Ord som gleder.

Noen ord gjør meg gladere enn andre.

"Der skulle du vært!"

Det er mange steder jeg veldig gjerne skulle vært og opplevd. Brukt alle sansene og absorbert de gjennom varm sommerbrun hud, med ett åpent blikk og smilende munn.
Jeg skulle lagret minnene og tatt de fram når jeg trengte det. I kassakøen, i vinterdrevet ...
Kjent på varmen som slike minner avgir i lang lang tid og kroet meg lykkelig sammen i skinnet fra stearinlysene.

"Der skulle du vært!"

Å bli gledet ved at noen uforbeholdent unner meg akkurat det.
Drømmene mine kan ingen ta fra meg. Ikke de store og ikke de små.
Noen drømmer kommer til å bli en realitet, andre kommer til å blekne som skrift på et gammelt og skjørt papir, noen kommer til å forsvinne for så å bli erstattet av nye.

"Der skulle du ha vært!"
-Ja, det skulle jeg. På en måte er jeg allerede der.

Grenseløs

Du sa unnskyld til stadighet. -Unnskyld, unnskyld, unnskyld.
Etter unnskyldningene kom forklaringene. Fordi jeg hadde gjort det. Fordi jeg hadde sagt det. Fordi jeg ikke skjønte at jeg med min væremåte provoserte deg til det ytterste.
Kunne jeg være snill og være mindre provoserende?

Selvfølgelig kunne jeg slutte med det! Alt for deg, kjære.
Jeg kunne lett reduseres. Jeg merket det knapt selv, så flink jeg var til å hjelpe deg med å bryte ned mine landegrenser.
Jeg ble grenseløs og du nøt fruktene av eie mye land.

Treesken

Det er innbitt og hudløst. Distansert og sårt. For nært. For langt unna.

---

En liten eske av tre, med fine farger på utsiden.
Duse, allikevel kraftige, som utropstegn i kursiv.
Innholdet er som spørsmålstegn.
Han holder den lille esken av tre i hendene og skjønner allikevel alt.

---

Så nært, så langt unna.

Tanker om vårrengjøring.

Jeg pusset stuevinduene mine i dag, blikket ut mot verden ble med ett veldig mye klarere og jeg så ut på den. Verden er veldig grønn akkurat nå. Sterkt grønn.
Støvet på persiennene kilte meg i nesen mens tanker fløy gjennom hodet mitt, akkurat som skydekket utenfor de blanke vinduene mine.
Vårrengjøring har alltid en ny begynnelse ved seg. All dritten som er skjøvet under teppene i løpet av vinteren tyter fram i de norske hjem og virvles opp som små og store udyr.
Kanskje det ikke var store greia da det ble dyttet under teppet, men magiske ting skjer om våren.
Den greia du stappet under teppet, har enten vokst seg kjempediger, eller den er helt borte!
Den som forsvant er det ingen fare med, det var bagateller, noe du irriterte deg over akkurat der og da, men som det ikke passet å si noe om akkurat da du så den. Den som har vokst seg diger derimot, den er noe å passe seg for! Den har blitt så stor at den har fått både tenner og hale og da er den ikke lett å hanskes med lenger. Den er ikke videre morsom å se i hvitøyet i den størrelsen. Tenk det, den var faktisk håndterbar da du skubbet den innunder teppet med sammenbitte kjever, nå kan du ikke sitte med bena på gulvet uten at den glefser etter anklene dine, klar til å starte konsumeringen.

Den eneste måten å bekjempe slike udyr på, er å snakke om dem. Når de blir satt ord på, minsker de i størrelse, form og fasong. Så lett. Så vanskelig.
Men det er den eneste måten å rydde på.
Det andre alternativet er å ikke ha tepper.

