bildet er som vanlig tatt fra Bjørg Torhallsdottir*

Om å gjøre ingenting

2009-03-18T00:06:00.004+01:00

Det er litt opphold mellom blogginnleggene mine om dagene. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det skyldes tettpakket timeplan og travle gjøremål, men den gang ei.
I dag f.eks, har høydepunktet vært at jeg har ryddet i krydder-skapet på kjøkkenet.
Det er begrenset hvor godt jeg klarer å blogge om slike store events.
Jeg er egentlig ikke tom for ord heller, men det er derimot litt tomt i energitanken min for tida.
Så derfor sitter jeg mye og ofte og ser ut i luften, ut av vinduet, på skjermen, ut i luften og ut av vinduet igjen. Jeg er en travelt opptatt kvinne.

My sweet sixteen

2009-03-14T01:12:00.003+01:00

For 16 år siden sto jeg lettere forvirret utenfor ambulansen på gårdsplassen hjemme hos mamma.
-Hvordan får jeg med meg kommoden min nå? spurte jeg Daffy, som var den ene av ambulansepersonellet. Han tok meg forsiktig i armen og ba meg om å glemme den kommoden akkurat nå. Jeg var opprinnelig på helgetur hjemme for å hente blant annet en kommode. Det var søndag formiddag og vannet hadde gått noen uker for tidlig. Jeg glemte fort hele kommoden der jeg lå og kjente at nå.. Nå skjer det!

Alt gikk fort, legen ble hentet og jeg fikk deilige sprøyter i skinka og jeg ba Daffy om å tute når vi kjørte forbi gården til pappa, hvilket han gjorde.
Vi ankom sjukehuset og det var bare svisj, svosj og svasj, ett ødelagt sykehusseng-håndtak, og jeg fikk en glatt og våt verdens vakreste datter oppå brystkassa.
Datter'n min var født.

I dag fyller hun 16 år. Hun har vokst forbi meg i høyde, og er ingen liten jente med stadige skrubbsår på knærne lenger. Nå er hun en vakker tenåringsjente med hjerte og hodet på rett plass, og hun gjør meg umåtelig stolt hver eneste dag.

Kjære jenta mi;
Du er lyset i livet mitt. Du gleder meg hver eneste dag med smilet og latteren din. Du får meg til å stadig til å vokse som menneske og jeg verdsetter hver eneste klem, hvert eneste håndtrykk og alle de gode resonnementene dine. Du er en fryd å filosofere og diskutere med, du har egne meninger og står for dem, du tør å stå i mot strømmen og mengden selv om det koster.
Du har et sabla godt perspektiv på tingene og jeg frydes over din velutviklede sans for selvironi og humor. Jeg beundrer styrken og motet ditt, og det er en sann glede å være mamma'n din.
Livet har sveiset oss tett sammen og vi kan lese hverandre som en åpen bok, noe som kan være en utfordring for oss begge av og til. På en annen side er det en trygghet for oss begge.
Det viktigste er at vi kan kommunisere og det gjør vi til gangs. Takk.

Lille Vakre, gratulerer så mye med 16 års dagen din i dag.
Jeg elsker deg masse masse.

Stille

2009-03-09T01:10:00.004+01:00

*Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir*

Alle disse hendene

2009-03-05T00:43:00.008+01:00

Neglene hennes var lakkert sjøgrønne og jeg glemmer aldri måten hun tok tak i tekoppen og balanserte røyken mellom pekefinger og langefinger på samme tid. Det grønne skapte fine kontraster inne i den blågrå røyken som steg opp som små spiraler over den knallrøde tekoppen.
Blikket hennes var direkte og varsomt på samme tid. Jeg ble stilt til veggs av en dame med grønne negler i en rød stue i skogkanten.

Han spurte om han kunne få legge hånden sin på skulderen min. Jeg hikstet og gråt og alle rundt satt stille og så på. Han satt ved siden av meg og jeg prøvde å skjelne hendene hans gjennom alt saltvannet som fylte øynene mine. Jeg så dem som diffuse konturer ytterst på knærne hans. Jeg nikket sakte og kjente en fjærlett hånd med god tyngde la seg over den venstre skulderen min. Han lot den ligge der helt rolig til jeg hadde grått meg ferdig, så la han den i fanget sitt igjen.

Håndtrykket hennes var fast og bestemt, og hun smilte mot meg og fikk meg til å føle meg velkommen og verdsatt. Jeg trivdes fra første stund og ga alt med hele meg.

Han tok hånden min under bordet og strøk den forsiktig med tommelen, når vi satt samlet på puben alle sammen og latteren runget rundt bordet og stemningen var glad og lett og musikken dunket i veggene. Jeg så tristheten i øynene hans når han reiste seg opp og gikk hjemover.

Den lille hånden hennes lå mykt i min, med slikebløt hud og budskap om at hun trengte meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg holdt den lenge etter at hun hadde sovnet og så på perfeksjonismen og kjærligheten som hvilte i min egen.

Han strakk seg spontant fram over bordet og ga meg en klem og tok tak i hodet mitt, fingrene hans tvinnet seg raskt inn i håret mitt og jeg kjente avtrykket av hånden hans mot bakhodet mitt som et vitne om en enorm omsorg i lang tid.

Hun sto i gangen med et trøtt og smilende ansikt og når jeg passerte henne på vei inn til kjøkkenet, strakk hun ut hånden og strøk meg på overarmen. Vennlig, kjærlig og full av omtanke. Jeg vet hun gjorde det like mye for sin egen del som for min.

Han grep begjærlig tak i hoftene mine, strøk hendene oppover langs siden av kroppen min og var øm og krevende mens jeg kjente lysten hans presse mot magen min. Han vekket begjæret i meg til live og fikk meg til å føle meg som den mest levende kvinnen på jord.

Hun satte ned ved siden av meg, der jeg satt langs veggen ute i kulden og strøk meg varsomt over håret mens hun sa lave ord jeg ikke oppfattet. Jeg oppfattet nærheten og støtten.

Han klappet meg keitete på ryggen, med usikre hender og et flakkende blikk. Det litt brydde smilet lekte i munnvikene hans og jeg lente meg inntil ham. Da ble hendene sikre og rolige og slik sto vi en lang stund, far og datter.

Hun strøk meg over kinnet med en tynn og rynkete hånd og sa at jeg var det fineste mennesket hun visste om. Etterpå rettet hun på den brune kjolen med de hvite blomstene, før hun tappet med rynkete fingre på bordplaten mens hun funderte på om kabalen hennes kom til å gå opp.

Med en forsiktig hånd strøk han meg i nakken for å sjekke hvor ille nattesvetten hadde vært den natten, før han listet seg forsiktig ut av soverommet igjen.

