Grenseløs

Du sa unnskyld til stadighet. -Unnskyld, unnskyld, unnskyld.
Etter unnskyldningene kom forklaringene. Fordi jeg hadde gjort det. Fordi jeg hadde sagt det. Fordi jeg ikke skjønte at jeg med min væremåte provoserte deg til det ytterste.
Kunne jeg være snill og være mindre provoserende?

Selvfølgelig kunne jeg slutte med det! Alt for deg, kjære.
Jeg kunne lett reduseres. Jeg merket det knapt selv, så flink jeg var til å hjelpe deg med å bryte ned mine landegrenser.
Jeg ble grenseløs og du nøt fruktene av eie mye land.

Du tok feil

Jeg startet med å være medgjørlig, mens hjertet hamret som et harehjerte på innsiden av brystkassa. Lunefullt spyttet du ut hatefulle ord som skulle være forklarende på meg som menneske. Jeg tok i mot dem med bøyd hode og ydmyk stemme. Jeg var på nippet til å takke deg for at du med det fantastiske klarsynet ditt viste meg selv hvem jeg egentlig var.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg kjente noe i meg protestere høyt, langt der inne hvor stemmer nesten ikke høres.
Jeg kjente meg ikke igjen i de såkalte sannhetene dine, men jeg visste bedre enn å si deg i mot.

Etterpå kom redselen. Knugende og lammende, med harde fingre stikkende inn i de mest ømme områdene av sjelen min. Jeg knakk som en gammel morken kvist, ute av stand til å gjøre noe annet enn å være handlingslammet.

Kjærlige hender i form av vennskap, klarte å knekke opp mange av de harde fingrene.
Ondt må bekjempes med kjærlighet, og kjærlighet vinner alltid. Visste du ikke det?
Du trodde du var stor, stor fordi du hadde styrken i form av ord, stor fordi du trodde du hadde makten. Du tok feil.

Du var så liten. Så jævla liten.

Feil nr 2

Du sto over meg som ett villdyr, med en stygg frådende kjeft.
Ordene som ble spyttet og skreket ut av den, var like stygge som deg.
Øynene dine lynte svart, hendene dine var knyttet hardt sammen som to jernkuler, mens de slo inn i ribbeina mine.
Jeg lå helt rolig, gjorde kroppen min så slapp som mulig.
Det gjorde mindre vondt da. Jeg telte inni meg...Hvor lenge skulle du holde på denne gangen?
Jeg svarte ikke på de stygge ordene dine. Hva skulle jeg ha svart?
-Ja, jeg kjøpte feil smør. Beklager.

Nattskyggene

Gjennom gardinene skimter jeg trærne som beveger seg i takt med vinden.
De lager mørke skygger på veggen og jeg følger de med øynene mine.
Krampeaktig later jeg som om skyggene er lyse og gode.
At de fører med seg en strøm av vennlighet og velvære.

Månen lyser det kalde lyset sitt gjennom de tynne gardinene.
Jeg ser på hånda mi, og tenker at i dette lyset ser jeg død ut.
Kanskje jeg er det? Det er slik jeg føler meg.
Som en levende død.
......

Stillheten og nattemørket er alt annet enn trygt når du ligger ved siden av en som kysser deg kaldt god natt med ordene;
"Og hvis du rører deg er dèt det siste du gjør, jævla fitte."

Feil nr 1

I vasken på badet lå det ett brev.
Jeg så på det og kjente alt blodet forsvant fra kroppen min og samlet seg i hjertet.
Jeg begynte å skjelve, visste hva som ventet meg.
Kjære venninnen min.. -Ikke send meg flere brev.
Jeg kan ikke ha venner akkurat nå.

Det riktige svaret

-Er du klar over hvor takknemlig du burde være?!

Han sto der med de kalde øynene sine og opplyste meg.
En vane han hadde lagt til seg fordi jeg ikke visste å sette pris på at han faktisk tok vare på meg, som han kalte det.

-Jada, svarte jeg.
Blikket mitt var festet på en liten hvit tråd som lå på teppet, mens jeg svarte.

-Det virker for faen ikke som om du har vett til å se hvor glad du burde være!
Du burde tenke over at jeg faktisk er det eneste menneske som gidder å oppdra deg.
Se på deg! Du har ingen! Det er ingen andre enn meg som vil ha noe med deg å gjøre!
Kun meg! Og jeg krever at du begynner å sette pris på det!

Ordene hans kom i rasende fart ut av munnen hans.
Jeg kunne sagt dem for ham, for jeg kan dem utenat.
Jeg tenkte at det helt sikkert hadde vært bedre å ikke hatt noen.
Ikke engang han.

Men istedet svarte jeg;
-Jeg vet at jeg ikke har noen andre deg og jeg beklager at jeg ikke setter stor nok pris på deg.

Svaret kom på autopilot. Blikket mitt var fortsatt festet til den lille hvite tråden.
Hvor kom den fra? Jeg motsto trangen til å plukke den opp.

-Her jobber jeg for å gi deg mat og klær, fordi ikke engang familien din bryr seg om deg,
og du klarer ikke engang å komme hjem fra butikken tidsnok!

Blikket hans mørknet enda mer, jeg kjente det boret seg i meg.
Jeg begynte å fryse, en kulde som kommer innenfra som ikke engang
den varmeste sommerdag kan tine.

-Jeg beklager at jeg ikke gikk fort nok hjem, men det var tungt å bære.

Han lo en hul og mørk latter. Jeg krympet meg.

-Tungt?! Faen jente! Det var bare to bæreposer!

-Ja...jeg skulle ønske jeg var like sterk som deg, men det er jeg ikke.

Han gikk ut av rommet.
Denne gangen klarte jeg å svare det riktige svaret.
Jeg plukket opp den hvite tråden og jeg turte å puste igjen.

Ett kort møte

-Næmmen! Er det deg! Det var jammen lenge siden! Hvordan har du det?

Hun er hjemme på ett kort etterlengtet besøk, og møter på en kvinnelig bekjent.

Han står ved siden av henne og følger samtalen som en hauk.

-Takk, bare bra!

Hun klistrer på seg sitt mest strålende smil. Det smilet som gjør vondt i kjeven og får klumpen i halsen til å trenge seg på. Hun kremter, hendene hennes avslører henne når hun fører dem opp til håret og begynner å fikle med det, men damen legger ikke merke til nervøsiteten hennes.

Damen snakker og snakker. Han begynner å bli utålmodig, kroppsspråket hans forteller henne at det er på tide å gå.

Hun avbryter henne.

-Det var koselig å se deg igjen, men vi må visst gå.

-Ring meg da! Det hadde vært så ålreit å holde kontakten med deg igjen!

-Ja, det skal jeg gjøre.

Svaret hennes er løgn. Hun vet det og han vet det.

....Når hun snur seg og går, har hun lyst til å kaste seg rundt bena hennes og be henne om å ta henne med seg....