Selvinnsikt, selvfølelse og selvrespekt.

Tre essensielle ting i ett menneskes liv.

Selvinnsikten kan være en utfordring. Det å se på seg selv under mikroskopet, med alt hva du har av styggedommer, ting du ikke vil forholde deg til og alskens annet som kommer opp i dagen, når granskningen begynner, kan være en gedigen prøvelse.
Det å få slengt det i sin egen fleis, gjør at du noen ganger får lyst til å ta bena fatt og løpe så langt du bare kan komme fra deg selv.
Mennesker har nemlig ikke bare lyse rosa fluffy tankeganger og milde gyldne uniformer.
Ikke engang du. Ikke engang jeg.

Lite kjip tanke, egentlig. For man vil jo gjerne tro det beste om seg selv. Sånn stort sett ihvertfall. Og de aller fleste mennesker har jo mange gode og positive sider ved seg selv.
Det er mye lettere å nevne de sidene, enn de mer svarte og negative.
Hva med gråsonene våre? Vi har jo noen av de også. Som ikke er verken enten eller.
Hvor vi ikke er helt sikre på om dette er en god eller dårlig side.
Selvinnsikten blir kanskje mer gjenkjennbar etterhvert som man blir eldre.
Jeg innbilder meg ihvertfall det. Når vi har høstet ymse erfaringer både her og der, kjenner igjen reaksjonsmønstrene våre, og utvikler en ganske grei stemme i magen, som du vet det er greit å lytte til.

Selvfølelsen stiger i takt med selvinnsikten. Ihvertfall når du har innsett at du er bra nok, med både dine lyse og mørke sider, og at andre mennesker fortsatt liker deg og respekterer deg.
Det blir en slags bekreftelse for eget vedkommende.
Hvis du ikke har noen som tror på deg, så er det ikke like enkelt å opprettholde en ålreit selvfølelse. Merkelig i grunn hvor avhengige vi faktisk er av andre mennesker for å føle oss verdt noe.
Vi kan stå der steilt å si at "Jeg trenger ingen, jeg er min egen lykkessmed og fikser alt helt greit på egenhånd!" Hvor mange av oss har ikke måttet svelge de ordene fra tid til annen?
Det er mange måter å trenge noen på. Kanskje trenger man noen i en livskrise, i sykdom, eller for å tilfredsstille eget ego, men vi trenger noen. Om det er en skulder, ett klart hode eller en kropp å være fysisk nær.
Intensjonene er ulike, men resultatet det samme; Vi trenger noen av og til, til ulike formål.

Selvrespekten er kanskje den vanskeligste. Det snakkes høyt og lavt over en lav sko om denne selvrespekten. Hvor viktig den er i ditt eget liv, hvor nyttig den er og hvor glad du skal være være i deg selv. Du er den viktigste personen i ditt eget liv, ikke sant?
Stell pent med deg selv, si nei når du mener nei, og gå sjelden eller aldri på akkord med deg selv.

Men det å sto i mot evt gamle reaksjonsmønstre da? Hvis det ligger en forholdsvis negativ forankring i de? Hvis du har fått følelsen av å bety så lite, så mange ganger, at du neimen ikke er lenger helt sikker på om du er noe å ha respekt for?
"Du duger til det, men ikke det. Jeg liker deg sånn, men ikke sånn."
Når mennesker som står deg nær, viser en konstant ambivalens ang deg selv?
Vil det da si at selvrespekten din er splittet?
At du vet denne delen av meg respekterer og liker andre mennesker, men ikke den andre delen....?

Ukeblader og magasiner skriker mot deg fra bladhyllene; Sånn skal du se ut, sånn skal du gå kledd, sånn skal en vellykket person være, sånn får du familie livet til å gå på skinner, alt om den fantastiske singeltilværelsen, sånn får du ett best mulig sexliv, og dette er den maten du bør spise. *Argh*
Pluss på alle de fine artiklene om å finne seg selv, øke selvsikkerheten og bli ett bedre deg og du er reddet! *fnys*

De gjør ingenting med den evt tomheten du kan sitte med allikevel.
Denne tomheten som vi mennesker kan prøve å fylle opp på de merkligste vis.

