Det knaste under skoene mine når jeg skrittet inn i gangen med bæreposer i hendene og bilnøkkelen i munnen, samtidig som jeg prøvde å lukke døra. Jeg ble bråsint og ropte ut;
-At det må da for svarte svingene gå ann å tørke av seg på bena!?
Jeg fikk ikke noe svar, ikke at jeg forventet det heller, men jeg freste litt allikevel.
Jeg fikk stablet bæreposene med mat på kjøkkenbordet, og fikk omsider tatt bilnøkkelen ut av munnen og hengte den på plassen sin i gangen. Jeg kjente jeg hadde blitt tørr i munnen.
-Knas, knas, knas......
Samme hvor jeg satte føttene knaste det like infernalsk. Med irriterte bevegelser tuppet jeg til de små sandkornene, slik at de spratt bortover og innunder hylla.
Jeg ble om mulig bare enda mer irritert.
Jeg tok av meg skoene og satte de i skohylla. På veien tilbake til kjøkkenet klarte jeg å sette ned foten slik at ett av disse hersens sandkornene omtrent gnagde seg inn i hælen min.
-Men nå........!!!!! Med sammenbitte tenner og mord i blikket stampet jeg ut i stua og skingret på kvinnevis; -Nå orker jeg fanken ikke mer av dette sandgreiene!!
Han bare gløttet på meg fra sofaen. Strakk litt på seg og lukket øynene igjen.
Jeg stampet videre inn på soverommet og åpnet garderobeskapet med harde bevegelser, slik at skyvedørene smalt i hverandre. Jeg røsket tak i støvsugeren og dro den med meg ut stua. Den vinglet på to hjul og veltet og irritasjonen bølget gjennom meg.
-Jeg er så grassalt lei av at dette gulvet kjennes ut som å gå ei dårlig sandstrand! Samme søren hvor jeg setter føttene, er det noe spisst eller hardt jeg tråkker på!
Fortsatt fikk jeg ikke noe svar fra sofaen. Jeg la merke til i sidesynet at støvsugeren var registrert, mens jeg dro ut ledningen av den. Han reiste seg sakte opp, så på meg gjennom søvntrukne øyne før han gikk ut på kjøkkenet.
Jeg plugget i støvsugeren og den brølte opp. Jeg støvsugde med sinte kjappe bevegelser, mens jeg fortsatt bannet og svor i bråket fra det røde støvsamler-monsteret.
Innunder bordet, bortunder sofaen, midt på gulvet.....Mens jeg halte det røde monsteret etter meg på vei ut til gangen, hang den seg fast ved stuebordet. -Ååhhh!! skrek jeg irrasjonelt!
Jeg veivet rundt med munnstykket, slik at det sugde seg fast i ett av skjerfene som skjødesløst var hivd igjen oppe på vinhylla. -Fssssstooopmbppp...... Støvsugeren slukte mye, før jeg rakk å kaste den ene foten på en ørliten flik av det tynne skjerfet. Jeg tok tak i fliken med hånda, mens jeg prøvde å dra det ut av kjeften på støvmonsteret. Så fort jeg fikk dratt ut noe, ble det sugd like fort inn igjen. -Er det noen her som kan se til helvete å hjelpe meg!?
Men nei, ingen respons. Jeg fikk snudd meg og tråkket på av-knappen. Jeg dro ut skjerfet, mens jeg var skjelven av sinne. Satte den på igjen og støvsugde hissig resten av gangen.
-Klirr, klarr, ritcch, schvuuummp.... Lydene var mange, og omsider gikk det ann å gå i sokkelesten på gulvet igjen.
Jeg satte støvmonsteret tilbake i garderobeskapet og lukket skyvedørene på en mer sivilisert måte. Jeg gikk ut på kjøkkenet hvor jeg så at han sto og så opp i posene.
-Jasså? Du skal ha mat, mener du? For det kan du bare blåse en lang marsj i på ei god stund enda!
Han sa ikke noe, bare så på meg igjen før han forsvant ute av synet mitt.
Jeg pakket ut av posene med raske hender. Jeg så at jeg burde rydde i kjøleskapet, men det orket jeg ikke i dag. Jeg lirket litt på en fløtekartong for å lage litt plass til ei ostepakke.