Hun tok ansiktet mitt mellom hendene sine, kysset meg på pannen og sa "Alltid."

Han slo meg med harde hender, for så i neste øyeblikk stryke på meg med kalde ustabile hender som ikke evnet å se hvilken skade de gjorde.

Hun hadde alltid hendene i nærheten av et vaffeljern. Rutinerte hender som jobbet fort og effektivt, som tålte varmen fra de nystekte go'sakene og plasserte dem foran meg med befalingen om å spise mer.

Han tar alltid hånden min når vi kjører bil, min passer perfekt i hans.

Nå er den lille hånden hennes blitt like stor som min. Livet har begynt å vise seg i den fortsatt perfekte hånden, og hun legger den fortsatt i min i visshet om at jeg alltid kommer til å ta den og holde den.

Han la en stein i håndflaten min, tok tak i fingrene mine og bredte dem over den. Fingrene hans var myke, vennlige og pekefingeren hans strøk langs min i et kort øyeblikk.

Fingrene hennes holdt kulepennen som skrev ord om at det var godt å ha meg der. Skrevet med vennskapsblekk og kjærlighet.

Han la hendene sine på skuldrene mine. Store, varme og dekkende. Slik sto han til blodet mitt begynte å bevege seg igjen.

Den lille hånden som nå møter den andre hånden rundt halsen min når han gir meg en go'nattaklem.

De altfor unge hendene lå foldet tause og kalde, aldri mer skulle de gestikulere ellevilt i ungt pågangsmot eller tegne morsomme tegninger. Jeg holdt deg i hånden for siste gang.

Ensom juvel

2009-03-04T00:27:00.002+01:00

Jeg hadde tenkt til å skrive om fargeklatter som skiller seg ut på gode måter.
De som lyser opp et rom eller et sted med sitt blotte nærvær og utrolige utstråling.
Disse fargene som vi snakker om etter at fargene har forlatt rommet og stedet og
fortsatt varmer oss med de glade smilene.
Jeg fikk det ikke til. Istedet skriver jeg om en ensom juvel.

Jeg ser på henne, hun er innrammet av silkemykt hår og øyne som er direkte, men sky.
Rammen hennes er rotete og har noen små sår, men er perfekt.
Jeg prøver å ta vare på henne, og legger hånden min i hennes.

Hun klemmer den svakt.

Tallproblematikk

2009-02-27T16:42:00.004+01:00

Det er noe merkelig ved å få epikriser i posten. Et menneske som har tatt noen tester og snakket med meg et par ganger, skriver flere tettskrevne sider om resultatene, hva jeg sliter med og hva jeg er god til. Det er rart å se beskrivelser om seg selv fra ett ukjent menneske, spesielt når noen er så treffende at det føles godt. For det er faktisk det det gjør.
Jeg har altså fått svar fra testene på Nevropsykologisk, som jeg skrev om HER.
Jeg har Dyskalkuli så det holder. Nå kan ingen lenger si at jeg har bestemt meg for at matte er vanskelig, slik lærerne på barne- og ungdomsskolen prentet inn i hue på meg når de satt der med meg og mattebøkene opptil fem timer ekstra i uka etter skoletid. Jeg hatet det.
Nevropsykologen spurte meg om jeg hadde følt meg eller føler meg dum.
-Nei, svarte jeg. For jeg fikk til alt annet, så da kunne jeg jo ikke være dum. Jeg ble mer sint, fordi jeg ikke skjønte, når de sa jeg burde skjønne. At jeg måtte jobbe mer og hardere og skrev konstant til hver termin i vurderings- og karakterboka at "Solskygge må jobbe mer med matematikken." Jeg ble ved enkelte tilfeller så sint at jeg hivde mattebøkene vegg i mellom og ble sendt på rektorens kontor. Standardomkvedet var; "Du som er så flink og kjapp i hue, må bare legge vekk de sperrene du har på tall!" Også så de på meg med en oppgitt mine med foldede hender på skrivepulten. Jeg kunne kanskje fort følt meg dum, og jeg gjorde det nok av og til også, men resten av karakterene viste jo at jeg ikke kunne være helt bak mål.
Nevropsykologen syntes det var trist at jeg måtte vente så mange år på å få tallproblematikken kartlagt, men jeg er glad allikevel. Bedre sent enn aldri.

Nå er Dyskalkuli mer opplyst om enn når jeg gikk på skolen. Og jeg håper de fortsetter å være opplyste om det og tilrettelegger for hver enkelt elev. Jeg satte meg aldri på skolebenken på allmennfag, nettopp fordi jeg måtte ha matte. Alle utdannelser jeg siklet på og fortsatt sikler på, krever matte. Jeg har lært meg teknikker for å klare dagliglivets matte og regnskap, jeg runder alltid opp til nærmeste 20 eller 100. Jeg bruker kalkulator aktivt og har klart å jobbe i butikk.
Selv om jeg mislikte det når kundene etter å ha levert pengene og jeg hadde vekslepengene klare, sa; "Forresten, jeg har en femmer!" Da gikk alt ofte i stå, og jeg svarte; "Jeg har så mange femmere, atte!" Også smilte jeg så pent jeg bare kunne. Det funker det òg.

Ved neste korsveg hos NAV, hvis og når det blir noen, så har jeg nå et papir som sier noe om tallproblematikken min. Så kanskje de da hører på meg når jeg sier at jeg ikke klarer matte.
På det samme skrivet står det at jeg på "Prøver av mer sammensatte reguleringsfunksjoner med krav til kompleks problemløsning, abstraksjon og fleksibelt skifte i tankesett under problemløsning viser at hun er godt over gjennomsnittet. Og at jeg er langt bedre enn gjennomsnittet når det gjelder å lære inn visuelt presenterte oppgaver."
Det er noe av det jeg kommer til å ta med meg videre.
Jeg er ikke dum. Jeg skjønner bare ikke matte.

Ofte, om natten...

2009-02-27T02:34:00.003+01:00

.... Står jeg og ser ut gjennom vinduet inn på peisflammene til naboene.
Nå er flammene blitt til glør og jeg ser en levende orange varme røre på seg som en liten ball midt inne i mørket.

Den er god å se på, peisen til naboene.

Fabulous!

2009-02-26T22:35:00.004+01:00

I går fikk jeg en høyst uventet pris fra høyst uventet hold, og jeg ble kjempeglad!
Ståle har gitt meg en pris fordi han liker betraktningene mine. Det er godt å bli satt pris på, det er godt å vite at noen leser her inne, og det er godt å vite at mine ord kan gi noen andre noe.
I det hele tatt; Det er godt å bli sett. Så jeg takker glad og ydmykt for den fine prisen, med den fine dama på. Jeg er nok dessverre ikke fullt så chic som henne jeg heller, altså.

