Jeg har jogget noen ganger i sommer. Ikke fordi jeg liker å jogge, men mer fordi jeg faktisk klarer å gjøre det. Ikke langt og lenge, men litt.
Mens regnet silte ned utenfor vinduene, proklamerte jeg en kveld for Datter'n at "Nå skulle vi ut å løpe!" Hun stirret på meg med kritiske øyne, før hun stirret enda mer kritisk ut av vinduene og deretter tok en avgjørelse om at det muligens kunne være en bisarr form for moro å jogge med moren sin i øsende regnvær.
Om det ikke er moro, så er det ihvertfall noe befriende med å bli våt helt inntil skinnet, løpe i vanndammer uten å måtte tenke på at man blir våt på føttene og glede seg til den varme dusjen og ditto myke klær når man kommer inn igjen.
Vi løp avgårde, pushet hverandre bittelitt og jeg kjente meg glad.
Jeg. Løpende. I regnvær.
Selv om jeg aldri har likt å jogge, og bortimot hatet Cooper's test på skolen, så har jeg alltid ergret meg over at joggere sjelden smiler. Dette bestemte jeg meg for å ikke bli endel av når jeg tok den første lille joggeturen tidligere i sommer. Her skulle det smiles!
Den befriende følelsen skulle overføres til alle andre jeg møtte på min vei som "sprek mosjonist."
Vi møtte på èn mann i samme joggende ærend som oss (det var ikke så mange av dem i dette regnværet), og jeg satte opp et stort fornøyd smil like før han passerte oss.
-Hva var det fornoe?! Datter'n peste ut ordene.
-Hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente med en gang.
-Det der! Hun kastet med hodet så vidt bakover.
-Åh! Jeg bare smilte til ham, peste jeg fornøyd tilbake.
-Smilte!? Det så jo ut som du flekket tenner!
Kanskje det allikevel er en grunn til at joggere sjelden smiler?
Viser innlegg med etiketten Å gjøre merkelige ting. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Å gjøre merkelige ting. Vis alle innlegg
tirsdag 4. august 2009
torsdag 14. mai 2009
Jens og kyllingen
En natt for noen uker siden, fulgte Jens Stoltenberg og barna hans meg hjem fra Rimi.
Jens så på meg som om jeg skulle vært skaperverkets tiende vidunder og jeg skjønte ikke hvorfor.
Vi satt på det andre trappetrinnet opp til annen etasje og jeg plukket på hælen av den rosa tøyskoen min. -Kan jeg få lov til å følge deg hjem neste gang også? spurte han.
Jeg rev av en liten gummibit av skosålen samtidig som jeg spurte om hvorfor han ville det.
Han hadde ikke noe svar. Kanskje han hadde det, jeg husker ikke.
Jeg tenkte mer på dette var Jens Stoltenberg, en mann jeg ikke har noe forhold til annet enn at han er Norges statsminister. En helt vanlig mann med en litt uvanlig jobb.
Jens som ikke ville klemme Giske.
Den Jens var det som satt der på trappetrinnet sammen med meg, mens barna hans satt i stua.
Jeg hadde rosa tøysko.
Han fulgte meg hjem fra Rimi en gang til. Uten barna sine denne gangen.
Med seg hadde han en presang han hadde laget selv, en kylling av stearin.
Jeg hadde fortsatt rosa tøysko på.
----
Drømmetydning anyone?
Jens så på meg som om jeg skulle vært skaperverkets tiende vidunder og jeg skjønte ikke hvorfor.
Vi satt på det andre trappetrinnet opp til annen etasje og jeg plukket på hælen av den rosa tøyskoen min. -Kan jeg få lov til å følge deg hjem neste gang også? spurte han.
Jeg rev av en liten gummibit av skosålen samtidig som jeg spurte om hvorfor han ville det.
Han hadde ikke noe svar. Kanskje han hadde det, jeg husker ikke.
Jeg tenkte mer på dette var Jens Stoltenberg, en mann jeg ikke har noe forhold til annet enn at han er Norges statsminister. En helt vanlig mann med en litt uvanlig jobb.
Jens som ikke ville klemme Giske.
Den Jens var det som satt der på trappetrinnet sammen med meg, mens barna hans satt i stua.
