fredag 27. februar 2009

Tallproblematikk

Det er noe merkelig ved å få epikriser i posten. Et menneske som har tatt noen tester og snakket med meg et par ganger, skriver flere tettskrevne sider om resultatene, hva jeg sliter med og hva jeg er god til. Det er rart å se beskrivelser om seg selv fra ett ukjent menneske, spesielt når noen er så treffende at det føles godt. For det er faktisk det det gjør.
Jeg har altså fått svar fra testene på Nevropsykologisk, som jeg skrev om HER.
Jeg har Dyskalkuli så det holder. Nå kan ingen lenger si at jeg har bestemt meg for at matte er vanskelig, slik lærerne på barne- og ungdomsskolen prentet inn i hue på meg når de satt der med meg og mattebøkene opptil fem timer ekstra i uka etter skoletid. Jeg hatet det.
Nevropsykologen spurte meg om jeg hadde følt meg eller føler meg dum.
-Nei, svarte jeg. For jeg fikk til alt annet, så da kunne jeg jo ikke være dum. Jeg ble mer sint, fordi jeg ikke skjønte, når de sa jeg burde skjønne. At jeg måtte jobbe mer og hardere og skrev konstant til hver termin i vurderings- og karakterboka at "Solskygge må jobbe mer med matematikken." Jeg ble ved enkelte tilfeller så sint at jeg hivde mattebøkene vegg i mellom og ble sendt på rektorens kontor. Standardomkvedet var; "Du som er så flink og kjapp i hue, må bare legge vekk de sperrene du har på tall!" Også så de på meg med en oppgitt mine med foldede hender på skrivepulten. Jeg kunne kanskje fort følt meg dum, og jeg gjorde det nok av og til også, men resten av karakterene viste jo at jeg ikke kunne være helt bak mål.
Nevropsykologen syntes det var trist at jeg måtte vente så mange år på å få tallproblematikken kartlagt, men jeg er glad allikevel. Bedre sent enn aldri.

Nå er Dyskalkuli mer opplyst om enn når jeg gikk på skolen. Og jeg håper de fortsetter å være opplyste om det og tilrettelegger for hver enkelt elev. Jeg satte meg aldri på skolebenken på allmennfag, nettopp fordi jeg måtte ha matte. Alle utdannelser jeg siklet på og fortsatt sikler på, krever matte. Jeg har lært meg teknikker for å klare dagliglivets matte og regnskap, jeg runder alltid opp til nærmeste 20 eller 100. Jeg bruker kalkulator aktivt og har klart å jobbe i butikk.
Selv om jeg mislikte det når kundene etter å ha levert pengene og jeg hadde vekslepengene klare, sa; "Forresten, jeg har en femmer!" Da gikk alt ofte i stå, og jeg svarte; "Jeg har så mange femmere, atte!" Også smilte jeg så pent jeg bare kunne. Det funker det òg.

Ved neste korsveg hos NAV, hvis og når det blir noen, så har jeg nå et papir som sier noe om tallproblematikken min. Så kanskje de da hører på meg når jeg sier at jeg ikke klarer matte.
På det samme skrivet står det at jeg på "Prøver av mer sammensatte reguleringsfunksjoner med krav til kompleks problemløsning, abstraksjon og fleksibelt skifte i tankesett under problemløsning viser at hun er godt over gjennomsnittet. Og at jeg er langt bedre enn gjennomsnittet når det gjelder å lære inn visuelt presenterte oppgaver."
Det er noe av det jeg kommer til å ta med meg videre.
Jeg er ikke dum. Jeg skjønner bare ikke matte.

Ofte, om natten...

.... Står jeg og ser ut gjennom vinduet inn på peisflammene til naboene.
Nå er flammene blitt til glør og jeg ser en levende orange varme røre på seg som en liten ball midt inne i mørket.

Den er god å se på, peisen til naboene.

torsdag 26. februar 2009

Fabulous!


I går fikk jeg en høyst uventet pris fra høyst uventet hold, og jeg ble kjempeglad!
Ståle har gitt meg en pris fordi han liker betraktningene mine. Det er godt å bli satt pris på, det er godt å vite at noen leser her inne, og det er godt å vite at mine ord kan gi noen andre noe.
I det hele tatt; Det er godt å bli sett. Så jeg takker glad og ydmykt for den fine prisen, med den fine dama på. Jeg er nok dessverre ikke fullt så chic som henne jeg heller, altså.

Reglene er som følger;

1. Put a link on your blog from whom you got it
2. Give it to five new blogs
3. A link on your blog to those blogs you give it to
4. Give the blogs you give the award to, a note about the award
5. Five things you are addicted to

Linke til Ståle er gjort.
Jeg sliter litt med å følge reglementer til enhver tid, så jeg gir også denne prisen bare videre til en blogg og da gir jeg den videre til Jeg- megselv og Jorunn. Fordi jeg har savnet henne og er så glad for at hun blogger igjen. Jeg tenker fortsatt på trappene dine, Jorunn.
Også var det denne listen med fem ting jeg er avhengig av. Det er langt flere ting enn fem, men jeg skal velge med omhu.

1. Jeg er avhengig av tenke- og funderingstid. Tankene mine trenger ro og ofte (veldig ofte) tenker jeg aller best midt på natten. Sånn sett er jeg litt avhengig av de rolige nattetimene også.
2. Jeg er avhengig av gode samtaler.
3. Jeg er avhengig av ord. Ord er alltid levende. Uansett.
4. Jeg er avhengig av vennene mine og de som er kjære for meg.
5. Jeg er avhengig av sol og varme. (Jeg bor i helt feil land) Egentlig er jeg sydhavsprinsesse i forkledning ute på oppdrag. Jeg er nesten sikker på det. Hvis ikke er det stygg spøk fra naturens side.

onsdag 18. februar 2009

Mørkt.