Vår 17 mai

Jeg våknet av at Datter'n lurte på om jeg var våken. Jeg svarte ja. Selvfølgelig var jeg våken!
Jeg bare lå og dormet, som jeg så fint kalte det. -Kunne jeg hjelpe henne med mansjettknappene?
Å si at jeg spratt opp av dynene blir å ta i, men jeg sto opp og prøvde å få opp øynene samtidig som jeg prøvde å få på meg morgenkåpa.
Datter'n sto parat med bunadskjorta og mansjettknappene, og etter litt fomling var de på.
Hun er nydelig i bunad. Hun blir nesten overjordisk vakker i bunad.
Kanskje skyldes det at jeg blir rørt av kjærligheten hun nærer til bunaden sin, kanskje skyldes det at det er så veldig nasjonalromantisk med bunad. Kanskje skyldes det at jeg synes hun er verdens vakreste.
Sola skinte og jeg samlet sovesveisen min i en stri hestehale og bestemte meg for å legge meg litt ut på verandaen i håp om å få en ansiktsfarge som ser litt friskere ut.
Datter'n forsvant ut i verden med bunad og lilla Ipod i ørene.

Vel skinte sola og det var mange varmegrader i luften, men allikevel var det en kald trekk som ga klar beskjed om at det ikke er helt sommer enda. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle sole meg, så jeg lagde meg en festning av stoler og pledd. Jeg fikk det ganske lunt og sola varmet den vinterbleke kroppen min. Jeg hørte korpsmusikk i det fjerne, jeg så det norske flagget vaie i den kalde trekken fra verandaen over meg og jeg tenkte tanker om varme sommerdager og hva som ligger foran meg. Jeg tror jammen meg jeg dormet litt også!

Datter'n sendte en sms om at hun var på vei hjem og like etter ringte det på døra. Jeg åpnet for henne og ble stående å stirre på henne. Lenge.
Denne nydelige nasjonalromantiske Datter'n som dro hjemmefra i den fine bunaden, sto foran meg iført ei diger brun t-skjorte som rakk henne midt på lårene og bunadsko.
I armene hadde hun bunaden.
-Har du gått slik hjem fra byen?!
(Jeg innrømmer det, i to korte sekunder tenkte jeg på hva naboene og andre forbipasserende hadde tenkt hvis de hadde sett henne i dette antrekket.)
-Er du gæren?? Per kjørte meg.
Jeg pustet en tanke lettere.
-Men hvorfor ... Jeg rakk ikke å snakke ferdig.
-Er du egentlig klar over hvor varmt det er med bunad eller?? Det rant nedover ryggen min!
Så faren til Maria sa han kunne kjøre meg hjem. Jeg fikk låne t-skjorte. Og jeg har faktisk shorts under! Hun løftet på den lange t-skjorta og viste meg shortsen mens hun lo og kippet bunadskoene av føttene.
Rare, fine ungen.

Det skyet over. Selvfølgelig skyet det over.
Jeg ryddet bort festningen jeg hadde laget og vi dro ut og kjøpte den obligatoriske 17 mai pølsa.
Vi kjørte litt rundt mens vi hadde en lang samtale om kål.
Overalt krydde det av festkledde mennesker. Det kan se ut som om "alle" har bunad igjen og det er ett flott skue.
Jeg tror jeg kjente på et stikk av ensomhet, men jeg dyttet det vekk like fort som det kom, så jeg er ikke sikker.

Kvelden kom og enda en 17 mai har kommet og gått. Datter'n forsvant ut på tur med ei venninne. Jeg avsluttet kvelden sammen med en veldig hyggelig nabo, iført pysj og en slant rødvin som ble til overs etter gårsdagens melodiøse festaften.
Det var faktisk ganske morsomt å gå bort i tøfler.

Ha en god natt alle sammen. Håper dere har hatt en fin 17 mai.

