Tukt.

Fingrene som sensuelt hadde strøket over hoftekammen din, henger avslappet på kanten av håndflaten. Tyngden er ikke lenger tung.
- Jeg gir deg hjertet mitt, sa du.
Jeg var ikke så sikker på om jeg ville ha det. - Kjønnet ditt, ja. Men hjertet?
- Se! Med stor iver holdt du det fram, blodig, varmt og glatt.
Jeg tok i mot, veide det i hånda mens jeg studerte det og lot tommelen stryke varsomt over det. Det føltes erotisk, men spesielt kjærlig var det ikke.

- Jeg kan ikke ta i mot det, svarte jeg mens jeg strakk ut hånden for å gi det tilbake.
Du sto der blottet til benet.
-Ta det, det er ditt uansett.
Så rettet du pistolen mot deg og skjøt.

Jeg så du segnet om foran meg. Jeg trakk litt på skuldrene og lurte på bruksverdien.
-Hjerter er jo alltid populært.
Jeg kunne sette det på armbåndet sammen med den lykkebringende hesteskoen og de små skjellene.

Jeg festet det, hårene på armene mine reiste seg og jeg strøk over den våte, glatte flaten.


Bilde av Nanna Melland - Heart charm.

Regntung søndag

-Hvordan kjennes leppene dine ut mot mine?

Jeg stilte spørsmålet brått og han ble overrumplet av ordene mine. Blikket hans flakket noen sekunder, før han summet seg og møtte blikket mitt. Jeg stirret trassig på ham, mens jeg ventet på at han skulle svare.
-Hvordan skal jeg kunne svare på det? Jeg har aldri kysset deg.
-Så gjør det da.

Han gjorde det.

Blåmerket

Smerten når håndleddet uforvarende ble slått mot dørkarmen, var skarp og halvt velkommen. Blåmerket som sakte tredte frem, ble strøket over med uoppmerksomme fingre mens blikket så stivt på ingenting utenfor vinduet.
Fra øynene rant salte tårer, som hvilte et øyeblikk på kjevebeinet før de falt tunge ut i fritt fall.
Stillheten hadde skåret grådige biter helt inn til det harde og beinete, tilbake var bare ømheten.
Det var kanskje dette alt kokte ned til, når alt kom til alt.
-Skarpt, ømt og blått.

Giftig

Det snor seg forbudte bilder over netthinnen din,
mens det vokser giftige vakre blomster på innsiden av deg.

Fortærende.
Krevende.
Besnærende.

Tilstand

Kanskje handler det aller mest om tryggheten.
Vissheten om noe bestandig.

Kanskje handler det aller mest om spenningen.
Vissheten om noe lekent.

Kanskje handler det aller mest om nostalgi.
Vissheten om noe vemodig.

Kanskje handler det aller mest om uro.
Vissheten om noe konkret.

Treesken

Det er innbitt og hudløst. Distansert og sårt. For nært. For langt unna.

---

En liten eske av tre, med fine farger på utsiden.
Duse, allikevel kraftige, som utropstegn i kursiv.
Innholdet er som spørsmålstegn.
Han holder den lille esken av tre i hendene og skjønner allikevel alt.

---

Så nært, så langt unna.

Bunnløs

Det var ikke det at jeg trengte å vite noe om holdbarheten,
selv om jeg leste "Se bunnen", skrevet med små bokstaver på etiketten.
Jeg visste at det ikke var noen holdbarhet i deg.
Du var bunnløs.

Analyseringen

Løsrevet fra restene ligger bare fragmentene tilbake.
Vesnet er så lite og ubetydelig, allikevel så stor og betydningsfull.
Jeg forakter skuespillet, faktene og fragmentene. Ektheten er falskt og stakkarslig.

Jeg legger det under lupen, analyserer og trekker en konklusjon;
Jeg liker det ikke.

-Hvorfor? lurer de på.
-Fordi det er plagsomt og uekte, svarer jeg.

Ensom juvel

Jeg hadde tenkt til å skrive om fargeklatter som skiller seg ut på gode måter.
De som lyser opp et rom eller et sted med sitt blotte nærvær og utrolige utstråling.
Disse fargene som vi snakker om etter at fargene har forlatt rommet og stedet og
fortsatt varmer oss med de glade smilene.
Jeg fikk det ikke til. Istedet skriver jeg om en ensom juvel.

