tirsdag 11. november 2008

Du og jeg Phil, du og jeg.

Phil og jeg har vært venner i mange mange år nå.
Han har vært med meg når jeg har tråkket hardt på gasspedalen på E6 og vi har sust avgårde med vind i håret og humøret har vært enten "I don't care anymore" eller "Dance into the light".
Han var med meg på teltturer fra en sølvgrå liten kassettspiller, som hang på sykkelstyret når jeg var 12 år. Han sang "Sussudio" langs de lange grusveiene i Imsdalen på en måte som ingen høyst sannsynlig har gjort verken før eller etter ham.
Når kveldene kom og venninnen min og jeg hadde fått opp teltet og så ned på Imsa som fløt sakte forbi mens vi koste oss med brødskivene våre, kom Phil med stemmen sin og sang "One more night" og vi trodde ikke at det gikk ann å få det finere her på jord.
Han har vært med meg på det aller meste i livet mitt. Jeg har funnet glede over forelskelser i tekstene hans, på samme måte som han strødde salt i sårene mine når forelskelsen var over.
I løpet av korte perioder var det både "Something happened on the way to heaven" og "I wish it would rain down". Når jeg fikk min første walkman, var han med overalt!
På toget, på skolen, på bussen. Det var Phil og jeg, som ett bestandig erteris.
Han har vært min venn gjennom oppvekst, ungdomsopprør, sjukdom og gode tider.
Han har vært den mest trofaste av de alle.

Venninnen min likte Queen, jeg likte Phil.
Vi var to steile motpoler og ingen av oss aksepterte den andres musikk.
-Hallo! Queen?! Har du sett de tenna eller!?
-Hva med han stutt-tjukken din a?!

Men vi var venninner allikevel.

Phil har vært trofast mot meg, jeg har vært trofast mot ham.
Det har vært noen som har kommet innom som små episoder, men ingen har blitt på samme måte som Phil. Gang på gang hentet jeg ham fram og han har velvillig blitt.
Han har sunget meg til Drømmeland og søvnen og vært der når jeg har våknet med drømmestøv i vippene. "Another day in paradise."

Årene gikk og endelig! Den 26.10 1997, skulle han ha konsert i Spektrum. Jeg og kusinen min skulle dra og jeg var nesten ekstatisk. Dagen før dro jeg inn til Oslo med ett tonn forventninger i magen og en kladask med sommerfugler. Jeg skulle sove hos venninnen og møte kusinen dagen etter. Samme kveld ringte kusinen og fortalte at hun ikke kunne bli med. -O' store krise! Hva nå? Jeg skulte bort på min hatende Phil-venninne og sa; "Det er ikke noe å gjøre med! Du får lide deg gjennom 2 timer med Stutt-tjukken!" Hun skulte tilbake og gryntet noe svinsk i retur.
Dagen opprant. Kl 19.30 skulle konserten begynne. Jeg trippet, venninnen subbet. Jeg så på billetten med kjærlighet i blikket. Den kostet 315 kr, men for meg var den verdt mye mer enn 3 hundrelapper. Min Phil skulle synge sangene mine live. For meg. Og resten av Spektrum.
Alt lyset ble slukket og de første tonene kom ut gjennom mange og store høytalere.
En stor lyskaster sveipet over Spektrum, før den stoppet helt øverst langs den ene veggen.
Phil kom gående ned midt blant alt publikummet og de fine tonene til "Hand in hand" kom ut gjennom mange og store høytalere. Hårene på armene mine reiste seg i akutt positiv ståpels. Jeg ble til og med blank i øynene. Scenen var den mest publikumsvennlige scenen jeg noen gang har sett; Sirkelrund midt i Spektrum og den gikk til og med rundt også! Alle fikk sett like mye!
De 2,5 timene fløy avgårde, jeg gråt til "Separate lives", jeg sang for full hals til "In the air tonight", og når han avsluttet konserten med "Take me home", visste jeg at dette var ett av de absolutte høydepunktene i livet mitt.
Vel ute av Spektrum, snudde jeg meg mot venninnen min for å spørre om hva hun egentlig synes.
Jeg snakket til løse luften. Hun sto ved salgsboden for å kjøpe 4 cd'er med Phil Collins.
Jeg brukte det aldri mot henne, men jeg kjøpte aldri en eneste Queen cd.
Dagen etter leste jeg VG anmelderens kritikk; "Terningkast 4. Stort nærmere himmelen enn Oslo Spektrum i går kveld kommer du ikke, hvis du liker Phil Collins, vel å merke."
Og det var sant det. Men jeg syntes det var terningkast 6.

