søndag 25. november 2007

Så ung, så voksen.

Det rynkefrie nydelige unge ansiktet ser på meg med klare blå øyne.
Hun forteller om tankene sine og funderer på framtiden.
Hun er snart 15 år, på vei ut av barneårene og inn i den voksne verden.
Hva skal hun bli, hva vil hun gjøre?
Hun snakker med liv og lyst om mulighetene hun har foran seg.
Og jeg bare lytter på denne gode og levende stemmen, som smiler samtidig som den snakker, som har hele framtiden foran seg.
Med alt hva det innebærer av gleder og sorger.
Omsorgen hennes for andre er uselvisk og genuin. Hun har ett varmt og stort hjerte.
Hun overrasker meg faktisk litt med tankegangene sine. Hun har spennende og gode innfallsvinkler og klarer å se de ulike aspektene. Veier for og i mot.

Når ble hun så klok? Når ble hun så stor?
Den rasjonelle og logiske tankegangen hennes gjør meg stolt.
Hun er på vei til å stake ut sin egen vei her i livet. Hun skal erfare, lære og ikke minst være.
Jeg er egentlig ferdig med å oppdra henne, fant jeg ut i kveld. Hun har fornuften i behold, har tro på seg selv og ett hjerte de aller fleste bare kan drømme om.
Nå er jeg hennes trofaste støttespiller, som kommer til å støtte henne med hele meg og alt jeg har, i valgene hun kommer til å ta. Hun er ett flott individ. Ett fantastisk stort menneske.
Og jeg er så stolt av henne. Hun kommer til å klare seg helt fint.
For hun har troen på seg selv og pågangsmotet. Og jeg lærer mye av henne.

Kjære elskede jenta mi; Vær stolt av deg selv. Du har en nydelig sjel og godt hjerte.
Jeg elsker deg så inderlig høyt. Vær tro mot deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi deg.
Og denne låta er til deg, lille frøken:


-Raven Symone, True to your heart-

Fredags resymè.

I går når jeg sto opp for å reise på sykebesøk til bestemoren min, hadde jeg sovet kun 2 timer.
Jeg sjanglet inn i dusjen, for å i det hele tatt prøve å få opp øynene og komme litt til meg selv.
Hår verken orket eller klarte jeg å bruke noe særlig krefter på, så jeg lot alt være i det salige kaoset som håret mitt ofte er i. Søs skulle hente oss og vi skulle kjøre hennes bil til mamma i første omgang. Søs var bare 10 min forsinket for engangs skyld. Ikke dårlig.
Vi satte oss inn i den eldgamle hurken av en Toyota, datter'n bak, jeg foran, så dro vi. Jeg tenkte litt på alle vanndråpene på dashbordet, men nevnte dem ikke. Det er mye rart med gamle biler, mener jeg. Vel framme hos mamma, og når jeg gikk ut av bilen, så kjentes det underlig kaldt ut på bakenden min....Jeg var søkkbløt tvers igjennom.
-Hva faen er det her for noe?? Utbrøt jeg hissig til min akkurat da ikke så elskede lillesøster.
-Åh, er du bløt?!
-Ja, hva tror du??

Jeg stilte meg foran henne og snudde bakenden til, hvorpå søs og datter gikk i kne pga latteranfall, mens jeg var lettere hissig.

-Det regner inn i bilen, skjønner du. (Aha, derfor alle vanndråpene på dashbordet)
-Hva med å si fra, eller i det minste legge noe der?!
-Jeg tenkte ikke så langt.
Så mumlet jeg en hel masse stygge ord, for jeg hadde ikke tatt med meg ekstra bukse for å dra på dagstur.

Mamma fant fram en gammel kosebukse, som bare så ut som ett lite vandretelt istedet for ett stort vandretelt, som jeg kunne bruke på turen, mens min egen bukse ble hengt til tørk.
Nuvel....jeg følte meg ikke så veldig oppesen fra før, med nesten null søvn og hår til alle kanter, så en horribel kosebukse fra eller til, gjorde liksom ikke så mye.