Jeg ser på henne, hun er innrammet av silkemykt hår og øyne som er direkte, men sky.
Rammen hennes er rotete og har noen små sår, men er perfekt.
Jeg prøver å ta vare på henne, og legger hånden min i hennes.

Hun klemmer den svakt.

Motpolene

Som David og Goliat hadde vi vært, to motpoler som til stadighet kjempet mot hverandre med en ild som ingen kunne slukke. Venner på respektive hold rådet oss begge til å holde avstand fra den andre, men motsetningene var for like til at vi kunne gi slipp.
Vi elsket og hatet hverandre med en glød ingen kunne kjenne seg igjen i. Vi trengte ikke andres forståelse eller tillatelse. Dette var oss, dette var slik vi var og det var slik vi hadde det.
Vi fant til stadighet tilbake til hverandre selv når begge hadde sine respektive rolige havner. Når havnene fikk nok av å huse uregjerlige tonn med ballast, satte de oss fri og lot oss seile mot nye horisonter. Av og til møttes vi lunt og ømt, av og til seilte vi stolt forbi den andre med krigerske ord og handlinger.

----
-Jeg vil ha deg, men jeg vil ikke ha deg, fortalte du meg en gang vi satt på steintrappa.
-Jeg vet det, jeg vil ikke ha deg jeg heller.
-Så hvorfor kutter vi ikke linen en gang for alle og lar oss selv få slippe dette?
-Jeg vet ikke.

Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg antar vi kranglet om hvem som burde slippe taket, hvem av oss som var mest berettiget til å føle seg liten og ussel og hvem som hadde størst tak på hvem. Det var det vi pleide å gjøre. Også elsket vi på steintrappa i mørket med en villskap som ingen av oss kunne kontrollere. Det bare var sånn.
Vi tok valget på samme tid. -Jeg reiser! sa vi i kor til hverandre. -Greit, svarte vi.
Så dro vi. Du dro ned til den ene kanten av kontinentet. Jeg til den andre. Slik satt vi på hver vår side av kloden som to tilhørende motpoler med alt samlet mellom oss.

Postkortene kom av og til, til samme tid til hver av oss.
-Jeg tenker på deg, men jeg vil ikke tenke på deg.
Vi skrev alltid det samme og ingen av oss svarte på kortene.

Etter flere år møttes vi på den brune puben på hjørnet.
Begge unngikk vi temaet oss, for vi var bare oss. Oss som vi alltid alltid vært.
Motpolene, David og Goliat.
Når du skulle gå sto du rett ovenfor meg og la hånden din på halsen min.
Du strøk meg over kinnet med tommelen og sa;
-Jeg skjønner alt sammen nå.

Jeg fulgte deg med blikket til jeg så du rundet hjørnet.
Hånden din var det siste jeg så før du ble borte og da skjønte jeg det også.

Når livet lugger og selvforakten klyper.

Hun lå på ryggen i mørket og stirret opp i taket som så mange ganger før. En stripe av lys fra gatelykten utenfor snek seg inn gjennom en sprekk i gardinen og viste seg som en spiss syl midt i det mørke taket. Hun strakk opp en hånd for å ta rundt det spisse lyset, men hånda fikk bare tak i luft. Hun sukket over egen dumhet og visste utmerket godt at lyset var uhåndterlig.
Allikevel hadde hun lyst til å få tak i den spisse sylen og stikke den inn i hjertet sitt slik at hun slapp å føle noe som helst. Hun var allerede ett tomt skall, så hvorfor skulle hjertet føle noe?

