Predikanten og tolken.

Jeg har ryddet i papirer i dag, og der lå denne som jeg husker jeg lo godt av en gang for lenge lenge siden. Jeg lo litt nå også.

En besøkende predikant fra USA står på talerstolen på scenen og en noe uerfaren og nervøs tolk står ved siden av ham:

P: My dear friends.
T: Mine dyre venner.

P: Welcome to this honourable house.
T: Velkommen til dette horrible hus.

P: It is a delight to see so many followers here tonight.
T: Det er leit å se så mange fra Follo her i kveld.

P: I have come here tonight to give you a message.
T: Jeg er kommet hit i kveld for å gi dere en massasje.

P: A message that will make you feel warm and calm inside.
T: En massasje som vil få dere til å føle dere varme og kvalme inni dere.

P: I want you to hold hands and feel His sweet love lift you up
T: Jeg vil at dere skal holde hender og føle svetten løfte dere opp.

P: Praise be, Praise be.
T: Frisbee. Frisbee.

P: Tonight I want to tell you about a mans call to life.
T: I kveld vil jeg fortelle dere om en mann kalt Leif.

P: He was born in a wooden stable.
T: Han var født i en vedstabel.

P: His father was a carpenter.
T: Hans far var en billakkerer.

P: As a boy he liked to watch his mother in the kitchen.
T: Som gutt likte han å vaske moren sin i kjøkkenet.

P: He played ball with his friends by the little stream.
T: Han spilte fotball med vennene sine i Lillestrøm.

P: Finally a man, he went out in the world to explore there.
T: Til slutt som mann, gikk han ut i verden for å eksplodere.

P: Who was this important man?
T: Hvem var denne impotente mannen?

P: Who went in the desert for 40 days?
T: Som ventet på dessert i 40 dager?

P: Who gave us the sun and the moon, the burning wind and sent the rain to us?
T: Som ga oss solen og månen og brennevin og sendte regningen til oss?

P: He helped the fishermen when they caught the fish.
T: Han hjalp fiskerne når de ble kåte av fisk.

P: He loved everyone.
T: Han elsket med alle.

P: And Moses followed him.
T: Og musene fulgte ham.

P: Into the vallies.
T: Inn i Valdres.

P: And we too must follow him.
T: Og vi to må følge ham.

P: We must give other the message.
T: Vi må gi andre en massasje.

P: But we must have money, cash to help us.
T: Men vi må ha Johnny Cash til å hjelpe oss.

P: I will send around this collection plate.
T: Jeg vil sende rundt min platekolleksjon.

P: So please give us all your money that you can afford.
T: Så vennligst gi oss alle deres penger til en ny Ford.

P: And may God bless you all.
T: Og må Gud blåse i dere alle.

Om forstyrrende sokker.

17 mai kom og gikk.

Så var den gedigne bursdagshelga over for denne gang.
Og med det været som var både her og der i det langstrakte landet vårt, så tar jeg av meg den hatten jeg ikke har, for de som våget seg ut i sludd, regn, blåst og bittesmå plussgrader.
Selv emigrerte jeg til det store utland på Norges bursdag.
Og da snakker jeg om grensa ved Svinesund.
-Jepp, jeg hoppet stor bukk over hele 17 mai'n! (Min form for 17 mai leker)
Det var ikke fullt så folksomt på Svinesund denne lørdagen. Ingen overfylte handlevogner a la Mount Everest med bacon og annet ymse, med ett menneske bak som ikke ser noenting og kjører handlevogna si som en villmann inn i de andre mennskene med like fulle handlevogner.
Det rådet fredfullhet i matbutikken, i tobakksjappa sto ekspeditøren i tlf med en kompis som feiret 17 mai i Oslo, som fortalte om snøvær og at han holdt på å fryse ihjel, mens ekspeditøren på sin side fortalte at han holdt på kjede ræva av seg og det nesten ikke var noen kunder.

I sånn realt møkkavær, synes jeg det egentlig ikke burde være noe pliktløp og komme seg ut i gatene heller. Men nå er jo jeg en sjel som fryser bare noen ser hardt på meg, så jeg hadde strengt tatt ikke hatt noe ute å gjøre heller, så sant jeg ikke hadde vært iført snøscooterdress e.l.