Vi byttet bil, jeg satte meg bak rattet og vi startet på siste etappe opp til Østerdalen.
Nå hadde det da altså regnet dagen før og i løpet av natten hadde det vært kuldegrader og ergo frosset til alt det våte. Vi hadde tenkt å kjøre østsida opp til Rena, men jeg snudde etter 1 km. Speilblank is, ikke en eneste strøbil hadde vært på ferde der. Så da bar det til riksvei 3 da.
Phu, endelig ordentlig avgårde....Med mamma som hysterisk passasjer ved siden av meg, den yngre garde (les: 29 og 14) fnisende i baksetet.

-Har du tenkt til å kjøre helt oppi rumpa på'n, eller?!
-Neida.....Jeg har kontroll.
-Du er litt nærme nå, synes jeg.
-Er det du eller jeg som kjører?
-Jeg er bare redd da...

Bilturen foregikk stort sett i stillhet fra min side. Føret var ekkelt på 3'ern også. De salter ikke oppover Østerdalen. Og det hadde ikke vært noen strøbil der heller. Og det var griseglatt.

Like ved Opphus utbryter mamma; -Kjører de møkk nå?! En godt gjenkjennelig lukt spredte seg inn i bilen. -Nei, sier jeg....det kan da ikke skje?!
Vi grein på nesa over denne kumøkklukta.
Hysterisk latteranfall kom fra baksetet. Søs hadde sluppet ei bønne, og jeg tør ikke engang å tenke på hva hun hadde spist dagen før, for å produsere denne typen eim.
Den hang i lenge også.

Vel framme på lukket avd på sjukehjemmet satt bestemor litt dinglende på sengekanten, i stor sykehusskjorte og sokker, med dyna over bena. Hun hadde nettopp fått surstoff, og var litt bedre i pusten, men var ikke i så veldig god form. Hun har Alzheimer, men foreløpig vet hun hvem vi er, selv om hun roter litt i hvem er hvem av oss 3 yngre jentene.
Det var godt å se henne igjen, selv om det var vondt å se at hun er såpass dårlig.
Det er litt rart dette, synes jeg...men jeg har på følelsen av at det bor en liten rampejente i bestemor nå, etter at Alzheimeren har blitt mer framskreden. Denne gamle skrukkete og søte damen, har fått ett veldig rampete og levende blikk. Hun snakker litt rampete også.
For ikke så lenge siden, så stakk hun av fra sjukehjemmet, dro i sportsbutikken, kjøpte seg joggesko og opplyste ekspeditøren at nå skulle hun løpe fra alle sammen, for nå hadde hun skoa til det! *smiler*

Vi satt der og småsnakket, fikk plassert henne i en stol godt innpakket i dyna, og lurt i henne ett helt vaffelhjerte med sukker på, da trøtten virkelig kom og tok meg. Datter'n satt i senga hennes og jeg krøp oppi fotenden og la hodet mitt i fanget hennes, og mens datter'n strøk meg over det kråkereir'ete håret mitt så forsvant jeg fra den våkne verdnen i ca 15 deilige minutter.
Bestemor sa at jeg godt kunne få flytte inn sammen med henne, for det kunne jo hende jeg trengte det også? *ler* Jeg svarte at det var ett meget fristende tilbud, men at jenta mi ikke var helt klar for at jeg skulle flytte hjemmefra riktig enda.
-Nei, det er jo det og da, svarte bestemor...

Vi måtte jo oppom bestefaren min også, som er på en annen avd av sjukehjemmet. Han er klar i hodet, men klarer ikke å gå og ikke se. Han er heller ikke alltid like sympatisk.
Men vi var der og snakket en stund med ham. Søs og jeg begynte å bli like slitne og like fnisete. Mens vi sitter der, så sier hun; -Du er klar over at du ser ut som ett lykketroll på hue?
-Nei, men det overrasker meg ikke.