Kvelden hadde vært som forventet. Han hadde sendt henne en sms hvor det sto "Jeg har lyst på deg" mens hun satt sammenkrøllet i sofaen og glante tomt på tv. Hun så på de fem ordene og ville ikke svare. Allikevel hadde hun svart. "Har du det?"
Han svarte raskt, nesten litt for raskt. Meldingen besto av ord som forklarte hva han hadde lyst til å gjøre med henne. Det knøt seg i magen hennes, mens hun så på de tomme ordene som på en eller annen finurlig måte skulle tenne henne. De gjorde ikke det. De frastøtte henne og gjorde henne utilpass. Hun ville ikke ha sex, hun ville sitte der under pleddet og se klumpete ut. Hun følte seg ikke hjemme i beskrivelsene han kom med av henne. Lekker, sexy og våt...
-Du er faen så lett å lure, sa hun høyt til ordene på den lille skjermen på mobilen. Hun merket hvordan kroppen hennes satte i gang forsvarsverk og hvordan sjelen hennes forvandlet seg fra mørkt til mørkere. Hun trykket kjapt inn bokstaver som dukket opp på skjermen som et bevis på hvor medgjørlig og villig hun var. Hjertet dunket hardt og hun løftet pleddet monotont til side.
-Når kommer du? Hun angret i det samme hun trykket "send".
Svaret kom før hun rakk å legge mobilen på bordet. -Er hos deg om ca 1 time.
-Jeg hater det, hvisket hun til seg selv mens hun gikk opp trappa på vei til badet. Hun måtte dusje. Under dusjstrålen prøvde hun tenke sexy tanker mens hendene gled såpeglatt over den våte huden. Han var deilig nok, det var ikke det. Hun foraktet bare det han representerte. Han var en kropp med penis på som ville tilfredsstilles og hun dugde. -Du er så forbanna deilig!
Han hadde stønnet ordene inn i ørene hennes, på en måte som fikk det til å høres ut som om han bare måtte pule henne og egentlig ikke ville det. Hun var deilig mot både hans og hennes vilje.
Hun skrudde av dusjen og tørket en nybarbert kropp og smurte seg inn med krem, tørket håret og sminket seg så vidt det var. Hvem prøvde hun lure? Han kom ikke til å legge merke til om hun var sminket eller ei, det var underlivet hennes han kom til å konstentrere seg om. Hvorfor sa hun ikke bare nei? Hun bannet og svertet mens hun dro på seg ei olabukse hun visste at rumpa hennes så bra ut i og en enkel t-skjorte. -Jeg vil for faen ikke ha sex med deg! Hun gikk ned trappa til stua igjen, tente en røyk og så på klokka. Om en liten halvtime kom han til å være der. Han kom til å fylle både henne og huset hennes med hele sitt ekle jeg. Hun røyket fort slik at sigaretten ble varm og sved på leppene. Hun reiste seg opp og gikk hvileløst rundt på stuegulvet, tente lyset som sto på bordet. Ikke for å gjøre det koselig for ham, men for sin egen del. -Ett lite lys i mørket, tenkte hun. Hun hørte bilhjul på grusen utenfor og sekunder etter ringte det på. Hun så på seg selv i speilet, dro fingrene nervøst gjennom håret og dro pusten dypt inn.
Hun åpnet døra med ett stort smil og han tråkket over dørstokken, over inn i hennes sfære, hennes domene. Besudlende vrengte han av seg jakka og slang den over trappegelenderet, før han tok tak i henne i henne, presset henne mot veggen mens tunga hans forsvant langt inn i munnen hennes og gjorde at hun nesten brakk seg. Hun dro ansiktet litt siden og kjente manndommen hans presset mot magen hennes. -Åh herregud, som jeg har tenkt på deg i dag, stønnet han ut mellom våte lepper. -Altfor våte lepper, tenkte hun. Du kan ikke kline engang!
Han løftet henne opp og bar henne opp trappa mens han slikket halsen hennes. Hun stønnet pliktskyldigst mot øret hans og grov fingrene inn i nakken hans. Han satte henne ikke pent ned på senga slik hun ofte så for seg at slike handlinger skulle være. Han slang henne ned som ei filledukke og rev og slet av henne klærne. Han gjorde det samme med seg selv mens blikket gled sultent over henne og han stolt tok tak i manndommen sin. -Er du klar over patetisk du er? tenkte hun.
