Ord som gleder.

Noen ord gjør meg gladere enn andre.

"Der skulle du vært!"

Det er mange steder jeg veldig gjerne skulle vært og opplevd. Brukt alle sansene og absorbert de gjennom varm sommerbrun hud, med ett åpent blikk og smilende munn.
Jeg skulle lagret minnene og tatt de fram når jeg trengte det. I kassakøen, i vinterdrevet ...
Kjent på varmen som slike minner avgir i lang lang tid og kroet meg lykkelig sammen i skinnet fra stearinlysene.

"Der skulle du vært!"

Å bli gledet ved at noen uforbeholdent unner meg akkurat det.
Drømmene mine kan ingen ta fra meg. Ikke de store og ikke de små.
Noen drømmer kommer til å bli en realitet, andre kommer til å blekne som skrift på et gammelt og skjørt papir, noen kommer til å forsvinne for så å bli erstattet av nye.

"Der skulle du ha vært!"
-Ja, det skulle jeg. På en måte er jeg allerede der.

Den vesle
inntørkete byen
kryper sammen bak gipsrammen.
Kveldssola brenner ned,
og i mørket
er det ikke stjerneordene som lyser,
men glødende banaliteter.

Kirketårnet
står som en rusten spiker i himmelen
og holder byen på plass.

-Kolbein Falkeid-

Alle disse hendene

Neglene hennes var lakkert sjøgrønne og jeg glemmer aldri måten hun tok tak i tekoppen og balanserte røyken mellom pekefinger og langefinger på samme tid. Det grønne skapte fine kontraster inne i den blågrå røyken som steg opp som små spiraler over den knallrøde tekoppen.
Blikket hennes var direkte og varsomt på samme tid. Jeg ble stilt til veggs av en dame med grønne negler i en rød stue i skogkanten.

Han spurte om han kunne få legge hånden sin på skulderen min. Jeg hikstet og gråt og alle rundt satt stille og så på. Han satt ved siden av meg og jeg prøvde å skjelne hendene hans gjennom alt saltvannet som fylte øynene mine. Jeg så dem som diffuse konturer ytterst på knærne hans. Jeg nikket sakte og kjente en fjærlett hånd med god tyngde la seg over den venstre skulderen min. Han lot den ligge der helt rolig til jeg hadde grått meg ferdig, så la han den i fanget sitt igjen.

Håndtrykket hennes var fast og bestemt, og hun smilte mot meg og fikk meg til å føle meg velkommen og verdsatt. Jeg trivdes fra første stund og ga alt med hele meg.

Han tok hånden min under bordet og strøk den forsiktig med tommelen, når vi satt samlet på puben alle sammen og latteren runget rundt bordet og stemningen var glad og lett og musikken dunket i veggene. Jeg så tristheten i øynene hans når han reiste seg opp og gikk hjemover.

Den lille hånden hennes lå mykt i min, med slikebløt hud og budskap om at hun trengte meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg holdt den lenge etter at hun hadde sovnet og så på perfeksjonismen og kjærligheten som hvilte i min egen.

Han strakk seg spontant fram over bordet og ga meg en klem og tok tak i hodet mitt, fingrene hans tvinnet seg raskt inn i håret mitt og jeg kjente avtrykket av hånden hans mot bakhodet mitt som et vitne om en enorm omsorg i lang tid.

Hun sto i gangen med et trøtt og smilende ansikt og når jeg passerte henne på vei inn til kjøkkenet, strakk hun ut hånden og strøk meg på overarmen. Vennlig, kjærlig og full av omtanke. Jeg vet hun gjorde det like mye for sin egen del som for min.

Han grep begjærlig tak i hoftene mine, strøk hendene oppover langs siden av kroppen min og var øm og krevende mens jeg kjente lysten hans presse mot magen min. Han vekket begjæret i meg til live og fikk meg til å føle meg som den mest levende kvinnen på jord.

Hun satte ned ved siden av meg, der jeg satt langs veggen ute i kulden og strøk meg varsomt over håret mens hun sa lave ord jeg ikke oppfattet. Jeg oppfattet nærheten og støtten.

Han klappet meg keitete på ryggen, med usikre hender og et flakkende blikk. Det litt brydde smilet lekte i munnvikene hans og jeg lente meg inntil ham. Da ble hendene sikre og rolige og slik sto vi en lang stund, far og datter.