Jeg hadde rosa tøysko.
Han fulgte meg hjem fra Rimi en gang til. Uten barna sine denne gangen.
Med seg hadde han en presang han hadde laget selv, en kylling av stearin.
Jeg hadde fortsatt rosa tøysko på.
----
Drømmetydning anyone?
onsdag 4. februar 2009
Halvveis til 70.
Bursdager fremkaller en viss form for revurdering. Det er et år til som har gått av livsløpet og formålene med livet er mange. Noen av formålene er oppnådd, andre står på vent og noen ligger langt der framme og venter på meg. Konturene av en ungpikekropp gjemmer seg bak en litt eldre utgave av meg selv og ettersom jeg har bursdag midt på svarteste vinteren og øynene er godt over gjennomsnittet i forhold til selvkritisk vurdering, skjer det samme hver vinter;
Jeg misliker kroppen min og da som sagt spesielt om vinteren.
Det begynte når jeg fylte 31, mener jeg å huske. 30 årsdagen forløp i ett lystig lag sammen med venner og familie og jeg hadde planlagt det selskapet helt siden jeg fylte 27. Ingen angst for å fylle 30 år her i gården! Men så kom 31 årsdagen, og jeg oppdaget til min store forferdelse at noe hadde skjedd i mitt eget speilbilde. En viss aldring, kan vi vel kalle det. Jeg festet meg ikke så mye ved det, jeg hadde tross alt blitt voksen og det var ikke fullgærent. Jeg kunne ikke regne med å se ut som om jeg var 25 i kroppen resten av livet, dette var noe som hørte livet til. En helt obligatorisk og normal sak for alle mennesker; Vi blir eldre. Det var bare det at jeg følte at kroppen min var litt foran meg selv i aldringsprosessen. -Øhy! Vent på meg da! Jeg er da ikke helt klar for dette her!
Kroppen ventet ikke på meg. Den kjørte sitt eget løp med meg pesende bak.
Jeg skjønte etterhvert at jeg nå for første gang i mitt liv måtte begynne å ta vare på kroppen min. Den var langt fra så evig ungdommelig som jeg i mine mer naive dager hadde innbilt meg.
Desperate handlinger krever desperate tiltak. Jeg skulle bekjempe meg selv! Full av en fortsatt ungdommelig trass og vilje kjøpte jeg en svær gymball med tilhørende dvd, slik at jeg kunne gymme foran tv'n med denne fancy svære ballen som lovet meg strammere lår og rumpe, flatere mage og masse energi. O' Hill deg, Store Ball! Ballen var kjempefin og jeg var kjempeflink. I sånn ca 4 dager. Baller er leketøy for de lodne. Om ballen er liten eller stor, en ball er en ball selv om den er tre ganger større enn den lodne selv. Jeg hadde vært sløv med å klippe klør denne vinteren og ballen mistet fort den fine spensten den engang hadde hatt der den lå som en svær grå lefse foran tv'n med ett fornøyd kattekrek tafsende på restene. Jeg var fortsatt i siget og kjøpte en ny fin ball. Uten dvd denne gangen, for den hadde jeg jo. Med ny iver gymmet jeg på en fancy blå ball denne gangen. Det samme gjentok seg og snart hadde den store blå ballen også blitt en lefse av stor karakter. Jeg syntes det tok litt vel lang tid at resultatene skulle vise seg, og det handler jo selvfølgelig ikke om at jeg er en utålmodig sjel. 5-6 ganger foran tv'n burde jo ha vært mer enn nok til at jeg skulle ha kjent hvor stram og flott rumpa mi hadde blitt. Så kom sommeren og kroppen var neimen ikke så verst. Solbrun og fin ble jeg og det var ikke antydninger til bulker eller snodigheter ytre sett. Jeg slappet av og tenkte naivt at kroppen min hadde blitt på lag med meg selv igjen. -Hah! Aldringsprosess du lissom! Jeg lurte deg der!
