Gullkantede øyeblikk med sukker på, servert på den luneste tallerkenen du kan tenke deg. Rundt deg gnistrer høstfargene mens elva renner luntende forbi under en blå himmel og du trekker frisk høstluft ned i lungene. Du kjenner deg tilnærmet lykkelig og alle ordene du smaker på er egentlig klisjeer. Du kjenner følelsen, ikke sant?
Jeg satt på en benk tidligere denne uken og hadde det akkurat slik. En stemme hadde nettopp hvisket meg i øret akkurat de ordene jeg trengte å høre, og jeg kjente styrken bredte seg som et ullteppe over hele meg. Livet tar uante vendinger av og til, og jeg tar i mot alt det gode som kommer min vei. Hele livet ligger foran meg, og jeg gleder meg. Jeg satt der og så på elva gjennom lysningen oppe på den lille kollen, utsikten er kjent og kjær, samtidig som jeg så på den med nye øyne. Noe er nytt og anderledes og spennende. Livet er definitivt ikke det verste man har!
I lengre tid har jeg hatt dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg har klart å løpe, dårlig samvittighet fordi jeg har sovet for lenge, fordi jeg ikke har fått sove, fordi jeg har vært glad, fordi jeg har vært sosial, fordi jeg har sittet i sofahjørnet og grått, fordi jeg har vært sliten, fordi jeg ikke har vært fornøyd med været, fordi jeg drømmer om ting jeg ikke kan få, fordi jeg drømmer om ting jeg kan få ... Jeg har i det hele tatt hatt dårlig samvittighet for det meste jeg har gjort. Og ikke gjort. Nå må det snart være nok, kjenner jeg. Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for at jeg er live og lever som best jeg kan.
Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for å være meg. For å være meg er helt greit. For meg.
Det er sommer og sol på min kant av landet for tiden, og jeg absorberer etterlengtet varme. Jeg bor på balkongen, har til nå spist uante mengder med saftis og jeg smiler i ren lykke for at solen varmer og at det ikke blåser votter og vinter. Det dårlige været kommer plutselig tilbake, og i mellomtiden følger jeg et strengt regime:
Setningen tilhører Datter'n og kommer opptil flere ganger i uka, etterfulgt av disse setningene; -Mia er så plagsom! Mia roter i sakene mine. Mons tygger på blyantene mine! Mons ligger i veska mi. Mons og Mia bråker! Mamma, kan du ta Mons!? Åååhh! Maaammmaaaaa! Mia tygger på tærne mine!
Jeg har bare et barn, men det kan virke som om jeg har tre. Et menneskebarn og to lodne barn. På en måte er det vel faktisk sant. Jeg elsker dem alle tre, om enn på litt ulike måter. Det er noe rart med dette å ha katter. Det er veldig fort gjort å bøye seg ned å stryke på det lille pusedyret som snor seg langs leggene mine. Søte øyne som titter opp på meg og som reiser seg på to ben og prøver å klatre opp i armene mine. Selvfølgelig løfter jeg da opp det allikevel ikke fullt så lille pusedyret som kroer seg fornøyd på venstre skulder. -Mia er så gullunge, asså! Datter'n mener helt klart at jeg favoriserer de to lodne barna. -Jammen se på a da! Sitter der med de liksom uskyldige øya sine, mens hun egentlig bare er sleip! På dette tidspunktet kan du nesten banne på at jeg begynner å snakke med sånn kose-mose stemme til pusebarnet som henger over skulderen min og gnir hodet sitt i bakhodet mitt mens det kommer "murf" lyder, som tydelig taler sitt språk; -Jeg vant! Hva pusedyrene egentlig synes om slik kose-moseprat er uvisst. Det faller seg bare helt naturlig å kose-moseprate til noe loddent. Datter'n synes jeg duller med dem og forteller meg hvor bortskjemte de er; De får sove sammen med meg, jeg stryker på dem hver gang jeg går forbi dem, jeg må bortom å klappe litt på de når de sover for da de er som unger flest, aldeles vidunderlige! Sist, men ikke minst, jeg kjøper den maten de liker aller best. Jeg overveide aldri å få flere menneskebarn enn den datteren jeg har. Jeg skulle egentlig aldri ha barn overhodet, men Datter'n meldte sin ankomst og slik ble det. Jeg bestemte meg der og da at hun skulle bli mitt eneste kjødelige barn og angrer ikke på noen av de avgjørelsene. De lodne pusedyrene fungerer fint som søsken. Noen ganger er de en real pain in the ass, andre ganger er de bare snille og gode. Da er det bare go'ord å høre; -Åh, mamma! Se på Mons nå! Han koser seg! Oppå tastaturet mitt! Se så søt han er! Eller hvis det gjelder Mia; -Hun er litt glad i meg allikevel. Ser du? Hun koser med meg. Jeg vil nødig ødelegge idyllen, men de fleste vet at puser ofte har en egen agenda ved å være søte og superkosete. De er sultne. Og smisk fungerer nesten hver gang. Når Datter'n oppdager det, kommer den samma gamle leksa; -Du er bare sleip du, Mia! Mia svarer med