Hun strøk meg over kinnet med en tynn og rynkete hånd og sa at jeg var det fineste mennesket hun visste om. Etterpå rettet hun på den brune kjolen med de hvite blomstene, før hun tappet med rynkete fingre på bordplaten mens hun funderte på om kabalen hennes kom til å gå opp.

Med en forsiktig hånd strøk han meg i nakken for å sjekke hvor ille nattesvetten hadde vært den natten, før han listet seg forsiktig ut av soverommet igjen.

Hun tok ansiktet mitt mellom hendene sine, kysset meg på pannen og sa "Alltid."

Han slo meg med harde hender, for så i neste øyeblikk stryke på meg med kalde ustabile hender som ikke evnet å se hvilken skade de gjorde.

Hun hadde alltid hendene i nærheten av et vaffeljern. Rutinerte hender som jobbet fort og effektivt, som tålte varmen fra de nystekte go'sakene og plasserte dem foran meg med befalingen om å spise mer.

Han tar alltid hånden min når vi kjører bil, min passer perfekt i hans.

Nå er den lille hånden hennes blitt like stor som min. Livet har begynt å vise seg i den fortsatt perfekte hånden, og hun legger den fortsatt i min i visshet om at jeg alltid kommer til å ta den og holde den.

Han la en stein i håndflaten min, tok tak i fingrene mine og bredte dem over den. Fingrene hans var myke, vennlige og pekefingeren hans strøk langs min i et kort øyeblikk.

Fingrene hennes holdt kulepennen som skrev ord om at det var godt å ha meg der. Skrevet med vennskapsblekk og kjærlighet.

Han la hendene sine på skuldrene mine. Store, varme og dekkende. Slik sto han til blodet mitt begynte å bevege seg igjen.

Den lille hånden som nå møter den andre hånden rundt halsen min når han gir meg en go'nattaklem.

De altfor unge hendene lå foldet tause og kalde, aldri mer skulle de gestikulere ellevilt i ungt pågangsmot eller tegne morsomme tegninger. Jeg holdt deg i hånden for siste gang.

Kvalitetstid helt alene

Vi er tildelt så mange roller i livene våre. Vi spiller de aller fleste med den største selvfølgelighet, som forelder, kjæreste, venninne, kollega, datter osv. I dag har jeg lagt vekk alle rollene.
Jeg er kun meg, og bare meg helt alene. Og jeg koser meg! I løpet av en uke kan den eneste alenetiden være på når du er på do (hvis du er heldig) eller sene nattetimer hvor man ofte sitter på en agg av dårlig samvittighet fordi man burde vært i seng, og ergo ikke blir det ikke superduper kvalitetstid over den alenetiden.
Det er ikke alltid like enkelt å få til kvalitetstid helt alene. Ikke engang jeg som går hjemme dag ut og dag inn og følgelig har timer på dagtid når Datter'n er på skolen, får helt til denne GODE tiden alene. Det er noe eget med timene på kveldstid. Det er ikke til å komme fra. Dagtimene går med til høyst trivielle ting som rydding, vasking, handling og lista kunne ha fortsatt i det uendelige. Når kvelden kommer vet du at det er kvelden og det er færre som kan kreve noe av deg og det er lettere å senke skuldrene ned på ett normalt nivå. Så i dag, etter at jeg parkerte Datter'n hos mormor og dro hjem, låste jeg døra, hoppet i pysjen, ryddet leiligheten, tente alle telysene, skrudde opp oljeovnen, lagde meg mat og satte meg i sofaen. Ingen tv, ingen pc, bare meg helt alene med meg selv! Det var himmelsk!
Jeg koblet ut alt og alle og bare kjente på hvor godt det var å få være helt i fred. Ingen som ropte mamma, ingen som ropte Solskygge, ingen krevde en millimeter av meg. Total utlading og ro.
Jeg vil ikke engang be om unnskyldning for å like det faktum at jeg nøt hvert minutt av de timene i sofaen, tittende på atmosfæren rundt meg. Jeg tror til og med pusedyrene skjønte at det var time-out på gang, for de la seg til å sove.
Det trengs å være snill mot seg selv av og til. Hva timene fylles med er helt opp til hver enkelt, det finnes ingen oppskrift. Men det skal være noe du liker selv å gjøre. Vi kan ha en tendens til å glemme oss selv midt i all levingen. Det er andre som trenger en og sier noen "hopp", så hoppes det selvfølgelig. Hvis ikke vi hopper, hvem skal da gjøre det?
Det er mange med "Flink pike- syndromet" og diagnosen Dyktig. Det kan fort hope seg opp med innestengt aggresjon, hensyn man må ta og kvelende blekksprut armer.
Jeg elsker Datter'n, jeg elsker vennene mine og jeg elsker familien min, men jeg elsker meg selv også. Jeg bare glemmer å vise det så ofte som jeg burde. Jeg glemmer det så lenge noen ganger at jeg blir bisk og tverr, taus og vrang og det premenstruelle kan virke til å aldri vike. Jeg blir bitchy og enda mer sær enn hva jeg er til normalt.
Da er det greit med en egen påminnelse om at jeg trenger tid med meg selv.
Det utretter ikke mirakler, men det er en pustepause hvor jeg slipper å ta hensyn.
Så nå skal jeg snart sette meg i sofaen igjen, kanskje lese noe, kanskje jeg skal se på tv eller en film, kanskje ingen av delene. Kanskje jeg skal dusje og bruke opp alt varmvannet.
Det eneste jeg vet er at jeg koser meg akkurat nå. Og det skal jeg fortsette med helt til jeg har lyst til å gå og legge meg.

