Gammeldags bonderomantikk.

Jeg vokste opp på en bondegård med stort hvitt hus og enda større rød låve.
Låve oppe, fjøs nede. Prototypen på den store røde bygningen som står hist og her ute på landet.
Utenfor sto det en stor og rød Massey Ferguson. John Deere var ikke like bra, i følge min fjøskledte far som stort sett gikk med en østerdalslue tredd ned på hodet.
Som lita jente hadde jeg bl.a to geitekillinger som kjæledyr. Av en eller annen grunn som jeg ikke kan huske, bodde de på vaskerommet ved siden av kjøkkenet. Praktisk i og for seg, men renslig kan det umulig ha vært, selv om bæsjen til geitekillinger er en forholdsvis ok bæsj å plukke opp.
Min barndomsgård var som gårder flest; Innholdet var sauer, kuer og ungdyr, hunder og katter.
Kalkunene var kanskje de som skilte seg ut mest. De ble ikke så lenge heller. Gobbel-gobler er skumle.
Jeg hadde sågar min egen ku. Hun var svart og fin og bare, bare min.
Vi hadde Tarzan også. Den fineste orange oksen dere kan tenke dere. Han var snill som dagen var lang og vi ungene la ett laken over ham og så hadde vi hytte under den store magen og de fire bena hans. Det er fint med en drøvtygger som hytte. Det gir ett anderledes perspektiv.

Med gården fulgte sætra. Mens andre i klassen rett før skoleslutt la ut om feriene de skulle på, visste jeg hva vi skulle. Rett etter at skolen var ferdig, bar det til seters for å gjøre oss fete!
Og der var vi hele sommeren helt til skolen skulle begynne igjen. I dag høres det kanskje idyllisk ut, men der og da var det en tanke kjedelig å måtte være der i 2 mnd. Vi våknet til kubjeller og Ni-timen og det regnet i grunn aldri. Det var cowboy og indianer vi lekte mest og det var mange fine steiner som jeg kunne binde fast lillesøssen til, rundt omkring. Mens hun satt fastbundet malte vi henne med krigsmaling før vi andre stakk avgårde. Noen slapp henne alltid løs, jeg er ikke sikker på hvem.
Mjølkerampa var ett fast møtested og fra den hadde vi full utsikt og oversikt over bygda langt der nede og setervollen. Ingen lumske cowboyer fra nedre-vollen kunne snike seg inn på oss. Dit kom dessuten mjølkebilen og han som kjørte den gammeldagse bilen med lasteplan, var så blid og trivelig. Han hadde kamferdrops og Kongen av Danmark som vi ungene alltid fikk.
Etterhvert tok de store sølvfargede lastebilene fra Meieriet over mjølkehentinga.
Det var ikke så stor stas det.

Man skulle vel kanskje tro at når en vokser opp på en gård, så får man med seg utrolig mye kunnskap om gårdsdrift. Hovedkunnskapen min er fortsatt at kua spiser foran og driter bak.
Men jeg ble praktisk. Det skal jeg ha. Jeg kan håndtere verktøy og fikk ett logisk hode.
Selv om jeg i mange år trodde det sto "Vesla" på den orange traktorhengeren, ikke "Velsa".

På jordet hadde pappa stablet flotte hvite rundballer som lignet marshmellows, hvor han malte på følgende tekst; "NEI TIL EU!" med digre bokstaver.
Pappa var ikke en mann som var redd for å si standpunktene sine høyt. Han kjørte rundt i en skranglete verktøykasse av en bil, hvor klistremerket i bakruta sa; "Sosialister, foren eder! -I Sibir!", og når jeg nådde date-alder, sa han spøkefullt at hvis jeg kom hjem med sosialist, kom han til å stå på verandaen med hagla. Jeg smilte selv om uttalelsen var brutal, den fikk meg til å føle meg trygg.

Jeg vokste opp med dyr og natur. Og masse vedbæring.
Jeg hadde en Høyrevendt pappa og en mamma som klarte å lokke på kuer.
Jeg har klart meg fint.

Hva blir igjen etter meg?