Den påfølgende vinteren forløp uten de største selvkritiske blikkene, jeg var blek, men hva annet er nytt midtvinters på nordkalotten. Jeg gikk noen turer bare for å føle at jeg hadde vært litt flink og roste meg selv masse masse, men jeg holdt meg mye inne, spesielt i de kalde periodene. 33 årsdagen var bunn og grunn lik den forrige årsdagen. Men så skulle jeg fylle 34. Det var den vinteren jeg fikk for meg at egnet meg best med klær på. Her var det seriøst noe som ikke stemte, jeg sto med kritikkbrillene på foran speilet og nektet meg selv sjokolade i 3 dager. Det burde holde. Jeg skulle slutte å røyke snart, så da kom det jo bare til å bli velstand over hele fjøla. Dessuten kjøpte jeg meg en ny ball jeg kunne leke med noen dager. Her var det snakk om forbyggende arbeid på høyt nivå og slike formaninger som livsstilsendringer og sunn mat, gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg trengte ingen livsstilsendring!
Jeg kjøpte istedet noen poser med knaskerøtter og syntes jeg var rett så flink.
I dag fyller jeg 35 og jeg innser at kroppen ikke kommer av seg selv lenger. Så i forrige uke etter raseriutbruddet over vinteren, dro jeg sporenstreks ned på G-sport og kjøpte meg en rockering.
Det måtte da være en lettvint måte å bevege seg på, tenkte jeg. Jeg klarer å bruke hoftene og jeg kunne fint stå å rocke mens jeg så på Jack Bauer's helvetesdøgn. Vel hjemme satte jeg sammen denne flotte rockeringen og begynte å snurre den rundt magen. Til min store store forskrekkelse datt denne flotte rockeringen ned rundt anklene mine på null komma svisj. Jeg bøyde meg ned og begynte å rocke igjen, det samme skjedde. Datter'n holdt på å le seg ihjel, de lodne vek til side etter å ha fått ringen i hue og jeg freste. Jeg visste da åssen man skulle bruke en rockering, dette hadde jeg gjort så mye i mine enda yngre og enda mer naive dager! Etterhvert klarte jeg 6 runder rundt magen før den dvaskt sèg ned på lårene mine og videre ned i gulvet med ett klask. Jeg bøyde meg og prøvde på nytt. Og på nytt og på nytt og på nytt. Snart var jeg riktig nok rød i toppen og varm i kroppen, men ikke fordi jeg klarte å rocke denne ufjampelige ringen elegant rundt min smekre midje. Jeg hadde blitt varm og rød fordi jeg holdt pusten av konsentrasjon og av all denne hersens bøyinga og jeg ble sint hver gang den klasket i gulvet og bråkte med lyden den lagde mens den la seg til ro rundt meg som en kald hvit og blå aura. Datter'n kjenner sin mor godt nok til å vite når det er greit å ikke le mer og heller trekke seg tilbake for en stund, hvilket hun gjorde. Jeg slengte hele den forbanna rockeringen fra meg og forbannet de såkalte lettvinte måtene å holde seg i form på og satte meg foran pc'n. Jeg hadde faenskapet i sidesynet hele tiden og i nattens mulm og mørke hoppet jeg inni den igjen, mens jeg lovet meg selv at jeg skulle holde på med rockeringen under en hel episode med Jack Bauer og co. Som sagt så gjort. Jeg trykket på play og satte i gang, men bråket hver gang ringen datt i gulvet gjorde at jeg la ut det store pelspleddet midt på stuegulvet og stilte meg oppå. Her var det ikke snakk om noe lekker sexy positur på skinnfellen, men regelrett sjølpining i heller mindre heldige positurer. 20 minutter ut i episoden holdt jeg på å stryke med av åndenød fordi jeg stadig holdt pusten i full konsentrasjon og det verket i ryggen av all denne bøyinga ned mot gulvet. Jeg ga opp og så resten av episoden hvinende etter oksygen, mens kattene boltret seg både oppå og under skinnfellen.