Jeg nevnte ikke selvtilliten i overskriften. Grunnen til det, er at den kommer ikke før de tre andre er på plass. Ikke av varig art ihvertfall.
Man må rett og slett igjennom disse evinnelige mikroskop undersøkelsene av eget ego gang på gang, man forandrer seg stadig, ens egen lille boble kan bli større og mindre, alt ettersom.
Og etthvert menneske burde respekterer seg selv.

Det er viktig å ha tro på seg selv, se på seg selv som god nok og som viktig.
Og av og til minne seg selv på at for noen, så er du faktisk ett av de viktigste lysene i tilværelsen.

Illusjoner og desillusjoner

Det er noe greit med illusjoner. Du kan lulle deg inn i dem, sette på skylappene og late som om alt er i skjønneste orden. Leve i en fantasi verden, hvor alt og alle er akkurat sånn som du vil ha det. Skjønt fantasi og fantasi...

Når jeg var yngre hadde jeg mange illusjoner om hvordan både verden og menneskene var.
Det var mye jeg trodde, som viste seg å være helt feil. Realiteten kan være stygg.
Den kan være nådeløs og kald. Den kan være brutal og hjerteskjærende.

Det blir litt som det lille barnet og det knuste speilet...
Alt var så rent og vakkert, men på ett kort øyeblikk ble det forvandlet til knuste biter.
Og bitene forvandlet seg til groteske og forvridde små bilder når barnet så på dem.
Stygt og skremmende.

Jeg tviholder fortsatt på noen illusjoner. Selv om jeg vet at de ikke er sånn. De gir meg en slags falsk trygghet jeg fra tid til annen trenger å klamre meg til. En slags selv-suggesjon, eller hva jeg skal kalle det. Man blir jo nok desillusjonert med det som er.
Og selv om jeg er en realist med føttene meget godt plantet der nede i grasrota, så kan jeg plutselig ta av og lette... Med fullstendig viten og vilje.
Bare sveve der oppe på en lyse rosa ulldott av en sky, med svære skylapper, med salig glimt i øynene og ett smil om munnen.
Jeg lander tidsnok. Ingen fare med noe annet.

Jeg malte ett bildet en gang, for noen år siden da jeg sto oppe i en vond situasjon.
Ett skilt i ett vei kryss, grått og slitent med negative stedsnavn som Motløs veien, Frustrasjons gata, De brutte illusjoners vei, Trynetørker's Plass, Fåfengt gaten og De usikres aveny.
For det kan føles sånn til tider. Du prøver og prøver og prøver. Til ingen verdens nytte.
Alt jeg kjempet for, alt jeg trodde på, alt raste sammen som ett kort hus.
Trodde jeg, selvfølgelig. Hah... nå forgår ikke ukrutt så veldig lett da.
Selvfølgelig ga jeg ikke opp! Det ligger ikke helt i min natur å gjøre det.Ikke lenge av gangen i hvert fall.
Illusjoner kommer og går. Man kan stå der, totalt desillusjonert, men samler allikevel opp restene og tasser videre. De andre alternativene frister ikke.

Som sagt, jeg har mistet mange illusjoner. Innen kjærligheten er jeg veldig ambivalent.
Nå skal det sies at jeg aldri har hatt drømmen om det gedigne bryllupet, med bløtkake kjole, kake og mann i smoking. Må rette på meg selv, jeg har aldri drømt om noe bryllup av noen art.
Jeg har prøvd å se for meg enkelte av de mennene som har vært innom livet foran ett alter eller på ett kontor, men jeg har blitt iskald opp til øra bare av tanken.
Men jeg tror på kjærligheten. Fortsatt.
Og det kan vel trygt kalles å tviholde på en intuisjon, kan det ikke? Selv om jeg til tider kan være så desillusjonert at jeg knapt vet foran og bak på ett esel.

