onsdag 28. mai 2008

mandag 26. mai 2008

Kjære Besse


Vi hadde urnenedsettelsen din i dag.
Så du det?

Jeg fikk urnen med asken din i armene, den var så lett.
Enda den rommet så mye..
Jeg senket deg ned i bakken med det svarte silkebåndet, som var festet til en liten hempe øverst på urnen. Jeg klarte å gjøre det rolig og forsiktig, selv om tårene mine nesten blindet meg.

Ditt siste hvilested.
Liker du det?

Natursteinen var fin. Småfuglene var blitt satt fast på den lille "hyllen" på steinen.
Lykta ble også veldig fin.
Veldig enkelt, men allikevel veldig pent.
Jeg tror du ville ha likt den. Jeg tror virkelig det.

Det er 5 mnd siden du døde. Jeg tenker ofte på deg.
Det er snart sommer. Hadde du vært her nå, hadde vi dratt på torget og kjøpt rosa hengepetunia. De var de peneste, sa du. For de så ut som ordentlige blomster.
Jeg la ned to hvite roser til deg i dag, jeg vet du likte dem også.

Vi fikk aldri tatt den siste shoppingturen, du og jeg.
Du skulle til Hamar for å kjøpe nye sko. Ikke fordi du ikke hadde sko, men kulene på føttene dine var vonde og ingen av skoene dine satt godt på.
Også hadde vi kjøpt blomster, mange fargerike blomster.
Etter at vi hadde gjort det vi skulle, hadde vi stoppet på gatekjøkkenet og kjøpt pølse med pommes frites. Du likte det.

Jeg synes ikke det er lenge siden du sto klar ved vaffeljernet i storefri, når jeg kom heseblesende opp bakken for å rekke noen av dine verdens beste vaffelplater, før jeg løp ned på skolen igjen.
Jeg synes ikke det er lenge siden du og jeg tok nattoget til Stavanger for å besøke Onkel.
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg kjørte deg på bussterminalen og fulgte deg inn på bussen, slik at du kom deg vel hjem til dalen igjen.

Du var godheten selv du, Besse. Vi var ikke alltid enige du og jeg, men vi likte hverandre og respekterte hverandre allikevel. Du har alltid stilt opp for meg.
Når jeg måtte på sjukehuset flere ganger midt på natten, syklet du ned til meg for å passe på oldebarnet ditt. Det var med den største selvfølgelighet for deg at du gjorde dette.
Du var tryggheten selv og jeg kunne alltid stole på deg.

Livet ditt har ikke bare vært enkelt, men aldri har du klaget.
Du har stått på som en maur for alle andre i alle år.
Den siste tiden var det vi som endelig fikk lov til å stille opp for deg.
Allikevel føler jeg ikke at jeg gjorde nok.
Gjorde jeg det?

En dag tar alt slutt, en epoke er over. Kun minnene er igjen.
Jeg savner deg, Besse.

fredag 23. mai 2008

Åh, som jeg kjenner meg igjen...

Mor og datter


Jeg har fått lov av datter'n til å legge ut ett par bilder fra konfirmasjonshelga.

Det første bildet er tatt like etter at hun hadde åpnet London turen jeg ga henne i presang.
Tårene spratt både her og der, og det var godt å se hvor glad og overrasket hun ble, og ikke minst slippe å være redd for at hun skulle finne ut av den store hemmeligheten jeg har båret på i evigheter.
(Det har vært vanskelig til tider, skal jeg si dere!)
Vi gleder oss enormt begge to.


Bildet nr 2 er tatt i Hamardomen dagen derpå.
Vi var dønn slitne alle sammen, det var bikkjekaldt, men det var en fin tur med gode venner og paparazzi fotografer. -glis-
Og jeg har verdens beste unge. Bare sånn at dere vet det.

torsdag 22. mai 2008

Predikanten og tolken.

Jeg har ryddet i papirer i dag, og der lå denne som jeg husker jeg lo godt av en gang for lenge lenge siden. Jeg lo litt nå også.