-Splash!!
Hele meg var dekket av fetaost og olje. Jeg sa ingenting.. Jeg registrerte at underarmene mine glinset, genseren ble seig og gulvet jeg nettopp hadde støvsugd var dekket av små hvite terninger i en dam av olje. Han kom inn igjen for å sjekke ut hva som hadde skjedd.
Jeg knyttet nevene mine hardt sammen og gjorde som Sinnataggen; Jeg trampet i gulvet!
Han så på meg som om jeg skulle være gal. Han gjorde store øyne og holdningen hans ble litt anspent, mens han rygget ut igjen. Jeg åpnet nevene igjen og fant fram tørkerullen, papiret gled rundt i oljen.
Nå var ikke gulvet lenger trått og grusete, men glatt og sleipt.
Jeg stønnet for meg selv. -Er det mulig....!! Nå orker jeg ikke mer!
Jeg gikk inn på badet og vrengte av meg den oljete genseren, mens jeg kjente det begynte å murre i hodet. Jeg satte på kranen og fikk vasket bort oljen. Jeg tørket meg og dro på meg en t-skjorte som lå på skittentøyskurven.
Han kom inn og strøk seg inntil meg. -Jeg er irritert på deg enda, sa jeg mens jeg kjente at irritasjonen begynte å blekne. Han så på meg med ertelystne øyne, før han la seg ned på gulvet.
Jeg satte meg ned ved siden av ham, mens jeg snakket med myk stemme; -Du er aldeles herlig, jeg skulle bare ønske at du ikke dro med deg den sanda overalt. Han svarte meg fortsatt ikke, men krøp tettere inntil meg. Jeg la meg ned ved siden av ham. Nesen hans boret seg inn i halsen min. Jeg liker når han gjør det.
-Jeg vet jo at du ikke gjør det med vilje, sa jeg så mens jeg strøk ham over magen. Han lagde go'lyder. Han gjør det når han koser seg.
-Unnskyld, jeg mente ikke å bli så sint.
Han svarte meg forsatt ikke, men reiste seg og strakk på seg slik bare en katt kan gjøre.
I døråpningen ble han stående og se på meg, mens han mjauet.
-Er du sulten? Vil du ha mat?
-Mjaaau!
------
Jeg elsker pusene mine, jeg skulle bare ønske at de lærte seg å riste av labbene sine etter at de har vært på kattedoen sin. Og da aller helst bare på ett sted.
torsdag 6. november 2008
onsdag 5. november 2008
Konfliktsky, men bestemt.
Du kommer nok aldri til å se meg stå fremst på barrikadene med ild i kroppen og vilje av stål i blikket. Jeg står litt mer bak til høyre, med noen som er tøffere enn meg foran meg.
Jeg er den som flakker litt med blikket og blir usikker når du pirker på meningene mine.
Analytikeren i meg prøver å finne plassen sin, for å vurdere situasjonen.
-Det blir sagt slik, men det menes sånn.
Jeg dytter analytikeren til side, og lar den Bestemte Sinnafurien komme litt fram.
-Helsike heller, du ser vel at det skal være slik?!
Den Bestemte Sinnafurien måler sin konkurrent opp og ned.
-Har hun en sjanse til å sette vedkommende fast?
Den rasjonelle damen i meg kommer fram.
-Hvis du ser det slik fra den vinklen, så er det jo ikke helt borti natta. Stemmen hennes er rolig og fattet.
Sinnafurien entrer banen igjen.
-Jah, særlig! Du ser vel åssen tegninga er??
Den konfliktskye flakker mer med blikket, mens hun stotrer...Ingen hører på henne.
Den lille redde jenta sniker seg forsiktig fram i ly av den Rasjonelle.
-Jammen...det burde jo være slik.....? Altså, jeg mener at....jeg mener det samme som Den Konfliktskye, jeg.
Sinnafurien bryter inn og klasker neven sin hardt midt i panna mi;
-Når skal denne kroppen her egentlig skjønne at det ikke er farlig å være uenig?? Hæ??