Når McD kom hjem etter å sett sin Jr. i tog og fortalte om unger som gråt fordi de frøs, da er det ikke så hyggelig som det burde være heller. Synes jeg da.
17 mai er jo for ungene sier de, og da burde de isåfall få slippe å gå pyntet i klær som ikke er lagd for 3-4 plussgrader.. Man kan vel feire Norge i normale klær også? I sånt vær?

Vi koste oss uansett inndørs resten av 17 mai. Ingen utepils eller annet sosialt samvær enn hverandre. Og det var helt greit. Vi holdt varmen vi.

"Ekte mannfolk snakker ikke."

Det var overskriften på en reportasje jeg leste her om dagen.
Lars-Ludvig Røed spør seg selv om hvorfor så mange menn spør så lite.
"Det er jo tross alt en en grei måte å orientere seg på", sier han.

Lars-Ludvig Røed har bl.a skrevet en bok som heter "For livets glade gutter går solen av og til ned". Der tar han for seg utfordringene de glade guttene sånn ca midt i livet, kan føle på kropp og sjel. I følge Røed er ett av hovedproblemet til de glade voksne gutta, kommunikasjon.
Både i og utenfor sengen.

Jeg gir Røed rett, jeg. Det er dessverre mange menn som ikke er så altfor gode på kommunikasjon.
Joda, de snakker om jobben, bilen, gutteklubben Grei, damer på generell basis og annet overflate snakk. Men når det kommer til å snakke om noe som er sårt, vondt, vanskelig eller kjærlighet på ulike dype plan, så er det bråstopp som når meiene på sparken treffer grusen på ett ellers flott vinterføre.
Det kan av og til virke som om voksne menn ikke har en eneste sår tanke i livet.
Bullshit, sier jeg da og stiller meg fullstendig bak hva Røed sier.

Nå har det seg vel litt slik at dagens middelaldrende menn ble oppdratt til å ikke klage.
De skulle klare seg selv og ergo ikke helt lært det å snakke om det som kan være litt sårt eller vanskelig. Foreldregenerasjonen på -50 tallet var nok ikke helt der vi er i dag, det skal jo sies.

Er det virkelig sånn at de fleste middelaldrende menn sliter med å snakke om litt dypere og underliggende ting?
Når jeg ser på "mine" middelaldrende av de jeg har rundt meg, så må jeg nok si meg litt enig.
Nevn ordet "følelse" i en setning og blikket flakker og kaffekjelen må plutselig settes på.
Det inngir ikke lyst til å vrenge sjela heller når blikk-flakking og kaffekoking er den første reaksjonen som kommer.

Er det slik at menn da ser på det å snakke om følelser (for å bruke det ordet), er ett tegn på svakhet? For da kan jeg forsikre om at det er det aldeles ikke.
Altså; det er flere måter enn èn å snakke om følelser på.
Jeg kjente en gang en godt voksen mann og han kom jevnt og trutt på besøk og vrengte sjela si.
Med snørr og tårer på slep, gråt han sine bitre tårer over at han aldri kom til å finne seg en dame, han! Gang på gang på gang på gang.... Til slutt måtte jeg innrømme for selv at dette ble en vel patetisk oppførsel for en mann på 45 som hadde ett helt greit utseende og såkalt vellykket.
En positiv ting; Han satte jo ord på hva han tenkte, var redd for osv. Men det var måten.
Kanskje ligger det like så mye i hva jeg oppfatter er kutyme for en mann. For meg var det en umandig oppførsel. Det ble noe stakkarslig over det, og menn skal jo være sterke.
Allikevel setter jeg pris på menn som kan snakke om sine bekymringer uten blygsel for å virke små og svake. Det handler rett og slett om måten de sier det på.