En besøkende predikant fra USA står på talerstolen på scenen og en noe uerfaren og nervøs tolk står ved siden av ham:

P: My dear friends.
T: Mine dyre venner.

P: Welcome to this honourable house.
T: Velkommen til dette horrible hus.

P: It is a delight to see so many followers here tonight.
T: Det er leit å se så mange fra Follo her i kveld.

P: I have come here tonight to give you a message.
T: Jeg er kommet hit i kveld for å gi dere en massasje.

P: A message that will make you feel warm and calm inside.
T: En massasje som vil få dere til å føle dere varme og kvalme inni dere.

P: I want you to hold hands and feel His sweet love lift you up
T: Jeg vil at dere skal holde hender og føle svetten løfte dere opp.

P: Praise be, Praise be.
T: Frisbee. Frisbee.

P: Tonight I want to tell you about a mans call to life.
T: I kveld vil jeg fortelle dere om en mann kalt Leif.

P: He was born in a wooden stable.
T: Han var født i en vedstabel.

P: His father was a carpenter.
T: Hans far var en billakkerer.

P: As a boy he liked to watch his mother in the kitchen.
T: Som gutt likte han å vaske moren sin i kjøkkenet.

P: He played ball with his friends by the little stream.
T: Han spilte fotball med vennene sine i Lillestrøm.

P: Finally a man, he went out in the world to explore there.
T: Til slutt som mann, gikk han ut i verden for å eksplodere.

P: Who was this important man?
T: Hvem var denne impotente mannen?

P: Who went in the desert for 40 days?
T: Som ventet på dessert i 40 dager?

P: Who gave us the sun and the moon, the burning wind and sent the rain to us?
T: Som ga oss solen og månen og brennevin og sendte regningen til oss?

P: He helped the fishermen when they caught the fish.
T: Han hjalp fiskerne når de ble kåte av fisk.

P: He loved everyone.
T: Han elsket med alle.

P: And Moses followed him.
T: Og musene fulgte ham.

P: Into the vallies.
T: Inn i Valdres.

P: And we too must follow him.
T: Og vi to må følge ham.

P: We must give other the message.
T: Vi må gi andre en massasje.

P: But we must have money, cash to help us.
T: Men vi må ha Johnny Cash til å hjelpe oss.

P: I will send around this collection plate.
T: Jeg vil sende rundt min platekolleksjon.

P: So please give us all your money that you can afford.
T: Så vennligst gi oss alle deres penger til en ny Ford.

P: And may God bless you all.
T: Og må Gud blåse i dere alle.

onsdag 21. mai 2008

onsdag 14. mai 2008

Litt sånn halv romantisk, bare.

Jeg ser på meg selv som ei ganske robust og praktisk jente.
Ei som ikke er så glad i fiks-fakseri og rundt-grøten opplegg.
Jeg hæler ikke klissete kjærlighetsdikt eller valpeaktig tilbedelse.
Men.....det kommer ett lite men;

Jeg er teeny weeny bittebittebittelittegrann romantisk.
Ikke sånn ekkelt romantisk, bare så det er sagt!
Men litt sånn levende-lys-god-stemning-småflirete-gode ord-og nærhet aktig....
Eller hvordan jeg nå skal forklare det..

Dere vet...Litt sånn god og varm i kroppen etter ett par glass rødvin, med en sånn herlig samtale som man kjenner gjør godt langt ned i tærne og du knapt klarer å holde fingra unna din fantastiske kjæreste. Kyssene er ømmere, berøringene enda mer sitrende og øynene glitrer over hva de har ved sin side, enn hva "normalen" er i den vanlige hverdagen, når en liten kjapp en på ett egnet sted er det man rekker og barn, tv og slitenheten er litt mer framtreden.
Hverdags romantikken er aldeles ikke å forakte, det er ikke det jeg sier fordi den er jo faktisk den aller viktigste, men når alt legges litt mer til rette for å sette hverandre i høysetet... Den romantikken man ikke har hele tiden, og som man ikke skal ha hele tiden heller, for da blir jo det normalen og det blir man bare sliten av.
Da blir ikke de spesielle stundene spesielle lenger, mener jeg.
Men altså litt sånn deilig sommerkjole feeling...