For garantiene finnes jo ikke. Ikke i kjærlighet, ikke i relasjoner, ikke i livet generelt.
Vi mennesker jo veldig kompliserte sånn, mener jeg. Vi trenger noe å tro på.
Hva det nå enn måtte være av religioner, skjebnen, enhjørninger eller rosa elefanter.
Bare så synd at det er så mange som glemmer å tro på seg selv...
For det er jo der inne, langt inne i oss selv, at vi finner svarene.
Hadde vi bare turt å stole på oss selv..! Vi trenger stadig de ytre faktorene for å ta avgjørelser, vite om vi gjør det rette eller om vi gjør feil. Og så glemmer vi å leve.
Det er mye lettere å snakke om alle sukseène, enn alle tabbene.
Enda de sier at det er helt menneskelig å feile. Jeg liker ikke å innrømme feil.

Jeg tror vi trenger både illusjonene og desillusjonene.
De er med på å farge livet vårt. De gir gode tanker og de gir deg en "wake up call."
Vi mister noe og vi finner noe.
Livet's salige berg- og dalbane...

Rødt!

Jeg skriver i profilen min, at jeg har har sans for røde ting.
Og det har jeg.
Rødt er levende, sterkt, lunt, hissig og sensuelt.

Når jeg kjøpte jeg leiligheten min, var kjøkkenet noe av det første jeg gikk løs på.
Veggene var 70-talls mørkebrune. Gulvet i ett flermønstret psykedelisk gulvbelegg med brunt og orange som farge gjengangere. Og flisene under kjøkkenskapene var rett og slett horrible. Faktisk ett av de meste depressive rommet jeg noengang har sett, når jeg tenker meg om.
Dette er min første bopel, som jeg eier helt alene. Ingen mann som skulle ha ett ord med i laget, og jeg kunne gjøre hva jeg lystet når det kom til farger og interiør. Og økonomi, selvfølgelig.

Jeg har alltid drømt om knall røde kjøkkenskap. Alltid!
Så kjøkkenet ble malt i en lys og lun farge, gulvet fikk laminat som ser ut som svart og grå stein. (jeg finner ikke ordet jeg leter etter)
Og skapene; de ble lakkert signal røde! Åh du milde måne, så fint det ble!
I mine øyne selvfølgelig.
Når jeg dro avgårde til malings-sjappa, og sa at jeg skulle lakkere den øvre kjøkken innredningen signal rød, sa mannen bak disken; "Er du sikker på det..?"
Med en heller skeptisk nyve mellom øynene.
"Jepp", svarte jeg. "Er det noe jeg er veldig sikker på, så er det akkurat det!"
Kunden har jo alltid rett, ikke sant?

Og kjøkkenet mitt ble kjempefint! Jeg elsker fargen på veggene, jeg digger de granitt grå flisene, jeg er stolt av gulvet mitt og jeg simpelthen elsker de knall røde kjøkkenskapene mine!
Det er ikke på langt nær alle som deler entusiasmen min over den røde fargen på kjøkkenet, men så bor de ikke her heller og har ingenting de skulle sagt.

Rødt gir energi.
Derfor er det så veldig deilig å hvile øynene på noe som bare ser så til de grader levende ut.
Jeg sliter rett og slett med å gå forbi røde ting i ulike butikker.
Klær også. Jeg elsker røde klær. Og det skal ikke være sånn halv rødt, det skal være rødt!
Men rødt vises jo veldig godt. Og det er ikke alltid at denne damen her vil vises så godt.
Rødt signaliserer jo så mye. Fare f.eks. Ikke at jeg er så uhorvelig farlig, at det gjør noe.
Det står også for viktighet, kjærlighet, varme, blod og lidenskap.