Menn bruker jo ofte færre ord enn oss kvinner.
Spør en mann om han hadde det fint i går, mens han var ute med gutta eller gjorde noe annet "boy'ish". -Ja, svarer han. Vil du ha detaljer, må du så å si hale ordene ut av ham.
Spør en kvinne om det samme og du får ikke øre-stillhet før hun har fortalt om alle som var der, hva de hadde på seg, hvem som sa det og det og hvem som gjorde det og det.
Nå mener jeg ikke at menn skal begynne å bruke like mange ord som vi kan gjøre, men det jeg mener er at menn synes det er tull å bruke mange ord på noe som kan sies kort og greit.
Vi du ha ett mer utfyllende referat fra gårsdagen, må du spørre spesifikt.
Ikke om han hadde det bra eller koste seg.

Jeg spurte faren min i Januar om han hadde hatt det fint i Spania. -Ja. Godt vær og god mat.
Og dett var dett. Så enkelt kan det altså sies.

Røed sier også noe om at middelaldrende menn gjerne styrer unna følelser og nærhet til sine nærmeste, og slurver med å pleie forholdet. De gjemmer seg bak en avis og kommuniserer gjennom ett og annet grynt. "Vi behersker ikke den viktige småpraten, og har generelt liten forståelse for at vi må jobbe med ett forhold for at det skal leve", sier han.

Nå vet jeg ikke fullt så mye om middelaldrendes menn evne til å pleie forhold, men den viktige småpraten......Åh jesss, den er kanskje ikke deres sterkeste side.
Derimot tror jeg det er litt gjengs for veldig mange. For meg selv også av og til.
Men jeg vet at den er viktig for de som er rundt. Det finnes knapt noe verre enn å bli avspist eller oversett av f.eks tv eller avis, hvis du prøver å snakke om noe, om det er smått eller stort.

Det er nok ikke alltid like lett å være verken mann eller kvinne.
Menns rolle ble veldig forandret når kvinnene født rundt -50 tallet ble den første generasjon kvinner med utdannelse, jobb, krav og ønsker for ett samliv.
Som Røed sier; "Vi fikk det midt i fleisen. Plutselig sto kvinnene der med ett nytt språk, nye idealer og helt nye spilleregler. Vi ble testpiloter og forsøkskaniner."
Røed ser ingen motsetning mellom å skrive en bok for menn og samtidig være positiv til kvinnesaken.
-Det jeg først og fremst tar for meg, er mytene om den vellykkede, godt voksne mannen. Det er opplest og vedtatt at han fikser alt. Det gjør han dessverre ikke.

Kanskje jeg skal gi denne boka til noen til jul?

Litt sånn halv romantisk, bare.

Jeg ser på meg selv som ei ganske robust og praktisk jente.
Ei som ikke er så glad i fiks-fakseri og rundt-grøten opplegg.
Jeg hæler ikke klissete kjærlighetsdikt eller valpeaktig tilbedelse.
Men.....det kommer ett lite men;

Jeg er teeny weeny bittebittebittelittegrann romantisk.
Ikke sånn ekkelt romantisk, bare så det er sagt!
Men litt sånn levende-lys-god-stemning-småflirete-gode ord-og nærhet aktig....
Eller hvordan jeg nå skal forklare det..

Dere vet...Litt sånn god og varm i kroppen etter ett par glass rødvin, med en sånn herlig samtale som man kjenner gjør godt langt ned i tærne og du knapt klarer å holde fingra unna din fantastiske kjæreste. Kyssene er ømmere, berøringene enda mer sitrende og øynene glitrer over hva de har ved sin side, enn hva "normalen" er i den vanlige hverdagen, når en liten kjapp en på ett egnet sted er det man rekker og barn, tv og slitenheten er litt mer framtreden.
Hverdags romantikken er aldeles ikke å forakte, det er ikke det jeg sier fordi den er jo faktisk den aller viktigste, men når alt legges litt mer til rette for å sette hverandre i høysetet... Den romantikken man ikke har hele tiden, og som man ikke skal ha hele tiden heller, for da blir jo det normalen og det blir man bare sliten av.
Da blir ikke de spesielle stundene spesielle lenger, mener jeg.
Men altså litt sånn deilig sommerkjole feeling...