Grunnen til at jeg begynte å fable sånne romantiske tanker i kveld er denne;



Som skapt for romantikk, ikke sant?
Se for dere denne ute en lun sommerkveld, med mange kubbelys sånn rundt omkring, du har din høyt elskede kjæreste ved siden av deg og solingen før på dagen gjør at du ser herlig sexy og brun ut i den dunkle belysningen. Det kiler forventningsfullt i magen, og stemningen er til å ta og føle på. Du kjenner det i hele deg, i hver fiber og celle at du virkelig elsker dette mennesket som sitter ved siden av deg og du tror ikke at du kan bli lykkeligere. Sensualiteten bare strømmer og det eneste du vil, er å gi og gi og gi. Ok..du vil få litt også. Men dette er en sånn kveld dere kjenner at alt, absolutt alt er på nett.
Sukk, sukk, sukk.....


Nå har det slik, at denne lekre ute sengen/sofaen som heter Nirvana (flott navn, ikke sant?) bare koster 30 000, og det er langt utenfor min rekkevidde når det kommer til hagemøbler.
Drømme derimot; Det er gratis. Romantikken er også gratis. Den koster bare tid og krefter,
og kan fint gjøres uten Nirvana til 30 000 blanke.

Men bildet inni hodet mitt var veldig fint og hyggelig.
Jeg kunne hatt det fint i den helt på egenhånd med en god bok og en tekopp også.

Ett blokkliv

I 16 leiligheter, fordelt på 4 etasjer lever det en brokete forsamling med mennesker.
I en av leilighetene lever en ung mann på 23 sitt liv alene de få timene han er hjemme fra jobb.
Han hører Herr Grinebiter være på do veldig ofte, og hvis han åpner døren ut til trappeoppgangen pga den vonde lukta, kommer Herr Grinebiter på rappen og lukker den,
fordi den døra skal nemlig være igjen!
Han må også være veldig stille og for guds skyld ikke ha besøk av venner som ler, ellers får han konstante klager fra Fru Vemmelig i 2 etg.
Fru Vemmelig legger seg borti det aller meste. Hun skal ha det på sin måte og hun hvisker og tisker om hvem som har sluttet å hilse på henne.
Hun får sin 89 år gamle nabo, Fru Sprek-For-Alderen til å handle for seg, og selv om Fru Sprek-For-Alderen ikke liker Fru Vemmelig, så gjør hun det allikevel og tar sykkelen fatt.
Fru Vemmelig følger med i kikkehullet sitt om Fru Sprek-For-Alderen går bort til Fru Koselig, så Fru Sprek-For-Alderen ringer til Fru Koselig istedet. Fru Sprek-For-Alderen får nemlig ikke lov til å ha kontakt med sin vegg-i-vegg nabo, av Fru Vemmelig. For Fru Vemmelig liker ikke Fru Koselig, fordi hun sydde gardinene som henger i trappeoppgangene. At Fru Koselig kunne bestemme fargen på gardinene, ble for mye for Fru Vemmlig. Hvorfor fikk ikke Fru Vemmelig lov til å bestemme??
Hun hadde tross alt bodd her lenger.

Fru Skrike Fisesen er ikke her lenger. Ingen er lenger forstyrret av skrikingen, fisingen og rapingen hennes. Hun kommer nok ikke hjem igjen heller. Verandaen er merkelig tom. Ingen små paraplyer med ører brukt som parasoller står framme. Ei heller ingen store plastdyr.
Ikke engang bilteppet hennes ligger der. Kanskje alt sammen ble med på Hjemmet?

I den roligste etasjen bor bl.a Herr og Fru Genuint Hyggelige. De er blitt gamle og skrøpelige begge to nå, han har fylt 92, hun 88. De er like forelsket i hverandre nå som da de var unge. De er veldig avhengig av hverandre og trives best sammen. Det er tungt for den ene når den andre er borte og omvendt. Men som Fru Genuint Hyggelig sier;
"En får væra glad så lenge en er klar i hue!"