Det å vises kan være både skummelt, behagelig og plagsomt. Kommer jo ann på situasjonen, mener jeg. Når jeg ikke vil bli sett, unngår jeg å kle meg i rødt. Det er bare det at noen ganger, så forandrer humør og dagsform seg på null komma svisj! *sjokktryne*
Så når jeg kledde på meg på formiddagen og følte meg på toppen av verden, så er det neimen ikke sikkert at jeg gjør det noen timer senere. -Er det noen som har en spade? -Gidder du å grave meg ned, bare for en liten stund, er du snill? -Tusen takk.
Da blir det vakre røde, veldig feil.
Men når jeg har truffet hodet på spikeren og det røde gir meg den oppmerksomheten jeg både fortjener og trenger......Sukk, altså.....Finnes det noe bedre? For det er unektelig herlig å føle seg som verdens vakreste kvinne av og til.
Og ja, jeg driter i janteloven!
Pokker heller, jeg er faktisk ganske ålreit!

Jeg gikk lenge og trodde at jeg var følelsesmessig forstoppet. At jeg egentlig var ganske "død", rett og slett. Ikke var jeg sånn kjempeglad, ikke var jeg sånn kjempelei meg, og ikke var jeg kjempesinna heller. Bare en sånn flat strek, med antydning til krusninger i ny og ne.

Det var rett og slett bare at jeg som voksen person og menneske, hadde gått litt i brakk.
Jeg tror jeg var en smule desillusjonert.
Hvem var jeg, liksom? Det gikk opp for meg en dag at jeg er som en regnbue, for å bruke en skikkelig floskel. Jeg er litt av alt. Jeg behøvde ikke å bare være sånn eller slik.
Jeg er rød, jeg er grønn, jeg er brun... Til og med litt beige!
Jeg er sterk, jeg er svak.
Jeg kan være sensuell ut til fingertuppene, jeg kan være ett rotehue av dimensjoner.
Og ikke minst; jeg er så til de grader levende! Og jeg elsker rødt!
Til og med på de dårlige dagene.

Dagens sitat

I'm looking for love.
Real love.
Ridiculous, inconvenient, consuming,
can't-live-without-each-other love.

-Carrie Bradshaw-

Jeg? -Ett samfunnsbevisst menneske?

Jeg burde nok ha vært mer samfunnsbevisst. Litt mer opptatt av ting som innvandrings politikk, annen politikk, helsekøer, strafferammer og andre sånne "ordentlige" ting.
Ikke det at jeg ikke mener noe, for det gjør jeg så absolutt.
Det er bare det at, selv om jeg synes at jeg har glimrende meninger og oppfatninger av det meste, så orker jeg rett og slett ikke.
Hvorfor skal alle på død og liv gjøre ting så inni granskauen vanskelig?
Hvis alle hadde respektert hverandre bare bittelitt mer, enn hva vi gjør.
Så hadde mye vært gjort, tror jeg. Men klart, jeg lever ofte i en naiv verden, så det er fullt mulig at jeg tar feil.

Det som jeg synes er så kjipt ang debatter, er at jeg rett og slett ofte blir trist på andres vegne pga den sneversyntheten de innehar. At de rett og slett ikke skjønner selv, at de er med på å bidra til at det kommer til å ta enda lenger tid før verden muligens blir ett bedre sted.

Kvinnesynet f.eks.... I en debatt jeg deltok i, mente noen at kvinner viste kløft, ene og alene fordi de ville ta seg best mulig ut for menn, og for å vise at de sa; "Kom å ta meg."
At det rett og slett var en invitasjon til sex. Videre var vel kvinner ikke verdt så mye mer enn å pendle den gode gammaldagse stripa mellom soverom/komfyr, heller.
Jada, jeg innrømmer det; Jeg blir sprettsint av sånn!
De fleste mennesker liker jo å ta seg godt ut. Det har noe med bildet du viser utad, egen selvfølelse og velvære.
I noen av disse debattene blir de sydlandske damene framstilt som de selveste gudinner.
For vi traktor damene i Norge, kommer nemlig til kort når det gjelder de, både i bevegelse, framtoning og utseendet. De er sensuelle vesner i forhold til oss Ola Dunk kjerringene.
Det er jo da jeg begynner å riste på hodet.