Jeg skrur av bryteren og prøver å sortere.
Før gjorde det meg ingenting å stå i bresjen for både det ene og det andre.
Jeg var den som ledet hele 9. klasse ut i streik i svømmetimene, fordi vi hadde en slibrig lærer i faget. Jeg var den som kjefta rektor huden full, fordi både han og klasseforstanderen var feige og ubrukelige fordi de ikke hadde guts nok til å høre etter på hva som egentlig foregikk bak hjørnet ved maskin og mek. At de faktisk kunne ha gjort skoledagene lettere for ett menneske, hvis de hadde turt å ta kampen.
Nå orker jeg ikke det lenger. Ett sted på veien fant jeg ut at det var lettest å være enig.
Det ble minst bråk og uro da.
Nå velger jeg diskusjonene mine med omhu. Både på nett og i dagliglivet.
Aller helst vil jeg jo bare at meningene mine skal få stå der i fred og at ingen pirker på dem.
For jeg må forsvare meg selv uansett hva du skriver eller sier.
-Tåpelig? -Javisst!
Men likefullt slik jeg er. For jeg liker å kjenne mine "fiender", først da er de trygge å diskutere med. Så hvis du, en for meg totalt ukjent kommer til min blogg og er uenig med meg, så kommer jeg med aller størst sannsynlighet til å virke som en tassaladd som bikker dit vinden nikker.
Derimot, hvis det virkelig gjelder.. Da er jeg Jernviljen med stålblikket.
Jeg viker ikke en millimeter og har ett ordforråd som kan sende deg rett ut i Ingenmannsland.
Forstå den som kan.
Jeg er både den du kaller Feigingen og Tøffe-Sara.
Jeg er den som flakker litt med blikket og blir usikker når du pirker på meningene mine.
Analytikeren i meg prøver å finne plassen sin, for å vurdere situasjonen.
-Det blir sagt slik, men det menes sånn.
Jeg dytter analytikeren til side, og lar den Bestemte Sinnafurien komme litt fram.
-Helsike heller, du ser vel at det skal være slik?!
Den Bestemte Sinnafurien måler sin konkurrent opp og ned.
-Har hun en sjanse til å sette vedkommende fast?
Den rasjonelle damen i meg kommer fram.
-Hvis du ser det slik fra den vinklen, så er det jo ikke helt borti natta. Stemmen hennes er rolig og fattet.
Sinnafurien entrer banen igjen.
-Jah, særlig! Du ser vel åssen tegninga er??
Den konfliktskye flakker mer med blikket, mens hun stotrer...Ingen hører på henne.
Den lille redde jenta sniker seg forsiktig fram i ly av den Rasjonelle.
-Jammen...det burde jo være slik.....? Altså, jeg mener at....jeg mener det samme som Den Konfliktskye, jeg.
Sinnafurien bryter inn og klasker neven sin hardt midt i panna mi;
-Når skal denne kroppen her egentlig skjønne at det ikke er farlig å være uenig?? Hæ??
Jeg skrur av bryteren og prøver å sortere.
Før gjorde det meg ingenting å stå i bresjen for både det ene og det andre.
Jeg var den som ledet hele 9. klasse ut i streik i svømmetimene, fordi vi hadde en slibrig lærer i faget. Jeg var den som kjefta rektor huden full, fordi både han og klasseforstanderen var feige og ubrukelige fordi de ikke hadde guts nok til å høre etter på hva som egentlig foregikk bak hjørnet ved maskin og mek. At de faktisk kunne ha gjort skoledagene lettere for ett menneske, hvis de hadde turt å ta kampen.
Nå orker jeg ikke det lenger. Ett sted på veien fant jeg ut at det var lettest å være enig.
Det ble minst bråk og uro da.
Nå velger jeg diskusjonene mine med omhu. Både på nett og i dagliglivet.
Aller helst vil jeg jo bare at meningene mine skal få stå der i fred og at ingen pirker på dem.
For jeg må forsvare meg selv uansett hva du skriver eller sier.
-Tåpelig? -Javisst!