Jens og kyllingen

En natt for noen uker siden, fulgte Jens Stoltenberg og barna hans meg hjem fra Rimi.
Jens så på meg som om jeg skulle vært skaperverkets tiende vidunder og jeg skjønte ikke hvorfor.
Vi satt på det andre trappetrinnet opp til annen etasje og jeg plukket på hælen av den rosa tøyskoen min. -Kan jeg få lov til å følge deg hjem neste gang også? spurte han.
Jeg rev av en liten gummibit av skosålen samtidig som jeg spurte om hvorfor han ville det.
Han hadde ikke noe svar. Kanskje han hadde det, jeg husker ikke.
Jeg tenkte mer på dette var Jens Stoltenberg, en mann jeg ikke har noe forhold til annet enn at han er Norges statsminister. En helt vanlig mann med en litt uvanlig jobb.
Jens som ikke ville klemme Giske.
Den Jens var det som satt der på trappetrinnet sammen med meg, mens barna hans satt i stua.
Jeg hadde rosa tøysko.

Han fulgte meg hjem fra Rimi en gang til. Uten barna sine denne gangen.
Med seg hadde han en presang han hadde laget selv, en kylling av stearin.

Jeg hadde fortsatt rosa tøysko på.

----

Drømmetydning anyone?

Bunnløs

Det var ikke det at jeg trengte å vite noe om holdbarheten,
selv om jeg leste "Se bunnen", skrevet med små bokstaver på etiketten.
Jeg visste at det ikke var noen holdbarhet i deg.
Du var bunnløs.

Å bli satt pris på

Valkyriana har gjort stas på bloggen min i et eget innlegg og jeg er så stolt, så rørt og så glad!
Mest av alt blir jeg veldig ydmyk når jeg får sånn ros. Jeg har ingen stor blogg, og har ingen ambisjoner om å få det heller. Jeg skriver mye for min egen del, men jeg skriver like mye for dere som til stadighet leser inne hos meg. Uten dere hadde det ikke vært fullt så morsomt å blogge.
At dere skal finne meg leseverdig, er ikke noe jeg tar som en selvfølge.
Som jeg skrev inne hos henne;
Jeg kunne ikke fått en bedre velkomst etter å ha vært fraværende i både form og farge.

Tusen takk, Valkyriana. Denne kommentaren kommer jeg til å ta vare på.
En stor knuseklem til deg.

Du tok feil

Jeg startet med å være medgjørlig, mens hjertet hamret som et harehjerte på innsiden av brystkassa. Lunefullt spyttet du ut hatefulle ord som skulle være forklarende på meg som menneske. Jeg tok i mot dem med bøyd hode og ydmyk stemme. Jeg var på nippet til å takke deg for at du med det fantastiske klarsynet ditt viste meg selv hvem jeg egentlig var.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg kjente noe i meg protestere høyt, langt der inne hvor stemmer nesten ikke høres.
Jeg kjente meg ikke igjen i de såkalte sannhetene dine, men jeg visste bedre enn å si deg i mot.

Etterpå kom redselen. Knugende og lammende, med harde fingre stikkende inn i de mest ømme områdene av sjelen min. Jeg knakk som en gammel morken kvist, ute av stand til å gjøre noe annet enn å være handlingslammet.

Kjærlige hender i form av vennskap, klarte å knekke opp mange av de harde fingrene.
Ondt må bekjempes med kjærlighet, og kjærlighet vinner alltid. Visste du ikke det?
Du trodde du var stor, stor fordi du hadde styrken i form av ord, stor fordi du trodde du hadde makten. Du tok feil.

Du var så liten. Så jævla liten.

Siden sist

1 mai ble jeg tante til verdens nydeligste lille jente og jeg er så forelsket i henne at tærne mine krøller seg og hjertet mitt vokste seg enda større på sekunder. Hun er vidunderlig og helt perfekt.
De lille hånden hennes klemte hardt rundt lillefingeren min og hun gjorde meg til sin uten skrupler.
Jeg elsker henne.
Søsteren min har aldri vært vakrere enn hva hun er nå, det stråler av henne og jeg er så stolt av dem alle tre. Dette herlige krapylet av en lillesøster, hun som kan få meg både sprettsint og hylende av latter, har blitt mamma.