Stille natt.

Noen ganger sitter ord litt lenger inne enn hva de gjør til vanlig.
Da er det godt å ha p(a)usebilder.

Oppsummering fra årets sommer.

Jeg ventet lenge på sommeren. Omsider kom den, den lot vente på seg i år også. (Eller er det bare jeg som ikke får nok av sol og varme, og er en tanke utålmodig....?)

Ett av de absolutte høydepunktene fra London. London Eye er å anbefale, så sant du ikke har høydeskrekk. Vi hadde en flott tur, med mange opplevelser.

Mor og datter i ett digert "egg", 135 meter over verdens metropolen.

Sommerløftet mitt; Sorgenfri! Her er'n! (Bildet av Graham Norton er tatt rett etter at jeg skumpet borti en høy mann, som jeg sa høflig "Oh, I'm sorry!" til, men Samuel L. Jackson svarte meg ikke...Hrmf..)

Sommerens "stusseligste"; "Get the fuck out of here, I dont't ever want to see you again! I fuckin' hate you, do you hear me?! Aaaargh....!!!" Ordene ble skreket ut av en dame og ble understreket av en dør som slamret hardt igjen, mens mannen sto slukøret igjen ved kjøkkenbenken..
(Observert/ikke-unngå-å-få-med-seg fra hotellvinduet i London.)

Sommerens kuleste hårsveis og peneste øyevipper.
(Kamelen kan du hilse på i Amadeusparken.)

Dette er verdens nydeligste sted! Her har jeg tilbrakt mange dager og netter opp igjennom og her er er det godt å være. Dette er fullstendig rekreasjon. Til tross for horder av mygg, knott og fjellsokk.

Det finnes ikke noe bedre vann enn dette. *opplyser*



Sommerens råeste! Jeg hadde ønsket meg de lenge, og jeg fikk de i sommergave.
Jeg simpelthen elsker de!!

Sommerens morsomste! Høstens "must have" når den kommer på dvd.

Sommerens varmeste. Ihvertfall så langt vi kunne registrere der vi oppholdt oss.

Nydelig sommermat. Reker er ett must og disse var heaven-made!

Jeg elsker sol og sommer! Jeg har kost meg så til de grader, sommeren er dessverre altfor kort her på nordkalotten, men det har jeg vel sagt noe om før..
Pc'n har vært så og si totalt fraværende, det har bare vært kos og hygge med mine kjære.
Det har vært en veldig god sommer, og jeg håper det fortsatt kan komme noen varme dager.

Kjære Besse

Vi hadde urnenedsettelsen din i dag.
Så du det?

Jeg fikk urnen med asken din i armene, den var så lett.
Enda den rommet så mye..
Jeg senket deg ned i bakken med det svarte silkebåndet, som var festet til en liten hempe øverst på urnen. Jeg klarte å gjøre det rolig og forsiktig, selv om tårene mine nesten blindet meg.

Ditt siste hvilested.
Liker du det?

Natursteinen var fin. Småfuglene var blitt satt fast på den lille "hyllen" på steinen.
Lykta ble også veldig fin.
Veldig enkelt, men allikevel veldig pent.
Jeg tror du ville ha likt den. Jeg tror virkelig det.

Det er 5 mnd siden du døde. Jeg tenker ofte på deg.
Det er snart sommer. Hadde du vært her nå, hadde vi dratt på torget og kjøpt rosa hengepetunia. De var de peneste, sa du. For de så ut som ordentlige blomster.
Jeg la ned to hvite roser til deg i dag, jeg vet du likte dem også.

Vi fikk aldri tatt den siste shoppingturen, du og jeg.
Du skulle til Hamar for å kjøpe nye sko. Ikke fordi du ikke hadde sko, men kulene på føttene dine var vonde og ingen av skoene dine satt godt på.
Også hadde vi kjøpt blomster, mange fargerike blomster.
Etter at vi hadde gjort det vi skulle, hadde vi stoppet på gatekjøkkenet og kjøpt pølse med pommes frites. Du likte det.

Jeg synes ikke det er lenge siden du sto klar ved vaffeljernet i storefri, når jeg kom heseblesende opp bakken for å rekke noen av dine verdens beste vaffelplater, før jeg løp ned på skolen igjen.
Jeg synes ikke det er lenge siden du og jeg tok nattoget til Stavanger for å besøke Onkel.
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg kjørte deg på bussterminalen og fulgte deg inn på bussen, slik at du kom deg vel hjem til dalen igjen.

Du var godheten selv du, Besse. Vi var ikke alltid enige du og jeg, men vi likte hverandre og respekterte hverandre allikevel. Du har alltid stilt opp for meg.
Når jeg måtte på sjukehuset flere ganger midt på natten, syklet du ned til meg for å passe på oldebarnet ditt. Det var med den største selvfølgelighet for deg at du gjorde dette.
Du var tryggheten selv og jeg kunne alltid stole på deg.