I gangen møtte vi på to eldre hvithårede damer. Den ene kjente jeg igjen fra min yngre dager og jeg spurte henne om hun visste hvem jeg var. Hun så undersøkende på meg før hun svarte at nei, det gjorde hun ikke. Jeg fortalte henne navnet mitt og da utbrøt hun; -Næmminj! Er det deg?! Je har ittje sittj deg sea du var såå lita, je!
Så viste hun med hånda hvor høy jeg hadde vært. Den andre damen hadde ikke sagt ett ord, men plutselig løftet hun hånda si og la den i håret mitt.
-Så fint hår du har!
-Tusen takk, det trengte jeg å høre akkurat i dag!
-Å ja....pass på det, mens du har det. Jeg hadde slik hår en gang i tida jeg også, før det ble slik.

Så tok hun hånda mi og førte den oppi det korte krøllete hvite håret sitt. Det var så mykt. Nesten som silke og det er ikke tull engang.

-Jeg synes at du har fint hår også, jeg da.
-Joda, svarte hun. Men det har vørte gammalt det og!
Så lo hun hjertlig. Jeg ble rørt langt inni meg. Denne ukjente eldre vakre damen ga meg det beste komplimentet jeg kunne fått på en real kråkereir's dag.
Og smilet hennes kommer jeg til å ta vare på.

Bilturen hjem foregikk i nesten samme stillhet som på vei opp, foruten at det nå var mørkt, og det var fortsatt ingen som hadde strødd, så det gikk sakte på riksvei 3. Mamma lukket øynene hver gang vi møtte ett vogntog, den yngre garde satt med hver sin mp3 spiller i ørene, den ene med hip hop, den andre med danseband. (for ordens skyld nevner jeg at det er IKKE datter'n som har danseband musikk på mp3'n sin) Og jeg lengtet bare hjem til sofaen min.

Vel fremme hos mamma, var det kjapt innom for å hente buksa mi som da hadde tørket, vi byttet bil igjen og jeg satte meg bak. Datter'n satte seg foran.
Jeg var så sliten, så sliten. Lite søvn, lang dag, og generelt i dårlig form fra før, gjorde sitt til at jeg bare lukket øynene og håpet de siste milene gikk fort.
Omsider var vi hjemme på Hamar igjen.
Jeg falt om på sofaen og det var datterens tur til å skifte bukse...

onsdag 21. november 2007

Datteren's store drøm

I går fikk jeg vite at en av de tingene som står høyest på go'jenta's ønskeliste, er å ha brytekamp med mamma'n sin iført sånne svære gummi suomobryter drakter...
*lettere sjokkert*
Nå er undertegnede ganske liten av vekst, så jeg ser for meg selv som en litt forvokst Bompibjørn i den allfiten der. Men det er greit; hvis det er det frøkna vil, så skal hun få lov til å prøve å få meg i bakken med full polstring. *gliser* Denne mamma'n har ett vannvittig konkurranseinstinkt, så vi får se, vi får se.... *humrer for meg selv*
Klart, hun har fordelen av å ha vokst over hodet på den lille mamma'n sin, som hun ynder å kalle meg, men jeg gir meg ikke uten kamp ihvertfall!
Hun vil også ha det filmet at vi bumper.... Jaja. Alt for lille store gullet.

Så folkens...Hvor er nærmeste lekesuomo her i distriktet? (Altså Hamar)
Eller må vi inn til Oslo?

Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger


Jeg starter denne bloggposten med ett bilde Anne har tatt av føttene mine, i en årstid hvor tjukksokkene ikke hadde førsterangen hele døgnet. Bare halve..
Måtte denne sesongen snart være over og vi igjen slanger oss i bikini på en varm veranda...

Jeg er søvnløs for tida allikevel, så da blogger jeg litt til.
Jeg har sms'et med Anne min før i dag og vi ble skjønt enige om en ting: Vi skal aksjonere!

Dermed er "Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger" dannet! -Nemlig.
Vi er luta leie av fingre og føtter som er iskalde og numne av kulde.
Kroppene våre liker rett og slett ikke denne tida her.