Hvor jævla ynkelig og stakkarslig du er der du står i all din såkalte prakt?
Han slang seg ned over henne og sjekket ikke om hun var klar nok til å ta i mot ham, han presset seg inn med full tyngde og jaget inn og ut av henne i vill fart, mens han peste ord hun ikke oppfattet. Hun var ikke der lenger sammen med ham. Kroppen hennes lå igjen som ett tomt skall under tyngden av ham og gjorde de rette tingene på autopilot. Hun selv var på ett annet sted, i en annen seng hvor dynene var tørre, rene og varme. I en seng hvor hun bestemte, i en seng som ikke inneholdt en naken mann. Hun så selv bli lagt i den ene stillingen etter den andre, han svettet over henne, under henne og bak henne. Inne i hodet hennes summet en tekst av Alanis Morisette. -That I wolud be good..
Det er tydeligvis dette jeg er bra nok til, det er dette jeg kan. Jeg er en slags kvasi-prostituert som ikke engang får betalt. Og jeg tør ikke sette grenser for meg selv og si nei. Jeg skulle ønske jeg var bra nok som bare meg. Teksten summet og summet mellom ørene.
Jeg er mer enn underliv og naken hud. Jeg fortjener å bli elsket med, ikke bare bli knullet. Jeg fortjener kjærlighet... Ordene svant hen i bevisstheten hennes. Hun trodde ikke på ordene lenger. Hun var ikke verdt å bli elsket, hun lot seg besudle gang på gang. Som en dårlig låt på repeat. Hun orket ikke kroppen hans mot sin lenger og faket orgasmen som han anmassende prøvde å gi henne. Hun spente kroppen, faket bølgene gjennom kroppen og stønnet helt riktig etter læreboka. Han så fornøyd på henne og hun kunne formelig se hvordan han klappet seg selv på skuldrene og sa uuttalte tilfredse ord til seg selv. Han tørrsnakket mens han bredbent gikk inn på badet, ordene hans ble spist av vannet som flushet når han trakk ned på do. Han slang seg tilfreds ned ved siden av henne, der hun hadde trukket dyna halvveis over seg.
-Dette gjorde seg. Vi er gode til dette, ikke sant? -Mhm.. Hun smilte et smil som hun håpet var avvæpnende. Han reiste seg opp og begynte å kle på seg. -Jeg beklager at jeg har så dårlig tid, men jeg stikker heller innom igjen senere. -Helt i orden. Hun fulgte hans eksempel og kledde på seg. Kroppen hennes føltes sår og vond. Hun fulgte etter ham ned trappa og så på ham mens han tok på seg jakka og stilte seg foran speilet og dro hendene gjennom håret. Han snudde seg mot henne og kysset henne hardt på munnen, så på panna med de altfor våte leppene sine. -Vi snakkes da. Det var deilig!
Hun lukket døra og vred om nøkkelen før hun sèg ned på gulvet. Hånda hennes slapp dørhåndtaket og klumpen i magen steg opp til brystet, videt seg ut og kom støtvis ut gjennom munnen hennes i korte åndedrag som sved i brystkassa. Hun hørte motoren starte og hun slapp det løs. Gråten vellet over henne og hun sank sammen til fosterstilling rett foran døra. Selvforakten var gedigen og uoverkommelig og hun hatet seg selv. Hun visste at selv om mannen tok seg til rette, så var det hun som ga ham lov til det. Han gjorde ikke noe galt. Han skjønte ikke at hun egentlig ikke ville, han så ikke henne slik hun ville bli sett. Hun var den som ikke ga noen lov til å se henne.
I sin misoppfattelse av hvordan ting skulle være, ga hun de kroppen sin. Dette var den eneste måten hun kunne få et snev av nærhet på. Hun kunne ikke annet, visste ikke annet.
-Livet er ikke som på film, tenkte hun i fosterstillingen med begge armene sine beskyttende rundt seg selv. -Livet lugger og slår. Livet på film er romantisert og for feiginger!
Hun visste mellom hulkene som kom opp fra magen hennes at livet verken var som på film eller slik hun levde det. -Livet hadde nyanser. Mange nyanser. Hun visste at hun levde på kanten av avgrunnen, men hun visste ikke hvordan hun skulle leve lenger der inne i livet.
Hun trodde ikke på noen Gud, men der foran døra og i bunnen av trappen ba hun.
-Vær så snill en eller annen. Hjelp meg..