Alle illustrasjoner er hentet fra Bjørg Torhallsdottir.

Vennskap

Dyna ligger varmt og godt rundt morgenmyk hud, mens jeg vikler meg ut av ørepluggene til mp3 spilleren som er snurret rundt halsen min og løsner dovent den ene pluggen som sitter fast i tovete krøller. Jeg myser på klokka og ser at det langt på formiddag, og tenker at det ikke er så nøye ettersom det ble veldig sent i natt. Jeg legger dyna til side, drar på meg en pysj og setter føttene i tøflene og åpner døra ut til stua. Der er de begge to. Med trøtte morratryner og bustete hår, den ene er kanskje litt mer bustete enn den andre, men det skyldes hårlengden.
Vi sier et svakt "Hei" og vinker til hverandre. Det er ikke tiden for den største kommunikasjonen riktig enda. Vi subber litt forbi hverandre i pysjbukser alle tre og myser på hverandre i det skarpe lyset som flommer inn gjennom vinduene grunnet lav vintersol. Jeg kjenner en hånd som stryker meg over skulderen i forbifarten og vi smiler. Jeg ser på dem og tenker at disse to er blant de fineste menneskene i verden. Jeg tenker på alt vi snakket om i natt og alt vi ikke snakket om fordi det ikke trenger ord. Disse to fine menneskene som ser det jeg ikke ser, men som åpenbarer seg som logiske selvfølgeligheter når de sier bare to ord.

Gode venner er noe av det mest verdifulle et menneske kan ha i livet. Venner som du vet er der for deg uansett når og hva det måtte være. Venner som hadde gitt deg en nyre uten å blunke, venner som ikke fordømmer deg et sekund, venner som sier i fra når de er uenige, men som respekterer deg fullt ut allikevel. Venner som har igjen 200 kroner på konto, når du sier at du er blakk og de gir deg den ene hundrelappen som om det skulle være helt en naturlig ting å gjøre.
Slike venner gjør meg ydmyk og veldig glad. Slike venner er disse to vakre menneskene som jeg er så heldig at jeg kan kalle dem for mine bestiser. De hadde gått gjennom ild og vann, passert drager og sure kjerringer, myrer og evigheten for min del. Jeg hadde gjort det samme for dem.
Uten å blunke.

Sorry, Love.

Jeg var på vei inn på apoteket da en mann dobbelt så bred som meg kom stressende ut av døra og krasjet rett i meg med stor hastighet. Han kunne likesågodt ha ropt "gjør døren høy og porten vid, her kommer en med dårlig tid!", men det gjorde han altså ikke. Krasjet fikk meg til å sprette en halvmeter tilbake og jeg ble stående perpleks i en brøkdel av et sekund. Mannen stresset videre, sa ikke unnskyld eller noe og jeg gikk inn på apoteket med øynene litt mer på vakt denne gangen i tilfelle flere bulldosere var på vei ut. Slike hendelser som dette, irriterer meg. Det er mulig å si "sorry" eller lignende når du kommer borti noen slik.
Jeg derimot digger hvordan de oppførte seg i Edinburgh og London.
Overalt hørte jeg "Sorry, Love. Excuse me, miss. Here's your drink, Love. Ladies first. Where can I take you, Love?" (Den siste var fra drosjesjåførene.) Jeg merket hvor glad jeg ble for hver gang noen sa dette, om de skumpet så vidt borti meg, eller lot meg gå først gjennom døra. Og dette ble sagt og gjort av både menn og kvinner. Hvilken herlig folkeskikk!
Det startet allerede på toget fra flyplassen hvor en smilende konduktør spurte meg; "May I see your ticket, Love?" Og når han sa det samme til den gamle damen bak meg, smilte jeg bare enda mer.