ett "murf" eller to, før hun løper mot matskåla med en svært så selvtilfreds mine og fornøyd oppover-hale med elegant knekk. En typisk pusedame. Eller annen dame, om du vil. Hun gir seg ikke med å mase før matskåla er fylt opp. Mons er lettere på den biten, som den guttepusen han er. Er det tørrfor der, så er det mat der, ferdig med det. Hvis han blir tørst, er det smal sak og drikke fra doen eller å vippe opp lokket til sluket. Mia er litt finere på det, akkurat slik en ladylike pusedame skal være. Hun kan drikke fra mitt glass ved å dyppe en nusselig pote ned i vannglasset, for så å slikke på den. Når jeg ser det klarer jeg liksom ikke å bli sint heller. Hun er jo så søt der hun sitter. Og jeg må gi Datter'n rett i det at hvis hun hadde gjort det samme, hadde reaksjonsmønsteret vært noe helt annet. Jeg hadde antageligvis ikke kalt henne søt, men heller lurt på hva i all verden hun drev med. Så det blir vel litt forskjellsbehandling på menneskebarn og lodne barn. Datter'n står f.eks ikke og maser ved verandadøra for å få gå ut, for så å klore på vinduet 2 minutter etter fordi hun vil inn igjen. De lodne barna kan være mer ubestemmelige. Jeg tror dessuten at de har det som en slags hobby, det å se hvor langt de kan tøye strikken ved å nettopp være ubestemmelige. Datter'n har mindre slingringsmonn enn meg og tenner ergo på pluggene litt kjappere. Jeg ser ofte litt mer gjennom fingrene enn hva hun gjør. De er jo gullungene mine, som hun sier. På en måte er det jo faktisk sant. Jeg unnskylder dem fordi de er mindre enn henne og fordi de har pels. Det ligger en realistisk logikk i det hele. Når barna ikke krangler råder det fred og fordragelighet innenfor våre fire vegger. Da koses og pjuskes det, go'ordene hagler mens menneskebarn og lodne barn gjør en hønemor rørt inn til hjerterota. Jeg vet at Datter'n innerst inne er like glad i dem som jeg er. De lodne pusedyrene er til stor glede og underholdning. De enkleste ting som en pappeske og q-tips er det reneste nirvana og de kan holde på i evigheter med å fange en bitteliten flue. Det er godt å låse opp ytterdøren og se to trøtte tryner sitte i gangen for å ta i mot oss. Om vi har vært en svipp på nærbutikken og kun har vært borte i 20 minutter er en bagatell, vi har vært borte og nå er vi tilbake igjen. Med mat. De ER sleipe, men jeg godtar det. De er faktisk katter. Uforutsigbare, men elskelige med en viss forutsigbarhet allikevel og til tross for. Dessuten er det faktisk litt gøy å høre på kjeftesmella til Datter'n går som ett maskingevær, mens en av de lodne mjauer tilbake. Jeg kan telle og på eksakt samme sekund blir en eller to lodne barn skyflet ut fra rommet hennes etterfulgt av ordene; -Nå kan du ta dem litt! De fyller mange roller disse barna. Når jeg ikke har noe annet å komme med, kan jeg f.eks blogge intetsigende innlegg som dette. Det er berikende å ha både menneskebarn og pusebarn.Helt sant.
Jeg har entret hulemodus, det er slutten av januar, det er griselenge til varmere tider og jeg ser på alle de gamle sesongene av 24, mens jeg av og til skuer ut av vinduene og ser ørten snøflak falle mot den allerede kalde og hvite bakken. Jeg er midt i sesong 3, jeg sitter og banner i sofahjørnet over at Division ikke skjønner at det Jack Bauer gjør er det beste. Chappelle er en dust. En elitedust. Jeg er glad jeg har noen å få ut vinter-aggresjonen min på, selv om det dreier som en fiksjon på en skjerm. Jeg hadde lyst til å skjelle ut han som satt i kassa på matbutikken i dag, bare fordi han så teit ut. Så sint er jeg altså på kulda, at flere og flere irrasjonaliteter nesten kryper automatisk over leppene mine, bare fordi mennesker ser teite ut. Jeg fryser inne i benmargen og nakken har endret seg fra stramt til nesten-ikke-blodtilførsel-stramt. Jeg tenker tanker om at jeg skal kjøpe meg en rockering og scooterdress. Jeg er sint på den kefirblåaktige fargen på huden som forteller meg i klartekst at sol er det som står øverst på min egen private ettersøkt-liste. Jeg er griseforbanna på det glatte veidekket som får meg til å trippe med ørsmå skritt og av og til får meg til flakse med armer og bein slik at jeg ser ut som et levende kaos hvor armer og bein er totalt ukontrollerbare. Jeg irriterer meg rett og slett over ting jeg ikke får gjort noe med. Januar er snart over, 2 måneder til og jeg skal ane en lysning. Mens jeg venter på at januar passerer, skal jeg fortsette og begrave meg i Jack Bauer's anliggender. ...Og jeg er sikker på at jeg så to helt like snøflak i stad når jeg skled ned bakken. De landet på frontruta mi, men jeg drepte dem med vindusvisker'n.