Grunnen til at jeg begynte å fable sånne romantiske tanker i kveld er denne;



Som skapt for romantikk, ikke sant?
Se for dere denne ute en lun sommerkveld, med mange kubbelys sånn rundt omkring, du har din høyt elskede kjæreste ved siden av deg og solingen før på dagen gjør at du ser herlig sexy og brun ut i den dunkle belysningen. Det kiler forventningsfullt i magen, og stemningen er til å ta og føle på. Du kjenner det i hele deg, i hver fiber og celle at du virkelig elsker dette mennesket som sitter ved siden av deg og du tror ikke at du kan bli lykkeligere. Sensualiteten bare strømmer og det eneste du vil, er å gi og gi og gi. Ok..du vil få litt også. Men dette er en sånn kveld dere kjenner at alt, absolutt alt er på nett.
Sukk, sukk, sukk.....


Nå har det slik, at denne lekre ute sengen/sofaen som heter Nirvana (flott navn, ikke sant?) bare koster 30 000, og det er langt utenfor min rekkevidde når det kommer til hagemøbler.
Drømme derimot; Det er gratis. Romantikken er også gratis. Den koster bare tid og krefter,
og kan fint gjøres uten Nirvana til 30 000 blanke.

Men bildet inni hodet mitt var veldig fint og hyggelig.
Jeg kunne hatt det fint i den helt på egenhånd med en god bok og en tekopp også.

Dagens tabbe.

På formiddagen i dag, dro jeg bort til kjøpesenteret for å kjøpe en forsinket konfirmasjonsgave til en av venninnene til datter'n. På vei bort til gullsmeden gikk jeg forbi Kremmerhuset og midt i mot meg lyste en søt rooosa mini parasoll. "Ypperlig til å skjerme hue på de varmeste dagene", tenkte jeg. Og jammen meg! Rett ved siden av lå det en frisbee. Vi har av en eller annen grunn klart å somle bort den gode gule Donald frisbee'n vår, så jeg rasket med meg den også.
Å kaste frisbee er en ypperlig sommeraktivitet.

Vel hjemme satte jeg den lille søte rooosa parasollen i en sånn telys-krukke ute på verandaen.
Der kunne den stå og vente på meg til sommer'n kommer tilbake.
Jeg gikk inn igjen, for det er ikke akkurat sommer på Hamar i dag, men lot døra stå på gløtt.
Jeg satte med ned sammen med datter'n som fortalte om skoledagen, mens hun hivde i seg noen skiver og lurte samtidig på om jeg kunne kjøre henne til kjæresten.
Midt i all skravlinga hennes ble jeg obs på noen merkelige lyder jeg ikke helt skjønte hvor kom fra. Jeg hadde ett halvt øre på datter'n og ett halvt øre på de mystiske lydene.
"Hør etter da!" Datter'n krevde oppmerksomhet og jeg flyttet begge høre-organene til henne.

Allikvel klarte jeg ikke helt å gi slipp på den mystiske lyden.
Var det noen som bråkte snålt på en av naboverandaene?
Men så....så fikk jeg se lille Herr pusekatt Mons på vei inn dørgløtten med min nyinnkjøpte søte lille rooosa parasoll mellom de spisse tennene sine. Stolt som bare en pusekatt som har fanget noe kan være, og med ett nysgjerrig glimt i de gule øynene sine, halte han med seg parasollen inn. Jeg spratt opp og fikk berget den søte lille rooosa parasollen og la den oppe på skatollet helt inn til veggen.

Datter'n gikk for å ordne seg fin til å møte kjæresten og jeg bestemte meg for å prøve å ringe opp igjen til Fjellinjen som hadde prøvd å ringe meg 2 ganger i dag på hustelefonen. Jeg har gitt beskjed 3 ganger nå om at jeg er lettere å treffe på mobilen, men jeg tror ikke de leser mailene sine helt ned de menneskene som sitter der. Jeg tastet 3 for sentralbordet og fikk "Wicked game" i ørene. (Fjellinjen har kun den som pausemusikk, trur eg)
Jeg var nr 4 i køen, så jeg begynte å lese nyhetene på nett.
I sidesynet så jeg plutselig den lille rakker'n av en pusekatt hoppet opp og ssatte klørne i lista på skatollet for å klamre seg fast i sin jakt på den lille søte rooosa parasollen, der den lå godt synlig i all sin prakt bak de høye telysestakene med stett.