Reglene er som følger;

1. Put a link on your blog from whom you got it
2. Give it to five new blogs
3. A link on your blog to those blogs you give it to
4. Give the blogs you give the award to, a note about the award
5. Five things you are addicted to

Linke til Ståle er gjort.
Jeg sliter litt med å følge reglementer til enhver tid, så jeg gir også denne prisen bare videre til en blogg og da gir jeg den videre til Jeg- megselv og Jorunn. Fordi jeg har savnet henne og er så glad for at hun blogger igjen. Jeg tenker fortsatt på trappene dine, Jorunn.
Også var det denne listen med fem ting jeg er avhengig av. Det er langt flere ting enn fem, men jeg skal velge med omhu.

1. Jeg er avhengig av tenke- og funderingstid. Tankene mine trenger ro og ofte (veldig ofte) tenker jeg aller best midt på natten. Sånn sett er jeg litt avhengig av de rolige nattetimene også.
2. Jeg er avhengig av gode samtaler.
3. Jeg er avhengig av ord. Ord er alltid levende. Uansett.
4. Jeg er avhengig av vennene mine og de som er kjære for meg.
5. Jeg er avhengig av sol og varme. (Jeg bor i helt feil land) Egentlig er jeg sydhavsprinsesse i forkledning ute på oppdrag. Jeg er nesten sikker på det. Hvis ikke er det stygg spøk fra naturens side.

Mørkt.

2009-02-18T15:22:00.002+01:00

Det var på senhøsten de mørke skyene samlet seg i horisonten som et gråsvart teppe og innhyllet min verden i en malstrøm av aggresjon og motløshet. Jeg kjente det komme sigende som en lat dragehale, sveipende, men allikevel målrettet. Jeg hadde ikke krefter til å gjøre annet enn å stå der, ventende på fallet jeg visste ville komme. Jeg tok i mot det, kjærkomment og lengtende lik et tre som suger opp vann i tørketida selv om jeg kjente kraften slå i mellomgulvet og jeg instinktivt visste jeg måtte søke tilflukt. Alle tilfluktsstedene var derimot bare sentrifuger av andre krefter som var like utmattende som de mørke skyene. Jeg løp i hamsterhjul med sinte dragehaler daskende hardt mot leggene og kom ingen vei. Resignasjonen min kom overraskende på meg, jeg ble redd og usikker og istedet for å kjenne på nettopp de følelsene, ble jeg sint. Det glødet, sydet og kokte og jeg kjente et raseri som startet innerst og bredte seg ut til alle ytterpunktene av meg selv. Gammel historie blandet seg med ny historie og dagene som kom og gikk var så like at jeg ikke klarte å skille dem fra hverandre. Jeg stirret stadig mot horisonten som fortsatt var mørk og hissig selv på de solrike dagene. Lyset stakk i øynene og gjorde vondt, mens jeg kjente aggresjonen bølge seg gjennom meg som en sleip slange med hvesende tunge og giftige bitt. Det koster krefter å holde tilbake mørke krefter som aggresjon. Hamsterhjulet går både forover og bakover, men det er allikevel stillestående.
Det koster krefter å være rasjonell, det koster krefter å konversere, det koster krefter å være.
Den mørke horisonten forvandlet meg til en tikkende bombe som glefser og biter. Instinktene mine fortalte meg at jeg at jeg skulle beskytte meg selv, rasjonaliteten sa det ikke var farlig.
Motstridene elementer fløt i overflaten som døde fisker og jeg kavet for å holde hodet hevet over alt det råtne og stinkende. Av og til fløt det en blomst forbi, men strømmen var sterk og jeg fikk bare tak i fragmentene av det lyse og fargerike. Fragmentene var ikke sterke nok til å overskygge det svarte teppet og jeg sank stadig dypere og dypere. Kulden som omsluttet meg var først prikkende som små nålestikk før den strammet grepet og krøp inn på innsiden av benmargen og låste etter seg. Jeg ville riste det av meg, grave det ut, skrike, hva som helst, bare den forsvant. Jeg glemte å huske at slik kulde er lammende. Den gjør deg tilnærmet lik apatisk og handlingslammet. Det eneste jeg får til er å bite sammen kjevene for å ikke eksplodere. Detonasjonen blir stadig forskjøvet, jeg vet ikke når det kommer til å smelle eller om det kommer til å smelle. Den gamle historien som blander seg med den nye skaper overblikk og mer grums. Jeg forteller meg selv at det ikke finnes onde mennesker, bare onde handlinger, mens jeg vet at jeg har lyst til å bruke noens hode som fotball. Alt mens irritasjon, raseri, apati og motløshet og rasjonelle tanker slåss om plassene og de døde fiskene og de friske blomstene seiler forbi meg på en elv av oppkok. Jeg setter meg ned på den tørre og harde bakken, stirrende mot den mørke horisonten, mens jeg venter på at den skal løse seg opp.