Men likefullt slik jeg er. For jeg liker å kjenne mine "fiender", først da er de trygge å diskutere med. Så hvis du, en for meg totalt ukjent kommer til min blogg og er uenig med meg, så kommer jeg med aller størst sannsynlighet til å virke som en tassaladd som bikker dit vinden nikker.
Derimot, hvis det virkelig gjelder.. Da er jeg Jernviljen med stålblikket.
Jeg viker ikke en millimeter og har ett ordforråd som kan sende deg rett ut i Ingenmannsland.
Forstå den som kan.
Jeg er både den du kaller Feigingen og Tøffe-Sara.
mandag 3. november 2008
Oss lykketroll i mellom.
Jeg sto og speidet etter ei pakke med pølsepålegg på nærbutikken, da en litt eldre dame med tynt bustehår stoppet rett foran meg.
-Så lur du ser ut da! sa hun.
-Ehm...jeg står bare og leter etter ei pølse..., svarte jeg. Litt stotrende.
-Du har ett veldig artig ansikt!
Jeg ble litt perpleks, men svarte litt forsiktig; -Jo takk.....
-Du er lett å legge merke til! sa damen.
-Er jeg det?! (Her ble jeg litt forbauset. -Artig ansikt? Hva betyr det?)
-Jeg får bare si at det var koselig sagt og takk....
Damen med bustehåret smilte og forsvant nedover ved frysedisken.
-Så lur du ser ut da! sa hun.
-Ehm...jeg står bare og leter etter ei pølse..., svarte jeg. Litt stotrende.
-Du har ett veldig artig ansikt!
Jeg ble litt perpleks, men svarte litt forsiktig; -Jo takk.....
-Du er lett å legge merke til! sa damen.
-Er jeg det?! (Her ble jeg litt forbauset. -Artig ansikt? Hva betyr det?)
-Jeg får bare si at det var koselig sagt og takk....
Damen med bustehåret smilte og forsvant nedover ved frysedisken.
fredag 31. oktober 2008
Helg!
I skrivende stund flyr jeg fra den ene kleshaugen til den andre.
Jeg burde ikke la det hope seg opp på denne måten. Nå får jeg ikke igjen lokket på skittentøyskurven om jeg så hopper på den! Nuvel.. Jeg har det som prosjekt i løpet av dagen.
Ihvertfall å få av toppen på den. Frisere den litt, på en måte.
God helg folkens!
Jeg burde ikke la det hope seg opp på denne måten. Nå får jeg ikke igjen lokket på skittentøyskurven om jeg så hopper på den! Nuvel.. Jeg har det som prosjekt i løpet av dagen.
Ihvertfall å få av toppen på den. Frisere den litt, på en måte.
God helg folkens!
onsdag 15. oktober 2008
24 blomster
Jeg har ord som sitter fast. Istedenfor å prøve å løsne de, tegner jeg blomster på en invitasjon jeg har fått, èn for hver gang jeg har satt meg ned ved pc'n. Nå er det 24 blomster rundt ordene som sier at jeg skal på et jubileum i borettslaget. 24 ganger har jeg satt meg ned ved pc'n og det er kun tanker som ikke kommer ut og ned i fingrene, som skjer.
Jeg tegner en blomst til.
Jeg kom på at jeg kanskje skal ønske meg en liten kikkert til jul. Jeg funderte litt på hvorfor naboen har fått rødt "hore-lys" på soverommet sitt, men det er enkelte ting jeg ikke skal tenke så mye på. Andres soverom er en av de tingene. Jeg tror det er fullmåne i natt også.
Jeg nyser og jeg tenker at det er garantert fullmånen sin feil. Jeg pleier ikke å nyse.
Jeg vandrer litt fram og tilbake. Stopper i kjøkkenvinduet og tenker at det kanskje var litt teit å ta ned hele gardinstanga pga den liftgardinen. Hva med julegardinene mine nå, liksom?
De er jo så fine!
Lysene slukkes i naboblokka. Andre mennesker legger seg. Jeg ser ett halvt øye på gamle episoder av C.S.I, mens jeg tenker at jeg burde sikkert også ha lagt meg. Jeg setter på tørketrommelen istedet. Jeg har vasket det myke sengetøyet. Fint.