Det var på senhøsten de mørke skyene samlet seg i horisonten som et gråsvart teppe og innhyllet min verden i en malstrøm av aggresjon og motløshet. Jeg kjente det komme sigende som en lat dragehale, sveipende, men allikevel målrettet. Jeg hadde ikke krefter til å gjøre annet enn å stå der, ventende på fallet jeg visste ville komme. Jeg tok i mot det, kjærkomment og lengtende lik et tre som suger opp vann i tørketida selv om jeg kjente kraften slå i mellomgulvet og jeg instinktivt visste jeg måtte søke tilflukt. Alle tilfluktsstedene var derimot bare sentrifuger av andre krefter som var like utmattende som de mørke skyene. Jeg løp i hamsterhjul med sinte dragehaler daskende hardt mot leggene og kom ingen vei. Resignasjonen min kom overraskende på meg, jeg ble redd og usikker og istedet for å kjenne på nettopp de følelsene, ble jeg sint. Det glødet, sydet og kokte og jeg kjente et raseri som startet innerst og bredte seg ut til alle ytterpunktene av meg selv. Gammel historie blandet seg med ny historie og dagene som kom og gikk var så like at jeg ikke klarte å skille dem fra hverandre. Jeg stirret stadig mot horisonten som fortsatt var mørk og hissig selv på de solrike dagene. Lyset stakk i øynene og gjorde vondt, mens jeg kjente aggresjonen bølge seg gjennom meg som en sleip slange med hvesende tunge og giftige bitt. Det koster krefter å holde tilbake mørke krefter som aggresjon. Hamsterhjulet går både forover og bakover, men det er allikevel stillestående.
Det koster krefter å være rasjonell, det koster krefter å konversere, det koster krefter å være.
Den mørke horisonten forvandlet meg til en tikkende bombe som glefser og biter. Instinktene mine fortalte meg at jeg at jeg skulle beskytte meg selv, rasjonaliteten sa det ikke var farlig.
Motstridene elementer fløt i overflaten som døde fisker og jeg kavet for å holde hodet hevet over alt det råtne og stinkende. Av og til fløt det en blomst forbi, men strømmen var sterk og jeg fikk bare tak i fragmentene av det lyse og fargerike. Fragmentene var ikke sterke nok til å overskygge det svarte teppet og jeg sank stadig dypere og dypere. Kulden som omsluttet meg var først prikkende som små nålestikk før den strammet grepet og krøp inn på innsiden av benmargen og låste etter seg. Jeg ville riste det av meg, grave det ut, skrike, hva som helst, bare den forsvant. Jeg glemte å huske at slik kulde er lammende. Den gjør deg tilnærmet lik apatisk og handlingslammet. Det eneste jeg får til er å bite sammen kjevene for å ikke eksplodere. Detonasjonen blir stadig forskjøvet, jeg vet ikke når det kommer til å smelle eller om det kommer til å smelle. Den gamle historien som blander seg med den nye skaper overblikk og mer grums. Jeg forteller meg selv at det ikke finnes onde mennesker, bare onde handlinger, mens jeg vet at jeg har lyst til å bruke noens hode som fotball. Alt mens irritasjon, raseri, apati og motløshet og rasjonelle tanker slåss om plassene og de døde fiskene og de friske blomstene seiler forbi meg på en elv av oppkok. Jeg setter meg ned på den tørre og harde bakken, stirrende mot den mørke horisonten, mens jeg venter på at den skal løse seg opp.

tirsdag 17. februar 2009

Kvalitetstid helt alene

Vi er tildelt så mange roller i livene våre. Vi spiller de aller fleste med den største selvfølgelighet, som forelder, kjæreste, venninne, kollega, datter osv. I dag har jeg lagt vekk alle rollene.
Jeg er kun meg, og bare meg helt alene. Og jeg koser meg! I løpet av en uke kan den eneste alenetiden være på når du er på do (hvis du er heldig) eller sene nattetimer hvor man ofte sitter på en agg av dårlig samvittighet fordi man burde vært i seng, og ergo ikke blir det ikke superduper kvalitetstid over den alenetiden.
Det er ikke alltid like enkelt å få til kvalitetstid helt alene. Ikke engang jeg som går hjemme dag ut og dag inn og følgelig har timer på dagtid når Datter'n er på skolen, får helt til denne GODE tiden alene. Det er noe eget med timene på kveldstid. Det er ikke til å komme fra. Dagtimene går med til høyst trivielle ting som rydding, vasking, handling og lista kunne ha fortsatt i det uendelige. Når kvelden kommer vet du at det er kvelden og det er færre som kan kreve noe av deg og det er lettere å senke skuldrene ned på ett normalt nivå. Så i dag, etter at jeg parkerte Datter'n hos mormor og dro hjem, låste jeg døra, hoppet i pysjen, ryddet leiligheten, tente alle telysene, skrudde opp oljeovnen, lagde meg mat og satte meg i sofaen. Ingen tv, ingen pc, bare meg helt alene med meg selv! Det var himmelsk!
Jeg koblet ut alt og alle og bare kjente på hvor godt det var å få være helt i fred. Ingen som ropte mamma, ingen som ropte Solskygge, ingen krevde en millimeter av meg. Total utlading og ro.
Jeg vil ikke engang be om unnskyldning for å like det faktum at jeg nøt hvert minutt av de timene i sofaen, tittende på atmosfæren rundt meg. Jeg tror til og med pusedyrene skjønte at det var time-out på gang, for de la seg til å sove.
Det trengs å være snill mot seg selv av og til. Hva timene fylles med er helt opp til hver enkelt, det finnes ingen oppskrift. Men det skal være noe du liker selv å gjøre. Vi kan ha en tendens til å glemme oss selv midt i all levingen. Det er andre som trenger en og sier noen "hopp", så hoppes det selvfølgelig. Hvis ikke vi hopper, hvem skal da gjøre det?
Det er mange med "Flink pike- syndromet" og diagnosen Dyktig. Det kan fort hope seg opp med innestengt aggresjon, hensyn man må ta og kvelende blekksprut armer.
Jeg elsker Datter'n, jeg elsker vennene mine og jeg elsker familien min, men jeg elsker meg selv også. Jeg bare glemmer å vise det så ofte som jeg burde. Jeg glemmer det så lenge noen ganger at jeg blir bisk og tverr, taus og vrang og det premenstruelle kan virke til å aldri vike. Jeg blir bitchy og enda mer sær enn hva jeg er til normalt.
Da er det greit med en egen påminnelse om at jeg trenger tid med meg selv.
Det utretter ikke mirakler, men det er en pustepause hvor jeg slipper å ta hensyn.
Så nå skal jeg snart sette meg i sofaen igjen, kanskje lese noe, kanskje jeg skal se på tv eller en film, kanskje ingen av delene. Kanskje jeg skal dusje og bruke opp alt varmvannet.
Det eneste jeg vet er at jeg koser meg akkurat nå. Og det skal jeg fortsette med helt til jeg har lyst til å gå og legge meg.