Livet ditt har ikke bare vært enkelt, men aldri har du klaget.
Du har stått på som en maur for alle andre i alle år.
Den siste tiden var det vi som endelig fikk lov til å stille opp for deg.
Allikevel føler jeg ikke at jeg gjorde nok.
Gjorde jeg det?

En dag tar alt slutt, en epoke er over. Kun minnene er igjen.
Jeg savner deg, Besse.

Mor og datter

Jeg har fått lov av datter'n til å legge ut ett par bilder fra konfirmasjonshelga.

Det første bildet er tatt like etter at hun hadde åpnet London turen jeg ga henne i presang.
Tårene spratt både her og der, og det var godt å se hvor glad og overrasket hun ble, og ikke minst slippe å være redd for at hun skulle finne ut av den store hemmeligheten jeg har båret på i evigheter.
(Det har vært vanskelig til tider, skal jeg si dere!)
Vi gleder oss enormt begge to.


Bildet nr 2 er tatt i Hamardomen dagen derpå.
Vi var dønn slitne alle sammen, det var bikkjekaldt, men det var en fin tur med gode venner og paparazzi fotografer. -glis-
Og jeg har verdens beste unge. Bare sånn at dere vet det.

Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger

Jeg starter denne bloggposten med ett bilde Anne har tatt av føttene mine, i en årstid hvor tjukksokkene ikke hadde førsterangen hele døgnet. Bare halve..
Måtte denne sesongen snart være over og vi igjen slanger oss i bikini på en varm veranda...

Jeg er søvnløs for tida allikevel, så da blogger jeg litt til.
Jeg har sms'et med Anne min før i dag og vi ble skjønt enige om en ting: Vi skal aksjonere!

Dermed er "Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger" dannet! -Nemlig.
Vi er luta leie av fingre og føtter som er iskalde og numne av kulde.
Kroppene våre liker rett og slett ikke denne tida her.

Greit nok at det er mye positivt man kan gjøre innendørs på denne tida av året,
som å drikke litervis med gløgg, kakao og te. Sitte under pelspledd og tenne tusen og ti stearinlys, spise gode brødblingser og andre koseting.
Meeeen......For å anskaffe disse kosetingene, må man nemlig utendørs. På med lagvis av klær, ofte så mange og så mye at du ser ut som Michelin-mannen stabbe avgårde med forsiktige skritt, fordi det er glatt der ute i den barske nordiske naturen. Sette seg inn i en iskald bil (fordi man ikke skjønner døyten av den timeren til motorvarmeren) og kjøre til en butikk som har alle godsakene.
Bilen er litt varmere på hjemveien, man stabber seg enda mer forsiktig på glattisen, for denne gangen har du jo bæreposer med varer i begge hender (og tro meg; de gir IKKE likevekt!), og når man omsider når utgangsdøra og tørr grunn helskinnet (med kun to halveis saltomortaler veivende med posebefengte hender), så hvisker man ett stille "Halleluja", mens man strever med å få nøkkelen opp av lomma med vottekledte hender. Banner litt for at det er trangt og vanskelig, men ikke på vilkår om de vottene skal av før man når varmen.

Dette er jo egentlig noe man skulle tro at man ble varm av, men den gang ei! Det funker nemlig ikke sånn. For denne Kalde Ekle Sesongen gjør deg nemlig bare forbannet og mer kald.

Vi er jo "ordentlige" mennesker også, så vi røyker da altså ute. Det er en vel så stor utfordring.
(Og kom ikke med noen såkalte gode og logiske forslag om at det hadde vært det beste å stumpe røyken! Dette er en av våre få laster. La oss få ha den og klaginga over kulda i fred.)
Så da står vi der da, mens tennene klaprer i munnen i en hastighet som disse leke-opptrekk-klapre-gebissene på føtter, bare kan gå å gjemme seg i flauhet over at de ikke klaprer kjapt nok. Hvis det kommer en kald sno med litt snø i, så er kroppene våre såpass paralysert av kulda at vi ikke klarer å snu oss unna, slik at vi blir stående å gispe etter luft lik ei gjedde på land. Hendene er allerede frosne, røyken har vi bare bendt fast i to fingre, og hånda blir holdt i en slik vinkel rett foran munnen, at vi bare kan vippe oss mot sigaretten.
På denne måten rører vi oss minst mulig, i all klapring og paralysering.

Vel inne i den stearinlys opptente stua, under pelspledd, med tjukksokker, tøfler, pulsvanter og varmeflaske innenfor rekkevidde...så fryser vi fortsatt. -Jepp, du leste riktig! Vi fryser.
Først når gradestokken i stua nærmer seg 30 varme og andre begynner å kaste klærne, får vi lunk i fingertuppene. Og skulle du finne på å si noe så dumt som at; "Det går ikke ann å fryse her nå!", mens du samtidig opplyser om hva gradestokken viser.....
Da drar vi opp en protestplakat vi har satt rett ved sofahjørnet og sier; "Talk to the hand!

Selvskryt

Jeg er stolt av bildet og fotografen er bestisen.Og i natt driter jeg i janteloven.
Jeg er fornøyd med meg selv.
Både innvendig og utvendig.