Greit nok at det er mye positivt man kan gjøre innendørs på denne tida av året,
som å drikke litervis med gløgg, kakao og te. Sitte under pelspledd og tenne tusen og ti stearinlys, spise gode brødblingser og andre koseting.
Meeeen......For å anskaffe disse kosetingene, må man nemlig utendørs. På med lagvis av klær, ofte så mange og så mye at du ser ut som Michelin-mannen stabbe avgårde med forsiktige skritt, fordi det er glatt der ute i den barske nordiske naturen. Sette seg inn i en iskald bil (fordi man ikke skjønner døyten av den timeren til motorvarmeren) og kjøre til en butikk som har alle godsakene.
Bilen er litt varmere på hjemveien, man stabber seg enda mer forsiktig på glattisen, for denne gangen har du jo bæreposer med varer i begge hender (og tro meg; de gir IKKE likevekt!), og når man omsider når utgangsdøra og tørr grunn helskinnet (med kun to halveis saltomortaler veivende med posebefengte hender), så hvisker man ett stille "Halleluja", mens man strever med å få nøkkelen opp av lomma med vottekledte hender. Banner litt for at det er trangt og vanskelig, men ikke på vilkår om de vottene skal av før man når varmen.

Dette er jo egentlig noe man skulle tro at man ble varm av, men den gang ei! Det funker nemlig ikke sånn. For denne Kalde Ekle Sesongen gjør deg nemlig bare forbannet og mer kald.

Vi er jo "ordentlige" mennesker også, så vi røyker da altså ute. Det er en vel så stor utfordring.
(Og kom ikke med noen såkalte gode og logiske forslag om at det hadde vært det beste å stumpe røyken! Dette er en av våre få laster. La oss få ha den og klaginga over kulda i fred.)
Så da står vi der da, mens tennene klaprer i munnen i en hastighet som disse leke-opptrekk-klapre-gebissene på føtter, bare kan gå å gjemme seg i flauhet over at de ikke klaprer kjapt nok. Hvis det kommer en kald sno med litt snø i, så er kroppene våre såpass paralysert av kulda at vi ikke klarer å snu oss unna, slik at vi blir stående å gispe etter luft lik ei gjedde på land. Hendene er allerede frosne, røyken har vi bare bendt fast i to fingre, og hånda blir holdt i en slik vinkel rett foran munnen, at vi bare kan vippe oss mot sigaretten.
På denne måten rører vi oss minst mulig, i all klapring og paralysering.

Vel inne i den stearinlys opptente stua, under pelspledd, med tjukksokker, tøfler, pulsvanter og varmeflaske innenfor rekkevidde...så fryser vi fortsatt. -Jepp, du leste riktig! Vi fryser.
Først når gradestokken i stua nærmer seg 30 varme og andre begynner å kaste klærne, får vi lunk i fingertuppene. Og skulle du finne på å si noe så dumt som at; "Det går ikke ann å fryse her nå!", mens du samtidig opplyser om hva gradestokken viser.....
Da drar vi opp en protestplakat vi har satt rett ved sofahjørnet og sier; "Talk to the hand!

Mistet og funnet

Noen ganger i livet kan man miste seg selv litt.
Både pga ytre og indre faktorer, tenker jeg.
Man vet hvem man er, hva man står for og er som oftest stødig i det.

Så har man disse gangene hvor dette rokkes ved..
Jeg har vært der delvis i en god stund nå. Jeg har undertrykket meg selv.
Jeg kan ikke legge skylda over på andre, for det er helt og holdent min egen feil.
Av og til kommer man opp i situasjoner man vil gjøre det beste ut av.
Rettere sagt; Man vil gjøre DET beste. Koste hva det koste vil.
Man gyver løs på oppgaven med liv og lyst. Så optimistisk, så glad for hver bittelille ting som viser at det kan være det går den rette veien. De små tingene som gjør at man holder ut.
For man vil vinne. Så går tiden, og det synker etterhvert inn at ingenting av det du gjør kommer til å hjelpe uansett. Den siste bekreftelsen får du når gjør noe i en setting du aldri ville ha gjort, hvis hele deg var fullt og helt tilstede. Rett og slett en real wake up call.