Alle illustrasjoner er hentet fra Bjørg Torhallsdottir.

søndag 15. februar 2009

Se! Vi nådde tregrensa!



Dette hadde dere aldri trodd dere skulle få se, tenker jeg! Jeg er ute i det iskalde elementet jeg misliker sterkt og inderlig. Pappa og stemor Solskygge inviterte hele den brokete dine-mine-våre familien på aketur, pølser, kvikk lunsj og kakao. Kombinasjonen er noe man ikke takker nei takk til.
Jeg elsker aking, tro det eller ei. Det er nesten det eneste vinteren er brukandes til. Det var vel og merke 10 blå ute i dag, noe som gjorde meg lettere skeptisk, men utkledd som Michelin-mannen funket det på ett vis. Det var så gøy! Jeg elsker å frese ned slike flotte akebakker og det dere får se her, er Datter'n (i grått) som bråstoppet i tregrensa og den hjelpende mamma'n hennes i rødt.
Bare så det er sagt; Jeg beveger meg mer feminint på barmark.

lørdag 14. februar 2009

Innlegget det ikke ble noe av.

Jeg prøvde å blogge noe, men det ble ikke noe ut av det.
Så istedet; Happy Valentines day og fin lørdag osv.

*Bildet er hentet fra icanhascheezburger*

fredag 13. februar 2009

I dag skinner sola

Du sier: I dag skinner sola,
i dag må du kunne skrive.
Eller:
Her er det fint, det må du vel
få et dikt av. Jeg svarer:
Sånn er det ikke.

Når sola bak de tette skyene
ruller skyggen ut av hjertet ditt,
da kan jeg skrive.

-Kolbein Falkeid, Kaffekjelens vinger-

torsdag 12. februar 2009

En seriøs krise på gang

Mp3 spiller'n min har tatt kvelden! Skjermen er helt svart og den virker helt naken i hendene mine. Jeg har forsiktig prøvd å trykke inn reset knappen flere ganger, jeg har godsnakket og strøket på den, men fortsatt ikke tegn til liv. Jeg overveide munn mot munn metoden, men husket at elektroniske tingester ikke er så glad i våte elementer. Den er full av masse "ny" musikk som jeg la inn forrige kvelden og den røde fine mp3'n var så fornøyd, så fornøyd. Den hadde jo tross alt fornyet seg litt, og stelte pent med de nye, samtidig som han vernet om de "gamle" skattene.
Nå er det bare mørke og jeg kjenner panikken tar meg for sjette gang i kveld.
Jeg er halv uten mp3'n min!

onsdag 11. februar 2009

Vennskap

Dyna ligger varmt og godt rundt morgenmyk hud, mens jeg vikler meg ut av ørepluggene til mp3 spilleren som er snurret rundt halsen min og løsner dovent den ene pluggen som sitter fast i tovete krøller. Jeg myser på klokka og ser at det langt på formiddag, og tenker at det ikke er så nøye ettersom det ble veldig sent i natt. Jeg legger dyna til side, drar på meg en pysj og setter føttene i tøflene og åpner døra ut til stua. Der er de begge to. Med trøtte morratryner og bustete hår, den ene er kanskje litt mer bustete enn den andre, men det skyldes hårlengden.
Vi sier et svakt "Hei" og vinker til hverandre. Det er ikke tiden for den største kommunikasjonen riktig enda. Vi subber litt forbi hverandre i pysjbukser alle tre og myser på hverandre i det skarpe lyset som flommer inn gjennom vinduene grunnet lav vintersol. Jeg kjenner en hånd som stryker meg over skulderen i forbifarten og vi smiler. Jeg ser på dem og tenker at disse to er blant de fineste menneskene i verden. Jeg tenker på alt vi snakket om i natt og alt vi ikke snakket om fordi det ikke trenger ord. Disse to fine menneskene som ser det jeg ikke ser, men som åpenbarer seg som logiske selvfølgeligheter når de sier bare to ord.