Kvalitetstid helt alene

2009-02-17T23:30:00.010+01:00

Vi er tildelt så mange roller i livene våre. Vi spiller de aller fleste med den største selvfølgelighet, som forelder, kjæreste, venninne, kollega, datter osv. I dag har jeg lagt vekk alle rollene.
Jeg er kun meg, og bare meg helt alene. Og jeg koser meg! I løpet av en uke kan den eneste alenetiden være på når du er på do (hvis du er heldig) eller sene nattetimer hvor man ofte sitter på en agg av dårlig samvittighet fordi man burde vært i seng, og ergo ikke blir det ikke superduper kvalitetstid over den alenetiden.
Det er ikke alltid like enkelt å få til kvalitetstid helt alene. Ikke engang jeg som går hjemme dag ut og dag inn og følgelig har timer på dagtid når Datter'n er på skolen, får helt til denne GODE tiden alene. Det er noe eget med timene på kveldstid. Det er ikke til å komme fra. Dagtimene går med til høyst trivielle ting som rydding, vasking, handling og lista kunne ha fortsatt i det uendelige. Når kvelden kommer vet du at det er kvelden og det er færre som kan kreve noe av deg og det er lettere å senke skuldrene ned på ett normalt nivå. Så i dag, etter at jeg parkerte Datter'n hos mormor og dro hjem, låste jeg døra, hoppet i pysjen, ryddet leiligheten, tente alle telysene, skrudde opp oljeovnen, lagde meg mat og satte meg i sofaen. Ingen tv, ingen pc, bare meg helt alene med meg selv! Det var himmelsk!
Jeg koblet ut alt og alle og bare kjente på hvor godt det var å få være helt i fred. Ingen som ropte mamma, ingen som ropte Solskygge, ingen krevde en millimeter av meg. Total utlading og ro.
Jeg vil ikke engang be om unnskyldning for å like det faktum at jeg nøt hvert minutt av de timene i sofaen, tittende på atmosfæren rundt meg. Jeg tror til og med pusedyrene skjønte at det var time-out på gang, for de la seg til å sove.
Det trengs å være snill mot seg selv av og til. Hva timene fylles med er helt opp til hver enkelt, det finnes ingen oppskrift. Men det skal være noe du liker selv å gjøre. Vi kan ha en tendens til å glemme oss selv midt i all levingen. Det er andre som trenger en og sier noen "hopp", så hoppes det selvfølgelig. Hvis ikke vi hopper, hvem skal da gjøre det?
Det er mange med "Flink pike- syndromet" og diagnosen Dyktig. Det kan fort hope seg opp med innestengt aggresjon, hensyn man må ta og kvelende blekksprut armer.
Jeg elsker Datter'n, jeg elsker vennene mine og jeg elsker familien min, men jeg elsker meg selv også. Jeg bare glemmer å vise det så ofte som jeg burde. Jeg glemmer det så lenge noen ganger at jeg blir bisk og tverr, taus og vrang og det premenstruelle kan virke til å aldri vike. Jeg blir bitchy og enda mer sær enn hva jeg er til normalt.
Da er det greit med en egen påminnelse om at jeg trenger tid med meg selv.
Det utretter ikke mirakler, men det er en pustepause hvor jeg slipper å ta hensyn.
Så nå skal jeg snart sette meg i sofaen igjen, kanskje lese noe, kanskje jeg skal se på tv eller en film, kanskje ingen av delene. Kanskje jeg skal dusje og bruke opp alt varmvannet.
Det eneste jeg vet er at jeg koser meg akkurat nå. Og det skal jeg fortsette med helt til jeg har lyst til å gå og legge meg.

Alle illustrasjoner er hentet fra Bjørg Torhallsdottir.

Se! Vi nådde tregrensa!

2009-02-15T19:36:00.004+01:00

Dette hadde dere aldri trodd dere skulle få se, tenker jeg! Jeg er ute i det iskalde elementet jeg misliker sterkt og inderlig. Pappa og stemor Solskygge inviterte hele den brokete dine-mine-våre familien på aketur, pølser, kvikk lunsj og kakao. Kombinasjonen er noe man ikke takker nei takk til.
Jeg elsker aking, tro det eller ei. Det er nesten det eneste vinteren er brukandes til. Det var vel og merke 10 blå ute i dag, noe som gjorde meg lettere skeptisk, men utkledd som Michelin-mannen funket det på ett vis. Det var så gøy! Jeg elsker å frese ned slike flotte akebakker og det dere får se her, er Datter'n (i grått) som bråstoppet i tregrensa og den hjelpende mamma'n hennes i rødt.
Bare så det er sagt; Jeg beveger meg mer feminint på barmark.

Innlegget det ikke ble noe av.

2009-02-14T23:13:00.003+01:00

Jeg prøvde å blogge noe, men det ble ikke noe ut av det.
Så istedet; Happy Valentines day og fin lørdag osv.

*Bildet er hentet fra icanhascheezburger*

I dag skinner sola

2009-02-13T15:23:00.002+01:00

Du sier: I dag skinner sola,
i dag må du kunne skrive.
Eller:
Her er det fint, det må du vel
få et dikt av. Jeg svarer:
Sånn er det ikke.

Når sola bak de tette skyene
ruller skyggen ut av hjertet ditt,
da kan jeg skrive.

-Kolbein Falkeid, Kaffekjelens vinger-

En seriøs krise på gang

2009-02-12T22:38:00.003+01:00

Mp3 spiller'n min har tatt kvelden! Skjermen er helt svart og den virker helt naken i hendene mine. Jeg har forsiktig prøvd å trykke inn reset knappen flere ganger, jeg har godsnakket og strøket på den, men fortsatt ikke tegn til liv. Jeg overveide munn mot munn metoden, men husket at elektroniske tingester ikke er så glad i våte elementer. Den er full av masse "ny" musikk som jeg la inn forrige kvelden og den røde fine mp3'n var så fornøyd, så fornøyd. Den hadde jo tross alt fornyet seg litt, og stelte pent med de nye, samtidig som han vernet om de "gamle" skattene.
Nå er det bare mørke og jeg kjenner panikken tar meg for sjette gang i kveld.
Jeg er halv uten mp3'n min!

Vennskap

2009-02-11T19:40:00.004+01:00

Dyna ligger varmt og godt rundt morgenmyk hud, mens jeg vikler meg ut av ørepluggene til mp3 spilleren som er snurret rundt halsen min og løsner dovent den ene pluggen som sitter fast i tovete krøller. Jeg myser på klokka og ser at det langt på formiddag, og tenker at det ikke er så nøye ettersom det ble veldig sent i natt. Jeg legger dyna til side, drar på meg en pysj og setter føttene i tøflene og åpner døra ut til stua. Der er de begge to. Med trøtte morratryner og bustete hår, den ene er kanskje litt mer bustete enn den andre, men det skyldes hårlengden.
Vi sier et svakt "Hei" og vinker til hverandre. Det er ikke tiden for den største kommunikasjonen riktig enda. Vi subber litt forbi hverandre i pysjbukser alle tre og myser på hverandre i det skarpe lyset som flommer inn gjennom vinduene grunnet lav vintersol. Jeg kjenner en hånd som stryker meg over skulderen i forbifarten og vi smiler. Jeg ser på dem og tenker at disse to er blant de fineste menneskene i verden. Jeg tenker på alt vi snakket om i natt og alt vi ikke snakket om fordi det ikke trenger ord. Disse to fine menneskene som ser det jeg ikke ser, men som åpenbarer seg som logiske selvfølgeligheter når de sier bare to ord.

Gode venner er noe av det mest verdifulle et menneske kan ha i livet. Venner som du vet er der for deg uansett når og hva det måtte være. Venner som hadde gitt deg en nyre uten å blunke, venner som ikke fordømmer deg et sekund, venner som sier i fra når de er uenige, men som respekterer deg fullt ut allikevel. Venner som har igjen 200 kroner på konto, når du sier at du er blakk og de gir deg den ene hundrelappen som om det skulle være helt en naturlig ting å gjøre.
Slike venner gjør meg ydmyk og veldig glad. Slike venner er disse to vakre menneskene som jeg er så heldig at jeg kan kalle dem for mine bestiser. De hadde gått gjennom ild og vann, passert drager og sure kjerringer, myrer og evigheten for min del. Jeg hadde gjort det samme for dem.
Uten å blunke.