Den er forløsende. Rullegardina går opp, skuldrene rettes, blikket blir mer direkte og hele holdningen forandres. Nok er nok. Klumpen jeg har gått med innvending løste seg opp som en svær sky og jeg sto lettet tilbake. Verden falt ikke sammen.
Jeg kjente på sinne og glede. Sint for at jeg faktisk har gjort noe sånt mot meg selv.
Glad for at jeg endelig våknet. Nå gjelder mine premisser også.

Men jeg opplever en merkelig sinnstilstand. Jeg er glad og trist på samme tid.
Selvfølelsen har tross alt fått seg en knekk ved å drive på sånn som jeg har gjort, og selvom jeg nå har erkjent både det ene og andre, så skal det stables rett sammen igjen.
Uansett så har jeg begynt å "leve" igjen. Jeg er igjen med på livskarusellen og nyter det.
Jeg er glad i mennesker og fryder meg over hva disse gode fine skapningene kan tilføre meg av mer glede og visdom. Jeg er ett åpent menneske, jeg har venner i alle aldre, størrelser og fasonger av begge kjønn. Og jeg er så glad i dem.
Både de som har vært der for alltid og de som er nyere.
De er vennene mine! Og uten dem hadde jeg hatt ett fattig liv.

Så dermed fortsetter jeg å surre med på livskarusellen, tar ett bevisst valg ang det, stiller meg åpent til livet og være tro mot meg selv og egne overbevisninger.
Ergo; det er tid for å være å en "typisk" vannmann igjen. Jeg må være meg.
For jeg er faktisk mer enn bra nok.
Det nytter ikke å gå på akkord med seg selv over lengre tid, og de eneste det faktisk går utover er deg selv og de du har nærmest.
Å være tro mot seg selv er det viktigste man kan gjøre, for sitt eget vedkommende.
Det hjelper ikke en døyt hva andre sier, hvis du ikke kjenner det i magen selv.
Jeg har dette livet her, og det er opp til meg om jeg vil være liten eller stor.

Så jeg synger sammen med Bon Jovi; "It's my life". -Nemlig!


Post-post: Det ligger en vannvittig fin unplugged versjon av "It's my life" med Bon Jovi her.

onsdag 14. november 2007

Bølgelengde

"Jo eldre jeg blir
jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.
Det er som å møte landsmenn i det vilt fremmede
når du ikke har vært hjemme på mange år.

Det går ikke på ord,
det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling.
Plutselig å bli spunnet inn i en kokong av trygghet.

Og siden vikle seg ut av den.
En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall
etterlatt i silken.

Så flagrer den modig utover jorda."

-Kolbjørn Falkeid-

tirsdag 6. november 2007

...Smart...

-Begynn med begynnelsen, sa kongen alvorlig
-og fortsett til du kommer til slutten, så kan du stanse.

-Lewis Carroll: "Alice i eventyrland"

mandag 5. november 2007

Klare selv!

Grunnet ymse årsaker fikk jeg ingen til å hjelpe meg med å skifte til vinterdekk.
Jeg vet at jeg kunne levert bilen på en eller annen bensinstasjon, også hadde det blitt kjapt gjort for noen hundrelapper, men når man lever litt strengt ang prioriteringer, så var ikke det så aktuelt heller. Ergo, da gjør man det selv!

Jeg gikk ned i boden og fant dekkene, parkerte bilen rett foran blokka, fant jekken og satte i gang. -Allerede skjelven i arma etter å ha båret fire dekk..
Jeg var sint også, fordi det ene avslaget på hjelp, skjønte jeg seriøst ikke noe av, men det er ikke meningen at man skal forstå alt her i verden heller, så til helvete med det. Bekreftelser på at det faktisk ikke er noen vits i å spørre om hjelp, er greit det også.
Da vet man det ihvertfall.
Første mutteren gikk ganske greit, den andre gikk ikke så greit. Den 3 og 4 måtte jeg bruke all kroppstyngde og ergo hoppe på den skrugreia. De løsnet etterhvert...
Jeg skjønte vel i grunn fort at dette ikke var så veldig smart. Men jeg måtte jo ha vinterdekk på bilen. Det er 5 november og jeg synes det har luktet snø lenge.
I natt var det kuldegrader også.
Mens jeg bannet litt for meg selv, forbannet en kropp som ikke har krefter til sånne ting, og svettet over å nesten ikke få av hjulet etter at jeg har løsnet skruene, så kom det en mann gående.