"Neeeeeeeeeeeeeeiiiiiiiiiiiiiiii!!!!!!!!", hylte jeg rett ut med den sinteste og høyeste stemmen jeg har. Datter'n skvatt og mistet den siste brødskiva, mens hun forferdet så på meg med store spørrende øyne.
I det samme går det opp for meg at jeg ikke lenger har "Wicked game" i ørene, men en mann på sentralbordet inne hos Fjellinjen, som sier; "Øøh....?"
Jeg kjente jeg ble varm i hele topplokket, mens jeg stotret fram;
"Jeg har en katt som hopper..."
Mannen svarte tørt; "Å ja. Trodde det var meg du hylte til, jeg."
"Eh....neida, såå lenge har jeg ikke ventet."

Jeg fikk omsider presentert meg (med datter'ns latterkrampe rungende i bakgrunnen) og fortalt at noen hos dem prøver å ringe meg hver dag, men at de fortsatt bare ringer hustelefonen. Mannen sendte ny mail til rette vedkommende med beskjed om å ringe meg på mobilen.

Jeg gjemte den søte lille rooosa parasollen bak bøkene i bokhylla, rasket med meg nøklene og kjørte datter'n til sin kjære.
Når jeg kom hjem, hadde Fjellinjen prøvd å ringe meg igjen. På hustelefonen.
Jeg drøyer'n til i morra med å ringe opp igjen....

Post-Post; Fjellinjen har visst prøvd å ringe meg på mobilen også. 2 ganger.
Jeg har bare gått rundt med feil mobil i hele dag... *rødme*

Ett blokkliv

I 16 leiligheter, fordelt på 4 etasjer lever det en brokete forsamling med mennesker.
I en av leilighetene lever en ung mann på 23 sitt liv alene de få timene han er hjemme fra jobb.
Han hører Herr Grinebiter være på do veldig ofte, og hvis han åpner døren ut til trappeoppgangen pga den vonde lukta, kommer Herr Grinebiter på rappen og lukker den,
fordi den døra skal nemlig være igjen!
Han må også være veldig stille og for guds skyld ikke ha besøk av venner som ler, ellers får han konstante klager fra Fru Vemmelig i 2 etg.
Fru Vemmelig legger seg borti det aller meste. Hun skal ha det på sin måte og hun hvisker og tisker om hvem som har sluttet å hilse på henne.
Hun får sin 89 år gamle nabo, Fru Sprek-For-Alderen til å handle for seg, og selv om Fru Sprek-For-Alderen ikke liker Fru Vemmelig, så gjør hun det allikevel og tar sykkelen fatt.
Fru Vemmelig følger med i kikkehullet sitt om Fru Sprek-For-Alderen går bort til Fru Koselig, så Fru Sprek-For-Alderen ringer til Fru Koselig istedet. Fru Sprek-For-Alderen får nemlig ikke lov til å ha kontakt med sin vegg-i-vegg nabo, av Fru Vemmelig. For Fru Vemmelig liker ikke Fru Koselig, fordi hun sydde gardinene som henger i trappeoppgangene. At Fru Koselig kunne bestemme fargen på gardinene, ble for mye for Fru Vemmlig. Hvorfor fikk ikke Fru Vemmelig lov til å bestemme??
Hun hadde tross alt bodd her lenger.

Fru Skrike Fisesen er ikke her lenger. Ingen er lenger forstyrret av skrikingen, fisingen og rapingen hennes. Hun kommer nok ikke hjem igjen heller. Verandaen er merkelig tom. Ingen små paraplyer med ører brukt som parasoller står framme. Ei heller ingen store plastdyr.
Ikke engang bilteppet hennes ligger der. Kanskje alt sammen ble med på Hjemmet?

I den roligste etasjen bor bl.a Herr og Fru Genuint Hyggelige. De er blitt gamle og skrøpelige begge to nå, han har fylt 92, hun 88. De er like forelsket i hverandre nå som da de var unge. De er veldig avhengig av hverandre og trives best sammen. Det er tungt for den ene når den andre er borte og omvendt. Men som Fru Genuint Hyggelig sier;
"En får væra glad så lenge en er klar i hue!"