Dagen etter gjentok jeg seansen, men jeg fikk fortsatt ikke til, og jeg, om mulig, forbannet enda kraftigere alt som heter aldringsprosess, forfall, sunne livsstiler, blide joggende mennesker i 15 blå og hele den jævla rockeringen som jeg dyttet bak sofaen i fullt sinne. Ikke så jeg noen forskjell på kroppen min heller, hvilket jeg syntes det burde gjøre ettersom jeg tross alt hadde gjort en innsats. Sannheten har trengt seg fram foran i pannebrasken min. Jeg må virkelig gjøre en innsats over tid, for å holde denne kroppen i noenlunde form. Noe så inni hampen kjedelig! Jeg hater å trene! Hater det, hater det! Sånn ble det altså, når man har seilet inn i 30 årene med helt ok kropp og trynetørker'ne klasket til med full tyngde etter fylte 30. Livet rakk tunge til meg og sa "æddabædda", mens jeg egentlig ikke fulgte med. Selvkustus er det dårlig med her i gården, og jeg har av og til lurt med meg den 23 årige spreke naboen min ut på gåturer, som ikke veier et gram for mye og er fast og fin på alle de rette stedene og han blir stort sett villig med meg og trasker en tur rundt i nabolaget. Dessuten er han fortsatt under den magiske 25 årsgrensa og full av ungdommelighet og han er mann. Menn blir som oftest bare mer distingverte de, når de tipper 30. Det er uansett lettere når man er to, det blir ikke så kjedelig da. Det jeg egentlig trenger er noen som tupper meg hardt der sola aldri skinner og drar meg med ut uansett vær og føreforhold, en kokk som lager all denne sunne maten slik at det smaker godt, en personlig trener og en større dæsj vilje til å skjønne at jeg ikke er 25 lenger.
Og noen tusen mer på bok, for å få gjennomført mange av disse ønskene.
---------
Bursdagen min startet forøvrig i går, da jeg våknet til en sms fra pappa som gratulerte meg med dagen. En dag for tidlig. Det er ikke så mange årene siden jeg fikk et bursdagskort fra mamma med årstallet for når jeg ble født utenpå; "I 1973 skjedde det noe stort osv..."
Etter hva jeg vet ble jeg født 4 februar i 1974. Jeg konkluderer med at aldringsprosessen har gått sin vante gang også hos opphavet mitt og at årstall og datoer kan bli vel grumsete etterhvert. "Er e så nøye a, det var rundt der." Så kanskje er jeg egentlig 36 i dag og at jeg egentlig holder meg uforskammet godt for alderen. En liflig tanke i grunn.
Mamma ødela denne teorien min på at jeg fortsatt er ung her om dagen da hun spurte meg om hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Jeg svarte at jeg ønsket meg bøker og nye puter til sofaen, men at puter er slikt jeg vil kjøpe sjøl, så da ønsket jeg meg penger også.
Svaret kom kort og brutalt via Telenor's linjer; -Huh! Jeg gir ikke penger i bursdagsgave til ei kjerring på 35! Det er andre gangen i løpet av et halvt år at jeg har fått høre at jeg er ei kjerring, først av vaktmester'n og nå av min egen mor!
Her er det nada med kjerringtendenser, skal jeg hilse og si!
Jeg svarte henne tørt; -Jeg er fortsatt et barn. Et stort og gammelt barn, men fortsatt et barn. Ditt barn! Mamma lo..
Dagen i dag blir helt rolig, jeg fikk bursdagspakke i posten av Bestisene i går og der lå det en bok jeg klør i fingrene etter å sette meg ned med, "Hjertet får ikke rynker" av Mark Levengood.
Så jeg trøster meg med det, at selv om jeg må kjempe en stadig kamp mot det naturlige forfallet, så blir hjertet mitt bare mer romslig og mindre fordømmende for hver dag som går.
Og det forblir rynkefritt.
I mens skuler jeg på den nyinnkjøpte rockeringen.
Til meg selv, fra meg selv.
Jeg misliker kroppen min og da som sagt spesielt om vinteren.
Det begynte når jeg fylte 31, mener jeg å huske. 30 årsdagen forløp i ett lystig lag sammen med venner og familie og jeg hadde planlagt det selskapet helt siden jeg fylte 27. Ingen angst for å fylle 30 år her i gården! Men så kom 31 årsdagen, og jeg oppdaget til min store forferdelse at noe hadde skjedd i mitt eget speilbilde. En viss aldring, kan vi vel kalle det. Jeg festet meg ikke så mye ved det, jeg hadde tross alt blitt voksen og det var ikke fullgærent. Jeg kunne ikke regne med å se ut som om jeg var 25 i kroppen resten av livet, dette var noe som hørte livet til. En helt obligatorisk og normal sak for alle mennesker; Vi blir eldre. Det var bare det at jeg følte at kroppen min var litt foran meg selv i aldringsprosessen. -Øhy! Vent på meg da! Jeg er da ikke helt klar for dette her!