For vi skal ikke vise at vi er kvinnelige og sensuelle, ved å ha litt utringning. Da forteller vi jo noe med kroppsspråket vårt i enkelte menns øyne, som ikke helt stemmer med virkeligheten. For vi vil jo ikke gi dem kroppen vår, så egentlig er vi bare en svær haug med luremus!
Det går nesten for det samme hva jeg eller andre kvinner sier i en sånn debatt. De vet, vi vet ikke!
De har med andre ord, ikke fått med seg at kvinner pynter seg like mye for seg selv, og for andre kvinner. For som de merkelige skapningene vi er, så foregå det nesten alltid en intern greie mellom oss. Men jada, nedpå lista kommer det at vi pynter oss for menn også.
Jeg prøvde å si at jeg gjerne kunne pynte meg og sminke meg, kun for meg selv og bare være hjemme alene. Men nope! Det trodde de ikke noe på! Da ventet jeg nok ubevisst på at en mann skulle komme på besøk! *Argh* Er det mulig?
Videre er vi jo også i stor grad ansvarlige for voldtekt og andre overgrep. Vi kler oss jo som en invitasjon. "Den som er med på leken, må tåle steken..."
Greit, jeg er enig i at du, som kvinne, tasser ikke gjennom byens verste strøk alene, med bar mage og kort skjørt. Ett visst ansvar har vi. Men nå snakker jeg på generell basis.

Andre debatter jeg blir super hissig av, er homofiles rettigheter. Disse såkalt avvikerne, det mest unaturlige på jord, skal de virkelig få lov til å inngå partnerskap, adoptere, eller i det hele tatt få leve?! De er jo naturstridige for guds skyld!
Jada, mennesker må få mene hva de vil, men jeg behøver så definitivt ikke å respektere mennesker med så snever holdning.
For enkelte mener at barn kan heller sulte ihjel enn å bli adoptert av homofile. For disse barna kommer til å bli mobbet, de kommer aldri til å finne sin rette identitet, for kjønnsrollene deres er allerede helt på vidota. Barn trenger altså en mor og en far. Ferdig med den saken.
Jaha... hva med de som mister den ene forelderen i dødsfall? Eller som av en eller annen grunn må vokse opp med bare den ene parten av foreldrene sine? Som ikke har en fars eller mors figur? Er de dømt til å ende opp i psykatriske ventelister de også?
Er ikke det viktigste i ett barns liv trygghet, kjærlighet og omsorg? Uavhengig av hvem som tilbyr den? Og hva i svarte har vi mennesker med hva andre mennesker gjør mellom laknene?!

Nei, makan... Jeg blir så forbanna. Og jeg fatter ikke at det går ann å tenke som mange tydeligvis gjør. Det er vel mye derfor jeg backer ut i disse debattene. Jeg er jo egentlig ikke noe bedre enn de, ettersom jeg ikke klarer å skjønne deres syn på saken.

Det ropes høyt om fordommer og generaliseringer. Men vi kommer aldri utenom de.
Noen blir mindre, noen viskes nesten helt ut, mens andre lever i beste velgående.
Sånn har det alltid vært og sånn tror jeg det alltid kommer til å være.
Alt ukjent er skummelt og farlig. Da er det bedre å forhåndsdømme. Så slipper man å slippe noe inn i hjertet sitt og se litt på det.

Jeg kommer nok aldri til å entre politikkens verden. Jeg er rett og slett ikke tøff nok til det. Eller kald og kynisk nok, selv om jeg til tider kan ose av kynisme. Ikke er jeg noe god på å juge heller.