I samme gangen bor den litt merkelig Fru Lue. Hun bruker alltid lue og er alltid blid selv om hun er litt sky og hun kjøper alltid store kvanta med dopapir, som hennes søster i blokka ved siden av, kjører hjem for henne.
Rett ovenfor henne bor gamle Fru Smilende Utflytta Trønder. Hun gjør ikke så stort vesen ut av seg i grunn. Men hun spanderte på seg persienner da de nye blokkene kom opp rett bak vinduene hennes!

På toppen bor 77 år gamle Fru Likandes. Hun holder trappeoppgangene våre rene og fine.
Hun liker også sol og musikk, og har bedt meg om å si fra hvis hun spiller for høyt.
Ved siden av henne bor Herr Glad-I-Sol. Han sitter på verandaen sin og slikker sol så fort den titter fram. Selv titter han på de andre som soler seg, mellom plankene og tror at ingen ser ham.
Men brun, det er han!

Fru Vemmlig har en sønn. Han bor også på toppen. Han sniker i trappa som ett forskremt dyr og får middag hos sin mor hver dag, som han henter i en Tupperware boks.
Fru Vemmelig vasker visstnok skjortene hans enda.
Hun burde kanskje vaske han også, for han er ikke alltid like heldig med odøren.
Rett ovenfor sønnen av Fru Vemmelig bor en enslig kar som har pusset opp helt siden han kom.
Nå er han nok ferdig ettersom det har blitt stille. Men hva han heter, det vet ennå ingen.

I 1 etg har det nettopp flyttet inn en ny dame. "Hun er ung", kunne Fru Genuint Hyggelig fortelle meg. Fru Ung viste seg og være i slutten av 40 årene og veldig koselig.
Hun spurte forsiktig på parkeringsplassen ang Fru Vemmelig; "Er hun helt som hun skal....?"

Her lever vi side om side, trives godt på våre små tuer og snakkes når vi møtes i trappa eller utenfor døren. De fleste absolutt koselig. Alle unntatt Fru Vemmelig.
Vi kjenner alle en Fru Vemmlig...

Alt trenger ikke å sies høyt.

Ute i solskinnet satt en mann med en malepensel.
På ett hvitt ark hadde han malt ett hjerte.
Inni hjertet sto ett navn.

En nydelig erklæring.

Spøkelsesbyen

Vi nærmer oss stedsskiltet på den lille byen som gir oss kuldegysninger, bare vi hører navnet på den. 12 km igjen. Vi passerer små plasser, bygninger, veier som er kjente for oss begge.
Så passerer vi det blå skiltet. Vi er der. Umerkelig holder vi pusten noen sekunder begge to.
Ser på hverandre og sier at vi er glade for at vi ikke bor her lenger.
Vi kommenterer endringene i gatebildet. Det har kommet en rundkjøring der, og ett nytt kjøpesenter der. Vi klarer ikke å se noe pent her. Øynene våre, sinnet vårt er gjennomsyret av negativitet ang dette stedet. Ingenting kan noengang bli pent og koselig her.
Sentrum er stygt, rotete og uoversiktlig. -At folk i det hele tatt orker å bo her?!

Vi kjører opp langs den gata som skolen ligger i. Det er mange fartsdumper her, så jeg må kjøre sakte. Der er det gule huset. Verandadøra står åpen, men det sitter ingen ute.
Jeg tror vi er glade for det.

Vi kjører litt rundt, forbi de stedene som er altfor kjente, men ikke så altfor kjære for oss.
Vi sier ikke så mye akkurat nå. Begge ser. Begge faller litt tilbake i fortiden.
Vi bare veksler blikk av og til. Vi trenger ikke å fortelle hverandre hva den andre tenker.
Vi vet begge to.

Vi kjører videre. Den lille byen ligger snart bak oss.
Vi ler, vi snakker og vi ser oss ikke tilbake.
Vi hører ikke hjemme i fortiden. Den ligger bak oss. Vi kjører hjemover igjen.
Der ligger framtiden vår og venter på oss.

Natta's pels og poter