Stemmen innenfra

2009-02-09T23:53:00.002+01:00

Av og til kan det virke som at noe kryper rundt på innsiden av kroppen og konsumerer alt jeg har av sjelsliv og andre ekstensielle innvoller. Det er de gangene jeg ønsker meg min egen private Sankt Judas. Skytsengelen for de fortapte og de håpløse tilfellene.
Mens dette Noe vikler seg rundt innvollene mine og gjør meg en smule fortapt og jeg forsøker krampeaktig å framstå som det dydsmønsteret jeg vil være, mens jeg skammer meg over min egen handlingslammelse, ser jeg en lys flik av noe annet langt der inne. Jeg kjemper en stund for å skjønne hva det er. Jeg hører bruddstykker av et rop langt der inne i sjelslivet og jeg skriker "Hæ?!" med den kraften som er igjen av lungene.
Til slutt hører jeg det som en svak, men allikevel kraftig stemme langt borte fra.
-Du er bare et menneske!

Jeg er visst det. Takk. Da kan jeg slappe av. -Bring it on, Konsumerende sjelslivspiser!

Sorry, Love.

2009-02-05T18:40:00.006+01:00

Jeg var på vei inn på apoteket da en mann dobbelt så bred som meg kom stressende ut av døra og krasjet rett i meg med stor hastighet. Han kunne likesågodt ha ropt "gjør døren høy og porten vid, her kommer en med dårlig tid!", men det gjorde han altså ikke. Krasjet fikk meg til å sprette en halvmeter tilbake og jeg ble stående perpleks i en brøkdel av et sekund. Mannen stresset videre, sa ikke unnskyld eller noe og jeg gikk inn på apoteket med øynene litt mer på vakt denne gangen i tilfelle flere bulldosere var på vei ut. Slike hendelser som dette, irriterer meg. Det er mulig å si "sorry" eller lignende når du kommer borti noen slik.
Jeg derimot digger hvordan de oppførte seg i Edinburgh og London.
Overalt hørte jeg "Sorry, Love. Excuse me, miss. Here's your drink, Love. Ladies first. Where can I take you, Love?" (Den siste var fra drosjesjåførene.) Jeg merket hvor glad jeg ble for hver gang noen sa dette, om de skumpet så vidt borti meg, eller lot meg gå først gjennom døra. Og dette ble sagt og gjort av både menn og kvinner. Hvilken herlig folkeskikk!
Det startet allerede på toget fra flyplassen hvor en smilende konduktør spurte meg; "May I see your ticket, Love?" Og når han sa det samme til den gamle damen bak meg, smilte jeg bare enda mer.

Her er vi litt mer Ola Dunk, selv om det hender at folk er flinke til å si "unnskyld" hvis de skumper borti en. Vi sier derimot bare unnskyld. Vi sier ikke "unnskyld, kjære."
Jeg liker å bruke fine og gode ord på både kjente og ukjente. Jeg har ei venninne som har kalt meg "Kjære", helt siden vi ble kjent for mange år siden på Kiwi av alle steder og jeg synes det er så koselig. Jeg sier det til mange av mine venner, blant mange andre fine ord. Når det gjelder på nett, kan noen ha "reddet" en hel dag for meg ved å skrive "Fine deg, gode du, kjære deg" osv. Det er hyggelig og fint! Det viser både omsorg og nærhet og en slags samhørighet til tross for ukjenthet. Her på Berget er det ikke så lett å si slike ting til mannfolk flest. Jeg bruker ofte "Kjakan og Kjekken", det er liksom litt greit. Til homsevennene mine kan jeg fint si "Kjære", men det er også stuerent av mine heterofile venner nettopp fordi de er homser. Er "Kjære" her hjemme bare beregnet for to elskende? Jeg synes ikke det, selv om det veldig ofte blir brukt nettopp på den bedre halvdelen din. Den bedre halvdelen får jo mange av de dype og inderlige ordene og erklæringene. Det aller beste er uansett, ihvertfall for min del, når noen bruker navnet mitt, være seg kjæreste eller venner. Det er jo det mest personlige samme hvordan man vrir på det.

Nå lyder jo mange av disse ordene mye bedre på engelsk enn hva de gjør på norsk.
"Sweetie, Baby, Gorgeous, Beautiful" er ord jeg ofte bruker på mine venner.
Og jeg bruker dem gjerne på norsk også. Bestisen og jeg har helt spesielle klengenavn på hverandre som gjør vennskapet bare enda mer spesielt. De er våre.
I en diskusjon en gang, med et menneske som var veldig uenig med meg, sa at dette var en uting å drive med. Det var platt og falskt, fordi jeg kunne jo ikke vite om de jeg kalte "fine og vakre" egentlig var det når vi åpnet lokket på dem. -Og så? svarte jeg. -Hvis jeg kan gjøre noens dag bedre ved å si det da? Teller ikke det? Jeg fikk vel egentlig aldri noe fullgodt svar på det.
Og jeg respekterer helt og holdent de som synes det er en uting, selv om jeg ikke skjønner hvorfor. Jeg er dessuten en av disse ekle "klemmer'ne" som fint kan strø om meg med klemmer til både kjente og ukjente. De beste tingene er ofte de enkle og gratis tingene, og et smil og en klem er noe av det som ikke koster noe som helst.

Jeg har stadig slike Smile-Til-Ukjente-mennesker prosjekter gående. Jeg blir så glad hver gang jeg får ett oppriktig smil tilbake, jeg smiler søtt til de som blir brydd og jeg smiler enda bredere til de som ser enda mer bistre ut. For det er morsomt å se reaksjonen til mange; "Smilte hun til MEG?! Hvorfor?!" De kan bli så overrasket at handleposen går i gulvet eller at de går på ett annen menneske i vanvare. Jeg liker å snakke med de som står bak diskene på butikkene og si "Ha en fortsatt fin dag" når jeg går. Jeg har jobbet i butikk sjøl og det var så godt med de kundene som hadde noen ekstra smil og ord på lager, enn de som ikke så opp av lommeboka og røsket posen ut av hendene mine. For jeg tror seriøst på at et smil og noen koselige ord kan utrette mirakler. Eller om ikke annet være en gledelig overraskelse i ett ellers ofte kaldt samfunn.