Hun karret seg opp og blåste ut det enslige lyset som lyste opp i den ellers mørkelagte stuen.
Hun gikk opp trappen med tunge skritt, og videre inn på badet hvor hun satte seg ned på dolokket og atter en gang kledde av seg. Hun skrudde på dusjen og bare sto der. Hun sto der til alt vannet forsvant ned i sluket og hun følte seg nummen av de glohete kaskadene av vann.
Enda en gang tørket hun seg, men hun kledde ikke på seg. Hun bare dro på seg den store stygge t-skjorta som rakk henne til knærne. Det våte håret klistret seg til ansiktet hennes, når hun gikk inn på soverommet og rev av det besudlede sengetøyet. Hun la på rent og urørt sengetøy, redde opp senga og så på den. Hun tok av seg den store t-skjorta og la seg under dyna. Hun slokket lyset og så på sylen av lys i taket. Den kunne ikke drepe hjertet hennes.

Ville du sett meg?

Han så på henne der hun kom hastende inn med det lange håret flagrende lekent rundt hodet og ett stort skjerf som så ut som det var kastet uvilkårlig rundt halsen hennes, akkurat som om noen hadde prøvd å fange henne, men hadde mislyktes.
I nesten to år hadde han lagt merke til henne på kaffebaren han satt hver morgen og tok dagens første kaffe før arbeidsdagen tok til. Han likte å sitte der like ved inngangsdøra og se på menneskene som trengte koffein for å starte dagen. Om morgenen hadde de fleste mennesker fortsatt ett drag av natt skrevet i ansiktene sine, noe som gjorde de lettere å se på.
Ikke hun. Hun med det lekne håret og de store skjerfene. Hun smilte med hele seg og hver bevegelse hun gjorde ble gjort med en letthet som han fikk ham til å tenke på luft. Hun skilte seg ut fra alle de andre menneskene. Hun bestilte alltid en vanlig svart kaffe uten sukker og fløte som hun tok med seg i kaffebarens pappkrus med lokk på. Når hun bestilte lo og smilte hun mens hendene hennes fomlet i jakkelommene etter penger, som hun leende dro fram i enten mynter eller krøllete sedler og la på disken.
Han hadde registrert at spesielt den ene unggutten bak disken reagerte på hennes nærvær. Han skyndte seg mot kassen for å ekspedere henne og vek tilbake med ett skuffet drag over ansiktet de gangene de andre kom ham i forkjøpet. Han skjønte unggutten godt.
Det var noe eget ved denne unge kvinnen.
Hun sa alltid "Hei" og smilte til ham der han satt ved bordet sitt. Helt siden like før jul for over et år siden hadde hun gjort det. De hadde møttes i døra og ble stående rett mot hverandre mens begge flyttet seg til samme hold flere ganger før hun stoppet leende. Han gjengjeldte latteren hennes og sa høflig "Værsågo', damene først" med en varm følelse innvendig.
-Tusen takk, hadde hun svart. -Og god jul! Så hadde hun gitt ham en klem, som den største selvfølgelighet i verden. Deretter forsvant hun videre ut i den mørke vintermorgenen med kaffen i hånda og skjerfet flagrende bak seg i vinden. Han så etter henne og da døren lukket seg snudde hun seg og så rett på ham. Hun vinket og han vinket perpleks tilbake.
Siden da hadde de vært på hils.
Han kunne fortsatt kjenne avtrykket av henne mot sin egen kropp som oppsto når hun ga ham den uventede klemmen. Han kjente fortsatt den svake lukten av henne i nesen som han ikke visste hva han skulle sammenligne den med, for ingenting han hadde vært i nærheten av luktet så godt.
Han innrømmet for seg selv at han skulle ønske han var tøff nok til å be henne om å slå seg ned ved bordet hans, men han gjorde det aldri. Han ville ikke få henne til å føle seg utilpass.
Han måtte være ihvertfall 15 år eldre enn henne, hvis ikke 20.
Han så på henne mens hun betalte kaffen sin og tenkte;
-Ville du sett meg som mann hvis jeg var 10 år yngre?

--------

Hver morgen så hun ham sitte ved det faste bordet sitt inne på kaffebaren. Han hilste og smilte, han hadde gjort det helt siden hun ga ham denne juleklemmen for over et år siden. Hun ble glad av å se ham hver morgen og hun hadde innrømmet for seg selv at han hadde blitt en viktig del av dagen hennes. Hun skulle ønske hun var tøff nok til å sette seg ned ved bordet hans med kaffen sin, men ville ikke gjøre ham utilpass. Hun måtte ihvertfall være 15 år yngre enn ham, hvis ikke 20. Hun så på ham mens hun gikk gjennom lokalet og tenkte;
-Ville du sett på meg som kvinne hvis jeg var 10 år eldre?

Dagdrømmen

Den stikker innom meg hver dag som en trofast venn, allikevel har den fortsatt flyktigheten over seg. Kanskje er det jeg som gir den dets flyktighet? Kanskje er det fordi jeg ikke tror nok på den?
Det forunderlige er at selv om jeg ikke tror nok på den, så kommer den igjen og igjen.
Som vakre ord, som en vakker stemme med ett ømt blikk. Nesten hviskende inn i ørene mine.
Jeg verner om den med myke hender og ett eget gyldent skjær. Den er min, min alene.
Jeg deler den ikke, jeg kan ikke dele den fordi den da vil miste sin magi.
Jeg vil tro på den, og kanskje det er nettopp derfor den stadig kommer tilbake?
Fordi så lenge jeg håper og finner ro i Dagdrømmen, så ser den at jeg fortjener å ha den?