Gode venner er noe av det mest verdifulle et menneske kan ha i livet. Venner som du vet er der for deg uansett når og hva det måtte være. Venner som hadde gitt deg en nyre uten å blunke, venner som ikke fordømmer deg et sekund, venner som sier i fra når de er uenige, men som respekterer deg fullt ut allikevel. Venner som har igjen 200 kroner på konto, når du sier at du er blakk og de gir deg den ene hundrelappen som om det skulle være helt en naturlig ting å gjøre.
Slike venner gjør meg ydmyk og veldig glad. Slike venner er disse to vakre menneskene som jeg er så heldig at jeg kan kalle dem for mine bestiser. De hadde gått gjennom ild og vann, passert drager og sure kjerringer, myrer og evigheten for min del. Jeg hadde gjort det samme for dem.
Uten å blunke.

mandag 9. februar 2009

Stemmen innenfra

Av og til kan det virke som at noe kryper rundt på innsiden av kroppen og konsumerer alt jeg har av sjelsliv og andre ekstensielle innvoller. Det er de gangene jeg ønsker meg min egen private Sankt Judas. Skytsengelen for de fortapte og de håpløse tilfellene.
Mens dette Noe vikler seg rundt innvollene mine og gjør meg en smule fortapt og jeg forsøker krampeaktig å framstå som det dydsmønsteret jeg vil være, mens jeg skammer meg over min egen handlingslammelse, ser jeg en lys flik av noe annet langt der inne. Jeg kjemper en stund for å skjønne hva det er. Jeg hører bruddstykker av et rop langt der inne i sjelslivet og jeg skriker "Hæ?!" med den kraften som er igjen av lungene.
Til slutt hører jeg det som en svak, men allikevel kraftig stemme langt borte fra.
-Du er bare et menneske!

Jeg er visst det. Takk. Da kan jeg slappe av. -Bring it on, Konsumerende sjelslivspiser!

torsdag 5. februar 2009

Sorry, Love.

Jeg var på vei inn på apoteket da en mann dobbelt så bred som meg kom stressende ut av døra og krasjet rett i meg med stor hastighet. Han kunne likesågodt ha ropt "gjør døren høy og porten vid, her kommer en med dårlig tid!", men det gjorde han altså ikke. Krasjet fikk meg til å sprette en halvmeter tilbake og jeg ble stående perpleks i en brøkdel av et sekund. Mannen stresset videre, sa ikke unnskyld eller noe og jeg gikk inn på apoteket med øynene litt mer på vakt denne gangen i tilfelle flere bulldosere var på vei ut. Slike hendelser som dette, irriterer meg. Det er mulig å si "sorry" eller lignende når du kommer borti noen slik.
Jeg derimot digger hvordan de oppførte seg i Edinburgh og London.
Overalt hørte jeg "Sorry, Love. Excuse me, miss. Here's your drink, Love. Ladies first. Where can I take you, Love?" (Den siste var fra drosjesjåførene.) Jeg merket hvor glad jeg ble for hver gang noen sa dette, om de skumpet så vidt borti meg, eller lot meg gå først gjennom døra. Og dette ble sagt og gjort av både menn og kvinner. Hvilken herlig folkeskikk!
Det startet allerede på toget fra flyplassen hvor en smilende konduktør spurte meg; "May I see your ticket, Love?" Og når han sa det samme til den gamle damen bak meg, smilte jeg bare enda mer.

Her er vi litt mer Ola Dunk, selv om det hender at folk er flinke til å si "unnskyld" hvis de skumper borti en. Vi sier derimot bare unnskyld. Vi sier ikke "unnskyld, kjære."
Jeg liker å bruke fine og gode ord på både kjente og ukjente. Jeg har ei venninne som har kalt meg "Kjære", helt siden vi ble kjent for mange år siden på Kiwi av alle steder og jeg synes det er så koselig. Jeg sier det til mange av mine venner, blant mange andre fine ord. Når det gjelder på nett, kan noen ha "reddet" en hel dag for meg ved å skrive "Fine deg, gode du, kjære deg" osv. Det er hyggelig og fint! Det viser både omsorg og nærhet og en slags samhørighet til tross for ukjenthet. Her på Berget er det ikke så lett å si slike ting til mannfolk flest. Jeg bruker ofte "Kjakan og Kjekken", det er liksom litt greit. Til homsevennene mine kan jeg fint si "Kjære", men det er også stuerent av mine heterofile venner nettopp fordi de er homser. Er "Kjære" her hjemme bare beregnet for to elskende? Jeg synes ikke det, selv om det veldig ofte blir brukt nettopp på den bedre halvdelen din. Den bedre halvdelen får jo mange av de dype og inderlige ordene og erklæringene. Det aller beste er uansett, ihvertfall for min del, når noen bruker navnet mitt, være seg kjæreste eller venner. Det er jo det mest personlige samme hvordan man vrir på det.

Nå lyder jo mange av disse ordene mye bedre på engelsk enn hva de gjør på norsk.
"Sweetie, Baby, Gorgeous, Beautiful"
er ord jeg ofte bruker på mine venner.
Og jeg bruker dem gjerne på norsk også. Bestisen og jeg har helt spesielle klengenavn på hverandre som gjør vennskapet bare enda mer spesielt. De er våre.
I en diskusjon en gang, med et menneske som var veldig uenig med meg, sa at dette var en uting å drive med. Det var platt og falskt, fordi jeg kunne jo ikke vite om de jeg kalte "fine og vakre" egentlig var det når vi åpnet lokket på dem. -Og så? svarte jeg. -Hvis jeg kan gjøre noens dag bedre ved å si det da? Teller ikke det? Jeg fikk vel egentlig aldri noe fullgodt svar på det.
Og jeg respekterer helt og holdent de som synes det er en uting, selv om jeg ikke skjønner hvorfor. Jeg er dessuten en av disse ekle "klemmer'ne" som fint kan strø om meg med klemmer til både kjente og ukjente. De beste tingene er ofte de enkle og gratis tingene, og et smil og en klem er noe av det som ikke koster noe som helst.

