søndag 23. november 2008

Venterommet

Mens hun gikk nedover gaten med bestemte skritt, kastet hun irritert på håret sitt som til stadighet falt ned foran øynene hennes. Tankene spratt som sprettballer inne i hodet hennes og forplantet seg i ett foraktelig lite smil på leppene hennes. Mens hun gikk der med de kaotiske tankene sine, tenkte hun at hun gladelig kunne ha byttet liv med det neste mennesket hun passerte. Hun kom fra den leiligheten hun hadde tilbrakt altfor mye tid i det siste året. Den leiligheten som hadde utsikt over den lille parken med den hvite benken. Hun hadde sittet mye på den brede vinduskarmen bak de lyse gardinene som blafret svakt i trekken. Der hadde hun sittet og ventet, mens hun så på menneskene som gikk inn i parken. Hun studerte de inngående.

Den eldre mannen med den lille rare hunden, jenta med punkersveisen, kjæresteparet som alltid satte seg ned på benken og klinte mens de klådde åpenlyst på hverandre. Hun så for seg livene deres. Den eldre mannen hadde blitt enkemann for ett par år siden og skaffet seg en liten hund som nytt selskap. Han var ikke interessert i noe nytt kvinnelig bekjentskap, fordi konen hans hadde vært og er fortsatt hans livs store kjærlighet og han savnet henne fortsatt så mye at han visnet litt mer innvendig for hver dag som gikk. Hver morgen fylte han fortsatt kaffekoppen og satte den på plassen hennes ved vinduet, mens han ventet på at hun skulle stå opp. Hun kom aldri smilende mot ham i morgenkåpen lenger. Vindusplassen var tom.

Jenta med punkersveisen var i opposisjon til faren sin som var en vel ansett advokat i byen, og gjorde alt hun kunne for og ikke være den søte lille jenta hans lenger. Men i smug hører hun på Westlife og hver kveld tar hun fram den lille rosa bamsen hun fikk av ham i bursdagsgave det året hun fylte fem, fra gjemmestedet i sprekken mellom madrassen og veggen, og stryker over den slitte pelsen med ømme bevegelser før hun klemmer den på plass i det smale mellomrommet.

Kjæresteparet brukte stunden på benken som forspill, de tente av å vite at forbipasserende så at hånden hans var under skjørtet hennes, mens tungespissen hennes lekent og sensuelt gled ned fra leppene, over haken og videre ned langs halsen før den nådde kragebeinet som tydelig viste seg rett over halsen på den trange hvite t-skjorta. Hun kunne ikke klandre jenta i det tynne skjørtet. Av og til byttet hun plass med den unge jenta i tankene når hun satt der i den brede vinduskarmen og så på dem. Hendene hans så fine ut. Når de kom hjem tok han av henne ett og ett plagg, mens han samtidig strøk på kroppen hennes med sensuelle bevegelser og en myk krevende munn som kysset skuldrene hennes før han fant de varme leppene hennes...

Lenger kom hun aldri i sin forestilling av det unge kjæresteparet. De var uforutsigbare.

Like uforutsigbare som mannen hun ventet på. Han som alltid sa; "Jeg kommer på tirsdag!"

Han kom sjelden på tirsdag. Han kom veldig sjelden da han sa han skulle gjøre det, selv om han kom både på henne og i henne, så han kom aldri da han sa han skulle. Som oftest kom det bare en fattig tekstmelding på hvit bakgrunn; "Beklager. Jeg kommer ikke fra." Hun kunne ikke svare. Slik var reglene. Hun måtte bare vente. Hun syntes det var greit til å begynne med, da høsten lå dovent over byen og hun strålte om kapp med de sterke fargene og var full av glede over regndråpene som rant nedover vindusrutene hennes når kvelden kom.

Nå hånte regndråpene henne. Det var vår og de skarpe vakre fargene hadde skiftet til lysegrønt. "Vent på meg", hadde han sagt. Klart hun skulle vente. Hun hadde innsett det nå. Han kom aldri til å klare å komme fra.

Hun passerte en kvinne og i ett lite sekund byttet hun plass med henne, før hun valgte å være seg selv. Hun snudde og gikk tilbake mot leiligheten igjen. Til vinduskarmen og forestillingene.

7 kommentarer:

Neglecta sa...

Takk for flott tekst! Det er rare greier det der - man ønsker å bytte med hvem som helst innimellom, likevel velger man ofte det trygge, kjente, enten fordi man egentlig liker livet sitt som det er, eller fordi man ikke evner å komme seg ut av det. Av og til er jo forestillinger det beste man har også.

Å, så mange gode setninger og ord det var i denne!!

Astrid sa...

Enda en go'tekst Sokken :) Jeg elsker å ha noen minutter for meg selv, gjerne midt i byen, og så bare sitte og tenke på menneskene jeg ser. Fantasere om hva de skal, hvor de har vært, hvordan de er som personer. At hvert menneske har sin historie fasinerer meg noe voldsomt, og det er mye av grunnen til at jeg er en ivrig bloggleser tror jeg - jeg liker å får høre historiene til folk.

Ha en nydelig uke!

Sokken sa...

Neglecta;
Takk takk. :o)
Jeg tror nok det ofte kan være slik. Og forestillingene kan være overlevelsen.
Hihi...glad du likte både ord og setninger.

Astrid;
Takk takk til deg også. :o)
Jeg òg elsker å lage liv til de menneskene jeg kan sitte å se på. De skulle bare visst hva de kan bli utsatt for! Hehe.
Det er vannvittig mye god lesning der ute i bloggelandskapet, det er helt klart. Og det er jeg så glad for!

Ha en flott uke du også. :)

~SerendipityCat~ sa...

Så fin tekst om mennesker, historier og liv...
Liker fantasien din ja!

:-)

Sokken sa...

Så koselig å høre, Serendipity! :o)
Takk!

valkyriana sa...

Jeg fikk frysninger, jeg...
Vakkert beskrevet, Sokken!

Sokken sa...

Tusen takk, Valkyriana!