Jeg skal bli tante!

Når jeg først er i småprat-hjørnet kan jeg fortelle dere at jeg skal bli tante.

Hurra!

1 Desember blues. Eller ikke.

Det er julemåneden og jeg sitter oppe midt på natta og ser på de ellers så mørke vinduene i nabolaget har fått opp julestjerner og adventstaker. Nabolaget ser mildere ut i natt, enn hva de gjorde i går. Mer åpne. Mer imøtekommende.
Desember er en ettertanke måned for min del. Visst er den full av småstress og enkelte gjøremål, men det er den siste måneden i året. Enda ett år har snart passert.

...Og så rister jeg den bluesen av meg!
På onsdag skal jeg på juleferie! Da forsvinner jeg noen dager ned til Bestisen og Sambisen, og jeg gleder meg så ellevillt som bare en glad sokk kan gjøre.
Det er noe helt spesielt å ha noen dager sammen med disse gode menneskene.
Det er både kos, terapi og artig! Rene kinderegget!

I dag har jeg forresten vært ute hos mitt faderlige opphav og stemutter og bytta ønskelister.
Pappa hadde nettopp bakt sirupstynnkaker og avskjæret er det beste som finnes.
Nå ER det snart jul, nå!
Bror på 15 hadde også skrevet ønskeliste, skriveren streika så han måtte køle ned for hånd og jeg sitter her enda og humrer over kråketegn. Han skjønner nok at søster'n er 20 år eldre, fordi det står beskrivelse av hva det er også. Flink gutt.
For hadde det bare stått "Raser Cache.." (må be om skrifttydning) og "Soundblast x-fi go", så hadde jeg ikke hatt minste snøring på hvor jeg skulle gått for finne det.
Nå vet jeg at det er en datamus og ett lydkort.
Se! Jeg lærer noe hver dag.

Noe annet positivt, er at i dag er hvilepulsen på under hundre. Juhuu!
Jeg gleder meg til jul!

Gårsdagens dialog.

-Nå vet jeg hvorfor mange er så stygge på håret.
Datter'n så på meg med blekt blikk mens hun støttet seg på dørkarmen.
-Å?
-De dusjer ikke.
Jeg lo.
-Nå har du tross alt ligget til sengs i to dager da. Det kan være en medvirkende årsak til den heller miserable hårsveisen.
-Skal vi sove litt til?
Klokka var over 13 på formiddagen.
-Ja, det gjør vi. Vi trenger det.

Jeg krøp under dyna, la meg til rette under dyna med mp3 og en tung kropp.
Føttene var kalde som is, og hver gang jeg prøvde å bruke katten som fotvarmer, flyttet hun seg.
Jeg flyttet meg etter. Tilslutt majuet hun på irritert kattsk, og la seg oppe ved hue mitt.
Jeg tapte.
Etter ett par timer kom blodomløpet i gang igjen, og jeg prøvde å overvinne trettheten.
Tross alt burde jeg stå opp igjen, ettersom kl nærmet seg 16.
Jeg tapte.
Datter'n tittet inn.
-Jeg sover ikke!
-Jeg ser det. Du bare hviler hodet og puster tungt?
-Kanskje jeg holdt på å sovne , jeg husker ikke.
Hun satte døren på gløtt.
Jeg tasset etter ut i stua.
Datter'n lå som en krøll i sofaen.
-Det er iskaldt på soverommet ditt.
-Jeg liker å få litt luft i ansiktet når jeg sover.
Hun så bare dumt på meg.
-Ja, for det merker jo du når du ligger med hue helt under dyna. Du vises ikke når du ligger helt under. Dyna er så diger og du er så liten. Jeg tror du ikke er der noen ganger.
Vi ler.

-Jeg burde kanskje dusje?
-Eller du venter til i morgen.
-Jeg legger meg igjen.
-Gjør det.
-Jeg elsker deg masse.
-Jeg elsker deg masse også, jenta mi.
-Kjøp Ibux.
-Ja.

Det riktige svaret

-Er du klar over hvor takknemlig du burde være?!

Han sto der med de kalde øynene sine og opplyste meg.
En vane han hadde lagt til seg fordi jeg ikke visste å sette pris på at han faktisk tok vare på meg, som han kalte det.

