torsdag 28. februar 2008

Øgleøyne og munndiarè.

I går kveld kom datter'n hjem fra konfirmasjonsundervisning med øgleøyne.
En rask titt og jeg ringte legevakta, for enkelte ting er det ingen vits å vente med.
Vi fikk beskjed om å komme om 15 min, så vi satte oss rett i bilen og dro ned.
Vel framme på venterommet, startet munnen på datter'n.
Hun er god på å få sagt mye på ekstremt kort tid av og til.
Hun fortalte kjapt om hva de hadde gjort på skolen i dag, at hun hadde blitt valgt til regissør assistent, at en eller annen i klassa var så vrang på den dansegreia de drev med at de hadde bedt ham å slutte, om hva de hadde hatt om på kveldens konfirmasjonsundervisning, ang menneskerettigheter og rasisme, at de skulle gjøre en oppgave og..og...og....og....og...

-Hva drev kurslederen med mens dere gjorde oppgave da? spurte jeg.
-Han satt på msn.
-På msn?!
-Jah! Han sitter mye ved den pc'n sin asså! Og det er jo litt avslørende når vi hører påloggings-plinget og den lyden du får når noen snakker til deg.
-Også skulle vi se en musikk video. (Talestrømmen fortsatte, innimellom all latteren)

Jeg tittet meg rundt på de andre som satt der og ventet og jeg så at de hørte alt hun sa.

-Hvilken musikkvideo fikk dere se da?
-Den var uten lyd da. (Mer latter)
-Uten lyd?? Det går da ikke ann å se en musikkvideo uten lyd?
-Han fikk det ikke til, sikkert fordi han var så opptatt av å chatte på msn.
-Mhm....men hvilken video var det da? Band aid?
-Nei....det var noe med wind..
-Wind of change?
-Jah! Den var det! Men det var særlig liten vits uten lyd da, liksom!
-Er det guffe i øya mine nå?

Min unge håpefulle så på meg med rødsprengte øgleøyne og dro ned nedre delen av øyet, mens hun så oppover.
Våre medventende fulgte med.

-Nei, det er ikke så veldig mye guffe der akkurat nå. Men det er veldig rødt.
-Ja, det tror jeg på! Fy søren, på skolen i dag dro jeg ut sånne laaaaange ekle slintrer, assa!
Dritekkelt! Og jeg fikk ikke opp øya i dag tidlig, det lugga! Nederste delen av øyet ble med oppover når jeg prøvde å åpne de! Skikkelig ekkelt asså! Også lo hun igjen.

Legen kom og hentet oss og vi satte oss ned ved skrivebordet.
Standardspørsmålet; "Hvor lenge har dette vart da?", før han tittet på øynene hennes, mens hun fortsatt sitter og ler. Jeg ser at hun er på randen av latterkrampe, og jeg må skjerpe meg for å se ut som en seriøs mamma.
-Ja, her er det betent på begge øynene.
Datter'n; På begge øya?? Er du sikker??
-Ja, så jeg skriver ut en øyesalve til deg som løser seg opp når du får den på øynene.
Og ingen sminke på ei uke.
På dette tidspunktet sperrer datter'n opp de røde øgleøynene sine og ser oppriktig forskrekket ut; Ei hel uke, liksom??
-Ja.
Da bobler latteren helt over hos min unge håpefulle. Og hun slutter ikke å le.
-Jah! Ei hel uke uten sminke! Da blir jeg nok fiiin!
Jeg fant fort ut at "Du er mye penere ut all sminken, lille venn- samtalen", kunne utsettes eller kanskje like greit ikke sies på nåværende tidspunkt overhodet.
Jeg kjenner meg litt småflau, for legen later som om han ikke hører den boblende latteren.
Jeg kremtet og dyttet mine egne latterbølger langt ned i magen, mens jeg spurte om hvor lenge hun skulle ta disse øyedråpene.
-To ganger daglig, morgen og kveld, helt til hun har hatt to symptomfrie dager. Altså ca 1 uke.
Legen var forsatt like alvorlig.

Vi fikk resepten i hånda og kunne komme oss i venterommet igjen.
Datter'n ler og ler, hun er oversliten og trøtt og absolutt alt er morsomt.
Vi ble stående utenfor luka og vente. Ingen kom, og datter'n fortsatte både talestrøm og latter anfall. Den eldre damen som sto foran oss, sto bare og så på oss og smilte rart.
-Du vet, slike lattermilde tenåringer, sa jeg til henne.
Hun svarte ikke, bare fortsatte å smile rart.
-Jaja, tenkte jeg. Skal ikke prøve å få i gang noen samtale jeg.
Datter'n ler enda mer.

Plutselig kom det en dame brasende inn, snappet med seg en rullestol og føk ut igjen.
Kort tid etter kom hun inn igjen, med en meget dårlig herremann i 20 årene i rullestolen og 2 andre damer på slep.
Datter'n holder munn og ser på de med store øyne.
Det var ikke vanskelig å se at denne karen ikke hadde sitt livs beste dag.
Iherdig ringing på ringeklokka av den effektive damen og det kom en sjukepleier.
De fikk basket med seg den lange syke karen gjennom døra rett ved siden av oss,
og før døra lukket seg, hørtes lyden av mye oppkast.
Datter'n skvatt ca to meter unna i vill fart, samtidig som hun hørte første runde av magesaltoene hans. Jeg vet det er stygt å trekke på smilebåndene, men ansiktsuttrykket til datter'n var ett "sånn ta vare på ansiktsuttrykk", med røde oppsperrede øyne, åpen munn og hoppende unna, livredd for å få oppkast på føttene sine.
Døra lukket seg og vi hørte at han fortsatte og kaste opp.
Vi sto og ventet i 10 min til, før vi ga opp og reiste hjem.
Fortsatt lattermilde, men vi håpet at han andre syke ikke var alvorlig syk.

I dag har vi fått hentet øyedråpene til dragebarnet mitt.

4 kommentarer:

Anne sa...

Hehehehe, beste jenta! Bare av å se henne for seg, får man sånne gode følelser i hele kroppen. Jeg tror ikke jeg vet om noen med en sånn smittende latter som henne. =o)

Massevis av god bedring til den lille dragen!

Psst! Og du er minst like vakker uten sminke!

Tjukksokk sa...

Ikke sant? Hun er verdens beste om hun er sjarmtroll, dragebarn eller rumpetroll. Og evnen hennes til å le i de fleste situasjoner, har jeg veldig stor sans for. :)

Psst; Dragebarnet er IKKE enig ang dette med sminken. ;)

Chanel sa...

herlig innlegg, selv om legevakt-styr ikke er så kult. Men hvordan går det med dattern og ikke-sminke-prosjektet?

jeg også lo mye og mangt på hennes alder he he.(fortsatt gjør kanskje også he he) Artig å lese :))

Tjukksokk sa...

Takk, Chanel. :)
Datter'n har såpass vondt i øya, at hun orker ikke engang å tenke på sminke. Så her er det hjemme dager i sengen. Men hun er like blid. :)

Latter er en deilig lyd, så fortsett å le du. ;)