Jeg har stadig slike Smile-Til-Ukjente-mennesker prosjekter gående. Jeg blir så glad hver gang jeg får ett oppriktig smil tilbake, jeg smiler søtt til de som blir brydd og jeg smiler enda bredere til de som ser enda mer bistre ut. For det er morsomt å se reaksjonen til mange; "Smilte hun til MEG?! Hvorfor?!" De kan bli så overrasket at handleposen går i gulvet eller at de går på ett annen menneske i vanvare. Jeg liker å snakke med de som står bak diskene på butikkene og si "Ha en fortsatt fin dag" når jeg går. Jeg har jobbet i butikk sjøl og det var så godt med de kundene som hadde noen ekstra smil og ord på lager, enn de som ikke så opp av lommeboka og røsket posen ut av hendene mine. For jeg tror seriøst på at et smil og noen koselige ord kan utrette mirakler. Eller om ikke annet være en gledelig overraskelse i ett ellers ofte kaldt samfunn.

onsdag 4. februar 2009

Motpolene

Som David og Goliat hadde vi vært, to motpoler som til stadighet kjempet mot hverandre med en ild som ingen kunne slukke. Venner på respektive hold rådet oss begge til å holde avstand fra den andre, men motsetningene var for like til at vi kunne gi slipp.
Vi elsket og hatet hverandre med en glød ingen kunne kjenne seg igjen i. Vi trengte ikke andres forståelse eller tillatelse. Dette var oss, dette var slik vi var og det var slik vi hadde det.
Vi fant til stadighet tilbake til hverandre selv når begge hadde sine respektive rolige havner. Når havnene fikk nok av å huse uregjerlige tonn med ballast, satte de oss fri og lot oss seile mot nye horisonter. Av og til møttes vi lunt og ømt, av og til seilte vi stolt forbi den andre med krigerske ord og handlinger.

----
-Jeg vil ha deg, men jeg vil ikke ha deg, fortalte du meg en gang vi satt på steintrappa.
-Jeg vet det, jeg vil ikke ha deg jeg heller.
-Så hvorfor kutter vi ikke linen en gang for alle og lar oss selv få slippe dette?
-Jeg vet ikke.

Jeg husker ikke hva som skjedde, men jeg antar vi kranglet om hvem som burde slippe taket, hvem av oss som var mest berettiget til å føle seg liten og ussel og hvem som hadde størst tak på hvem. Det var det vi pleide å gjøre. Også elsket vi på steintrappa i mørket med en villskap som ingen av oss kunne kontrollere. Det bare var sånn.
Vi tok valget på samme tid. -Jeg reiser! sa vi i kor til hverandre. -Greit, svarte vi.
Så dro vi. Du dro ned til den ene kanten av kontinentet. Jeg til den andre. Slik satt vi på hver vår side av kloden som to tilhørende motpoler med alt samlet mellom oss.

Postkortene kom av og til, til samme tid til hver av oss.
-Jeg tenker på deg, men jeg vil ikke tenke på deg.
Vi skrev alltid det samme og ingen av oss svarte på kortene.

Etter flere år møttes vi på den brune puben på hjørnet.
Begge unngikk vi temaet oss, for vi var bare oss. Oss som vi alltid alltid vært.
Motpolene, David og Goliat.
Når du skulle gå sto du rett ovenfor meg og la hånden din på halsen min.
Du strøk meg over kinnet med tommelen og sa;
-Jeg skjønner alt sammen nå.

Jeg fulgte deg med blikket til jeg så du rundet hjørnet.
Hånden din var det siste jeg så før du ble borte og da skjønte jeg det også.

Halvveis til 70.