"Hei du! Jeg så ut av vinduet og da så jeg ett menneske som strevde litt. Kan jeg få hjelpe deg?"
(Jeg er veldig glad for at han sa nettopp det; "Kan jeg få hjelpe deg?" Hadde han sagt noe sånt som at; "Det ser ut som om du trenger litt hjelp," hadde jeg høyst sannsynlig blitt sprettsint av det også, fordi jeg klarer da for faen selv, må vite!)

Men jeg så opp, begynte nesten å grine og svarte; "Hvis du vil det, så sier jeg bare tusen tusen takk.....", mens jeg fort så ned igjen og tørket vekk en forræderisk tåre som snek seg fram i øyet mitt.
Jeg samlet meg fort, og begynte en nesten sånn frenetisk talestrøm. En sånn typisk kvinn'sk greie, når man egentlig føler seg både brydd og glad.
Flauhet over å faktisk ikke klare selv, fortsatt sint fordi og på grunn av, glad for at det faktisk fortsatt finnes menn som vil hjelpe kvinner i nød, og rørt fordi noen faktisk ville hjelpe meg.
Nabo mannen var lugnheten selv, jekket opp bilen, skrudde muttere og snakket løst og fast om at det var kanskje greit å legge om dekk nå, og at det bare var koselig å være til hjelp.
Det finnes faktisk gode medmennesker! Og det er så godt å oppleve sånt.

Etter å ha klart det meste selv, er det pyton å bli den litt reduserte som faktisk trenger hjelp til sånne tunge ting. Hva som er tungt, kan være relativt, men jeg prøvde å ha i toning i håret mitt ved egen hjelp i går også. Takk og lov at det er toning, og at det går bort i løpet av noen få uker..
For jeg ser jo det at jeg ikke er så sterk i arma lenger, ja....
Jeg vet det, men må prøve allikevel...
Staheten tar overhånd og feier fornuften av banen. Også angrer jeg etterpå. Og tenker at neste gang...neste gang skal jeg få hjelp til det....Men hukommelse er merkelige greier. Jeg glemmer det igjen. Og det kan ha noe med det faktum at når jeg har bestemt meg for noe, skal det skje der og da. Ikke etterpå, ikke senere, eller i morra. Men NÅ!

Og mannen i blokka ved siden av skal få en blomst til jul!
Tusen takk!

lørdag 3. november 2007

Livsløgn eller sannhet?

Av og til snakkes det om livsløgner.
Vi mennesker kan være merkelige sånn. Noen ganger luller vi oss inn i en tilstand som blir til sannhet for oss selv. Om det er fordi den opprinnelige sannheten er for drøy å ta inn på en måte, eller om det er fordi vi VIL at det skal være slik, det er ikke så godt å si.
Andre ganger kan det være at vi allerede er så skakk kjørte i livene våre, at vi faktisk ikke helt vet hvordan vi skal leve, hadde det ikke vært for nettopp disse liksom-sannhetene våre.
Eller løgnene, om du vil.

Vi drømmer om sånn og slik, vi ser det foran oss i vårt indre og nyter synet av dette flotte vakre bildet av livet vårt slik vi ønsker det skal være. Og selv om virkeligheten er så langt fra dette glansbildet av en dagdrøm, som overhodet mulig, så trøster vi oss selv med at; "Vi har det jo bra da. Nytter jo ikke å klage, kommer jo ingen vei med det. Det er de som har det verre. Jeg trives bare sååå godt alene, jeg! Familien min er bare verdens beste. Kjæresten min slår meg ihvertfall ikke, osv osv."
Og noen ganger, når jeg ser nøye etter, så ser jeg dette sorgfulle glimtet i øyene deres, som forsvant like fort som det kom. Men jeg sier ikke at jeg så det. Jeg lar de bare få leve i sin egen livsløgn. Så fortsetter jeg å leve i min.