Motpolene

2009-02-04T18:29:00.004+01:00

Som David og Goliat hadde vi vært, to motpoler som til stadighet kjempet mot hverandre med en ild som ingen kunne slukke. Venner på respektive hold rådet oss begge til å holde avstand fra den andre, men motsetningene var for like til at vi kunne gi slipp.
Vi elsket og hatet hverandre med en glød ingen kunne kjenne seg igjen i. Vi trengte ikke andres forståelse eller tillatelse. Dette var oss, dette var slik vi var og det var slik vi hadde det.
Vi fant til stadighet tilbake til hverandre selv når begge hadde sine respektive rolige havner. Når havnene fikk nok av å huse uregjerlige tonn med ballast, satte de oss fri og lot oss seile mot nye horisonter. Av og til møttes vi lunt og ømt, av og til seilte vi stolt forbi den andre med krigerske ord og handlinger.

----
-Jeg vil ha deg, men jeg vil ikke ha deg, fortalte du meg en gang vi satt på steintrappa.
-Jeg vet det, jeg vil ikke ha deg jeg heller.
-Så hvorfor kutter vi ikke linen en gang for alle og lar oss selv få slippe dette?
-Jeg vet ikke.

Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg antar vi kranglet om hvem som burde slippe taket, hvem av oss som var mest berettiget til å føle seg liten og ussel og hvem som hadde størst tak på hvem. Det var det vi pleide å gjøre. Også elsket vi på steintrappa i mørket med en villskap som ingen av oss kunne kontrollere. Det bare var sånn.
Vi tok valget på samme tid. -Jeg reiser! sa vi i kor til hverandre. -Greit, svarte vi.
Så dro vi. Du dro ned til den ene kanten av kontinentet. Jeg til den andre. Slik satt vi på hver vår side av kloden som to tilhørende motpoler med alt samlet mellom oss.

Postkortene kom av og til, til samme tid til hver av oss.
-Jeg tenker på deg, men jeg vil ikke tenke på deg.
Vi skrev alltid det samme og ingen av oss svarte på kortene.

Etter flere år møttes vi på den brune puben på hjørnet.
Begge unngikk vi temaet oss, for vi var bare oss. Oss som vi alltid alltid vært.
Motpolene, David og Goliat.
Når du skulle gå sto du rett ovenfor meg og la hånden din på halsen min.
Du strøk meg over kinnet med tommelen og sa;
-Jeg skjønner alt sammen nå.

Jeg fulgte deg med blikket til jeg så du rundet hjørnet.
Hånden din var det siste jeg så før du ble borte og da skjønte jeg det også.

Halvveis til 70.