Her er vi litt mer Ola Dunk, selv om det hender at folk er flinke til å si "unnskyld" hvis de skumper borti en. Vi sier derimot bare unnskyld. Vi sier ikke "unnskyld, kjære."
Jeg liker å bruke fine og gode ord på både kjente og ukjente. Jeg har ei venninne som har kalt meg "Kjære", helt siden vi ble kjent for mange år siden på Kiwi av alle steder og jeg synes det er så koselig. Jeg sier det til mange av mine venner, blant mange andre fine ord. Når det gjelder på nett, kan noen ha "reddet" en hel dag for meg ved å skrive "Fine deg, gode du, kjære deg" osv. Det er hyggelig og fint! Det viser både omsorg og nærhet og en slags samhørighet til tross for ukjenthet. Her på Berget er det ikke så lett å si slike ting til mannfolk flest. Jeg bruker ofte "Kjakan og Kjekken", det er liksom litt greit. Til homsevennene mine kan jeg fint si "Kjære", men det er også stuerent av mine heterofile venner nettopp fordi de er homser. Er "Kjære" her hjemme bare beregnet for to elskende? Jeg synes ikke det, selv om det veldig ofte blir brukt nettopp på den bedre halvdelen din. Den bedre halvdelen får jo mange av de dype og inderlige ordene og erklæringene. Det aller beste er uansett, ihvertfall for min del, når noen bruker navnet mitt, være seg kjæreste eller venner. Det er jo det mest personlige samme hvordan man vrir på det.

Nå lyder jo mange av disse ordene mye bedre på engelsk enn hva de gjør på norsk.
"Sweetie, Baby, Gorgeous, Beautiful" er ord jeg ofte bruker på mine venner.
Og jeg bruker dem gjerne på norsk også. Bestisen og jeg har helt spesielle klengenavn på hverandre som gjør vennskapet bare enda mer spesielt. De er våre.
I en diskusjon en gang, med et menneske som var veldig uenig med meg, sa at dette var en uting å drive med. Det var platt og falskt, fordi jeg kunne jo ikke vite om de jeg kalte "fine og vakre" egentlig var det når vi åpnet lokket på dem. -Og så? svarte jeg. -Hvis jeg kan gjøre noens dag bedre ved å si det da? Teller ikke det? Jeg fikk vel egentlig aldri noe fullgodt svar på det.
Og jeg respekterer helt og holdent de som synes det er en uting, selv om jeg ikke skjønner hvorfor. Jeg er dessuten en av disse ekle "klemmer'ne" som fint kan strø om meg med klemmer til både kjente og ukjente. De beste tingene er ofte de enkle og gratis tingene, og et smil og en klem er noe av det som ikke koster noe som helst.

Jeg har stadig slike Smile-Til-Ukjente-mennesker prosjekter gående. Jeg blir så glad hver gang jeg får ett oppriktig smil tilbake, jeg smiler søtt til de som blir brydd og jeg smiler enda bredere til de som ser enda mer bistre ut. For det er morsomt å se reaksjonen til mange; "Smilte hun til MEG?! Hvorfor?!" De kan bli så overrasket at handleposen går i gulvet eller at de går på ett annen menneske i vanvare. Jeg liker å snakke med de som står bak diskene på butikkene og si "Ha en fortsatt fin dag" når jeg går. Jeg har jobbet i butikk sjøl og det var så godt med de kundene som hadde noen ekstra smil og ord på lager, enn de som ikke så opp av lommeboka og røsket posen ut av hendene mine. For jeg tror seriøst på at et smil og noen koselige ord kan utrette mirakler. Eller om ikke annet være en gledelig overraskelse i ett ellers ofte kaldt samfunn.

Jeg-form er noe ordentlig tull!