Så selv om jeg vet hva jeg mener om ovennevnte saker, de lange sykehus køene, eldre politikken, inn og utmark... Det vil alltid være noen som mener noe helt annet.
Som mener at de har rett og jeg har feil. Dem om det. De kan jo ikke noe for at de ikke har skjønt det enda.

Innholdsløst.

Ikke noe. Ingen verdens ting egentlig.

Rett og slett ingenting.

En god dag.

Noen dager er sånne totalt ræva dager når det gjelder hår, kropp og klær.
Alt er bare gærent, jeg føler at jeg ser ut som ett takras samma søren hva jeg gjør.
Ikke noen verdens hårprodukter, kremer eller klær gjør det de på en måte har lovet.

Så er det de dagene som jeg føler at jeg faktisk, om ikke annet, ser helt ålreit ut med klær på. Håret er ganske greit og huden er ihvertfall ikke gusten og kefir blå.

Og så har man takk og lov noen dager som i dag: Alt er som det skal, jeg er verdens vakreste menneske, både med og uten klær, håret er fantastisk og huden stråler!

Nyter det så lenge det varer, jeg.

O' Lykke!

I dag startet omsider 24 på igjen! Og endelig noe å se på på tv! Jeeeeeii!!
Og dobbelt episode da gitt!!
Er det noe rart jeg er glad?! *ler*
Så kan jeg sikle masse på Kiefer Sutherland og sitte med hjertet i halsen en stund igjen.

Jeg hjelper jo til så godt jeg kan når jeg ser på. Ber ham om å passe seg, kjappe seg, forteller ham at det og det mennesket kan han så vistes ikke stole på!
Det er ikke alltid han hører på meg, men han fikser som regel brasene. Tøffe mannen.

Halvt romantisk er han også, midt oppi all styrken og macho tendensene. Det første han sier etter å ikke ha sagt ett eneste ord i løpet av 20 mnd i tortur i kinesisk fengsel er; "Audrey?"
*Sukk og smelt og sånn altså*

Men han reddet ihvertfall min kveld. De siste dagene har vært lange i påvente av serien skulle starte igjen. Nå er den her og hver torsdag fra nå, så er jeg faktisk opptatt! Nemlig!

En slags ensomhet.

Ensomhet er så mangt. Kommer litt ann på hvordan man ser det og hvordan man smaker på ordet, sånn egentlig.
Det første mennesker tenker ang ordet "Ensomhet", er som oftest en vond klump i brystet av å ikke ha tilhørighet noe sted.

Jeg har den evnen at jeg kan være ensom i meg selv til tider. At jeg bare er tom. At jeg ikke engang har meg selv. Jeg har bare forsvunnet ett eller annet sted på veien. Står tilbake med ett skall og aner ikke helt hva jeg skal gjøre med det.
-Flytte inn? -Flytte ut? -Løpe fra det? -Være i det?

Som oftest blir det en kombinasjon av de to siste alternativene. Jeg står der, men alt jeg vil bruke kreftene mine på, er å løpe så langt vekk fra meg selv som jeg bare kan komme.
Ikke fordi jeg synes selv at jeg er frastøtende på noen som helst måte. Men fordi jeg ikke alltid orker å forholde meg til meg selv. Fair enough.

"Solskygge" -Noen prøver å få kontakt med deg! "Huh...?
Med meg?! Nei, si at hun er bortreist på ubestemt tid, er du snill. Jeg gidder ikke den dama akkurat nå."

Noen sier at vannmenn er sånn. Akkurat som om det skal være forklaringen på det meste.
Lite lettvint, hæ? Jeg tror nemlig ikke på lettvinte løsninger. For da er det garantert noe muffens der! Og hvis det er så lettvint, så kan jeg jo bare unnskylde meg med at; "Ups... Beklager altså, jeg er vannmann jeg skjønner du, så jeg kan egentlig ikke noe for det."
Hmm.....På en annen side, jøss så greit da! Total ansvars fraskrivelse.
Nei, det ligger ikke helt for meg det heller.
Men som sagt, vannmenn er altså frihets elskende skapninger, men som kan fort føle seg litt bortkomne. Spesielt etter at de er ferdig med å analysere en ting for 'nte gang og utfallet ikke ble slik de hadde forestilt seg. Da blir de nesten sjokkerte! De hadde jo lagt det under mikroskop og allting!