Verandaen min bader i kaldt månelys, mens jeg tegner blomster og tenker på ord.
Fine ord. Gode ord. Ord som lengter.
Snart skal jeg legge meg og spille mini golf. På mobilen.
Jeg skal bare tegne en blomst først.
Jeg tegner en blomst til.
Jeg kom på at jeg kanskje skal ønske meg en liten kikkert til jul. Jeg funderte litt på hvorfor naboen har fått rødt "hore-lys" på soverommet sitt, men det er enkelte ting jeg ikke skal tenke så mye på. Andres soverom er en av de tingene. Jeg tror det er fullmåne i natt også.
Jeg nyser og jeg tenker at det er garantert fullmånen sin feil. Jeg pleier ikke å nyse.
Jeg vandrer litt fram og tilbake. Stopper i kjøkkenvinduet og tenker at det kanskje var litt teit å ta ned hele gardinstanga pga den liftgardinen. Hva med julegardinene mine nå, liksom?
De er jo så fine!
Lysene slukkes i naboblokka. Andre mennesker legger seg. Jeg ser ett halvt øye på gamle episoder av C.S.I, mens jeg tenker at jeg burde sikkert også ha lagt meg. Jeg setter på tørketrommelen istedet. Jeg har vasket det myke sengetøyet. Fint.
Verandaen min bader i kaldt månelys, mens jeg tegner blomster og tenker på ord.
Fine ord. Gode ord. Ord som lengter.
Snart skal jeg legge meg og spille mini golf. På mobilen.
Jeg skal bare tegne en blomst først.
tirsdag 7. oktober 2008
Bladene forsvinner.
Hvis det er like fint vær i morgen skal jeg sette meg under ett av lindetrærne i hagen og telle blader som faller jeg også.
tirsdag 30. september 2008
Dagens fornærmelse
I dag kom vaktmesteren for å hjelpe meg med å henge opp ei hylle på den lange murveggen min.
Han småsnakket om at han nettopp hadde vært hos naboen vegg-i-vegg og skulle videre til blokka ved siden av, når telefonen hans ringte.
Det var en damestemme, såpass hørte jeg.
Vaktmester'n svarte at "Jada, jeg kommer innom deg også, akkurat nå er jeg hos ei kjerring, så skal jeg ta meg av en lekkasje i nr 53. Og så kommer jeg."
Meg? Kjerring?! KJERRING!!!??
Han småsnakket om at han nettopp hadde vært hos naboen vegg-i-vegg og skulle videre til blokka ved siden av, når telefonen hans ringte.
Det var en damestemme, såpass hørte jeg.
Vaktmester'n svarte at "Jada, jeg kommer innom deg også, akkurat nå er jeg hos ei kjerring, så skal jeg ta meg av en lekkasje i nr 53. Og så kommer jeg."
Meg? Kjerring?! KJERRING!!!??
mandag 29. september 2008
Alene hjemme.
Jeg titter inn på rommet hennes. Senga hennes er oppredd, alle putene ligger i en klynge i hjørnet inn mot veggen. Hun elsker senga si med alle de svære putene.
Jeg så på henne mens hun sov, kvelden før hun dro. De nydelige trekkene, håret litt uregjerlig liggende på puta og hun sov så godt. Når hun sover, er hun liksom alltid liten.
Min lille vakre..
Utenfor vinduene skinner sola og høstfargene spraker i all sin prakt.
Det er en nydelig dag i dag. Jeg sitter inne, fordi jeg malte i natt.
Jeg fant fram maskeringstape og maling.
Jeg dyttet møblene ut fra veggen og satte i gang. 2 strøk på langveggen, så begynte jeg male den hylla jeg hadde tenkt på. Og når jeg først var i gang, tok jeg den gamle tregreia til å ha aviser i,og ei dør også. Kl 03.00 var jeg ferdig.
Sliten..
Sent i går kveld kom det en sms. "Mamma, kan du ringe meg?"
Jeg ringte henne og fikk en sliten og trist stemme i øre.
"Jeg vil hjem til tryggheten! Vi er liksom midt i bildet, men står allikevel utenfor og ser på.