2009-02-04T07:27:00.001+01:00

Bursdager fremkaller en viss form for revurdering. Det er et år til som har gått av livsløpet og formålene med livet er mange. Noen av formålene er oppnådd, andre står på vent og noen ligger langt der framme og venter på meg. Konturene av en ungpikekropp gjemmer seg bak en litt eldre utgave av meg selv og ettersom jeg har bursdag midt på svarteste vinteren og øynene er godt over gjennomsnittet i forhold til selvkritisk vurdering, skjer det samme hver vinter;
Jeg misliker kroppen min og da som sagt spesielt om vinteren.
Det begynte når jeg fylte 31, mener jeg å huske. 30 årsdagen forløp i ett lystig lag sammen med venner og familie og jeg hadde planlagt det selskapet helt siden jeg fylte 27. Ingen angst for å fylle 30 år her i gården! Men så kom 31 årsdagen, og jeg oppdaget til min store forferdelse at noe hadde skjedd i mitt eget speilbilde. En viss aldring, kan vi vel kalle det. Jeg festet meg ikke så mye ved det, jeg hadde tross alt blitt voksen og det var ikke fullgærent. Jeg kunne ikke regne med å se ut som om jeg var 25 i kroppen resten av livet, dette var noe som hørte livet til. En helt obligatorisk og normal sak for alle mennesker; Vi blir eldre. Det var bare det at jeg følte at kroppen min var litt foran meg selv i aldringsprosessen. -Øhy! Vent på meg da! Jeg er da ikke helt klar for dette her!
Kroppen ventet ikke på meg. Den kjørte sitt eget løp med meg pesende bak.
Jeg skjønte etterhvert at jeg nå for første gang i mitt liv måtte begynne å ta vare på kroppen min. Den var langt fra så evig ungdommelig som jeg i mine mer naive dager hadde innbilt meg.
Desperate handlinger krever desperate tiltak. Jeg skulle bekjempe meg selv! Full av en fortsatt ungdommelig trass og vilje kjøpte jeg en svær gymball med tilhørende dvd, slik at jeg kunne gymme foran tv'n med denne fancy svære ballen som lovet meg strammere lår og rumpe, flatere mage og masse energi. O' Hill deg, Store Ball! Ballen var kjempefin og jeg var kjempeflink. I sånn ca 4 dager. Baller er leketøy for de lodne. Om ballen er liten eller stor, en ball er en ball selv om den er tre ganger større enn den lodne selv. Jeg hadde vært sløv med å klippe klør denne vinteren og ballen mistet fort den fine spensten den engang hadde hatt der den lå som en svær grå lefse foran tv'n med ett fornøyd kattekrek tafsende på restene. Jeg var fortsatt i siget og kjøpte en ny fin ball. Uten dvd denne gangen, for den hadde jeg jo. Med ny iver gymmet jeg på en fancy blå ball denne gangen. Det samme gjentok seg og snart hadde den store blå ballen også blitt en lefse av stor karakter. Jeg syntes det tok litt vel lang tid at resultatene skulle vise seg, og det handler jo selvfølgelig ikke om at jeg er en utålmodig sjel. 5-6 ganger foran tv'n burde jo ha vært mer enn nok til at jeg skulle ha kjent hvor stram og flott rumpa mi hadde blitt. Så kom sommeren og kroppen var neimen ikke så verst. Solbrun og fin ble jeg og det var ikke antydninger til bulker eller snodigheter ytre sett. Jeg slappet av og tenkte naivt at kroppen min hadde blitt på lag med meg selv igjen. -Hah! Aldringsprosess du lissom! Jeg lurte deg der!
Den påfølgende vinteren forløp uten de største selvkritiske blikkene, jeg var blek, men hva annet er nytt midtvinters på nordkalotten. Jeg gikk noen turer bare for å føle at jeg hadde vært litt flink og roste meg selv masse masse, men jeg holdt meg mye inne, spesielt i de kalde periodene. 33 årsdagen var bunn og grunn lik den forrige årsdagen. Men så skulle jeg fylle 34. Det var den vinteren jeg fikk for meg at egnet meg best med klær på. Her var det seriøst noe som ikke stemte, jeg sto med kritikkbrillene på foran speilet og nektet meg selv sjokolade i 3 dager. Det burde holde. Jeg skulle slutte å røyke snart, så da kom det jo bare til å bli velstand over hele fjøla. Dessuten kjøpte jeg meg en ny ball jeg kunne leke med noen dager. Her var det snakk om forbyggende arbeid på høyt nivå og slike formaninger som livsstilsendringer og sunn mat, gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg trengte ingen livsstilsendring!
Jeg kjøpte istedet noen poser med knaskerøtter og syntes jeg var rett så flink.
I dag fyller jeg 35 og jeg innser at kroppen ikke kommer av seg selv lenger. Så i forrige uke etter raseriutbruddet over vinteren, dro jeg sporenstreks ned på G-sport og kjøpte meg en rockering.
Det måtte da være en lettvint måte å bevege seg på, tenkte jeg. Jeg klarer å bruke hoftene og jeg kunne fint stå å rocke mens jeg så på Jack Bauer's helvetesdøgn. Vel hjemme satte jeg sammen denne flotte rockeringen og begynte å snurre den rundt magen. Til min store store forskrekkelse datt denne flotte rockeringen ned rundt anklene mine på null komma svisj. Jeg bøyde meg ned og begynte å rocke igjen, det samme skjedde. Datter'n holdt på å le seg ihjel, de lodne vek til side etter å ha fått ringen i hue og jeg freste. Jeg visste da åssen man skulle bruke en rockering, dette hadde jeg gjort så mye i mine enda yngre og enda mer naive dager! Etterhvert klarte jeg 6 runder rundt magen før den dvaskt sèg ned på lårene mine og videre ned i gulvet med ett klask. Jeg bøyde meg og prøvde på nytt. Og på nytt og på nytt og på nytt. Snart var jeg riktig nok rød i toppen og varm i kroppen, men ikke fordi jeg klarte å rocke denne ufjampelige ringen elegant rundt min smekre midje. Jeg hadde blitt varm og rød fordi jeg holdt pusten av konsentrasjon og av all denne hersens bøyinga og jeg ble sint hver gang den klasket i gulvet og bråkte med lyden den lagde mens den la seg til ro rundt meg som en kald hvit og blå aura. Datter'n kjenner sin mor godt nok til å vite når det er greit å ikke le mer og heller trekke seg tilbake for en stund, hvilket hun gjorde. Jeg slengte hele den forbanna rockeringen fra meg og forbannet de såkalte lettvinte måtene å holde seg i form på og satte meg foran pc'n. Jeg hadde faenskapet i sidesynet hele tiden og i nattens mulm og mørke hoppet jeg inni den igjen, mens jeg lovet meg selv at jeg skulle holde på med rockeringen under en hel episode med Jack Bauer og co. Som sagt så gjort. Jeg trykket på play og satte i gang, men bråket hver gang ringen datt i gulvet gjorde at jeg la ut det store pelspleddet midt på stuegulvet og stilte meg oppå. Her var det ikke snakk om noe lekker sexy positur på skinnfellen, men regelrett sjølpining i heller mindre heldige positurer. 20 minutter ut i episoden holdt jeg på å stryke med av åndenød fordi jeg stadig holdt pusten i full konsentrasjon og det verket i ryggen av all denne bøyinga ned mot gulvet. Jeg ga opp og så resten av episoden hvinende etter oksygen, mens kattene boltret seg både oppå og under skinnfellen.
Dagen etter gjentok jeg seansen, men jeg fikk fortsatt ikke til, og jeg, om mulig, forbannet enda kraftigere alt som heter aldringsprosess, forfall, sunne livsstiler, blide joggende mennesker i 15 blå og hele den jævla rockeringen som jeg dyttet bak sofaen i fullt sinne. Ikke så jeg noen forskjell på kroppen min heller, hvilket jeg syntes det burde gjøre ettersom jeg tross alt hadde gjort en innsats. Sannheten har trengt seg fram foran i pannebrasken min. Jeg må virkelig gjøre en innsats over tid, for å holde denne kroppen i noenlunde form. Noe så inni hampen kjedelig! Jeg hater å trene! Hater det, hater det! Sånn ble det altså, når man har seilet inn i 30 årene med helt ok kropp og trynetørker'ne klasket til med full tyngde etter fylte 30. Livet rakk tunge til meg og sa "æddabædda", mens jeg egentlig ikke fulgte med. Selvkustus er det dårlig med her i gården, og jeg har av og til lurt med meg den 23 årige spreke naboen min ut på gåturer, som ikke veier et gram for mye og er fast og fin på alle de rette stedene og han blir stort sett villig med meg og trasker en tur rundt i nabolaget. Dessuten er han fortsatt under den magiske 25 årsgrensa og full av ungdommelighet og han er mann. Menn blir som oftest bare mer distingverte de, når de tipper 30. Det er uansett lettere når man er to, det blir ikke så kjedelig da. Det jeg egentlig trenger er noen som tupper meg hardt der sola aldri skinner og drar meg med ut uansett vær og føreforhold, en kokk som lager all denne sunne maten slik at det smaker godt, en personlig trener og en større dæsj vilje til å skjønne at jeg ikke er 25 lenger.
Og noen tusen mer på bok, for å få gjennomført mange av disse ønskene.
---------

Bursdagen min startet forøvrig i går, da jeg våknet til en sms fra pappa som gratulerte meg med dagen. En dag for tidlig. Det er ikke så mange årene siden jeg fikk et bursdagskort fra mamma med årstallet for når jeg ble født utenpå; "I 1973 skjedde det noe stort osv..."
Etter hva jeg vet ble jeg født 4 februar i 1974. Jeg konkluderer med at aldringsprosessen har gått sin vante gang også hos opphavet mitt og at årstall og datoer kan bli vel grumsete etterhvert. "Er e så nøye a, det var rundt der." Så kanskje er jeg egentlig 36 i dag og at jeg egentlig holder meg uforskammet godt for alderen. En liflig tanke i grunn.
Mamma ødela denne teorien min på at jeg fortsatt er ung her om dagen da hun spurte meg om hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Jeg svarte at jeg ønsket meg bøker og nye puter til sofaen, men at puter er slikt jeg vil kjøpe sjøl, så da ønsket jeg meg penger også.
Svaret kom kort og brutalt via Telenor's linjer; -Huh! Jeg gir ikke penger i bursdagsgave til ei kjerring på 35! Det er andre gangen i løpet av et halvt år at jeg har fått høre at jeg er ei kjerring, først av vaktmester'n og nå av min egen mor!
Her er det nada med kjerringtendenser, skal jeg hilse og si!
Jeg svarte henne tørt; -Jeg er fortsatt et barn. Et stort og gammelt barn, men fortsatt et barn. Ditt barn! Mamma lo..
Dagen i dag blir helt rolig, jeg fikk bursdagspakke i posten av Bestisene i går og der lå det en bok jeg klør i fingrene etter å sette meg ned med, "Hjertet får ikke rynker" av Mark Levengood.
Så jeg trøster meg med det, at selv om jeg må kjempe en stadig kamp mot det naturlige forfallet, så blir hjertet mitt bare mer romslig og mindre fordømmende for hver dag som går.
Og det forblir rynkefritt.