Jeg tuslet mellom bokreolene og snuste inn luften som bare finnes hos bokhandlere.
Jeg tok opp en og annen bok, leste på baksiden og la de som virket interessante på minnet.
Ved det ene bokpodiet sto en ekspeditør og hjalp en kunde.
-Den har fått veldig god kritikk.
Det kunne nesten se ut som om kunden veide bokens innvendige tyngde i hendene, ansiktet var foldet i en skeptisk grimase bak brilleglassene. Hun snudde på den og leste på baksiden enda en gang, før hun åpnet den og bladde fort og skjødesløst fram og tilbake. Uvirkårlig.
-Ja, det er moren min som skal ha den, sa hun nesten mer til seg selv.
-Da er nok dette en fin gave. Romanen fenger de godt voksne også.
Ekspeditøren smilte vennlig.
Kunden ble bare mer og mer skeptisk.
-Bøker er så ufattelig dyrt. Jeg skjønner ikke at en liten firkant med tekst inni, skal koste flere hundrelapper. Det er de da vitterlig ikke verdt!

Ørene mine spisset seg og jeg fikk lyst til å gå bort å si at det faktisk var en form for kunst hun holdt i hendene. At det har sittet ett mennesket i ett ukjent antall timer og skrevet denne boka. Ett menneske som har drevet research, som har kladdet, som har sittet og revet seg i håret, som har sittet på gulvet med ett lass av ark liggende rundt seg på gulvet, mens helheten tilslutt kom som en selvfølgelig åpenbaring. Og dessuten, det er mange ledd bak en bok. Det er ikke forfatteren som sitter fornøyd for seg selv og sier at "Denne boka skal jeg ihvertfall ha 400 kroner stykket for." Jeg kjente meg med ett veldig provosert.

Kunden bladde fortsatt fort gjennom boka.
-Jeg liker ikke å lese bøker som er skrevet i jeg-form! Sammen med uttalelsen, klasket hun boka sammen og formelig kastet den fra seg på podiet.
Ekspeditøren tok pent opp boka og strøk den diskret over genserermet, for å fjerne fingermerker fra omslaget før boka ble lagt pent ned på stabelen der den hørte hjemme.
-Ja, vi er jo forskjellige, sa ekspeditøren. Men kanskje moren din liker å lese bøker i jeg-form?
-Nei, det tror jeg ikke. Det blir nok en vase i stedet.

Kunden gikk og ekspeditøren mumlet noe jeg ikke fikk med meg.
Jeg tuslet videre rundt i butikken og leste på bokryggene.

Til minne om Anne-Cath.

-Njaæ.. Han så på meg med ett skeptisk utrykk i de stålgrå øynene.
-Jeg tror jeg heller vil anbefale deg å skrive om en av de gamle store norske forfatterene.
-Hvorfor det? spurte jeg.
-Hvorfor må jeg tråle meg i gjennom x antall tørre bøker og annet materiale, jeg overhodet ikke har lyst til å skrive om?
Jeg kjente jeg ble litt provosert, samtidig som jeg ble enda mer standhaftig i beslutningen min.
-Hvor mange skal skrive om Knut Hamsun, Olav Duun og Sigbjørn Obstfelder?
Han medga at det var endel.
-Ja, nettopp. Så når jeg sier at jeg vil skrive særoppgave om Anne-Cath Vestly, så vil du helst at jeg ikke skal gjøre det?
-Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg tenker på hva du kan klare å få ut av det.
-Få ut av det?! Hun har jo en hel verden jeg kan ta av.
-Men hva med å finne med en problemstilling du kan drøfte på en ordentlig måte?
Jeg ser ikke helt for meg hva det skal bli og jeg sier jo dette til ditt eget beste.
Den avgjørende norskkarakteren din avhenger jo veldig av denne særoppgaven og jeg vil helst ikke se at du raser to karakterer ned fordi du vil skrive om en forfatter og hennes forfatterskap, som jeg ikke ser at du kan få til noe bra på.
-Ok, svarte jeg. Jeg hører hva du sier, men jeg er ikke enig. Jeg kommer til å skrive om Anne-Cath Vestly og hennes forfatterskap.
Norsklæreren min på videregående så litt misbilligende på meg, men ga meg klarsignalet.
-Det er din norskkarakter, sa han så, før jeg gikk ut av klasserommet.