Venterommet

Mens hun gikk nedover gaten med bestemte skritt, kastet hun irritert på håret sitt som til stadighet falt ned foran øynene hennes. Tankene spratt som sprettballer inne i hodet hennes og forplantet seg i ett foraktelig lite smil på leppene hennes. Mens hun gikk der med de kaotiske tankene sine, tenkte hun at hun gladelig kunne ha byttet liv med det neste mennesket hun passerte. Hun kom fra den leiligheten hun hadde tilbrakt altfor mye tid i det siste året. Den leiligheten som hadde utsikt over den lille parken med den hvite benken. Hun hadde sittet mye på den brede vinduskarmen bak de lyse gardinene som blafret svakt i trekken. Der hadde hun sittet og ventet, mens hun så på menneskene som gikk inn i parken. Hun studerte de inngående.

Den eldre mannen med den lille rare hunden, jenta med punkersveisen, kjæresteparet som alltid satte seg ned på benken og klinte mens de klådde åpenlyst på hverandre. Hun så for seg livene deres. Den eldre mannen hadde blitt enkemann for ett par år siden og skaffet seg en liten hund som nytt selskap. Han var ikke interessert i noe nytt kvinnelig bekjentskap, fordi konen hans hadde vært og er fortsatt hans livs store kjærlighet og han savnet henne fortsatt så mye at han visnet litt mer innvendig for hver dag som gikk. Hver morgen fylte han fortsatt kaffekoppen og satte den på plassen hennes ved vinduet, mens han ventet på at hun skulle stå opp. Hun kom aldri smilende mot ham i morgenkåpen lenger. Vindusplassen var tom.

Jenta med punkersveisen var i opposisjon til faren sin som var en vel ansett advokat i byen, og gjorde alt hun kunne for og ikke være den søte lille jenta hans lenger. Men i smug hører hun på Westlife og hver kveld tar hun fram den lille rosa bamsen hun fikk av ham i bursdagsgave det året hun fylte fem, fra gjemmestedet i sprekken mellom madrassen og veggen, og stryker over den slitte pelsen med ømme bevegelser før hun klemmer den på plass i det smale mellomrommet.

Kjæresteparet brukte stunden på benken som forspill, de tente av å vite at forbipasserende så at hånden hans var under skjørtet hennes, mens tungespissen hennes lekent og sensuelt gled ned fra leppene, over haken og videre ned langs halsen før den nådde kragebeinet som tydelig viste seg rett over halsen på den trange hvite t-skjorta. Hun kunne ikke klandre jenta i det tynne skjørtet. Av og til byttet hun plass med den unge jenta i tankene når hun satt der i den brede vinduskarmen og så på dem. Hendene hans så fine ut. Når de kom hjem tok han av henne ett og ett plagg, mens han samtidig strøk på kroppen hennes med sensuelle bevegelser og en myk krevende munn som kysset skuldrene hennes før han fant de varme leppene hennes...

Lenger kom hun aldri i sin forestilling av det unge kjæresteparet. De var uforutsigbare.

Like uforutsigbare som mannen hun ventet på. Han som alltid sa; "Jeg kommer på tirsdag!"

Han kom sjelden på tirsdag. Han kom veldig sjelden da han sa han skulle gjøre det, selv om han kom både på henne og i henne, så han kom aldri da han sa han skulle. Som oftest kom det bare en fattig tekstmelding på hvit bakgrunn; "Beklager. Jeg kommer ikke fra." Hun kunne ikke svare. Slik var reglene. Hun måtte bare vente. Hun syntes det var greit til å begynne med, da høsten lå dovent over byen og hun strålte om kapp med de sterke fargene og var full av glede over regndråpene som rant nedover vindusrutene hennes når kvelden kom.

Nå hånte regndråpene henne. Det var vår og de skarpe vakre fargene hadde skiftet til lysegrønt. "Vent på meg", hadde han sagt. Klart hun skulle vente. Hun hadde innsett det nå. Han kom aldri til å klare å komme fra.

Hun passerte en kvinne og i ett lite sekund byttet hun plass med henne, før hun valgte å være seg selv. Hun snudde og gikk tilbake mot leiligheten igjen. Til vinduskarmen og forestillingene.