-Jada, svarte jeg.
Blikket mitt var festet på en liten hvit tråd som lå på teppet, mens jeg svarte.

-Det virker for faen ikke som om du har vett til å se hvor glad du burde være!
Du burde tenke over at jeg faktisk er det eneste menneske som gidder å oppdra deg.
Se på deg! Du har ingen! Det er ingen andre enn meg som vil ha noe med deg å gjøre!
Kun meg! Og jeg krever at du begynner å sette pris på det!

Ordene hans kom i rasende fart ut av munnen hans.
Jeg kunne sagt dem for ham, for jeg kan dem utenat.
Jeg tenkte at det helt sikkert hadde vært bedre å ikke hatt noen.
Ikke engang han.

Men istedet svarte jeg;
-Jeg vet at jeg ikke har noen andre deg og jeg beklager at jeg ikke setter stor nok pris på deg.

Svaret kom på autopilot. Blikket mitt var fortsatt festet til den lille hvite tråden.
Hvor kom den fra? Jeg motsto trangen til å plukke den opp.

-Her jobber jeg for å gi deg mat og klær, fordi ikke engang familien din bryr seg om deg,
og du klarer ikke engang å komme hjem fra butikken tidsnok!

Blikket hans mørknet enda mer, jeg kjente det boret seg i meg.
Jeg begynte å fryse, en kulde som kommer innenfra som ikke engang
den varmeste sommerdag kan tine.

-Jeg beklager at jeg ikke gikk fort nok hjem, men det var tungt å bære.

Han lo en hul og mørk latter. Jeg krympet meg.

-Tungt?! Faen jente! Det var bare to bæreposer!

-Ja...jeg skulle ønske jeg var like sterk som deg, men det er jeg ikke.

Han gikk ut av rommet.
Denne gangen klarte jeg å svare det riktige svaret.
Jeg plukket opp den hvite tråden og jeg turte å puste igjen.

Bykveld.

For mange år siden sto jeg og lente meg med ryggen mot bardisken på Baronen og Baronessen i Oslo, mens jeg ventet på ei venninne som hadde fått to drinker for mye og som skulle si "Hadet" til kjentfolk bak disken. Jeg var edru og syntes at hele utestedet var bråkete og oppskrytt.
Jeg så tanketomt utover folkemengden, mens jeg ventet.
Plutselig sto han rett foran meg. I hvit genser og mørk hud med øyne som lyste opp som kraftige kontraster i det dunkle og røykfylte rommet.
-Du hører ikke hjemme her. Han spurte ikke, han konstanterte det med en selvfølgelig mine.
-Nei, svarte jeg. Det skal jo gudene vite at jeg ikke gjør.

Jeg snudde meg rundt og så venninnen var langt unna å si hadet, der hun satt på ett fang med en drink i hånda. Jeg sukket for meg selv og så på den unge mannen foran meg.
Han smilte. Jeg smilte tilbake.
-Vil du ha noe drikke?
-Nei takk. Jeg er egentlig på vei ut herfra. Jeg bare venter på hun der.
Jeg snudde hodet mitt i hennes retning.
-Åh. Allerede?
-Klokka er snart 03.00. Kvalifiserer det som tidlig synes du?
-Kommer jo ann på hvordan du ser det det, svarte han med ett smil.

Jeg begynte å bli utålmodig. Ustøe mennesker skumpet og dyttet på meg slik at jeg stadig falt inn mot brystkassa hans.
-Unnskyld.
-Ikke noe problem, kjære deg. Det er mye folk ute i kveld.
-Ja. Det ser slik ut, selv om jeg ikke vet hvordan det pleier å være her.
-Det er det.
-Mhm...

-Det ser ut som venninna di langt fra er ferdig med kvelden. Han lo.
Jeg snudde meg og så at hun hadde møtt enda flere kjente. Dette kom virkelig til å ta tid.
-Ja, sa jeg. Det kan se slik ut.

Vi sa ingenting på en stund, før han sa;
-Kom igjen, Sukkerspinn! Så går vi rocker litt!
Jeg begynte å le. Han tok hendene mine og la de tett opp mot ryggen sin og ledet ann gjennom folkemengden bort til det lille dansegulvet.

Så rocket vi.