Bursdager fremkaller en viss form for revurdering. Det er et år til som har gått av livsløpet og formålene med livet er mange. Noen av formålene er oppnådd, andre står på vent og noen ligger langt der framme og venter på meg. Konturene av en ungpikekropp gjemmer seg bak en litt eldre utgave av meg selv og ettersom jeg har bursdag midt på svarteste vinteren og øynene er godt over gjennomsnittet i forhold til selvkritisk vurdering, skjer det samme hver vinter;
Jeg misliker kroppen min og da som sagt spesielt om vinteren.
Det begynte når jeg fylte 31, mener jeg å huske. 30 årsdagen forløp i ett lystig lag sammen med venner og familie og jeg hadde planlagt det selskapet helt siden jeg fylte 27. Ingen angst for å fylle 30 år her i gården! Men så kom 31 årsdagen, og jeg oppdaget til min store forferdelse at noe hadde skjedd i mitt eget speilbilde. En viss aldring, kan vi vel kalle det. Jeg festet meg ikke så mye ved det, jeg hadde tross alt blitt voksen og det var ikke fullgærent. Jeg kunne ikke regne med å se ut som om jeg var 25 i kroppen resten av livet, dette var noe som hørte livet til. En helt obligatorisk og normal sak for alle mennesker; Vi blir eldre. Det var bare det at jeg følte at kroppen min var litt foran meg selv i aldringsprosessen. -Øhy! Vent på meg da! Jeg er da ikke helt klar for dette her!
Kroppen ventet ikke på meg. Den kjørte sitt eget løp med meg pesende bak.
Jeg skjønte etterhvert at jeg nå for første gang i mitt liv måtte begynne å ta vare på kroppen min. Den var langt fra så evig ungdommelig som jeg i mine mer naive dager hadde innbilt meg.
Desperate handlinger krever desperate tiltak. Jeg skulle bekjempe meg selv! Full av en fortsatt ungdommelig trass og vilje kjøpte jeg en svær gymball med tilhørende dvd, slik at jeg kunne gymme foran tv'n med denne fancy svære ballen som lovet meg strammere lår og rumpe, flatere mage og masse energi. O' Hill deg, Store Ball! Ballen var kjempefin og jeg var kjempeflink. I sånn ca 4 dager. Baller er leketøy for de lodne. Om ballen er liten eller stor, en ball er en ball selv om den er tre ganger større enn den lodne selv. Jeg hadde vært sløv med å klippe klør denne vinteren og ballen mistet fort den fine spensten den engang hadde hatt der den lå som en svær grå lefse foran tv'n med ett fornøyd kattekrek tafsende på restene. Jeg var fortsatt i siget og kjøpte en ny fin ball. Uten dvd denne gangen, for den hadde jeg jo. Med ny iver gymmet jeg på en fancy blå ball denne gangen. Det samme gjentok seg og snart hadde den store blå ballen også blitt en lefse av stor karakter. Jeg syntes det tok litt vel lang tid at resultatene skulle vise seg, og det handler jo selvfølgelig ikke om at jeg er en utålmodig sjel. 5-6 ganger foran tv'n burde jo ha vært mer enn nok til at jeg skulle ha kjent hvor stram og flott rumpa mi hadde blitt. Så kom sommeren og kroppen var neimen ikke så verst. Solbrun og fin ble jeg og det var ikke antydninger til bulker eller snodigheter ytre sett. Jeg slappet av og tenkte naivt at kroppen min hadde blitt på lag med meg selv igjen. -Hah! Aldringsprosess du lissom! Jeg lurte deg der!
Den påfølgende vinteren forløp uten de største selvkritiske blikkene, jeg var blek, men hva annet er nytt midtvinters på nordkalotten. Jeg gikk noen turer bare for å føle at jeg hadde vært litt flink og roste meg selv masse masse, men jeg holdt meg mye inne, spesielt i de kalde periodene. 33 årsdagen var bunn og grunn lik den forrige årsdagen. Men så skulle jeg fylle 34. Det var den vinteren jeg fikk for meg at egnet meg best med klær på. Her var det seriøst noe som ikke stemte, jeg sto med kritikkbrillene på foran speilet og nektet meg selv sjokolade i 3 dager. Det burde holde. Jeg skulle slutte å røyke snart, så da kom det jo bare til å bli velstand over hele fjøla. Dessuten kjøpte jeg meg en ny ball jeg kunne leke med noen dager. Her var det snakk om forbyggende arbeid på høyt nivå og slike formaninger som livsstilsendringer og sunn mat, gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg trengte ingen livsstilsendring!
Jeg kjøpte istedet noen poser med knaskerøtter og syntes jeg var rett så flink.
I dag fyller jeg 35 og jeg innser at kroppen ikke kommer av seg selv lenger. Så i forrige uke etter raseriutbruddet over vinteren, dro jeg sporenstreks ned på G-sport og kjøpte meg en rockering.
Det måtte da være en lettvint måte å bevege seg på, tenkte jeg. Jeg klarer å bruke hoftene og jeg kunne fint stå å rocke mens jeg så på Jack Bauer's helvetesdøgn. Vel hjemme satte jeg sammen denne flotte rockeringen og begynte å snurre den rundt magen. Til min store store forskrekkelse datt denne flotte rockeringen ned rundt anklene mine på null komma svisj. Jeg bøyde meg ned og begynte å rocke igjen, det samme skjedde. Datter'n holdt på å le seg ihjel, de lodne vek til side etter å ha fått ringen i hue og jeg freste. Jeg visste da åssen man skulle bruke en rockering, dette hadde jeg gjort så mye i mine enda yngre og enda mer naive dager! Etterhvert klarte jeg 6 runder rundt magen før den dvaskt sèg ned på lårene mine og videre ned i gulvet med ett klask. Jeg bøyde meg og prøvde på nytt. Og på nytt og på nytt og på nytt. Snart var jeg riktig nok rød i toppen og varm i kroppen, men ikke fordi jeg klarte å rocke denne ufjampelige ringen elegant rundt min smekre midje. Jeg hadde blitt varm og rød fordi jeg holdt pusten av konsentrasjon og av all denne hersens bøyinga og jeg ble sint hver gang den klasket i gulvet og bråkte med lyden den lagde mens den la seg til ro rundt meg som en kald hvit og blå aura. Datter'n kjenner sin mor godt nok til å vite når det er greit å ikke le mer og heller trekke seg tilbake for en stund, hvilket hun gjorde. Jeg slengte hele den forbanna rockeringen fra meg og forbannet de såkalte lettvinte måtene å holde seg i form på og satte meg foran pc'n. Jeg hadde faenskapet i sidesynet hele tiden og i nattens mulm og mørke hoppet jeg inni den igjen, mens jeg lovet meg selv at jeg skulle holde på med rockeringen under en hel episode med Jack Bauer og co. Som sagt så gjort. Jeg trykket på play og satte i gang, men bråket hver gang ringen datt i gulvet gjorde at jeg la ut det store pelspleddet midt på stuegulvet og stilte meg oppå. Her var det ikke snakk om noe lekker sexy positur på skinnfellen, men regelrett sjølpining i heller mindre heldige positurer. 20 minutter ut i episoden holdt jeg på å stryke med av åndenød fordi jeg stadig holdt pusten i full konsentrasjon og det verket i ryggen av all denne bøyinga ned mot gulvet. Jeg ga opp og så resten av episoden hvinende etter oksygen, mens kattene boltret seg både oppå og under skinnfellen.
Dagen etter gjentok jeg seansen, men jeg fikk fortsatt ikke til, og jeg, om mulig, forbannet enda kraftigere alt som heter aldringsprosess, forfall, sunne livsstiler, blide joggende mennesker i 15 blå og hele den jævla rockeringen som jeg dyttet bak sofaen i fullt sinne. Ikke så jeg noen forskjell på kroppen min heller, hvilket jeg syntes det burde gjøre ettersom jeg tross alt hadde gjort en innsats. Sannheten har trengt seg fram foran i pannebrasken min. Jeg må virkelig gjøre en innsats over tid, for å holde denne kroppen i noenlunde form. Noe så inni hampen kjedelig! Jeg hater å trene! Hater det, hater det! Sånn ble det altså, når man har seilet inn i 30 årene med helt ok kropp og trynetørker'ne klasket til med full tyngde etter fylte 30. Livet rakk tunge til meg og sa "æddabædda", mens jeg egentlig ikke fulgte med. Selvkustus er det dårlig med her i gården, og jeg har av og til lurt med meg den 23 årige spreke naboen min ut på gåturer, som ikke veier et gram for mye og er fast og fin på alle de rette stedene og han blir stort sett villig med meg og trasker en tur rundt i nabolaget. Dessuten er han fortsatt under den magiske 25 årsgrensa og full av ungdommelighet og han er mann. Menn blir som oftest bare mer distingverte de, når de tipper 30. Det er uansett lettere når man er to, det blir ikke så kjedelig da. Det jeg egentlig trenger er noen som tupper meg hardt der sola aldri skinner og drar meg med ut uansett vær og føreforhold, en kokk som lager all denne sunne maten slik at det smaker godt, en personlig trener og en større dæsj vilje til å skjønne at jeg ikke er 25 lenger.
Og noen tusen mer på bok, for å få gjennomført mange av disse ønskene.
---------