I mens skuler jeg på den nyinnkjøpte rockeringen.
Til meg selv, fra meg selv.

Blåmandag.

2009-02-02T23:48:00.009+01:00

Jeg var oppe klokka 07.02 i dag. Det er ett tidspunkt på dagen som ikke egner seg til å være utenfor dyna for min del, så sant jeg da fortsatt ikke har lagt meg enda.
Grunnen til at jeg hadde vekkerklokka på ett lydnivå som muligens var i faresonen for å gi noen hjertestans, var at jeg skulle til en testtekniker på nevropsykologisk avdeling. Kl 08.30 skulle jeg befinne meg hos denne testteknikeren. Umenneskelige klokkeslett de jobber med, de folkene.
Med tørre øyne som sved bak øyelokkene, kreket jeg meg inn i dusjen og det er noen ganger er jeg er ekstra glad for den dusjkrakken som står der inne. Jeg satte meg ned mens jeg ventet på at det varme vannet skulle få blodomløpet i gang slik at jeg klarte å få opp øynene litt mer enn en ukesgammal kattunge. Sakte, men sikkert begynte det å hjelpe på. Ca rundt det tidspunktet jeg kjente at varmtvannstanken begynte å minske beholdningen på varme kaskader.
Når jeg var ferdig i dusjen hakket jeg like mye tenner som jeg gjorde på vei inn i dusjen. Det gjorde ikke saken noe bedre om at Datter'n kom inn på badet og opplyste om at det var 19 kuldegrader ute. Jeg hater vinteren.
Utenfor døra møtte disse 19 kuldegradene meg som en isende gufs i det jeg fylte lungene med god gammaldags norsk vinterluft og den bredte seg som et freshmint-teppe på innsida av kroppen som rakk helt ned til navlen. Kroppen min er fortsatt ikke lagd for møter med barsk nordisk natur. Så godt det lot seg gjøre prøvde jeg å holde pusten mest mulig på veien bort til garasjen hvor den lille grå sto med motorvarmer'n i. Bilen ble om ikke annet fort varm og jeg kjørte avgårde til denne testteknikeren. Snart befant jeg meg i en iskald sykehuskorridor, og det er ikke ett godt tegn når du møter på de hvitkledte med skjerf rundt halsen. Da vet du at det bare fortsetter å være kaldt og her skulle jeg tilbringe de neste timene. "Dette tar flere timer", sto det på innkallingen. Testteknikeren skuttet seg og hentet jakken sin før vi satte i gang og jeg beholdt min over bena. Hun leste opp mange ord jeg skulle gjenta etter henne; Smaragd, hest, grotte, perle osv. Det gikk ganske bra første gangen, ikke fullt så bra den andre, tredje og fjerde gangen. Tilslutt husket jeg bare perle. X antall tester av ulike slag ble lagt foran meg som jeg løste etter beste evne. Jeg tegnet etter hukommelsen, jeg skrev rare tegn under tall og jeg begynte å skrive A'er flere steder. A var ikke noen av tegnene. Jeg løste oppgaver på tid og så på merkelige bilder som manglet en bit. Nuvel, det kunne vært verre.
Jeg besto ihvertfall lesetesten med glans, det er jo noe.
-Også tar vi litt hoderegning, annonserte hun. Nora Brochstedt entret hjernen min tvert;
-Og så kjæm det je itte kæn...
-Hva er 5+4?
-Piece of cake, tenkte jeg litt bråkjekk. -Ni. Hun fortsatte å ramse opp ulike regnestykker.
Jeg hørte meg selv si; -Kan jeg få bruke fingrene? Jeg telte èn og èn finger før jeg sa svarene.
Jeg fikser ikke tall på en flekk. Tall er fryktinngytende monstre forkledd som små uskyldige tegn som skal bety noe for folk flest. Tall skremmer livskiten av meg. De er nifse. Regelrett nifse.
Jeg begynte å bli kjørt i hue og følelsen av å være oppe til eksamen ang mitt eget hode ble mer og mer nærliggende. -Herregud, jeg kommer til å stryke! tenkte jeg småpanisk. Ikke husket jeg alle ordene, jeg rotet til med klossene og nå dette!
-Hva er 23-11? fortsatte hun ufortrødent videre.
Jeg sa ingenting, jeg så ned på fingrene mine og tenkte at jeg har jo ikke 23 fingre! Jeg prøvde å telle meg tilbake, svaret krøllet seg på tungen min og det kom ikke en lyd. Jeg telte igjen før jeg svarte; -Ca 8 kanskje? Hun røpet ingenting om at jeg var på jordet, men svaret var avgitt. Hun ramset opp noen regnestykker til og jeg vet de gikk til helvete. Deretter begynte hun med tall og bokstaver i en skjønn forening som jeg skulle gjenta i stigende rekkefølge. Når det ble seks av hvert ble det for mye av det gode. -Lydtesten tror jeg vi tar avsluttende i neste uke, ettersom jeg ser du begynner å bli sliten, for du har ME ikke sant, så da kan du svare på dette spørreskjemaet her også avslutter vi for i dag.
-Lydtest? O' skrekk og gru, jeg gruer meg allerede.
Permen hun la foran meg inneholdt 567 spørsmål. Kryss av for rett eller galt.
"Har du dårligere bordskikk når du spiser hjemme, enn hva du har når spiser borte?"- Galt.
"Har du hatt lyst til å dø i løpet av den siste uken?" - Galt.
"Hadde du trivdes som yrkesmillitær?- Galt.
"Er du glad i din mor?" -Riktig.
"Har du hatt besvimelsesanfall?" -Riktig.
"Har du deltatt i skumle seksuelle aktiviteter?" -Galt.
567 spørsmål av ulik karakter, det samme spørsmålet formulert flere ganger, men i annen ordlyd. Jeg trålet meg igjennom alle sammen, og kommer høyst sannsynlig ikke til å legge ut noen meme'r på ei stund. På en annen side; den blekka hadde jo kanskje vært en høyst interessant meme...
Flere timer etter at jeg entret dørene, sto jeg utenfor igjen og speidet etter bilen min før jeg fikk øye på den langt der borte, sånn ca 60 meter unna. Jeg har bare tre ganger igjen før jeg er ferdig bestått/strøket i nevropsykologien min. Antageligvis finner de ut at jeg har Dyskalkuli, slik at jeg får det svart på hvitt. Det hadde vært fint. Men dette har vært en real blåmandag.
Den ble litt bedre etter en lang samtale med Bestisen på telefon.