Jeg griner hele tiden, det er så mye fælt vi ser og hører om, maten her er pyton, ekkelt kjøtt og vassen potetstappe og det er skummelt her.."
Tårene kom og vi snakket litt rundt det som skjer. At det er viktig å ikke glemme.
"Ja, svarte hun. For hvis vi glemmer, kommer vi til å måtte leve historien om igjen.
Tenk om det skjer, mamma!"
"Jeg tror ikke det kommer til å skje her, jenta mi."
"Jeg skulle ønske du var her, mamma. Det hadde vært lettere da."
Jeg skulle ønske jeg var der, jeg også....
Lille ungen min..
Jeg sto opp i dag, langt utpå formiddagen. Soste litt fram og tilbake i leiligheten i morgenkåpa, flyttet på malingsspann og aviser. Satte søpla i gangen, slik at jeg kanskje husker den når jeg skal ut i dag. Jeg burde vært ute og gått en tur i det fine høstværet, men kroppen min er tung.
Musklene verker og jeg har lite energi. Jeg satte meg ned på senga hennes og så meg rundt.
Hula hennes..
Sendte henne en melding. -Hvordan er det med deg i dag?
"Har akkurat spist noe som gikk ann å spise. Er i byen og koser meg, stresser ikke."
Jeg smilte for meg selv.
Gode ungen..
Telefonen ringte og jeg snakket med ru stemme som enda ikke hadde vært i bruk.
Savner..
Jeg ringte vaktmesteren og spurte om han kunne komme og hjelpe meg med å borre hull i murveggen, slik at jeg får hengt opp igjen hylla mi. Han kommer i morgen.
Jeg legger meg på gulvet og koser med kattene, finner fram børsten og vi koser oss alle 3.
Stille..
Skriver på en lapp hva jeg må huske de nærmeste dagene; Bursdagsgaver, innom Kid, lyspærer..
Jeg burde hatt lyspærer nå. Kanskje jeg skal ordne det i dag.
Mons legger seg ved siden av meg mens jeg skriver. Ser på meg med smale øyne før han lukker de.
Koselig..
Stille, stille, stille...
Jeg savner latteren hennes, jeg savner de små ordene hun sier i forbifarten når hun går inn og ut av rommet sitt. Jeg savner samtalene våre.
Det er bare 3 dager til hun kommer hjem nå. Da skal vi snakke om alt det grusomme hun har sett og hørt om, da skal vi spise noe annet enn vassen potetstappe, og vi skal le sammen igjen.
Gleder meg..
Jeg ser på Top model på tv, spiser litt og drikker iskaldt vann.
Når rulleteksten kommer, tar jeg opp telefonen og slår nr til moren min.
-Har du hørt noe fra henne i kveld? -Nei, jeg venter fortsatt..
Varm i hjertet..
Endelig! Der kom det en melding fra henne;
"Dette hotellet er skikkelig fint, bare så synd vi reiser videre i morgen tidlig. Takk for at du var der for meg i går kveld, det hjalp veldig! Har kjøpt meg rosa bukse i dag.
Sov godt og drømme søtt, vi sees snart. Elsker deg masse!"
Puster litt rolig ut..
(Datter'n er på skoletur med Hvite Busser i Polen og Tyskland, hvor de besøker konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig.)
Jeg så på henne mens hun sov, kvelden før hun dro. De nydelige trekkene, håret litt uregjerlig liggende på puta og hun sov så godt. Når hun sover, er hun liksom alltid liten.
Min lille vakre..
Utenfor vinduene skinner sola og høstfargene spraker i all sin prakt.
Det er en nydelig dag i dag. Jeg sitter inne, fordi jeg malte i natt.
Jeg fant fram maskeringstape og maling.
Jeg dyttet møblene ut fra veggen og satte i gang. 2 strøk på langveggen, så begynte jeg male den hylla jeg hadde tenkt på. Og når jeg først var i gang, tok jeg den gamle tregreia til å ha aviser i,og ei dør også. Kl 03.00 var jeg ferdig.
Sliten..
Sent i går kveld kom det en sms. "Mamma, kan du ringe meg?"
Jeg ringte henne og fikk en sliten og trist stemme i øre.