Bursdagen min startet forøvrig i går, da jeg våknet til en sms fra pappa som gratulerte meg med dagen. En dag for tidlig. Det er ikke så mange årene siden jeg fikk et bursdagskort fra mamma med årstallet for når jeg ble født utenpå; "I 1973 skjedde det noe stort osv..."
Etter hva jeg vet ble jeg født 4 februar i 1974. Jeg konkluderer med at aldringsprosessen har gått sin vante gang også hos opphavet mitt og at årstall og datoer kan bli vel grumsete etterhvert. "Er e så nøye a, det var rundt der." Så kanskje er jeg egentlig 36 i dag og at jeg egentlig holder meg uforskammet godt for alderen. En liflig tanke i grunn.
Mamma ødela denne teorien min på at jeg fortsatt er ung her om dagen da hun spurte meg om hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Jeg svarte at jeg ønsket meg bøker og nye puter til sofaen, men at puter er slikt jeg vil kjøpe sjøl, så da ønsket jeg meg penger også.
Svaret kom kort og brutalt via Telenor's linjer; -Huh! Jeg gir ikke penger i bursdagsgave til ei kjerring på 35! Det er andre gangen i løpet av et halvt år at jeg har fått høre at jeg er ei kjerring, først av vaktmester'n og nå av min egen mor!
Her er det nada med kjerringtendenser, skal jeg hilse og si!
Jeg svarte henne tørt; -Jeg er fortsatt et barn. Et stort og gammelt barn, men fortsatt et barn. Ditt barn! Mamma lo..
Dagen i dag blir helt rolig, jeg fikk bursdagspakke i posten av Bestisene i går og der lå det en bok jeg klør i fingrene etter å sette meg ned med, "Hjertet får ikke rynker" av Mark Levengood.
Så jeg trøster meg med det, at selv om jeg må kjempe en stadig kamp mot det naturlige forfallet, så blir hjertet mitt bare mer romslig og mindre fordømmende for hver dag som går.
Og det forblir rynkefritt.

I mens skuler jeg på den nyinnkjøpte rockeringen.
Til meg selv, fra meg selv.

mandag 2. februar 2009

Blåmandag.