Skogstjernet

Fortiden ligger der som ett skogstjern. Blankt som ett speil, men med grumsete bunn.
Av og til kan Fortiden komme på besøk til Nåtiden og banke på. Da hender det at det at skogstjernet lager krusninger og bølger på den ellers blanke overflaten og mudder og grums virvles opp, slik at det blir mørkt og vanskelig finne ut hvor dypt det er. Noen steder er det grunt slik at grumset roer seg fort, på andre steder er det dypt, dypt og du skal passe deg for å ikke synke langt ned i mudderet.
Alt kan skjule seg i dette speilet med vann og mudder. Det finnes ting der nede i dypet som har krevende hender og vil holde deg fast. Holde deg nede. Det vil se deg i øynene og det eneste du møter i det store blikket er syndene du har begått og syndene andre har begått mot deg.
-De gangene du jukset på matteprøvene, de gifte og kanskje tilfeldige elskerene du har hatt, da ingen var der da du trengte dem som mest og da du begikk den største synden av dem alle;
Da du ga faen i deg selv.

Du tar spenntak der nede i det sleipe mudderet, sparker i fra og forsøker å nå overflaten. Du vil opp til det blanke speilet, det som ikke rommer noenting. Fortidens hender er derimot sterke, de har tentakler de kan svi deg med, de har sugekopper ytterst på fingertuppene og du må møte det mørke Deg der nede i mudderet. Du kan kjempe, men du kan ikke unnslippe.
Du ser sollyset i glimt gjennom det mørke og gråaktige. Du vil opp dit, men skjønner ikke hvordan. -Fortid er for helvete noe som ligger bak oss, skriker du. -Du kan ikke ta plassen til Nåtida! Eller Framtida for den saks skyld!
Du skriker deg hes og sår, gjørme og mudder finner veien ned i luftveiene dine og gjør det vanskelig å puste. Fortiden strammer grepet og du begynner å gi etter langt der nede i dypet.
Fortiden vil igjen stirre deg inn i øynene, mens den holder deg fast med tentakler surret rundt deg som en kokong. Det vil svi og det vil brenne, men Fortiden kommer ikke til å slippe taket i deg før du skjønner hva han prøver å si deg;
-Du må ufarliggjøre meg med ordene dine! Si høyt hvorfor jeg plager deg! Gjør meg mindre farlig!

---------

-Du bruker så jævla mange ord!
Han så oppgitt på henne og hun skulle ønske at hun kunne tuppet ham faen i vold.

Sandkornene

Det knaste under skoene mine når jeg skrittet inn i gangen med bæreposer i hendene og bilnøkkelen i munnen, samtidig som jeg prøvde å lukke døra. Jeg ble bråsint og ropte ut;
-At det må da for svarte svingene gå ann å tørke av seg på bena!?
Jeg fikk ikke noe svar, ikke at jeg forventet det heller, men jeg freste litt allikevel.
Jeg fikk stablet bæreposene med mat på kjøkkenbordet, og fikk omsider tatt bilnøkkelen ut av munnen og hengte den på plassen sin i gangen. Jeg kjente jeg hadde blitt tørr i munnen.
-Knas, knas, knas......
Samme hvor jeg satte føttene knaste det like infernalsk. Med irriterte bevegelser tuppet jeg til de små sandkornene, slik at de spratt bortover og innunder hylla.
Jeg ble om mulig bare enda mer irritert.
Jeg tok av meg skoene og satte de i skohylla. På veien tilbake til kjøkkenet klarte jeg å sette ned foten slik at ett av disse hersens sandkornene omtrent gnagde seg inn i hælen min.
-Men nå........!!!!! Med sammenbitte tenner og mord i blikket stampet jeg ut i stua og skingret på kvinnevis; -Nå orker jeg fanken ikke mer av dette sandgreiene!!

Han bare gløttet på meg fra sofaen. Strakk litt på seg og lukket øynene igjen.
Jeg stampet videre inn på soverommet og åpnet garderobeskapet med harde bevegelser, slik at skyvedørene smalt i hverandre. Jeg røsket tak i støvsugeren og dro den med meg ut stua. Den vinglet på to hjul og veltet og irritasjonen bølget gjennom meg.
-Jeg er så grassalt lei av at dette gulvet kjennes ut som å gå ei dårlig sandstrand! Samme søren hvor jeg setter føttene, er det noe spisst eller hardt jeg tråkker på!