I høst døde naboen under meg. Niesene og nevøene hennes kranglet om hvem som skulle ha hva av verdiene gjennom den åpne verandadøra og resten av livet hennes kastet de i den svære blå containeren de hadde fått plassert rett utenfor blokka. Ingen av de kjente henne, så det var ingenting av affeksjonsverdi, det var kun verdier i kroner og ører og om de likte det de så av eiendelene.
Ett helt liv i en container. Ting hun spart på, som hun hadde tørket støv av, ting hun var glad i.
Det tok en dag å kaste ett helt liv.

En dag skal jeg dø. En dag skal noen rydde opp i mitt liv. Fjerne mine ting fra mine fire vegger.
Noe blir kanskje tatt vare på, annet blir helt sikkert kastet i nettopp en container.
Ting som for meg akkurat nå er veldig kjære, vil kanskje ikke bety noe for den som skal rydde etter meg. Jeg tenker på alle brevene jeg har fått, hvor venninner og jeg har delt små og store hemmeligheter både fra ungdomstiden og etter at vi ble voksne. Hvert brev forteller en historie.
Kanskje jeg burde kvitte meg med dem, mens jeg lever? Hvordan skal jeg klare å kaste de?
Hver gang jeg åpner Amerika-kofferten som rommer alle de skriftlige skattene mine, lar jeg fingrene stryke over bunkene med brev som ligger innbundet i rød ulltråd. Jeg har aldri lest igjennom dem, etter at vennskapet vårt ble avsluttet på en trist måte for flere år siden.
Jeg tenker at jeg en dag skal lese gjennom dem. Kanskje.
Men kaste de....det er utenkelig.
Så tenker jeg på alle bøkene mine. Jeg elsker de. De er min luksus, mine skatter.
Alle ordene de rommer, nydelige setninger og fine permer. At noen i det hele tatt kaster bøker er meg helt uforståelig. Kan jeg be om at bøkene mine blir kremert sammen med meg?
Eller kan de som skal rydde opp etter meg, ha ett bokbål og strø asken over mitt sted?
Og hva med alle dagbøkene mine?! Skrekk og gru! De burde jeg definitivt kaste, det vet jeg!
Men jeg rekker jeg å gjøre det før jeg faller død om?

Materialistiske ting er bare materialistiske ting. Selv om jeg er glad i tingene mine, så betyr de ikke all verden. De viktigste eiendelene mine er uansett av den typen som kanskje får plass i en bitteliten eske. Det er de tingene som jeg enten har fått av gode venner eller av datter'n. Ting jeg blir glad av å se på. Ting jeg stryker forsiktig over når jeg tørker støv av de.

Men til sjuende og siste; Hvis internettet består..Kanskje bloggen min er det eneste som blir igjen som ett bevis på at jeg har levd ett helt liv?

Du og jeg Phil, du og jeg.

Phil og jeg har vært venner i mange mange år nå.
Han har vært med meg når jeg har tråkket hardt på gasspedalen på E6 og vi har sust avgårde med vind i håret og humøret har vært enten "I don't care anymore" eller "Dance into the light".
Han var med meg på teltturer fra en sølvgrå liten kassettspiller, som hang på sykkelstyret når jeg var 12 år. Han sang "Sussudio" langs de lange grusveiene i Imsdalen på en måte som ingen høyst sannsynlig har gjort verken før eller etter ham.
Når kveldene kom og venninnen min og jeg hadde fått opp teltet og så ned på Imsa som fløt sakte forbi mens vi koste oss med brødskivene våre, kom Phil med stemmen sin og sang "One more night" og vi trodde ikke at det gikk ann å få det finere her på jord.
Han har vært med meg på det aller meste i livet mitt. Jeg har funnet glede over forelskelser i tekstene hans, på samme måte som han strødde salt i sårene mine når forelskelsen var over.
I løpet av korte perioder var det både "Something happened on the way to heaven" og "I wish it would rain down". Når jeg fikk min første walkman, var han med overalt!
På toget, på skolen, på bussen. Det var Phil og jeg, som ett bestandig erteris.
Han har vært min venn gjennom oppvekst, ungdomsopprør, sjukdom og gode tider.
Han har vært den mest trofaste av de alle.

Venninnen min likte Queen, jeg likte Phil.
Vi var to steile motpoler og ingen av oss aksepterte den andres musikk.
-Hallo! Queen?! Har du sett de tenna eller!?
-Hva med han stutt-tjukken din a?!
Men vi var venninner allikevel.

