Klar, ferdig...

Jeg tror jeg har vurdert å slette denne bloggen unevnelige mange ganger det siste halvannet året, men når det har kommet til stykket har jeg jo ikke klart det. Ubestemmelig har fingrene mine ligget slapt på tastaturet, mens jeg har stirret tomt på Solskyggene. Sol-skygge-sol-skygge-sol...
Livet mitt tok retninger jeg knapt trodde var mulig og det var lett å nedprioritere bloggingen.
Pc og nett hadde tatt altfor stor plass og tid i flere år, og jeg ville bort og ut fra boksen og ut i livet. Det gjorde jeg.
Jeg ristet av meg ubehagelige nettmennesker, jeg ble frisk, jeg begynte å jobbe, fant en av verdens fineste menn, dro på skrivekurs i Italia, fikk nye venner, og har blitt avhengig av å være ut i naturen. -Hvilken klisje! "Liker skogen og fjellet." Det er takk og lov ingen kontaktannonse jeg er ute med. Jeg har bare gjenoppdaget at jeg elsker skogen.
Jeg begynte forsiktig å surfe over gamle blogger jeg pleide å lese og som jeg brått forlot uten forklaringer av noe slag, men oppdaget at flere dem ikke har blitt oppdatert på 1 år, 6 mnd osv. Det var altså flere som forsvant ut av bloggesfæren på samme tid. Noen er gudskjelov fortsatt der, noen husket jeg egentlig ikke, og det er haugevis med andre fine blogger jeg nettopp har oppdaget. At Tante Grønn ikke lenger er der på samme måten gleder meg enormt! Sånne årsaker liker vi! Benken vår står der allikevel.
Det er rart med bloggepause, det føles litt som på å begynne helt på nytt. Mye er jo helt nytt, livet leker mer, rettere sagt jeg leker mer, samtidig som jeg fortsatt er komplekse og svært sammensatte meg.
Hurra for nye begynnelser!

En anbefaling

I en utrolig koselig butikk i byen, som har en utrolig koselig innehaverske, fikk jeg denne bloggen skrevet på en lapp med beskjed om å lese. Det gjorde jeg.
Denne bloggen er vakker.

I wrote this for you.

Ett nytt eventyr om alle søkeordene.