Kroppen ventet ikke på meg. Den kjørte sitt eget løp med meg pesende bak.
Jeg skjønte etterhvert at jeg nå for første gang i mitt liv måtte begynne å ta vare på kroppen min. Den var langt fra så evig ungdommelig som jeg i mine mer naive dager hadde innbilt meg.
Desperate handlinger krever desperate tiltak. Jeg skulle bekjempe meg selv! Full av en fortsatt ungdommelig trass og vilje kjøpte jeg en svær gymball med tilhørende dvd, slik at jeg kunne gymme foran tv'n med denne fancy svære ballen som lovet meg strammere lår og rumpe, flatere mage og masse energi. O' Hill deg, Store Ball! Ballen var kjempefin og jeg var kjempeflink. I sånn ca 4 dager. Baller er leketøy for de lodne. Om ballen er liten eller stor, en ball er en ball selv om den er tre ganger større enn den lodne selv. Jeg hadde vært sløv med å klippe klør denne vinteren og ballen mistet fort den fine spensten den engang hadde hatt der den lå som en svær grå lefse foran tv'n med ett fornøyd kattekrek tafsende på restene. Jeg var fortsatt i siget og kjøpte en ny fin ball. Uten dvd denne gangen, for den hadde jeg jo. Med ny iver gymmet jeg på en fancy blå ball denne gangen. Det samme gjentok seg og snart hadde den store blå ballen også blitt en lefse av stor karakter. Jeg syntes det tok litt vel lang tid at resultatene skulle vise seg, og det handler jo selvfølgelig ikke om at jeg er en utålmodig sjel. 5-6 ganger foran tv'n burde jo ha vært mer enn nok til at jeg skulle ha kjent hvor stram og flott rumpa mi hadde blitt. Så kom sommeren og kroppen var neimen ikke så verst. Solbrun og fin ble jeg og det var ikke antydninger til bulker eller snodigheter ytre sett. Jeg slappet av og tenkte naivt at kroppen min hadde blitt på lag med meg selv igjen. -Hah! Aldringsprosess du lissom! Jeg lurte deg der!
Den påfølgende vinteren forløp uten de største selvkritiske blikkene, jeg var blek, men hva annet er nytt midtvinters på nordkalotten. Jeg gikk noen turer bare for å føle at jeg hadde vært litt flink og roste meg selv masse masse, men jeg holdt meg mye inne, spesielt i de kalde periodene. 33 årsdagen var bunn og grunn lik den forrige årsdagen. Men så skulle jeg fylle 34. Det var den vinteren jeg fikk for meg at egnet meg best med klær på. Her var det seriøst noe som ikke stemte, jeg sto med kritikkbrillene på foran speilet og nektet meg selv sjokolade i 3 dager. Det burde holde. Jeg skulle slutte å røyke snart, så da kom det jo bare til å bli velstand over hele fjøla. Dessuten kjøpte jeg meg en ny ball jeg kunne leke med noen dager. Her var det snakk om forbyggende arbeid på høyt nivå og slike formaninger som livsstilsendringer og sunn mat, gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg trengte ingen livsstilsendring!
Jeg kjøpte istedet noen poser med knaskerøtter og syntes jeg var rett så flink.
I dag fyller jeg 35 og jeg innser at kroppen ikke kommer av seg selv lenger. Så i forrige uke etter raseriutbruddet over vinteren, dro jeg sporenstreks ned på G-sport og kjøpte meg en rockering.