Phil har vært trofast mot meg, jeg har vært trofast mot ham.
Det har vært noen som har kommet innom som små episoder, men ingen har blitt på samme måte som Phil. Gang på gang hentet jeg ham fram og han har velvillig blitt.
Han har sunget meg til Drømmeland og søvnen og vært der når jeg har våknet med drømmestøv i vippene. "Another day in paradise."

Årene gikk og endelig! Den 26.10 1997, skulle han ha konsert i Spektrum. Jeg og kusinen min skulle dra og jeg var nesten ekstatisk. Dagen før dro jeg inn til Oslo med ett tonn forventninger i magen og en kladask med sommerfugler. Jeg skulle sove hos venninnen og møte kusinen dagen etter. Samme kveld ringte kusinen og fortalte at hun ikke kunne bli med. -O' store krise! Hva nå? Jeg skulte bort på min hatende Phil-venninne og sa; "Det er ikke noe å gjøre med! Du får lide deg gjennom 2 timer med Stutt-tjukken!" Hun skulte tilbake og gryntet noe svinsk i retur.
Dagen opprant. Kl 19.30 skulle konserten begynne. Jeg trippet, venninnen subbet. Jeg så på billetten med kjærlighet i blikket. Den kostet 315 kr, men for meg var den verdt mye mer enn 3 hundrelapper. Min Phil skulle synge sangene mine live. For meg. Og resten av Spektrum.
Alt lyset ble slukket og de første tonene kom ut gjennom mange og store høytalere.
En stor lyskaster sveipet over Spektrum, før den stoppet helt øverst langs den ene veggen.
Phil kom gående ned midt blant alt publikummet og de fine tonene til "Hand in hand" kom ut gjennom mange og store høytalere. Hårene på armene mine reiste seg i akutt positiv ståpels. Jeg ble til og med blank i øynene. Scenen var den mest publikumsvennlige scenen jeg noen gang har sett; Sirkelrund midt i Spektrum og den gikk til og med rundt også! Alle fikk sett like mye!
De 2,5 timene fløy avgårde, jeg gråt til "Separate lives", jeg sang for full hals til "In the air tonight", og når han avsluttet konserten med "Take me home", visste jeg at dette var ett av de absolutte høydepunktene i livet mitt.
Vel ute av Spektrum, snudde jeg meg mot venninnen min for å spørre om hva hun egentlig synes.
Jeg snakket til løse luften. Hun sto ved salgsboden for å kjøpe 4 cd'er med Phil Collins.
Jeg brukte det aldri mot henne, men jeg kjøpte aldri en eneste Queen cd.
Dagen etter leste jeg VG anmelderens kritikk; "Terningkast 4. Stort nærmere himmelen enn Oslo Spektrum i går kveld kommer du ikke, hvis du liker Phil Collins, vel å merke."
Og det var sant det. Men jeg syntes det var terningkast 6.

Det er noe godt og trygt med den musikken som har fulgt meg gjennom store deler av livet.
Musikken til Phil er alltid noe jeg kan vende tilbake til og det er alltid noe som gleder meg ved den. Når "Tarzan" kom som Disneyfilm og det var Phil som hadde filmmusikken; Jeg kjøpte både film og cd. "You'll be in my heart." Når "Brother Bear" kom som Disneyfilm; Jeg kjøpte både film og cd. "Look through my eyes." Phil levererte gang på gang, og jeg frydet meg.
Både over filmene og musikken.
Phil har siden han hoppet fram fra trommene og overtok vokalen i Genesis, vært en en av de største for meg. Når perler som "No son of mine", "Mama", og "I can't dance" kommer på radioen eller fra stereoen her hjemme... "This must be love" (!)

Jeg håper fortsatt på at han skal gi ut noe nytt. Jeg vet at jeg høyst sannsynlig må vente til evigheten kommer og tar meg, men tenk om! Tenk om han ombestemmer seg?
Jeg skal verken mase eller trygle, jeg skal bare være her som den trofaste vennen jeg er.
Med mine "True colors" skal jeg nynne stille på "Can't stop loving you."

For Phil.."It's not too late." Du kan aldri bli for gammel for musikken.

Du og jeg Phil, du og jeg.

Julemodus

Du vet du nærmer deg julemodus når du stopper foran dorull hylla i butikken og velger Edet pakka med nisselue.

