mandag 12. januar 2009

Ville du sett meg?

Han så på henne der hun kom hastende inn med det lange håret flagrende lekent rundt hodet og ett stort skjerf som så ut som det var kastet uvilkårlig rundt halsen hennes, akkurat som om noen hadde prøvd å fange henne, men hadde mislyktes.
I nesten to år hadde han lagt merke til henne på kaffebaren han satt hver morgen og tok dagens første kaffe før arbeidsdagen tok til. Han likte å sitte der like ved inngangsdøra og se på menneskene som trengte koffein for å starte dagen. Om morgenen hadde de fleste mennesker fortsatt ett drag av natt skrevet i ansiktene sine, noe som gjorde de lettere å se på.
Ikke hun. Hun med det lekne håret og de store skjerfene. Hun smilte med hele seg og hver bevegelse hun gjorde ble gjort med en letthet som han fikk ham til å tenke på luft. Hun skilte seg ut fra alle de andre menneskene. Hun bestilte alltid en vanlig svart kaffe uten sukker og fløte som hun tok med seg i kaffebarens pappkrus med lokk på. Når hun bestilte lo og smilte hun mens hendene hennes fomlet i jakkelommene etter penger, som hun leende dro fram i enten mynter eller krøllete sedler og la på disken.
Han hadde registrert at spesielt den ene unggutten bak disken reagerte på hennes nærvær. Han skyndte seg mot kassen for å ekspedere henne og vek tilbake med ett skuffet drag over ansiktet de gangene de andre kom ham i forkjøpet. Han skjønte unggutten godt.
Det var noe eget ved denne unge kvinnen.
Hun sa alltid "Hei" og smilte til ham der han satt ved bordet sitt. Helt siden like før jul for over et år siden hadde hun gjort det. De hadde møttes i døra og ble stående rett mot hverandre mens begge flyttet seg til samme hold flere ganger før hun stoppet leende. Han gjengjeldte latteren hennes og sa høflig "Værsågo', damene først" med en varm følelse innvendig.
-Tusen takk, hadde hun svart. -Og god jul! Så hadde hun gitt ham en klem, som den største selvfølgelighet i verden. Deretter forsvant hun videre ut i den mørke vintermorgenen med kaffen i hånda og skjerfet flagrende bak seg i vinden. Han så etter henne og da døren lukket seg snudde hun seg og så rett på ham. Hun vinket og han vinket perpleks tilbake.
Siden da hadde de vært på hils.
Han kunne fortsatt kjenne avtrykket av henne mot sin egen kropp som oppsto når hun ga ham den uventede klemmen. Han kjente fortsatt den svake lukten av henne i nesen som han ikke visste hva han skulle sammenligne den med, for ingenting han hadde vært i nærheten av luktet så godt.
Han innrømmet for seg selv at han skulle ønske han var tøff nok til å be henne om å slå seg ned ved bordet hans, men han gjorde det aldri. Han ville ikke få henne til å føle seg utilpass.
Han måtte være ihvertfall 15 år eldre enn henne, hvis ikke 20.
Han så på henne mens hun betalte kaffen sin og tenkte;
-Ville du sett meg som mann hvis jeg var 10 år yngre?

--------

Hver morgen så hun ham sitte ved det faste bordet sitt inne på kaffebaren. Han hilste og smilte, han hadde gjort det helt siden hun ga ham denne juleklemmen for over et år siden. Hun ble glad av å se ham hver morgen og hun hadde innrømmet for seg selv at han hadde blitt en viktig del av dagen hennes. Hun skulle ønske hun var tøff nok til å sette seg ned ved bordet hans med kaffen sin, men ville ikke gjøre ham utilpass. Hun måtte ihvertfall være 15 år yngre enn ham, hvis ikke 20. Hun så på ham mens hun gikk gjennom lokalet og tenkte;
-Ville du sett på meg som kvinne hvis jeg var 10 år eldre?

8 kommentarer:

Sina sa...

Veldig bra skrevet!
Merker jeg skulle ønske at jeg var henne...

Frau L sa...

åh, sukk.

aldeles nydelige bilder du skaper med ordene dine.

Sokken sa...

Sina;
Takk! :o)
Da har jeg oppnådd noe med innlegget. ;)

Frau L;
Takk!
Jeg innrømmer det; jeg er svak for ros altså! :o)

Neglecta sa...

Åh! =o) Åh! Bare...bare...bare kjempebra! Dine fiksjoner er mine beste leseropplevelser.

Sokken sa...

Neglecta;
*Blush* Tusen takk! :o)

Astrid sa...

Nydelig skrevet, Sokken! Jeg tok meg i å tenke at det må være bra å være en sånn person som andre blir glad av å se på, selv om de ikke kjenner deg. At man gir noe til andre, selv uten å vite det.

Men jeg tror også det er alt for mye av slike episoder i virkeligheten - at man tror at man plager andre om man sier noe, det er bare jeg som føler det sånn osv. Ta sjansen folkens, man lever bare en gang!

Sokken sa...

Astrid;
Takk. :)
Jeg tror også at slike mennesker er bra for resten av verden, de er smittende på en positiv måte.

Du sier noe, det verste som kan skje er jo ett avslag. Men det er vel det vi mennesker er så redde for?

Astrid sa...

Ja, avslag må være noe vi mennesker er aller, aller reddest for. Og så tror jeg vi ofte tenker at vi tenker så veldig anderledes enn alle andre mennesker. "At jeg legger merke til han er jo naturlig, så sjarmerende som han er - men at han skal legge merke til meg.... Nåneidu!"

Trist. Vi er nok våre egne verste kritikere.