Året var 1999 og jeg hadde satt meg på skolebenken igjen for å ta noen fag. Norsk var ett av de. Tre års videregående norskpensum på ett år. Jeg frydet meg over faget og fløy som en virvelvind mellom 1, 2 og 3 klasse og leverte stiler og oppgaver i ett tempo jeg normalt hadde blitt svett over. I tredje klasse skulle vi levere den store fryktede særoppgaven og jeg valgte å skrive om Anne-Cath Vestly. Jeg leste igjennom mange av min barndomsfavoritter og koste meg med å skrive om forfatterskapet hennes. Problemstillingen var enkel å velge;
"Mellommenneskelige relasjoner i forhold til tidsepoken de ble skrevet i."
Jeg tok for meg både storfamilien (Mormor og de åtte ungene), kjernefamilien (Lillebror og Knerten), de omvendte kjønnsrollene der far var hjemme (Aurora) og enslige foreldre (Guro). Jeg drøftet og drøftet, jeg skrev og skrev. Jeg synset og mente. Jeg leste mer og skrev enda mer.
Oppgaven tok form og jeg kjente meg så stolt og glad innvendig. Dette var om jeg så må si det selv, en dritbra oppgave, og jeg gledet meg til å levere den.
Innleveringsdatoen kom og jeg klasket fornøyd oppgaven min med ett stort smil, på kateteret til den strengeste norsklæreren noensinne. Han gikk for å være det. En fryktet sensor på norskeksamene, men en dyktig lærer. Det skal han ha, til tross for sin forkjærlighet til de store tunge gamle forfatterene. Han så opp meg, med ett fortsatt skeptisk utrykk i de fortsatt like stålgrå øynene. Ventetiden var lang og av og til angret jeg meg på at jeg hadde levert inn en oppgave han hadde frarådet meg å skrive. Men gjort var gjort. Jeg visste jeg hadde levert en god oppgave. Den dagen han tok oss inn èn etter en, for å gå igjennom oppgaven og gi oss karakteren, hadde jeg vondt i magen. Det er nervepirrende å være kjerringa mot strømmen noen ganger.

-Jeg vet ikke hva jeg skal si, begynte han.
Jeg kjente hjertet sank litt nedover, nærmere magesekken og jeg holdt pusten.
-Jeg må bare ta av meg hatten for deg og oppgaven din, sa han videre.
Du får en meget sterk 5+ (fem pluss) på denne oppgaven.
Jeg ropte rett ut og kastet meg rundt halsen på ham. Han ble forfjamset, men tok seg fort inn igjen og snakket videre om oppgaven og jeg hørte egentlig ikke ett ord av hva han sa. Det eneste jeg fortsatt hørte var; "Fem pluss, fem pluss, sterk fem pluss, fem pluss, meget sterk fem pluss!"
Standpunkt i faget ble 5 skriftlig og 6 muntlig.
Det er lite jeg er så stolt av som akkurat disse karakterene i norsk på videregående, året 1999.

Når jeg kom hjem satte jeg meg sporenstreks ned og skrev ett brev til Anne-Cath Vestly og jeg la ved både særoppgaven og den skriftelige tilbakemeldingen. Jeg bare måtte dele dette med hovedpersonen selv.
Noen få uker etter, lå det ett brev i postkassen min med ukjent håndskrift utenpå.
Inne i konvolutten lå det ett håndskrevet brev fra nettopp Anne-Cath.

"Kjære Sokken.
Nå har jeg endelig fått tid til å lese den fine oppgaven du hadde skrevet om bøkene mine.
Det var fint å lese, for selv om du hadde dine kilder, hevdet du så absolutt dine egne meninger og oppfatninger av hva du fant i bøkene.
Jeg lurer jo på om jeg selv noen gang kunne ha skrevet en slik særoppgave. Det tror jeg ikke og jeg er litt glad for at jeg ikke går på skolen nå og at slikt ville blitt forlangt av meg.
-Men det er jo sånn at mennesker er forskjellige, og jeg skjønner jo at det er bra at mange etterhvert har oppdaget barnelitteraturen. I begynnelsen var jeg ganske redd for de forangripende kritikerene. En er jo redd nok på forhånd når bøkene kommer ut, men så får det gå som det kan, og det jeg hele tiden tenkte var nok at jeg fikk skrive slik som jeg hadde lyst til.
Men jeg fikk mange kalde bøtter i hodet. Dette ble mye om meg. Lykke til med deg. Hils den lille og gi henne kortet jeg legger ved. (Som var en nydelig tegning av Knerten.)
Hilsen Anne-Cath Vestly.
P.S. Nå kommer jeg jo på en liten ting jeg vil du skal sette på i oppgaven din: Studioteateret arbeidet bare som en gruppe under krigen og hadde ikke sin presentasjonsforestilling før høsten 1945! "
-------

I dag når jeg sto opp kunne avisene fortelle meg at Anne-Cath Vestly var død.
Jeg kjente en sorg over at ett av de fineste menneskene i norsk litteraturhistorie er borte.
Hun turte der andre ikke turte. Og hun tok barn på alvor.

Takk, Anne-Cath.