Sandkornene

Det knaste under skoene mine når jeg skrittet inn i gangen med bæreposer i hendene og bilnøkkelen i munnen, samtidig som jeg prøvde å lukke døra. Jeg ble bråsint og ropte ut;
-At det må da for svarte svingene gå ann å tørke av seg på bena!?
Jeg fikk ikke noe svar, ikke at jeg forventet det heller, men jeg freste litt allikevel.
Jeg fikk stablet bæreposene med mat på kjøkkenbordet, og fikk omsider tatt bilnøkkelen ut av munnen og hengte den på plassen sin i gangen. Jeg kjente jeg hadde blitt tørr i munnen.
-Knas, knas, knas......
Samme hvor jeg satte føttene knaste det like infernalsk. Med irriterte bevegelser tuppet jeg til de små sandkornene, slik at de spratt bortover og innunder hylla.
Jeg ble om mulig bare enda mer irritert.
Jeg tok av meg skoene og satte de i skohylla. På veien tilbake til kjøkkenet klarte jeg å sette ned foten slik at ett av disse hersens sandkornene omtrent gnagde seg inn i hælen min.
-Men nå........!!!!! Med sammenbitte tenner og mord i blikket stampet jeg ut i stua og skingret på kvinnevis; -Nå orker jeg fanken ikke mer av dette sandgreiene!!

Han bare gløttet på meg fra sofaen. Strakk litt på seg og lukket øynene igjen.
Jeg stampet videre inn på soverommet og åpnet garderobeskapet med harde bevegelser, slik at skyvedørene smalt i hverandre. Jeg røsket tak i støvsugeren og dro den med meg ut stua. Den vinglet på to hjul og veltet og irritasjonen bølget gjennom meg.
-Jeg er så grassalt lei av at dette gulvet kjennes ut som å gå ei dårlig sandstrand! Samme søren hvor jeg setter føttene, er det noe spisst eller hardt jeg tråkker på!

Fortsatt fikk jeg ikke noe svar fra sofaen. Jeg la merke til i sidesynet at støvsugeren var registrert, mens jeg dro ut ledningen av den. Han reiste seg sakte opp, så på meg gjennom søvntrukne øyne før han gikk ut på kjøkkenet.
Jeg plugget i støvsugeren og den brølte opp. Jeg støvsugde med sinte kjappe bevegelser, mens jeg fortsatt bannet og svor i bråket fra det røde støvsamler-monsteret.
Innunder bordet, bortunder sofaen, midt på gulvet.....Mens jeg halte det røde monsteret etter meg på vei ut til gangen, hang den seg fast ved stuebordet. -Ååhhh!! skrek jeg irrasjonelt!
Jeg veivet rundt med munnstykket, slik at det sugde seg fast i ett av skjerfene som skjødesløst var hivd igjen oppe på vinhylla. -Fssssstooopmbppp...... Støvsugeren slukte mye, før jeg rakk å kaste den ene foten på en ørliten flik av det tynne skjerfet. Jeg tok tak i fliken med hånda, mens jeg prøvde å dra det ut av kjeften på støvmonsteret. Så fort jeg fikk dratt ut noe, ble det sugd like fort inn igjen. -Er det noen her som kan se til helvete å hjelpe meg!?
Men nei, ingen respons. Jeg fikk snudd meg og tråkket på av-knappen. Jeg dro ut skjerfet, mens jeg var skjelven av sinne. Satte den på igjen og støvsugde hissig resten av gangen.
-Klirr, klarr, ritcch, schvuuummp.... Lydene var mange, og omsider gikk det ann å gå i sokkelesten på gulvet igjen.