I samme gangen bor den litt merkelig Fru Lue. Hun bruker alltid lue og er alltid blid selv om hun er litt sky og hun kjøper alltid store kvanta med dopapir, som hennes søster i blokka ved siden av, kjører hjem for henne.
Rett ovenfor henne bor gamle Fru Smilende Utflytta Trønder. Hun gjør ikke så stort vesen ut av seg i grunn. Men hun spanderte på seg persienner da de nye blokkene kom opp rett bak vinduene hennes!

På toppen bor 77 år gamle Fru Likandes. Hun holder trappeoppgangene våre rene og fine.
Hun liker også sol og musikk, og har bedt meg om å si fra hvis hun spiller for høyt.
Ved siden av henne bor Herr Glad-I-Sol. Han sitter på verandaen sin og slikker sol så fort den titter fram. Selv titter han på de andre som soler seg, mellom plankene og tror at ingen ser ham.
Men brun, det er han!

Fru Vemmlig har en sønn. Han bor også på toppen. Han sniker i trappa som ett forskremt dyr og får middag hos sin mor hver dag, som han henter i en Tupperware boks.
Fru Vemmelig vasker visstnok skjortene hans enda.
Hun burde kanskje vaske han også, for han er ikke alltid like heldig med odøren.
Rett ovenfor sønnen av Fru Vemmelig bor en enslig kar som har pusset opp helt siden han kom.
Nå er han nok ferdig ettersom det har blitt stille. Men hva han heter, det vet ennå ingen.

I 1 etg har det nettopp flyttet inn en ny dame. "Hun er ung", kunne Fru Genuint Hyggelig fortelle meg. Fru Ung viste seg og være i slutten av 40 årene og veldig koselig.
Hun spurte forsiktig på parkeringsplassen ang Fru Vemmelig; "Er hun helt som hun skal....?"

Her lever vi side om side, trives godt på våre små tuer og snakkes når vi møtes i trappa eller utenfor døren. De fleste absolutt koselig. Alle unntatt Fru Vemmelig.
Vi kjenner alle en Fru Vemmlig...

mandag 12. mai 2008

Spøkelsesbyen

Vi nærmer oss stedsskiltet på den lille byen som gir oss kuldegysninger, bare vi hører navnet på den. 12 km igjen. Vi passerer små plasser, bygninger, veier som er kjente for oss begge.
Så passerer vi det blå skiltet. Vi er der. Umerkelig holder vi pusten noen sekunder begge to.
Ser på hverandre og sier at vi er glade for at vi ikke bor her lenger.
Vi kommenterer endringene i gatebildet. Det har kommet en rundkjøring der, og ett nytt kjøpesenter der. Vi klarer ikke å se noe pent her. Øynene våre, sinnet vårt er gjennomsyret av negativitet ang dette stedet. Ingenting kan noengang bli pent og koselig her.
Sentrum er stygt, rotete og uoversiktlig. -At folk i det hele tatt orker å bo her?!

Vi kjører opp langs den gata som skolen ligger i. Det er mange fartsdumper her, så jeg må kjøre sakte. Der er det gule huset. Verandadøra står åpen, men det sitter ingen ute.
Jeg tror vi er glade for det.

Vi kjører litt rundt, forbi de stedene som er altfor kjente, men ikke så altfor kjære for oss.
Vi sier ikke så mye akkurat nå. Begge ser. Begge faller litt tilbake i fortiden.
Vi bare veksler blikk av og til. Vi trenger ikke å fortelle hverandre hva den andre tenker.
Vi vet begge to.

Vi kjører videre. Den lille byen ligger snart bak oss.
Vi ler, vi snakker og vi ser oss ikke tilbake.
Vi hører ikke hjemme i fortiden. Den ligger bak oss. Vi kjører hjemover igjen.
Der ligger framtiden vår og venter på oss.