De hvite duene

"Du så nyansene i meg, lik en illusjonist som tryller fram hvite duer for så å la de fly fritt avgårde. Du så det mørke og forbudte. Du så inn i sjelen min på en måte som gjorde meg trygg.
Som falne engler forsvant vi inn i ett mykt lys som bare var der i mørke nattetimer.
Åpent, ekte og ærlig.
Hvert åndedrett, hvert pulsslag hadde felles rytme lik vingeslagene til illusjonistens hvite duer. Jeg danset for deg fra innerst til ytterst og nyansene mine ble sterkere.
Rødt, sort, hvitt.
Fargene fløt sammen og dannet en ramme. Komplekst, men allikevel så enkelt.
Jeg er fanget, allikvel er jeg fri. Som en hvit due flyr jeg over det vide landskapet.
Av og til lander jeg. Hos deg."

Dagdrømmen

Den stikker innom meg hver dag som en trofast venn, allikevel har den fortsatt flyktigheten over seg. Kanskje er det jeg som gir den dets flyktighet? Kanskje er det fordi jeg ikke tror nok på den?
Det forunderlige er at selv om jeg ikke tror nok på den, så kommer den igjen og igjen.
Som vakre ord, som en vakker stemme med ett ømt blikk. Nesten hviskende inn i ørene mine.
Jeg verner om den med myke hender og ett eget gyldent skjær. Den er min, min alene.
Jeg deler den ikke, jeg kan ikke dele den fordi den da vil miste sin magi.
Jeg vil tro på den, og kanskje det er nettopp derfor den stadig kommer tilbake?
Fordi så lenge jeg håper og finner ro i Dagdrømmen, så ser den at jeg fortjener å ha den?

Venterommet

Mens hun gikk nedover gaten med bestemte skritt, kastet hun irritert på håret sitt som til stadighet falt ned foran øynene hennes. Tankene spratt som sprettballer inne i hodet hennes og forplantet seg i ett foraktelig lite smil på leppene hennes. Mens hun gikk der med de kaotiske tankene sine, tenkte hun at hun gladelig kunne ha byttet liv med det neste mennesket hun passerte. Hun kom fra den leiligheten hun hadde tilbrakt altfor mye tid i det siste året. Den leiligheten som hadde utsikt over den lille parken med den hvite benken. Hun hadde sittet mye på den brede vinduskarmen bak de lyse gardinene som blafret svakt i trekken. Der hadde hun sittet og ventet, mens hun så på menneskene som gikk inn i parken. Hun studerte de inngående.

Den eldre mannen med den lille rare hunden, jenta med punkersveisen, kjæresteparet som alltid satte seg ned på benken og klinte mens de klådde åpenlyst på hverandre. Hun så for seg livene deres. Den eldre mannen hadde blitt enkemann for ett par år siden og skaffet seg en liten hund som nytt selskap. Han var ikke interessert i noe nytt kvinnelig bekjentskap, fordi konen hans hadde vært og er fortsatt hans livs store kjærlighet og han savnet henne fortsatt så mye at han visnet litt mer innvendig for hver dag som gikk. Hver morgen fylte han fortsatt kaffekoppen og satte den på plassen hennes ved vinduet, mens han ventet på at hun skulle stå opp. Hun kom aldri smilende mot ham i morgenkåpen lenger. Vindusplassen var tom.

Jenta med punkersveisen var i opposisjon til faren sin som var en vel ansett advokat i byen, og gjorde alt hun kunne for og ikke være den søte lille jenta hans lenger. Men i smug hører hun på Westlife og hver kveld tar hun fram den lille rosa bamsen hun fikk av ham i bursdagsgave det året hun fylte fem, fra gjemmestedet i sprekken mellom madrassen og veggen, og stryker over den slitte pelsen med ømme bevegelser før hun klemmer den på plass i det smale mellomrommet.

Kjæresteparet brukte stunden på benken som forspill, de tente av å vite at forbipasserende så at hånden hans var under skjørtet hennes, mens tungespissen hennes lekent og sensuelt gled ned fra leppene, over haken og videre ned langs halsen før den nådde kragebeinet som tydelig viste seg rett over halsen på den trange hvite t-skjorta. Hun kunne ikke klandre jenta i det tynne skjørtet. Av og til byttet hun plass med den unge jenta i tankene når hun satt der i den brede vinduskarmen og så på dem. Hendene hans så fine ut. Når de kom hjem tok han av henne ett og ett plagg, mens han samtidig strøk på kroppen hennes med sensuelle bevegelser og en myk krevende munn som kysset skuldrene hennes før han fant de varme leppene hennes...

