torsdag 5. mars 2009

Alle disse hendene

Neglene hennes var lakkert sjøgrønne og jeg glemmer aldri måten hun tok tak i tekoppen og balanserte røyken mellom pekefinger og langefinger på samme tid. Det grønne skapte fine kontraster inne i den blågrå røyken som steg opp som små spiraler over den knallrøde tekoppen.
Blikket hennes var direkte og varsomt på samme tid. Jeg ble stilt til veggs av en dame med grønne negler i en rød stue i skogkanten.

Han spurte om han kunne få legge hånden sin på skulderen min. Jeg hikstet og gråt og alle rundt satt stille og så på. Han satt ved siden av meg og jeg prøvde å skjelne hendene hans gjennom alt saltvannet som fylte øynene mine. Jeg så dem som diffuse konturer ytterst på knærne hans. Jeg nikket sakte og kjente en fjærlett hånd med god tyngde la seg over den venstre skulderen min. Han lot den ligge der helt rolig til jeg hadde grått meg ferdig, så la han den i fanget sitt igjen.

Håndtrykket hennes var fast og bestemt, og hun smilte mot meg og fikk meg til å føle meg velkommen og verdsatt. Jeg trivdes fra første stund og ga alt med hele meg.

Han tok hånden min under bordet og strøk den forsiktig med tommelen, når vi satt samlet på puben alle sammen og latteren runget rundt bordet og stemningen var glad og lett og musikken dunket i veggene. Jeg så tristheten i øynene hans når han reiste seg opp og gikk hjemover.

Den lille hånden hennes lå mykt i min, med slikebløt hud og budskap om at hun trengte meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg holdt den lenge etter at hun hadde sovnet og så på perfeksjonismen og kjærligheten som hvilte i min egen.

Han strakk seg spontant fram over bordet og ga meg en klem og tok tak i hodet mitt, fingrene hans tvinnet seg raskt inn i håret mitt og jeg kjente avtrykket av hånden hans mot bakhodet mitt som et vitne om en enorm omsorg i lang tid.

Hun sto i gangen med et trøtt og smilende ansikt og når jeg passerte henne på vei inn til kjøkkenet, strakk hun ut hånden og strøk meg på overarmen. Vennlig, kjærlig og full av omtanke. Jeg vet hun gjorde det like mye for sin egen del som for min.

Han grep begjærlig tak i hoftene mine, strøk hendene oppover langs siden av kroppen min og var øm og krevende mens jeg kjente lysten hans presse mot magen min. Han vekket begjæret i meg til live og fikk meg til å føle meg som den mest levende kvinnen på jord.

Hun satte ned ved siden av meg, der jeg satt langs veggen ute i kulden og strøk meg varsomt over håret mens hun sa lave ord jeg ikke oppfattet. Jeg oppfattet nærheten og støtten.

Han klappet meg keitete på ryggen, med usikre hender og et flakkende blikk. Det litt brydde smilet lekte i munnvikene hans og jeg lente meg inntil ham. Da ble hendene sikre og rolige og slik sto vi en lang stund, far og datter.

Hun strøk meg over kinnet med en tynn og rynkete hånd og sa at jeg var det fineste mennesket hun visste om. Etterpå rettet hun på den brune kjolen med de hvite blomstene, før hun tappet med rynkete fingre på bordplaten mens hun funderte på om kabalen hennes kom til å gå opp.

Med en forsiktig hånd strøk han meg i nakken for å sjekke hvor ille nattesvetten hadde vært den natten, før han listet seg forsiktig ut av soverommet igjen.

Hun tok ansiktet mitt mellom hendene sine, kysset meg på pannen og sa "Alltid."

Han slo meg med harde hender, for så i neste øyeblikk stryke på meg med kalde ustabile hender som ikke evnet å se hvilken skade de gjorde.

Hun hadde alltid hendene i nærheten av et vaffeljern. Rutinerte hender som jobbet fort og effektivt, som tålte varmen fra de nystekte go'sakene og plasserte dem foran meg med befalingen om å spise mer.

Han tar alltid hånden min når vi kjører bil, min passer perfekt i hans.

Nå er den lille hånden hennes blitt like stor som min. Livet har begynt å vise seg i den fortsatt perfekte hånden, og hun legger den fortsatt i min i visshet om at jeg alltid kommer til å ta den og holde den.

Han la en stein i håndflaten min, tok tak i fingrene mine og bredte dem over den. Fingrene hans var myke, vennlige og pekefingeren hans strøk langs min i et kort øyeblikk.

Fingrene hennes holdt kulepennen som skrev ord om at det var godt å ha meg der. Skrevet med vennskapsblekk og kjærlighet.

Han la hendene sine på skuldrene mine. Store, varme og dekkende. Slik sto han til blodet mitt begynte å bevege seg igjen.

Den lille hånden som nå møter den andre hånden rundt halsen min når han gir meg en go'nattaklem.

De altfor unge hendene lå foldet tause og kalde, aldri mer skulle de gestikulere ellevilt i ungt pågangsmot eller tegne morsomme tegninger. Jeg holdt deg i hånden for siste gang.

6 kommentarer:

Ståle sa...

Jeg sitter her litt satt ut av et uvanlig og usedvanlig vakker tekst. Det skjelver nedover ryggen på meg fortsatt - selv etter at jeg er ferdig med å lese. Tror jeg må la tankene falle til ro før jeg gjør noe mer. Kanskje en god kopp te eller et glass vin...

Solskygge sa...

Ståle;
Det var ikke meningen å sette deg ut av spill. Jeg er glad du likte å lese det. Håper tankene dine har falt til ro og at enten tekoppen eller vinglasset gjorde godt. Eller begge deler? :)

Takk for en nydelig kommentar å lese.

gneis sa...

Oj.. jeg vet ikke hva jeg skal si.

Tankevekkende tekst. Vakker og vond.

Solskygge sa...

Gneis;
Det er helt greit å ikke si noe. :)
Takk.

Jorunn sa...

Igjen skriver du deg rett inn i navnet ditt. Du ER sola og skyggen.. og skriver de vakreste ting..

Tusen takk!!

lothiane sa...

Vakkert, Solskygge... vakkert!