Det er noe godt og trygt med den musikken som har fulgt meg gjennom store deler av livet.
Musikken til Phil er alltid noe jeg kan vende tilbake til og det er alltid noe som gleder meg ved den. Når "Tarzan" kom som Disneyfilm og det var Phil som hadde filmmusikken; Jeg kjøpte både film og cd. "You'll be in my heart." Når "Brother Bear" kom som Disneyfilm; Jeg kjøpte både film og cd. "Look through my eyes." Phil levererte gang på gang, og jeg frydet meg.
Både over filmene og musikken.
Phil har siden han hoppet fram fra trommene og overtok vokalen i Genesis, vært en en av de største for meg. Når perler som "No son of mine", "Mama", og "I can't dance" kommer på radioen eller fra stereoen her hjemme... "This must be love" (!)

Jeg håper fortsatt på at han skal gi ut noe nytt. Jeg vet at jeg høyst sannsynlig må vente til evigheten kommer og tar meg, men tenk om! Tenk om han ombestemmer seg?
Jeg skal verken mase eller trygle, jeg skal bare være her som den trofaste vennen jeg er.
Med mine "True colors" skal jeg nynne stille på "Can't stop loving you."

For Phil.."It's not too late." Du kan aldri bli for gammel for musikken.

Du og jeg Phil, du og jeg.

11 kommentarer:

el Vera sa...

Phil er god han! :-) Genesis har gjort mye bra opp igjennom.
Selv har jeg litt samme greia med Marillion og Fish, som har fulgt meg siden tenårene og som jeg alltid vender tilbake til. (Marillion var jo mye inspirert av Genesis, og Tony Banks spilte jo også sammen med Fish ved en anledning)

Sorgenfri sa...

"Du får lide deg gjennom 2 timer med Stutt-tjukken!"

*ler*

Jeg har aldri hatt noe forhold til Phil (jeg ville da aldri drømme om å gå bak ryggen din på den måten, må vite), men jeg kjenner veldig godt igjen samholdet og kjærligheten du beskriver til musikken "din". :o)

Sokken sa...

Sorgenfri;
Jeg ler jeg også av akkurat de ordene som ble utvekslet den gangen.
Jeg ser ansiktet hennes for meg når jeg sa nettopp den setningen. Hun lyste død og grønne jævler over hele meg. *ler*

*Phu* Du er en sann venn. *fnis*
Min Phil! Hehe..
Kjærlighet til musikk skal ikke undervurderes. :o)

Astrid sa...

Fantastisk godt innlegg :) Kjenner meg godt igjen i kjærlighet til musikk, selv om jeg nok ikke kan skryte på meg å ha bare en. Jeg var nok mer hun jenta som hadde seg litt med alle, jeg ;) Og da BARE i musikalske termer, altså... hehe

Sokken sa...

Takk, Astrid. :o)
*ler* Næh....skikkelig musikk-slut altså?! *ler igjen*
Jeg hadde nok noen one-night stands musikalsk sett jeg også.
Fy skam på meg! ;)

Neglecta sa...

Moro og bra! =o)

Er det mulig eller er det bare jeg som ikke kan se det - har du glemt selveste "Against all odds"? Hæh, hæh, hæh?

Sokken sa...

Takk, Neglecta. :)

Har aldeles ikke glemt den, men det er bare det at "Against all odds" har litt sin egen story.. Så den ble ikke med. ;o)

Flinke jenta, som har gjort Phil leksene sine! :o)

Irini sa...

Åja masse gode minner med Phil :-)

"In the air tonight" minner meg om første gang vi løy hjemme for å snike oss ut på fest. Og flere av de andre minner om grådig alvorlige og mindre alvorlige forelskelser. Enkelte var jo bare så vidt man overlevde faktisk.
Jeg liker Queen også da, men hvis jeg skal velge blir det Phil, ja. Absolutt! Mimre, mimre, hehe.

Sokken sa...

Hehe....Var du ett lite pøbel-barn? ;) *setter på meg glorie*
Ja, noen slike forelsker var det såvidt man overlevde. Ok, etter ett par uker var det klart for neste offer. *fnis*

Phil er både mimre og...alt... :o))
Queen er fienden altså! ;)

Irini sa...

Huff ja :-S var nok det.
Fikk jo innestraff i evigheter for det da, men det var verdt det.

Hihi

lothiane sa...

Det fine er at uansett hva man synes om Phil Collins så tror jeg de aller fleste kan kjenne seg igjen i det du beskriver.

Jeg liker Phil jeg altså, har alltid likt musikken hans, men har ikke det samme dype forholdet som du.. eh.. dere har.

Men Springsteen! Og Fish! Jaaaa :)

Herlig innlegg å lese!