Lenger kom hun aldri i sin forestilling av det unge kjæresteparet. De var uforutsigbare.

Like uforutsigbare som mannen hun ventet på. Han som alltid sa; "Jeg kommer på tirsdag!"

Han kom sjelden på tirsdag. Han kom veldig sjelden da han sa han skulle gjøre det, selv om han kom både på henne og i henne, så han kom aldri da han sa han skulle. Som oftest kom det bare en fattig tekstmelding på hvit bakgrunn; "Beklager. Jeg kommer ikke fra." Hun kunne ikke svare. Slik var reglene. Hun måtte bare vente. Hun syntes det var greit til å begynne med, da høsten lå dovent over byen og hun strålte om kapp med de sterke fargene og var full av glede over regndråpene som rant nedover vindusrutene hennes når kvelden kom.

Nå hånte regndråpene henne. Det var vår og de skarpe vakre fargene hadde skiftet til lysegrønt. "Vent på meg", hadde han sagt. Klart hun skulle vente. Hun hadde innsett det nå. Han kom aldri til å klare å komme fra.

Hun passerte en kvinne og i ett lite sekund byttet hun plass med henne, før hun valgte å være seg selv. Hun snudde og gikk tilbake mot leiligheten igjen. Til vinduskarmen og forestillingene.

Den store dorullmassakren

Når vi kom hjem i kveld etter å ha vært borte i helga, så vi at kattene ikke hadde vært under oppsyn 24-7.
... Jeg ser ham for meg, den lille rassballtappen av en pelsdott mens han frydefullt kastet seg bestialsk over dorullene..
Det må ha vært gøy. Det ser slik ut.

Skogstjernet

Fortiden ligger der som ett skogstjern. Blankt som ett speil, men med grumsete bunn.
Av og til kan Fortiden komme på besøk til Nåtiden og banke på. Da hender det at det at skogstjernet lager krusninger og bølger på den ellers blanke overflaten og mudder og grums virvles opp, slik at det blir mørkt og vanskelig finne ut hvor dypt det er. Noen steder er det grunt slik at grumset roer seg fort, på andre steder er det dypt, dypt og du skal passe deg for å ikke synke langt ned i mudderet.
Alt kan skjule seg i dette speilet med vann og mudder. Det finnes ting der nede i dypet som har krevende hender og vil holde deg fast. Holde deg nede. Det vil se deg i øynene og det eneste du møter i det store blikket er syndene du har begått og syndene andre har begått mot deg.
-De gangene du jukset på matteprøvene, de gifte og kanskje tilfeldige elskerene du har hatt, da ingen var der da du trengte dem som mest og da du begikk den største synden av dem alle;
Da du ga faen i deg selv.

Du tar spenntak der nede i det sleipe mudderet, sparker i fra og forsøker å nå overflaten. Du vil opp til det blanke speilet, det som ikke rommer noenting. Fortidens hender er derimot sterke, de har tentakler de kan svi deg med, de har sugekopper ytterst på fingertuppene og du må møte det mørke Deg der nede i mudderet. Du kan kjempe, men du kan ikke unnslippe.
Du ser sollyset i glimt gjennom det mørke og gråaktige. Du vil opp dit, men skjønner ikke hvordan. -Fortid er for helvete noe som ligger bak oss, skriker du. -Du kan ikke ta plassen til Nåtida! Eller Framtida for den saks skyld!
Du skriker deg hes og sår, gjørme og mudder finner veien ned i luftveiene dine og gjør det vanskelig å puste. Fortiden strammer grepet og du begynner å gi etter langt der nede i dypet.
Fortiden vil igjen stirre deg inn i øynene, mens den holder deg fast med tentakler surret rundt deg som en kokong. Det vil svi og det vil brenne, men Fortiden kommer ikke til å slippe taket i deg før du skjønner hva han prøver å si deg;
-Du må ufarliggjøre meg med ordene dine! Si høyt hvorfor jeg plager deg! Gjør meg mindre farlig!

---------

-Du bruker så jævla mange ord!
Han så oppgitt på henne og hun skulle ønske at hun kunne tuppet ham faen i vold.