Danglebær så seg omkring i den store problemstillingen og fikk øye på Anne-Cath Vestly som leste høyt for predikanten. Danglebær hadde håpet at han var den som skulle blitt lest høyt for, predikanten hadde strengt tatt ikke fortjent det etter at han stakk av med alle duene.
-Duer, hvite duer! hadde han jublet utover hele problemstillingen. Danglebær hadde konkludert med at predikanten hadde blitt dobbelt frelst etter å ha funnet duene.
Unge foreldre satt også i den store problemstillingen sammen med noen pseuodotvillinger.
De kranglet høylytt om Tommy og tigern sitater og kunne nok se langt etter å vandre på rosa skyer i løpet av denne dagen. Danglebær luktet nattesvette og bestemte seg derfor for å finne en shampo mot tynt hår, det pleide som regel å hjelpe.
-Mannerumpe, hvisket en ung dame da han passerte henne. Han rettet seg litt ekstra opp, slik at holdningen ble rak og fin og numerologien virkelig ble synelig.
-Sånne som oss må ta seg ut for allmennheten, sa han til ABBA og blunket skjelmsk til Agneta. Han fikk ikke den responsen han ønsket seg, da Agneta trakk på skuldrene og snudde seg kjølig vekk. Danglebær trakk bare trett på skuldrene, han var vant til å bli avvist. -Hva er lykke? spurte en kvinne i rødt. Danglebær stoppet opp og så forundret på henne. -Jammen kjære deg, det er noe som ligger rett foran de vakre øynene dine hvis du bare vil se den. Kvinnen i rødt bablet uforståelig om en fjortis bursdag og Phil Collins' oppvekst. Danglebær satte seg ned på en benk og tok tak i kvinnens hånd og fikk henne til å sette seg ved siden av seg. Hun flyttet seg noen cm unna pga den sterke svettelukten, men holdt munn og så ventende på ham. Danglebær begynte å snakke igjen. -Det ligger lykke i en fjortis bursdag, det ligger helt sikkert litt lykke i Phil Collins sin oppvekst. Kvinnen i rødt tørket tårene på en livsløgn hun hadde mellom hendene. -Han spurte om å få ta sexy juleballbilder av meg, men jeg er jo ikke sexy. Danglebær syntes synd på den vakre kvinnen. -Det handler om gruppeprosesser, sa han så. -Tenk som en helhet! En gruppe! Danglebær ble nesten litt stolt av seg selv der han satt. Så store og fine tanker kunne det altså finnes i ett lite ubetydelig danglebær. Kvinnen i rødt reiste seg målbevisst opp. -Du fortjener en lifereward, Danglebær! Tusen takk for hjelpa, selvfølgelig ligger lykken rett foran meg, jeg må bare se at den er der i de små tingene! Livet er en risikosport og det finnes sorgprosesser, men også positiv energi! Hun smilte det vakreste smilet Danglebær noensinne hadde sett. Kvinnen i rødt fortsatte å snakke. -Mamma sa alltid at å elske datteren var det viktigste hun gjorde, men jeg syntes ikke jeg var verdt bryet. Selvfølgelig! Nå skjønner jeg alt sammen! Jeg har bare trodd at livet handler om illusjoner. Nå snakket hun mer til seg selv enn til Danglebær. Så stoppet hun den store ordflommen. Både hun og Danglebær la merke til at hele den store problemstillingen fulgte med på samtalen og nå holdt nesten alle pusten.
En mann ropte ut; -Nå har jeg vært røykfri i 14 dager! Hele problemstillingen applauderte.
En annen mann kom sakte mot dem, han stoppet foran dem og spurte med lav stemme; -Liker kvinner å vise kløft? -Javisst, svarte Kvinnen i rødt. De fleste gjør det. Mannen kunne minne litt om Minsten i Snehvit og de syv dverger, der han sto og tvinnet lua si mellom hendene. -Du skjønner det.... Her sitter jeg og kan ikke annet enn å lure på det. Kvinnen lo og klemte mannen på skulderen. -Den eneste damen jeg vet om som ikke viser mye kløft er Ellen.
Mannen forsvant inn i den store problemstillingen med en nyvunnen kunnskap og hele den store problemstillingen løste seg opp som dugg for solen.
Tilbake satt de to på benken, Danglebær og kvinnen i rødt. De satt stille sammen og så på en enslig hvit due på gresset bortenfor dem. -Hvem er mannfolkprat? spurte hun. Vet du det?
-Nei, svarte Danglebær. Men du kan jo spørre ham selv? Han er jo på det store internettet.
Kvinnen nikket sakte. -Ja, det er sant. Danglebær fortsatte. -Og mens du først er i gang, kan du jo lese seks uinteressante ting om Minneapolise også. Det var faktisk ganske interessant, så overskriften er litt misvisende.
-Vet du at det finnes en sang om deg, Danglebær?
Danglebær gjorde store øyne. -Nei?
-Det gjør det. Kvinnen i rødt smilte varmt til ham. -Skal jeg lære deg den?
Hun strøk på ham med lange lakkerte negler og sammen forsvant de syngende på Danglebær-sangen inn i solnedgangen. Tenk det, lille Danglebær hadde sin helt egen sang.

De uskrevne bloggreglene.