Løgnene og sannheten veves sammen på en måte, slik at det ikke lenger er mulig å skille de fra hverandre. Fastlåsthet, redsel, små glimt av himmelen og lykken, tilfredshet, aggresjon, forvirring...alle aspektene av livet. Delene man ikke vil forholde seg til, som man konstant bruker krefter på å skyve unna. De kjente tingene, som er trygge og håndterbare derimot, de er ok. De er ikke skumle på samme måte. Reaksjonsmønstrene våre, er faktisk noe av det vanskeligste ett menneske kan endre ved seg selv.
Å bli kjent med seg selv, er en livslang prosess. Du kan ikke si som 37 år gammel, at du kjenner deg selv fullt og helt. Du kan ikke si det når du er 25, og du kan faktisk ikke si det når du er 60 heller. Man tror jo selvfølgelig at man kjenner seg selv ut og inn. Og på mange måter gjør vi det jo også. Men vi glemmer det bittelille faktum at mens vi lever, så skjer det ting. Vi opplever noe vi aldri har opplevd før, vi møter et menneske som vi blir nysgjerrig på, men ikke helt tør å finne ut av, vi erfarer til stadighet ting vi aldri før har erfart. Og hvis man da "stopper" seg selv, så blir man gående der i sin egen sannhet..
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt eldre mennesker si at; "Slik er jeg!"
-Jaha, ja....end of discussion, på en måte.
De avvfeier enhver mulighet til å gi seg selv en sjanse til å finne ut mer om seg selv OG andre.
De akter ikke å se de andre nyansene, eller kjenne på de. For selv om de merker dem, så er mennesket faktisk ganske feigt. Og ergo trekker seg unna alt ukjent.
Familier gjør det, ektepar gjør det, søsken gjør det, kjærester gjør det..

Ett klassisk eksempel er jo faktisk kjærligheten. Alle vil ha den, men ingen tør.

Noen ganger er det vondt å oppleve disse løgnene på nært hold. Man hører så tydelig at det er nettopp det det er. Og selv om de til stadighet prøver å overbevise deg om at det er sånn og sånn, så kjenner du det i hele deg at dette ikke er riktig. Hvem har rett?
Den som serverer løgnen, eller deg selv som tror du hører noe annet enn det du hører?

Tør vi mennesker noen gang fullt og helt å gi slipp på oss selv?
Jeg tror egentlig ikke det. Samfunnet vårt har gjort oss mer egoistiske enn noengang.
Hvis du trenger noe eller noen, er du svak. Hvis du gir av deg selv, heves øyenbrynene og tanken om hva som kreves tilbake kommer som ett lyn inn i hodet ditt. Hvis du tar plass, er du egoistisk. Er du egiostisk, er du slem. Og snakker du om følelser, så er du bare ett typisk stykke komplisert kvinnemenneske, som bryr seg med alt mulig og ikke kan ta ting for hva de er.
Mennesket er selvdestruktivt. Det tør jeg påstå.
Og jeg skal ærlig si at jeg føyer meg inn i rekken.
Man trenger ikke bedrive selvskading, ha spiseforstyrrelser etc, for å være det.

Kanskje krever vi for mye? Vi er på grensen til perfeksjonisme alle som en. Er det ikke perfekt, skal vi ikke ha det. Om det er bilen, jobben, båten, kjæresten, huset eller oldemora.
Dette handler vel igjen om dette vakre bildet vi har dannet i hodet. Det er det vi har sett for oss, ergo er det dèt vi skal ha. Intet mindre enn det er bra nok. Derfor tar vi med oss livsløgnen vår videre, trøster oss så godt vi kan med det som finnes rundt oss, mens vi venter på dette vakre og perfekte. Og resten av livet går fra oss..Med alle de mulighetene vi ikke så på som bra nok.

Lothiane skrev ett flott innlegg, som jeg gjerne vil linke til; Livet må leves-Her og nå.

Og jeg legger ved en låt som er en av mine favoritter for tiden, den er akkurat passe melankolsk og for meg sier den mye om mye.
Ladies and Gentlemen, may I introduce; One Republic feat. Timbaland; Apologize.