Det måtte da være en lettvint måte å bevege seg på, tenkte jeg. Jeg klarer å bruke hoftene og jeg kunne fint stå å rocke mens jeg så på Jack Bauer's helvetesdøgn. Vel hjemme satte jeg sammen denne flotte rockeringen og begynte å snurre den rundt magen. Til min store store forskrekkelse datt denne flotte rockeringen ned rundt anklene mine på null komma svisj. Jeg bøyde meg ned og begynte å rocke igjen, det samme skjedde. Datter'n holdt på å le seg ihjel, de lodne vek til side etter å ha fått ringen i hue og jeg freste. Jeg visste da åssen man skulle bruke en rockering, dette hadde jeg gjort så mye i mine enda yngre og enda mer naive dager! Etterhvert klarte jeg 6 runder rundt magen før den dvaskt sèg ned på lårene mine og videre ned i gulvet med ett klask. Jeg bøyde meg og prøvde på nytt. Og på nytt og på nytt og på nytt. Snart var jeg riktig nok rød i toppen og varm i kroppen, men ikke fordi jeg klarte å rocke denne ufjampelige ringen elegant rundt min smekre midje. Jeg hadde blitt varm og rød fordi jeg holdt pusten av konsentrasjon og av all denne hersens bøyinga og jeg ble sint hver gang den klasket i gulvet og bråkte med lyden den lagde mens den la seg til ro rundt meg som en kald hvit og blå aura. Datter'n kjenner sin mor godt nok til å vite når det er greit å ikke le mer og heller trekke seg tilbake for en stund, hvilket hun gjorde. Jeg slengte hele den forbanna rockeringen fra meg og forbannet de såkalte lettvinte måtene å holde seg i form på og satte meg foran pc'n. Jeg hadde faenskapet i sidesynet hele tiden og i nattens mulm og mørke hoppet jeg inni den igjen, mens jeg lovet meg selv at jeg skulle holde på med rockeringen under en hel episode med Jack Bauer og co. Som sagt så gjort. Jeg trykket på play og satte i gang, men bråket hver gang ringen datt i gulvet gjorde at jeg la ut det store pelspleddet midt på stuegulvet og stilte meg oppå. Her var det ikke snakk om noe lekker sexy positur på skinnfellen, men regelrett sjølpining i heller mindre heldige positurer. 20 minutter ut i episoden holdt jeg på å stryke med av åndenød fordi jeg stadig holdt pusten i full konsentrasjon og det verket i ryggen av all denne bøyinga ned mot gulvet. Jeg ga opp og så resten av episoden hvinende etter oksygen, mens kattene boltret seg både oppå og under skinnfellen.
Dagen etter gjentok jeg seansen, men jeg fikk fortsatt ikke til, og jeg, om mulig, forbannet enda kraftigere alt som heter aldringsprosess, forfall, sunne livsstiler, blide joggende mennesker i 15 blå og hele den jævla rockeringen som jeg dyttet bak sofaen i fullt sinne. Ikke så jeg noen forskjell på kroppen min heller, hvilket jeg syntes det burde gjøre ettersom jeg tross alt hadde gjort en innsats. Sannheten har trengt seg fram foran i pannebrasken min. Jeg må virkelig gjøre en innsats over tid, for å holde denne kroppen i noenlunde form. Noe så inni hampen kjedelig! Jeg hater å trene! Hater det, hater det! Sånn ble det altså, når man har seilet inn i 30 årene med helt ok kropp og trynetørker'ne klasket til med full tyngde etter fylte 30. Livet rakk tunge til meg og sa "æddabædda", mens jeg egentlig ikke fulgte med. Selvkustus er det dårlig med her i gården, og jeg har av og til lurt med meg den 23 årige spreke naboen min ut på gåturer, som ikke veier et gram for mye og er fast og fin på alle de rette stedene og han blir stort sett villig med meg og trasker en tur rundt i nabolaget. Dessuten er han fortsatt under den magiske 25 årsgrensa og full av ungdommelighet og han er mann. Menn blir som oftest bare mer distingverte de, når de tipper 30. Det er uansett lettere når man er to, det blir ikke så kjedelig da. Det jeg egentlig trenger er noen som tupper meg hardt der sola aldri skinner og drar meg med ut uansett vær og føreforhold, en kokk som lager all denne sunne maten slik at det smaker godt, en personlig trener og en større dæsj vilje til å skjønne at jeg ikke er 25 lenger.
Og noen tusen mer på bok, for å få gjennomført mange av disse ønskene.