Jeg satte støvmonsteret tilbake i garderobeskapet og lukket skyvedørene på en mer sivilisert måte. Jeg gikk ut på kjøkkenet hvor jeg så at han sto og så opp i posene.
-Jasså? Du skal ha mat, mener du? For det kan du bare blåse en lang marsj i på ei god stund enda!
Han sa ikke noe, bare så på meg igjen før han forsvant ute av synet mitt.
Jeg pakket ut av posene med raske hender. Jeg så at jeg burde rydde i kjøleskapet, men det orket jeg ikke i dag. Jeg lirket litt på en fløtekartong for å lage litt plass til ei ostepakke.
-Splash!!
Hele meg var dekket av fetaost og olje. Jeg sa ingenting.. Jeg registrerte at underarmene mine glinset, genseren ble seig og gulvet jeg nettopp hadde støvsugd var dekket av små hvite terninger i en dam av olje. Han kom inn igjen for å sjekke ut hva som hadde skjedd.
Jeg knyttet nevene mine hardt sammen og gjorde som Sinnataggen; Jeg trampet i gulvet!
Han så på meg som om jeg skulle være gal. Han gjorde store øyne og holdningen hans ble litt anspent, mens han rygget ut igjen. Jeg åpnet nevene igjen og fant fram tørkerullen, papiret gled rundt i oljen.
Nå var ikke gulvet lenger trått og grusete, men glatt og sleipt.
Jeg stønnet for meg selv. -Er det mulig....!! Nå orker jeg ikke mer!

Jeg gikk inn på badet og vrengte av meg den oljete genseren, mens jeg kjente det begynte å murre i hodet. Jeg satte på kranen og fikk vasket bort oljen. Jeg tørket meg og dro på meg en t-skjorte som lå på skittentøyskurven.
Han kom inn og strøk seg inntil meg. -Jeg er irritert på deg enda, sa jeg mens jeg kjente at irritasjonen begynte å blekne. Han så på meg med ertelystne øyne, før han la seg ned på gulvet.
Jeg satte meg ned ved siden av ham, mens jeg snakket med myk stemme; -Du er aldeles herlig, jeg skulle bare ønske at du ikke dro med deg den sanda overalt. Han svarte meg fortsatt ikke, men krøp tettere inntil meg. Jeg la meg ned ved siden av ham. Nesen hans boret seg inn i halsen min. Jeg liker når han gjør det.
-Jeg vet jo at du ikke gjør det med vilje, sa jeg så mens jeg strøk ham over magen. Han lagde go'lyder. Han gjør det når han koser seg.
-Unnskyld, jeg mente ikke å bli så sint.
Han svarte meg forsatt ikke, men reiste seg og strakk på seg slik bare en katt kan gjøre.
I døråpningen ble han stående og se på meg, mens han mjauet.
-Er du sulten? Vil du ha mat?
-Mjaaau!

------

Jeg elsker pusene mine, jeg skulle bare ønske at de lærte seg å riste av labbene sine etter at de har vært på kattedoen sin. Og da aller helst bare på ett sted.

Konfliktsky, men bestemt.

Du kommer nok aldri til å se meg stå fremst på barrikadene med ild i kroppen og vilje av stål i blikket. Jeg står litt mer bak til høyre, med noen som er tøffere enn meg foran meg.
Jeg er den som flakker litt med blikket og blir usikker når du pirker på meningene mine.

Analytikeren i meg prøver å finne plassen sin, for å vurdere situasjonen.
-Det blir sagt slik, men det menes sånn.
Jeg dytter analytikeren til side, og lar den Bestemte Sinnafurien komme litt fram.
-Helsike heller, du ser vel at det skal være slik?!
Den Bestemte Sinnafurien måler sin konkurrent opp og ned.
-Har hun en sjanse til å sette vedkommende fast?
Den rasjonelle damen i meg kommer fram.
-Hvis du ser det slik fra den vinklen, så er det jo ikke helt borti natta. Stemmen hennes er rolig og fattet.
Sinnafurien entrer banen igjen.
-Jah, særlig! Du ser vel åssen tegninga er??
Den konfliktskye flakker mer med blikket, mens hun stotrer...Ingen hører på henne.
Den lille redde jenta sniker seg forsiktig fram i ly av den Rasjonelle.
-Jammen...det burde jo være slik.....? Altså, jeg mener at....jeg mener det samme som Den Konfliktskye, jeg.
Sinnafurien bryter inn og klasker neven sin hardt midt i panna mi;
-Når skal denne kroppen her egentlig skjønne at det ikke er farlig å være uenig?? Hæ??

Jeg skrur av bryteren og prøver å sortere.

Før gjorde det meg ingenting å stå i bresjen for både det ene og det andre.
Jeg var den som ledet hele 9. klasse ut i streik i svømmetimene, fordi vi hadde en slibrig lærer i faget. Jeg var den som kjefta rektor huden full, fordi både han og klasseforstanderen var feige og ubrukelige fordi de ikke hadde guts nok til å høre etter på hva som egentlig foregikk bak hjørnet ved maskin og mek. At de faktisk kunne ha gjort skoledagene lettere for ett menneske, hvis de hadde turt å ta kampen.