Jeg var oppe klokka 07.02 i dag. Det er ett tidspunkt på dagen som ikke egner seg til å være utenfor dyna for min del, så sant jeg da fortsatt ikke har lagt meg enda.
Grunnen til at jeg hadde vekkerklokka på ett lydnivå som muligens var i faresonen for å gi noen hjertestans, var at jeg skulle til en testtekniker på nevropsykologisk avdeling. Kl 08.30 skulle jeg befinne meg hos denne testteknikeren. Umenneskelige klokkeslett de jobber med, de folkene.
Med tørre øyne som sved bak øyelokkene, kreket jeg meg inn i dusjen og det er noen ganger er jeg er ekstra glad for den dusjkrakken som står der inne. Jeg satte meg ned mens jeg ventet på at det varme vannet skulle få blodomløpet i gang slik at jeg klarte å få opp øynene litt mer enn en ukesgammal kattunge. Sakte, men sikkert begynte det å hjelpe på. Ca rundt det tidspunktet jeg kjente at varmtvannstanken begynte å minske beholdningen på varme kaskader.
Når jeg var ferdig i dusjen hakket jeg like mye tenner som jeg gjorde på vei inn i dusjen. Det gjorde ikke saken noe bedre om at Datter'n kom inn på badet og opplyste om at det var 19 kuldegrader ute. Jeg hater vinteren.
Utenfor døra møtte disse 19 kuldegradene meg som en isende gufs i det jeg fylte lungene med god gammaldags norsk vinterluft og den bredte seg som et freshmint-teppe på innsida av kroppen som rakk helt ned til navlen. Kroppen min er fortsatt ikke lagd for møter med barsk nordisk natur. Så godt det lot seg gjøre prøvde jeg å holde pusten mest mulig på veien bort til garasjen hvor den lille grå sto med motorvarmer'n i. Bilen ble om ikke annet fort varm og jeg kjørte avgårde til denne testteknikeren. Snart befant jeg meg i en iskald sykehuskorridor, og det er ikke ett godt tegn når du møter på de hvitkledte med skjerf rundt halsen. Da vet du at det bare fortsetter å være kaldt og her skulle jeg tilbringe de neste timene. "Dette tar flere timer", sto det på innkallingen. Testteknikeren skuttet seg og hentet jakken sin før vi satte i gang og jeg beholdt min over bena. Hun leste opp mange ord jeg skulle gjenta etter henne; Smaragd, hest, grotte, perle osv. Det gikk ganske bra første gangen, ikke fullt så bra den andre, tredje og fjerde gangen. Tilslutt husket jeg bare perle. X antall tester av ulike slag ble lagt foran meg som jeg løste etter beste evne. Jeg tegnet etter hukommelsen, jeg skrev rare tegn under tall og jeg begynte å skrive A'er flere steder. A var ikke noen av tegnene. Jeg løste oppgaver på tid og så på merkelige bilder som manglet en bit. Nuvel, det kunne vært verre.
Jeg besto ihvertfall lesetesten med glans, det er jo noe.
-Også tar vi litt hoderegning, annonserte hun. Nora Brochstedt entret hjernen min tvert;
-Og så kjæm det je itte kæn...
-Hva er 5+4?
-Piece of cake, tenkte jeg litt bråkjekk. -Ni. Hun fortsatte å ramse opp ulike regnestykker.
Jeg hørte meg selv si; -Kan jeg få bruke fingrene? Jeg telte èn og èn finger før jeg sa svarene.
Jeg fikser ikke tall på en flekk. Tall er fryktinngytende monstre forkledd som små uskyldige tegn som skal bety noe for folk flest. Tall skremmer livskiten av meg. De er nifse. Regelrett nifse.
Jeg begynte å bli kjørt i hue og følelsen av å være oppe til eksamen ang mitt eget hode ble mer og mer nærliggende. -Herregud, jeg kommer til å stryke! tenkte jeg småpanisk. Ikke husket jeg alle ordene, jeg rotet til med klossene og nå dette!
-Hva er 23-11? fortsatte hun ufortrødent videre.
Jeg sa ingenting, jeg så ned på fingrene mine og tenkte at jeg har jo ikke 23 fingre! Jeg prøvde å telle meg tilbake, svaret krøllet seg på tungen min og det kom ikke en lyd. Jeg telte igjen før jeg svarte; -Ca 8 kanskje? Hun røpet ingenting om at jeg var på jordet, men svaret var avgitt. Hun ramset opp noen regnestykker til og jeg vet de gikk til helvete. Deretter begynte hun med tall og bokstaver i en skjønn forening som jeg skulle gjenta i stigende rekkefølge. Når det ble seks av hvert ble det for mye av det gode. -Lydtesten tror jeg vi tar avsluttende i neste uke, ettersom jeg ser du begynner å bli sliten, for du har ME ikke sant, så da kan du svare på dette spørreskjemaet her også avslutter vi for i dag.
-Lydtest?
O' skrekk og gru, jeg gruer meg allerede.
Permen hun la foran meg inneholdt 567 spørsmål. Kryss av for rett eller galt.
"Har du dårligere bordskikk når du spiser hjemme, enn hva du har når spiser borte?"- Galt.
"Har du hatt lyst til å dø i løpet av den siste uken?" - Galt.
"Hadde du trivdes som yrkesmillitær?- Galt.
"Er du glad i din mor?" -Riktig.
"Har du hatt besvimelsesanfall?" -Riktig.
"Har du deltatt i skumle seksuelle aktiviteter?" -Galt.
567 spørsmål av ulik karakter, det samme spørsmålet formulert flere ganger, men i annen ordlyd. Jeg trålet meg igjennom alle sammen, og kommer høyst sannsynlig ikke til å legge ut noen meme'r på ei stund. På en annen side; den blekka hadde jo kanskje vært en høyst interessant meme...
Flere timer etter at jeg entret dørene, sto jeg utenfor igjen og speidet etter bilen min før jeg fikk øye på den langt der borte, sånn ca 60 meter unna. Jeg har bare tre ganger igjen før jeg er ferdig bestått/strøket i nevropsykologien min. Antageligvis finner de ut at jeg har Dyskalkuli, slik at jeg får det svart på hvitt. Det hadde vært fint. Men dette har vært en real blåmandag.
Den ble litt bedre etter en lang samtale med Bestisen på telefon.

søndag 1. februar 2009

Fototagging.

Nydelige Neglecta har tagget meg og bedt meg om å finne mappe nr 6 og legge ut det sjette bildet i den mappa.
Det er fra Mjøsrocken sist høst og er ett heller rått og vått bilde av den sexy bakstussen til en av mine beste venner. Han har ikke tisset på seg, men han er veldig veldig svett. Like etter at dette bildet ble tatt skiftet han til helt nytt og tørt antrekk, noe som definitivt trengtes. Med til denne historien hører det også med at han og jeg smurte inn brystvortene hans med gnagsårstift. Skjorta gnagde og vi vet vel alle hvor vondt det er med såre "nippels". Vi lærte mye på denne helga; Vi er ikke så godt trent som vi engang var og man skal ikke bruke lyse bukser når man vet at man kommer til å svette som ett lite helvete.
Nå skal jeg utfordre seks andre bloggolegaer med denne oppgaven (altså gå inn i mappe nr 6 og legge ut bilde nr 6) og jeg sender utfordringen videre til disse; (Fullt mulig noen av dere allerede har fått den uten at jeg har fått med meg det.)
Og det er jo selvsagt frivillig, slike ting.

Valkyriana
Graylady
Frau L
Serendipitycat
Tordenlill