---------
Bursdagen min startet forøvrig i går, da jeg våknet til en sms fra pappa som gratulerte meg med dagen. En dag for tidlig. Det er ikke så mange årene siden jeg fikk et bursdagskort fra mamma med årstallet for når jeg ble født utenpå; "I 1973 skjedde det noe stort osv..."
Etter hva jeg vet ble jeg født 4 februar i 1974. Jeg konkluderer med at aldringsprosessen har gått sin vante gang også hos opphavet mitt og at årstall og datoer kan bli vel grumsete etterhvert. "Er e så nøye a, det var rundt der." Så kanskje er jeg egentlig 36 i dag og at jeg egentlig holder meg uforskammet godt for alderen. En liflig tanke i grunn.
Mamma ødela denne teorien min på at jeg fortsatt er ung her om dagen da hun spurte meg om hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Jeg svarte at jeg ønsket meg bøker og nye puter til sofaen, men at puter er slikt jeg vil kjøpe sjøl, så da ønsket jeg meg penger også.
Svaret kom kort og brutalt via Telenor's linjer; -Huh! Jeg gir ikke penger i bursdagsgave til ei kjerring på 35! Det er andre gangen i løpet av et halvt år at jeg har fått høre at jeg er ei kjerring, først av vaktmester'n og nå av min egen mor!
Her er det nada med kjerringtendenser, skal jeg hilse og si!
Jeg svarte henne tørt; -Jeg er fortsatt et barn. Et stort og gammelt barn, men fortsatt et barn. Ditt barn! Mamma lo..
Dagen i dag blir helt rolig, jeg fikk bursdagspakke i posten av Bestisene i går og der lå det en bok jeg klør i fingrene etter å sette meg ned med, "Hjertet får ikke rynker" av Mark Levengood.
Så jeg trøster meg med det, at selv om jeg må kjempe en stadig kamp mot det naturlige forfallet, så blir hjertet mitt bare mer romslig og mindre fordømmende for hver dag som går.
Og det forblir rynkefritt.
I mens skuler jeg på den nyinnkjøpte rockeringen.
Til meg selv, fra meg selv.
torsdag 11. desember 2008
En "rister's" bekjennelser
Jeg ser på den fint innpakkede gaven. Den er litt avlang firkantet, med en ubestemmelig form.
Papiret er grått med ett pent bånd i rødt knyttet i en sløyfe. En rød stjerne henger fra knuten og på papiret står det; "Til Solskygge, Fra vennene".
Jeg kjenner det klør i fingrene. Jeg kaster stadige blikk bort i hjørnet, der den støtter seg halvveis mot veggen. Jeg setter meg på hendene mine. -Kan ikke, skal ikke!
I ett byks er jeg plutselig oppe, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg står ved siden av fristelsen i grått og rødt. Jeg bøyer meg fort ned og løfter herligheten opp.
-Ikke tung, ikke myk... Tankene farer kjapt gjennom hue mitt.
Jeg strammer grepet en tanke og klemmer. -Hmm....en boks. Sånn på siden av noe annet som skjuler seg inne i papiret. Jeg løfter herligheten opp til hodehøyde, før jeg tar det reale "riste-grepet", det vil si at jeg rister den godt foran ørene slik at øresansen ikke skal miste en eneste lyd. Jeg rister hardt og lenge! Følelsen er forløsende. -Se! Jeg rister på den! Den lille metallboksen er der for å forvirre meg, jeg vet det. Disse vennene ga meg en haug med nøtter sammen med julegaven i fjor. Det klirrer i ett eller annet inne den lille boksen.
-Muligens noe hard plast?
Jeg vender sakte opp og ned, for å høre om jeg kjenner igjen lyden. -Det er kanskje bare to-tre nøtter i år? Jeg rister herligheten kraftig igjen. -Åh, jeg er så nysgjerrig!
De ser på meg og smiler. -Du altså. Litt overbærende, men jeg vet de synes det er gøy å lure meg. At jeg ikke har den minste peiling på hva som skjuler seg der bak papiret.
Jeg rister noen ganger til, før jeg litt motstridene setter den ned på gulvet igjen. Jeg pusher de for hint og får bare uforståelige koder tilbake. Jeg resignerer. Men bare for en stund.
Jeg kaster stadige blikk mot hjørnet. -Hva er det?
