Av og til ringer stillheten svart i ørene. Jeg skulle ønske den ropte at jeg skal komme ut å leke blant nattskyggene og de svarte kattene som smyger seg lydløst langs husveggene på raske myke poter.
I stedet slipper jeg taket i hånden som holder min og står opp fra den varme senga, setter de nakne føttene på det kjølige gulvet og går ut av mørket.
Tid står aldri stille, den lever. Selv i nattemørket. De mest ensomme timene passerer mens jeg gjør ingenting. Jeg burde skrevet lister. Jeg burde fange noen av ordene som blir tenkt, sagt og vist. Jeg burde tapetsert veggene med dem og sittet midt på gulvet og lese dem om og om igjen, helt til jeg kunne dem utenat, helt til de overdøvet den svarte stillheten som ringer hardt i ørene.
Jeg burde la meg selv falle, fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å la meg selv slippe taket.
Drømmefangere har den effekten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar