torsdag 15. januar 2009

Ca 25 sekunder i panikk.

Mens jeg stresset rundt i leiligheten for å ordne hår og pusse tenner før jeg skulle rekke en avtale i byen, lot jeg balkongdøra stå åpen for å slippe inn litt frisk luft og få en ørliten vårfølelse.
Kattene var såre fornøyde og satt på gelenderet og skuet utover verden med en liten bris i værhårene. Plutselig hørte jeg noe lurveleven og hjertet spratt med èngang helt øverst til hjernen og jeg begynte å gå mot verandadøra på skjelvende ben. Vi bor tross alt i 3 etasje og de har falt ned før. Og det har gått bra. (Mye busker og kratt der nede.)
Midt i stua møter jeg på Mia som har en kavende liten kjøttmeis i munnen, Mons kommer løpende etter bak, litt misunnelig, for det eneste han klarer å fange fra her oppe i høyden er en og annen humle og øyenstikkere. Jeg er redd hai, men jeg er ikke så veldig glad i fugler heller. De flakser og har nebb, noe som er mer enn god nok grunn til at jeg holder meg på en viss avstand. Dessuten har de skrukkete ben. Pene på avstand, på nært hold litt skumle.
Altså.. Pus med fugl i munnen. Jeg skriker opp på typisk hysterisk kvinnevis, tramper med føttene samtidig som jeg skriker (nevnte jeg skriker?) og prøver å sjusje dette pusedyret med fangst ut på balkongen igjen. Jeg vil ikke ha en fjærete killingfields i stua! Sekundene virker kjempelange. Det skriker, trampes, hoppes og sjusjes over en høy og lav sko. Mia ser sitt snitt til å sette seg under stuebordet og knurre. Hun har tross alt fanget noe, og jeg vet hun er stolt. Denne vesle kjøttmeisen er den fjerde fuglen hun har klart å fange fra balkongen i 3 etasje. De tre andre, som var linerler, måtte bøte med livet. Mens jeg på ett hysterisk-forsiktig vis prøver å få henne fram fra sikkerheten under stuebordet ved å dytte på henne med den ene foten, (nei, jeg tør ikke å bøye meg ned å ta i pusedyret når det er en fugl der) så slipper hun kjøttmeisen. Eller slapp og slapp, det var vel mer at den glapp. Da nådde panikken nye høyder. Naboene trodde helt sikkert at jeg ble overfalt og det ble jeg jo på en måte, selv om noen kanskje vil kalle det overrumplet, og med ett stk skrikende kvinnemenneske, to elleville katteslamper og en skrekkslagen kjøttmeis var kaoset og panikken komplett! Jeg spratt fram og tilbake med bøyd hode og rygg, den ene katteslampen hoppet opp på stuebordet, den andre gjorde trampolinehopp fra bar bakke opp i luften med blinkende katteklør som var mer enn klare nok til å drepe noe, og kjøttmeisen fløy svimete rundt i stua. Jeg husker at jeg tenkte "Ååh neeeei, det er dagtid og ingen mannfolk hjemme!" Så pysete er jeg altså, når det kommer til stykket. Send inn en kjøttmeis og det eneste jeg klarer å tenke er "Hvor er nærmeste mann!? Hvilken som helst mann!"
Til min store overraskelse klarte mot all formodning denne lille påtygde kjøttmeisen og fly ut gjennom dørsprekken uten å kollidere i ruta. Jeg sluttet å skrike og trampe. Katteslampene løp etter kjøttmeisen ut på balkongen og stirret betuttet over kanten når de skjønte at den var over alle hauger. Jeg begynte å puste normalt igjen, kjente at jeg var litt sår i halsregionen etter hysteriet og hjertet sank ned på plassen sin under ribbeinet der det hører hjemme. Det var da jeg begynte å kjefte. Mia mjauet tilbake, Mons ble gira og løp x antall ganger mellom kjøkken og balkong med en hale større enn noen kjøpbar støvkost. Jeg sendte en håpefull tanke til kjøttmeisen som nesten hadde blitt ett lekkert mellommåltid og håpet det gikk bra med den.
For såpass fuglevennlig er jeg tross alt.

9 kommentarer:

Camilla sa...

så utrolig fint design du har på bloggen din!! Hvordan har du fått til det med en blogspotblogg? Blir veldig glad hvis du deler hemmeligheten med meg:)

Solskygge sa...

Hemmeligheten er delt og ligger i kommentarfeltet ditt. :o)

Neglecta sa...

Hehehe, skrukkete bein??!! Denne var meget bra! *glis* Bare synd en bor så langt unna, for dette skulle jeg gjerne sett!

Solskygge sa...

Ja, fugler har skrukkete bein. Litt sånn tørre-skrukkete-litt-ekle-aktige, på en måte.

Muhaha...ja, dette skulle du vel likt og sett! Det var nervepirrende, skal jeg si deg! :o)

Anonym sa...

*ler hemningsløst* Knallbra!

Også skrukkete bein, da :-) Jeg har jo fugl hjemme. En sånn frittflyvende som ikke har blitt påtygd av kattene. Hundene har tatt et par tygg.... Men det er lenge siden, og ingen varige men er registert.

Jeg har imidlertid stor respekt for at man kan være redd for fugl. Jeg tror omtrent annenhver person på besøk her i gården går i dekning når de oppdager at hun er løs.

Hehe - jeg har faktisk sett kattene ta dekning ett par ganger.

Men det beste med hele historien din var kattenes atferd når du begynte å kjefte. Jeg ser for meg den ene som svarer og den andre som løper gira rundt omkring.

Rett og slett herlig!

AstridVU sa...

Fantastisk - skulle så gjerne vært der! Eller det vil si, ikke inne i stua di, for da hadde det nok vært to skrikende kvinnemennesker der og jeg har det for meg at naboene dine kun trenger den ene som allerede bor der. Men jeg skulle gjerne installert et webcam hos deg og så sett dette liv på nettet :) God ide? ;) hehe God helg!

Solskygge sa...

Kari;
Fugler kan helt sikkert få gjennomgå. ;) Godt det har gått bra med din flaksende-skrukk-bente. ;)
Du skal se oss til vanlig uten fugler. Det er kommunikasjon på høyt nivå. ;)

Astrid;
Haha...ja, det skulle tatt seg ut. (Ser for meg digre bokstaver på forsida av lokalavisa; To kvinner satt ut av spill av kjøttmeis.)
Skjulte kamera er jo nettopp det man skulle hatt i slike situasjoner. Hehe. ;)

Tenkerbell sa...

Jeg ler så jeg griner! Fantastisk blogg!

Solskygge sa...

Artig at du liker den, Pippi. :)
Da er jeg glad. *ler*