Dagene går og jeg skal snart hjem. Herligheten blir lagt i en pose og satt i bagasjen på bilen. Jeg tenker på den av og til, mens jeg sitter bak rattet og tilbakelegger mil for mil. Vel hjemme tar jeg posen andektig i hånden og låser meg inn til mine fire vegger. Jeg pakker ut av bagen og snart står posen med herligheten alene igjen i gangen. Jeg løfter den opp og tar den med inn på soverommet for å legge den i den andre store posen med flere herligheter, som jeg vet hva er fordi det tross alt er jeg som har pakket dem inn. Jeg løfter opp den grå og røde. Rister kraftig ett par ganger, før jeg lar to fingre stryke ømt over papiret..
Det er ihvertfall en metallboks der!
Papiret er grått med ett pent bånd i rødt knyttet i en sløyfe. En rød stjerne henger fra knuten og på papiret står det; "Til Solskygge, Fra vennene".
Jeg kjenner det klør i fingrene. Jeg kaster stadige blikk bort i hjørnet, der den støtter seg halvveis mot veggen. Jeg setter meg på hendene mine. -Kan ikke, skal ikke!
I ett byks er jeg plutselig oppe, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg står ved siden av fristelsen i grått og rødt. Jeg bøyer meg fort ned og løfter herligheten opp.
-Ikke tung, ikke myk... Tankene farer kjapt gjennom hue mitt.
Jeg strammer grepet en tanke og klemmer. -Hmm....en boks. Sånn på siden av noe annet som skjuler seg inne i papiret. Jeg løfter herligheten opp til hodehøyde, før jeg tar det reale "riste-grepet", det vil si at jeg rister den godt foran ørene slik at øresansen ikke skal miste en eneste lyd. Jeg rister hardt og lenge! Følelsen er forløsende. -Se! Jeg rister på den! Den lille metallboksen er der for å forvirre meg, jeg vet det. Disse vennene ga meg en haug med nøtter sammen med julegaven i fjor. Det klirrer i ett eller annet inne den lille boksen.
-Muligens noe hard plast?
Jeg vender sakte opp og ned, for å høre om jeg kjenner igjen lyden. -Det er kanskje bare to-tre nøtter i år? Jeg rister herligheten kraftig igjen. -Åh, jeg er så nysgjerrig!
De ser på meg og smiler. -Du altså. Litt overbærende, men jeg vet de synes det er gøy å lure meg. At jeg ikke har den minste peiling på hva som skjuler seg der bak papiret.
Jeg rister noen ganger til, før jeg litt motstridene setter den ned på gulvet igjen. Jeg pusher de for hint og får bare uforståelige koder tilbake. Jeg resignerer. Men bare for en stund.
Jeg kaster stadige blikk mot hjørnet. -Hva er det?
Dagene går og jeg skal snart hjem. Herligheten blir lagt i en pose og satt i bagasjen på bilen. Jeg tenker på den av og til, mens jeg sitter bak rattet og tilbakelegger mil for mil. Vel hjemme tar jeg posen andektig i hånden og låser meg inn til mine fire vegger. Jeg pakker ut av bagen og snart står posen med herligheten alene igjen i gangen. Jeg løfter den opp og tar den med inn på soverommet for å legge den i den andre store posen med flere herligheter, som jeg vet hva er fordi det tross alt er jeg som har pakket dem inn. Jeg løfter opp den grå og røde. Rister kraftig ett par ganger, før jeg lar to fingre stryke ømt over papiret..
Det er ihvertfall en metallboks der!
mandag 25. august 2008
Å tråkke på skarpe ting.
Bare så det er sagt; Det er IKKE godt å tre foten innpå ei neglesaks!
Hrmf....
Hrmf....
fredag 23. mai 2008
lørdag 8. desember 2007
Jula er for ungene..Og meg.
Ok...Jeg innrømmer det; Jeg er fryktelig nysgjerrig når det kommer til julegaver og ting som såkalt skal være hemmelig. Jeg regelrett klør i kroppen etter å finne ut hva som befinner seg inni disse fine innpakningspapirene. Dessuten er jeg en "rister" og en "klemmer".
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*
For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..
De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.
Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.
Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*
For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..
De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.
Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.
Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!
Abonner på:
Innlegg (Atom)