Fortsatt fikk jeg ikke noe svar fra sofaen. Jeg la merke til i sidesynet at støvsugeren var registrert, mens jeg dro ut ledningen av den. Han reiste seg sakte opp, så på meg gjennom søvntrukne øyne før han gikk ut på kjøkkenet.
Jeg plugget i støvsugeren og den brølte opp. Jeg støvsugde med sinte kjappe bevegelser, mens jeg fortsatt bannet og svor i bråket fra det røde støvsamler-monsteret.
Innunder bordet, bortunder sofaen, midt på gulvet.....Mens jeg halte det røde monsteret etter meg på vei ut til gangen, hang den seg fast ved stuebordet. -Ååhhh!! skrek jeg irrasjonelt!
Jeg veivet rundt med munnstykket, slik at det sugde seg fast i ett av skjerfene som skjødesløst var hivd igjen oppe på vinhylla. -Fssssstooopmbppp...... Støvsugeren slukte mye, før jeg rakk å kaste den ene foten på en ørliten flik av det tynne skjerfet. Jeg tok tak i fliken med hånda, mens jeg prøvde å dra det ut av kjeften på støvmonsteret. Så fort jeg fikk dratt ut noe, ble det sugd like fort inn igjen. -Er det noen her som kan se til helvete å hjelpe meg!?
Men nei, ingen respons. Jeg fikk snudd meg og tråkket på av-knappen. Jeg dro ut skjerfet, mens jeg var skjelven av sinne. Satte den på igjen og støvsugde hissig resten av gangen.
-Klirr, klarr, ritcch, schvuuummp.... Lydene var mange, og omsider gikk det ann å gå i sokkelesten på gulvet igjen.

Jeg satte støvmonsteret tilbake i garderobeskapet og lukket skyvedørene på en mer sivilisert måte. Jeg gikk ut på kjøkkenet hvor jeg så at han sto og så opp i posene.
-Jasså? Du skal ha mat, mener du? For det kan du bare blåse en lang marsj i på ei god stund enda!
Han sa ikke noe, bare så på meg igjen før han forsvant ute av synet mitt.
Jeg pakket ut av posene med raske hender. Jeg så at jeg burde rydde i kjøleskapet, men det orket jeg ikke i dag. Jeg lirket litt på en fløtekartong for å lage litt plass til ei ostepakke.
-Splash!!
Hele meg var dekket av fetaost og olje. Jeg sa ingenting.. Jeg registrerte at underarmene mine glinset, genseren ble seig og gulvet jeg nettopp hadde støvsugd var dekket av små hvite terninger i en dam av olje. Han kom inn igjen for å sjekke ut hva som hadde skjedd.
Jeg knyttet nevene mine hardt sammen og gjorde som Sinnataggen; Jeg trampet i gulvet!
Han så på meg som om jeg skulle være gal. Han gjorde store øyne og holdningen hans ble litt anspent, mens han rygget ut igjen. Jeg åpnet nevene igjen og fant fram tørkerullen, papiret gled rundt i oljen.
Nå var ikke gulvet lenger trått og grusete, men glatt og sleipt.
Jeg stønnet for meg selv. -Er det mulig....!! Nå orker jeg ikke mer!

Jeg gikk inn på badet og vrengte av meg den oljete genseren, mens jeg kjente det begynte å murre i hodet. Jeg satte på kranen og fikk vasket bort oljen. Jeg tørket meg og dro på meg en t-skjorte som lå på skittentøyskurven.
Han kom inn og strøk seg inntil meg. -Jeg er irritert på deg enda, sa jeg mens jeg kjente at irritasjonen begynte å blekne. Han så på meg med ertelystne øyne, før han la seg ned på gulvet.
Jeg satte meg ned ved siden av ham, mens jeg snakket med myk stemme; -Du er aldeles herlig, jeg skulle bare ønske at du ikke dro med deg den sanda overalt. Han svarte meg fortsatt ikke, men krøp tettere inntil meg. Jeg la meg ned ved siden av ham. Nesen hans boret seg inn i halsen min. Jeg liker når han gjør det.
-Jeg vet jo at du ikke gjør det med vilje, sa jeg så mens jeg strøk ham over magen. Han lagde go'lyder. Han gjør det når han koser seg.
-Unnskyld, jeg mente ikke å bli så sint.
Han svarte meg forsatt ikke, men reiste seg og strakk på seg slik bare en katt kan gjøre.
I døråpningen ble han stående og se på meg, mens han mjauet.
-Er du sulten? Vil du ha mat?
-Mjaaau!

------

Jeg elsker pusene mine, jeg skulle bare ønske at de lærte seg å riste av labbene sine etter at de har vært på kattedoen sin. Og da aller helst bare på ett sted.