"Jeg vil hjem til tryggheten! Vi er liksom midt i bildet, men står allikevel utenfor og ser på.
Jeg griner hele tiden, det er så mye fælt vi ser og hører om, maten her er pyton, ekkelt kjøtt og vassen potetstappe og det er skummelt her.."
Tårene kom og vi snakket litt rundt det som skjer. At det er viktig å ikke glemme.
"Ja, svarte hun. For hvis vi glemmer, kommer vi til å måtte leve historien om igjen.
Tenk om det skjer, mamma!"
"Jeg tror ikke det kommer til å skje her, jenta mi."
"Jeg skulle ønske du var her, mamma. Det hadde vært lettere da."
Jeg skulle ønske jeg var der, jeg også....
Lille ungen min..
Jeg sto opp i dag, langt utpå formiddagen. Soste litt fram og tilbake i leiligheten i morgenkåpa, flyttet på malingsspann og aviser. Satte søpla i gangen, slik at jeg kanskje husker den når jeg skal ut i dag. Jeg burde vært ute og gått en tur i det fine høstværet, men kroppen min er tung.
Musklene verker og jeg har lite energi. Jeg satte meg ned på senga hennes og så meg rundt.
Hula hennes..
Sendte henne en melding. -Hvordan er det med deg i dag?
"Har akkurat spist noe som gikk ann å spise. Er i byen og koser meg, stresser ikke."
Jeg smilte for meg selv.
Gode ungen..
Telefonen ringte og jeg snakket med ru stemme som enda ikke hadde vært i bruk.
Savner..
Jeg ringte vaktmesteren og spurte om han kunne komme og hjelpe meg med å borre hull i murveggen, slik at jeg får hengt opp igjen hylla mi. Han kommer i morgen.
Jeg legger meg på gulvet og koser med kattene, finner fram børsten og vi koser oss alle 3.
Stille..
Skriver på en lapp hva jeg må huske de nærmeste dagene; Bursdagsgaver, innom Kid, lyspærer..
Jeg burde hatt lyspærer nå. Kanskje jeg skal ordne det i dag.
Mons legger seg ved siden av meg mens jeg skriver. Ser på meg med smale øyne før han lukker de.
Koselig..
Stille, stille, stille...
Jeg savner latteren hennes, jeg savner de små ordene hun sier i forbifarten når hun går inn og ut av rommet sitt. Jeg savner samtalene våre.
Det er bare 3 dager til hun kommer hjem nå. Da skal vi snakke om alt det grusomme hun har sett og hørt om, da skal vi spise noe annet enn vassen potetstappe, og vi skal le sammen igjen.
Gleder meg..
Jeg ser på Top model på tv, spiser litt og drikker iskaldt vann.
Når rulleteksten kommer, tar jeg opp telefonen og slår nr til moren min.
-Har du hørt noe fra henne i kveld? -Nei, jeg venter fortsatt..
Varm i hjertet..
Endelig! Der kom det en melding fra henne;
"Dette hotellet er skikkelig fint, bare så synd vi reiser videre i morgen tidlig. Takk for at du var der for meg i går kveld, det hjalp veldig! Har kjøpt meg rosa bukse i dag.
Sov godt og drømme søtt, vi sees snart. Elsker deg masse!"
Puster litt rolig ut..
(Datter'n er på skoletur med Hvite Busser i Polen og Tyskland, hvor de besøker konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig.)
onsdag 10. september 2008
torsdag 4. september 2008
Ett kort møte
-Næmmen! Er det deg! Det var jammen lenge siden! Hvordan har du det?
Han står ved siden av henne og følger samtalen som en hauk.
Hun klistrer på seg sitt mest strålende smil. Det smilet som gjør vondt i kjeven og får klumpen i halsen til å trenge seg på. Hun kremter, hendene hennes avslører henne når hun fører dem opp til håret og begynner å fikle med det, men damen legger ikke merke til nervøsiteten hennes.
Hun avbryter henne.
-Ring meg da! Det hadde vært så ålreit å holde kontakten med deg igjen!
-Ja, det skal jeg gjøre.Svaret hennes er løgn. Hun vet det og han vet det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)