Og akkurat nå, i disse dager, så kunne jeg godt tenkt meg en liten ferie borte fra meg selv.
Trenger ikke lange turen, tror jeg. En "Jorda rundt på 80 dager", høres egentlig ganske perfekt ut. Sånn ca. Pluss minus noen dager, kanskje.
Jeg har nok alltid hatt denne iboende ensomheten der. Så lenge jeg kan huske, så har jeg alltid trivdes alene. Hatt behov for å trekke meg unna, selv om jeg egentlig er ett sosialt vesen.
Jeg liker mennesker, men jeg vil helst ikke ha dem på brødskiva.
Jeg har flere ganger vært omringet av mennesker og allikevel følt meg som den mest ensomme på jord. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

Som ett singelt menneske forsterkes det jo gjerne akkurat nå, ihvertfall hvis man er omringet av ekkelt lykkelige par. Joda, jeg unner dem det. Men jeg er også så kynisk at jeg kan si; "Nyt det så lenge det varer da!" Kanskje jeg tenker sånn fordi jeg innerst inne er litt misunnelig? Eller fordi jeg ikke tror på denne tosomhets symbiosen? Kanskje rett og slett fordi sommer'n er rett rundt hjørnet og den ikke blir slik jeg hadde tenkt? Eller fordi jeg har gitt av meg selv, og nå må finne meg igjen..? Neimen ikke godt å si, egentlig. Ikke så fordømt viktig å vite hvorfor heller, for den del. Følelsen er der uansett.

Jeg er ett komplekst menneske. Akkurat som de aller fleste andre. Det er bare det at selv om jeg er min egen beste venn, kan jeg også være min egen verste fiende.
Mangfold, mine damer og herrer! Mangfold! Her har dere plenty!

Familie- Ett nødvendig onde, del 2.

Å ta ansvar er en essensiell ting. Blant alle mennesker, ikke bare innen familier.
Det å ta vare på hverandre likedan.
Og det å bry seg. Men... her kommer vi inn på en viktig faktor; Å bry seg om, og det å bry seg med. Det er to vidt forskjellige ting.

I en alder av 33, ganske så oppegående i hue mitt, til tross for at jeg ikke har mye kreditt hos enkelte, så må jeg bare si rett ut at jeg er for gammal til å bli irettesatt.
Kritiser meg gjerne. Mislik handlingene mine. Klag gjerne på meg også. Men se ned på meg, vær hånende, kast stein i glasshus... Da kommer ingen noen vei med meg.
Det er faktisk lov å stille spørsmål, før man evt konkluderer med at; "Ja, det er sånn det er nødt til å henge sammen!" I negativ forstand. Så mye for troverdigheten, liksom. *sukk* Kan hende at man til og med hadde fått svar!
Det at andre mennesker kjenner seg selv best og vet hvordan de var/er, kan så absolutt ikke legges over på ett annet menneske, for så å derfor anta at andre er som de.
Plassèr skylden der den hører hjemme!

Jeg står for at dine-mine-våre familier kan være utfordrende. For det mener jeg faktisk. Det kreves mange kloke hoder, og sterke personligheter for at den settingen skal gå bra. Det å inkludere alle på lik måte, selv om det ikke er ens egne unger, egne foreldre osv.
Det er jo lett å feile. Menneskelig er det også. Takk og lov. Men stor ære til de som faktisk klarer å inkludere alle på lik linje. Som ikke lar det lyse igjennom at noen er ett hår i suppa, eller noe annet de helst skulle sett at ikke var der. Og stor ære til de som faktisk evner å se sine egne feil og ergo klarer å gjøre noe med det.
Selvinnsikt er noe av det skumleste som finnes, men dæven så nyttig det er!

Snakker faktisk ikke bare ut fra egen erfaring her, men like mye på generell basis.
Vis meg den komplette, lykkelige stor familien, uten ett eneste skjelett i skapet, og jeg skal ærlig innrømme at jeg er Dronninga av Saba!

Familie har fortsatt den fordelen, at man elsker dem uansett. Til tross for ulike personligheter, sviktende lojalitet og annet spennende mangfold.
Det er ingen andre enn nettopp familiemedlemmer som kan pushe deg så langt ut på grensepunktet. Ingen andre hadde fått lov til det.
Hadde det vært en venn, bekjent eller ett annet menneske, så hadde du kuttet kontakten tvert, ikke sant? I noen tilfeller skjer jo det innen familien også, men hvor langt har da noen pushet det mennesket? Ingen liker å finne seg i en ovenpå og ned holdning mot seg selv. At du skal føle deg lite verdt, bli tråkket på eller stadig få en påminnelse på at du fakisk er det håret i suppa.
Da er det lov å trekke seg vekk, for sitt eget ve og vel. Det mener jeg og det står jeg for! Uansett hvem det gjelder.
Igjen; alle har har ett ansvar. Når noen har prøvd lenge nok, og det ikke nytter, så er faktisk fullstendig stuerent å verne om seg selv, ta ansvar for seg selv og leve best mulig.

Kanskje tråkker jeg noen på tærne igjen. Bruk vernesko, hvis det er nødvendig.
Og ja, jeg er glad i denne brokete forsamlingen av mennesker som er familien min.
Hvis det var noen som tvilte på det.

Første sommer dag.

I dag var den første ordentlige sommerdagen, for mitt vedkommende.
Og jeg nøt den. Uten sunblock, men med faktor. ;o)

Vinden var blitt til en bris, som bare blåste lett over huden min. Og den etterlot ingen ståpels.
Bare sval, kjærtegnende og behagelig.

Med røyk, kald drikke, honning melon og mp3'n langt inni ørene var dagen ganske fin, den.
Godt å stenge alle sånne lyder ute. Som motorsager, f.eks. Hvis de først skal bruke en sånn greie som bråker, hvorfor kan de ikke da bruke den jevnt? Ikke sånn "øøøøørrrn, øøøøøørn" og "vrooom vrooom"? Gud, så irriterende!

Da er det bare en ting å gjøre; Volum knappen på mp3'n dyttes opp mot max lydnivå. Glem fuglekvitter og andre koselige sommerlyder, når du har en gærning med motorsag i nabolaget!

Hvis jeg kan få være bittelitt negativ, så er det noe rart med sanger også. Den samme sangen forandrer seg i forhold til hvilken sinnstemning du er i. Ihvertfall for mitt vedkommende. Og jeg som er en sånn frenetisk "høre på teksten-type", så kan det være ganske slitsomt.
Den sangen jeg ble glad av i går, er den samme som gjør meg trist i dag.
Så da blir det litt å safe da. Og det er ikke enkelt, skal jeg si dere!
For det er plutselig "something a little unkind in the air" og " i guess sad eyes never lie" osv osv.
Og sist, men ikke minst; om håpløs kjærlighet. Hva gir dere meg?! Alt blir bare trist og leit, jo!
Ihvertfall når ikke alle forsvars mekanismer er helt oppe og går.

Nei........Takke meg til "Life is a highway" og sånn. Som Bestisen sier; "En sånn type låt som gjør at tærne rocker løs uansett". Og det har hun rett i, så den har jeg spilt 57 ganger i dag. Sånn ca.

Ellers så jeg til min store glede at 24 begynner igjen på tv'n snart! O' store lykke!
Skal ikke så mye til for å gjøre dagen litt bedre. :)

Næh.......er vel natta igjen, vel.