Nå orker jeg ikke det lenger. Ett sted på veien fant jeg ut at det var lettest å være enig.
Det ble minst bråk og uro da.
Nå velger jeg diskusjonene mine med omhu. Både på nett og i dagliglivet.
Aller helst vil jeg jo bare at meningene mine skal få stå der i fred og at ingen pirker på dem.
For jeg må forsvare meg selv uansett hva du skriver eller sier.
-Tåpelig? -Javisst!
Men likefullt slik jeg er. For jeg liker å kjenne mine "fiender", først da er de trygge å diskutere med. Så hvis du, en for meg totalt ukjent kommer til min blogg og er uenig med meg, så kommer jeg med aller størst sannsynlighet til å virke som en tassaladd som bikker dit vinden nikker.

Derimot, hvis det virkelig gjelder.. Da er jeg Jernviljen med stålblikket.
Jeg viker ikke en millimeter og har ett ordforråd som kan sende deg rett ut i Ingenmannsland.
Forstå den som kan.

Jeg er både den du kaller Feigingen og Tøffe-Sara.

Oss lykketroll i mellom.

Jeg sto og speidet etter ei pakke med pølsepålegg på nærbutikken, da en litt eldre dame med tynt bustehår stoppet rett foran meg.

-Så lur du ser ut da! sa hun.
-Ehm...jeg står bare og leter etter ei pølse..., svarte jeg. Litt stotrende.
-Du har ett veldig artig ansikt!

Jeg ble litt perpleks, men svarte litt forsiktig; -Jo takk.....
-Du er lett å legge merke til! sa damen.
-Er jeg det?! (Her ble jeg litt forbauset. -Artig ansikt? Hva betyr det?)
-Jeg får bare si at det var koselig sagt og takk....

Damen med bustehåret smilte og forsvant nedover ved frysedisken.

Helg!

I skrivende stund flyr jeg fra den ene kleshaugen til den andre.
Jeg burde ikke la det hope seg opp på denne måten. Nå får jeg ikke igjen lokket på skittentøyskurven om jeg så hopper på den! Nuvel.. Jeg har det som prosjekt i løpet av dagen.
Ihvertfall å få av toppen på den. Frisere den litt, på en måte.

God helg folkens!

24 blomster

Jeg har ord som sitter fast. Istedenfor å prøve å løsne de, tegner jeg blomster på en invitasjon jeg har fått, èn for hver gang jeg har satt meg ned ved pc'n. Nå er det 24 blomster rundt ordene som sier at jeg skal på et jubileum i borettslaget. 24 ganger har jeg satt meg ned ved pc'n og det er kun tanker som ikke kommer ut og ned i fingrene, som skjer.
Jeg tegner en blomst til.
Jeg kom på at jeg kanskje skal ønske meg en liten kikkert til jul. Jeg funderte litt på hvorfor naboen har fått rødt "hore-lys" på soverommet sitt, men det er enkelte ting jeg ikke skal tenke så mye på. Andres soverom er en av de tingene. Jeg tror det er fullmåne i natt også.
Jeg nyser og jeg tenker at det er garantert fullmånen sin feil. Jeg pleier ikke å nyse.
Jeg vandrer litt fram og tilbake. Stopper i kjøkkenvinduet og tenker at det kanskje var litt teit å ta ned hele gardinstanga pga den liftgardinen. Hva med julegardinene mine nå, liksom?
De er jo så fine!
Lysene slukkes i naboblokka. Andre mennesker legger seg. Jeg ser ett halvt øye på gamle episoder av C.S.I, mens jeg tenker at jeg burde sikkert også ha lagt meg. Jeg setter på tørketrommelen istedet. Jeg har vasket det myke sengetøyet. Fint.
Verandaen min bader i kaldt månelys, mens jeg tegner blomster og tenker på ord.
Fine ord. Gode ord. Ord som lengter.

Snart skal jeg legge meg og spille mini golf. På mobilen.
Jeg skal bare tegne en blomst først.

Bladene forsvinner.

Hvis det er like fint vær i morgen skal jeg sette meg under ett av lindetrærne i hagen og telle blader som faller jeg også.