Når jeg begynte å blogge for snart 2 år siden, hadde jeg lest rundt på noen få blogger sporadisk en periode. Disse var "kjentfolk" fra andre nettsteder og venner ellers.
Lothiane var den som pushet meg til å lage min egen blogg og jeg angrer ikke ett sekund.
Vi satt pr telefon og hun geleidet meg gjennom alle stadiene i opprettingen både av blogg og statcounter. Disse tingene var helt gresk for meg og jeg var glad for all hjelp jeg fikk.
Som fersk blogger ble jeg griseglad for hver kommentar jeg fikk på det jeg skrev, selv om det bare var fra kjentfolk. Noen leste det jeg skrev og jeg ble glad langt ned i tåneglene.
Jeg var litt redd for å kommentere hos ukjente bloggere, for hva skulle jeg si?
Jeg leste fine innlegg, jeg leste provoserende innlegg og jeg leste artige innlegg, men det eneste jeg fikk meg til å skrive var; "Fint innlegg", "Jeg er helt enig" osv.
Ingenting som egentlig krevde noen interaksjon tilbake.
Fremdeles er jeg nok litt der. Når jeg entrer bloggene, har det meste blitt sagt fra før eller jeg vegrer meg. Jeg er ikke den som sparker høyest eller deler ut sleivspark i øst og vest. På mange måter er jeg fortsatt en fersk blogger som driver og føler meg fram. Jeg har egentlig ingen"fast" form på min egen blogg enda heller, selv om jeg har båssatt meg selv som en feelgood blogger.
Èn ting vet jeg derimot, jeg skriver ikke for å få flest lesere eller flest treff. Jeg blir veldig glad for kommentarer og jeg prøver å svare hver enkelt. Jeg har tid til det, jeg liker det og jeg synes det skal være slik. Men jeg forventer ikke å bli svart når jeg selv kommenterer inne hos andre.
Metabloggen tar for seg dette på en fin-fin måte.
Det siste døgnet har jeg lest noe på nett som provoserte meg veldig og er bakgrunnen for at jeg satte meg ned for å blogge dette innlegget. Folkeskikk synes jeg gjelder i like stor grad her inne i cyber'n, som der ute i virkeligheten. Hets og uthenging av enkeltpersoner til tross for ulike meninger har jeg liten eller ingen sans for. Misforståelser kan fort skje ved skrevne ord. Tonefall og mimikk er borte og man må bare tolke som best man kan. Jeg kan legge godviljen til eller jeg kan ta det meste opp i verste mening. Det er mitt valg.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ytterst sjelden deltar i store diskusjoner på nett. Jeg fikk metta mi av det på Nettby for noen år siden og har siden skydd det som pesten.
Dessuten skal jeg være så ærlig å si at jeg synes flere av mine bloggolegaer virker dritskumle!
Jeg er litt misunnelig på dem også, som virkelig slår i bordet og inviterer til debatt. Av og til føler jeg meg som en liten unge som slår, for så å løpe så langt jeg kan.
Akkurat nå gjør jeg faktisk ikke det. Jeg har sittet og sett gjennom fingrene på dette i lengre, og kommet fram til den konklusjonen at enkelte mennesker ikke engang egner seg på nett.
Dette handler vel kanskje om selvinnsikt og evne til å ikke ta alt på nett dørgende personlig, som dessverre noen ofte gjør.
Jeg satt lenge og håpet på at dette var ett Esquil-prosjekt, men jeg tror dessverre at teorien min på det gikk i tusen knas i dag.

Jeg aner lite og ingenting om deg som sitter og leser dette, du vet det du leser og evt har lest om meg. Jeg vet ikke om du kommer til å føle deg truffet, eller om du deler min oppfatning.
Det vi kan fastslå er at de aller fleste av oss, skjønner de uskrevne bloggreglene.
Vi deltar i andres kommentarfelt av fri vilje, vi lenker til andres blogger av fri vilje uten å kreve at motparten skal finne deg like leseverdig, og vi går som oftest videre med ett skuldertrekk når vi kommer over noe vi absolutt ikke liker å lese. Vi trenger ikke å dynge ned andres kommentarfelt eller egen blogg om hvor stygg bloggen til vedkommende er, eller hvor superjævla teit det vedkommende skriver er. De fleste skriker ikke i bloggen sin om hvor urettferdig det er at noen har mange lesere, mens andre har nesten ingen. Misunnelse er negativ følelse som gir utslag i skumle tendenser og usaklighet når det får ta overhånd.
Det har vi sett eksempler på før.