lørdag 8. desember 2007

Jule-nostalgi

Åh, jeg kom over denne på youtube! Denne husker jeg fra da jeg var liten.
*klapper glad i henda og i akutt julestemning*

Jula er for ungene..Og meg.

Ok...Jeg innrømmer det; Jeg er fryktelig nysgjerrig når det kommer til julegaver og ting som såkalt skal være hemmelig. Jeg regelrett klør i kroppen etter å finne ut hva som befinner seg inni disse fine innpakningspapirene. Dessuten er jeg en "rister" og en "klemmer".
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*

For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..

De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.

Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.

Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!

fredag 7. desember 2007

Snike-damen

Julestresset har tydeligvis begynt å senke seg over menneskene.
I dag var jeg innom ett kjøpesenter på vei hjem fra McD. Jeg skulle ikke utrette store greiene, bare titte litt, muligens få kjøpt ett par ting, og sende ett brev. Jeg fant posten, stilte meg i kø, bak den ene damen som sto foran meg og tittet meg litt rundt.
Da kom en det en eldre hvithåret dame og stilte seg ved siden av meg.
Jeg prøvde meg med ett lite smil, men fikk ett bistert tryne i retur.
Munnen hang nedover og øynene bak brilleglasset var ikke så veldig varme at det gjorde noe.

Sånne ting begynner jeg å humre for meg selv over.
-Jada, verden kan sikkert være til tider veldig urettferdig og stygg,
men ett lite smil koster så lite.
Vi fortsatte ventingen. Damen som sto ved skranken var ferdig med sitt, sa smilende "Hadet" til ekspeditøren, jeg tok ett skritt fram og jammen meg......der kom den eldre hvithårede damen med det bistre ansiktsuttrykket seilende foran meg. Jeg tok enda ett skritt fram, men den eldre damen stilte seg rett foran skranken samtidig som hun ga meg ett skulende blikk.
Jeg hadde allerede frankert brevet jeg skulle sende, så jeg gikk helt fram til skranken, stilte meg ved siden av den eldre damen og bare rakte ekspeditøren brevet.
-Jeg bare leverer deg dette, jeg. Selv om noen tydeligvis har det fryktelig travelt og ikke kan vente på tur.
Jeg sa det med ett smil, nikket umerkelig med hodet mot den eldre damen, som tydeligvis syntes at JEG var den frekke. Og da smilte jeg bare enda bredere.
Jeg bare vet hvor provoserende det er, med blide mennesker når man selv er så grinete at sure sitroner hadde fått konkurranse. Også gikk jeg.

En ting er sikkert; de eldre klager ofte på den yngre garde, hvor uhøflige de er og hvordan de bare tenker på seg selv, men enkelte av dem burde så definitivt feie for egne dører først.
Det er ikke bare sympatiske eldre mennesker heller.

søndag 25. november 2007

Så ung, så voksen.

Det rynkefrie nydelige unge ansiktet ser på meg med klare blå øyne.
Hun forteller om tankene sine og funderer på framtiden.
Hun er snart 15 år, på vei ut av barneårene og inn i den voksne verden.
Hva skal hun bli, hva vil hun gjøre?
Hun snakker med liv og lyst om mulighetene hun har foran seg.
Og jeg bare lytter på denne gode og levende stemmen, som smiler samtidig som den snakker, som har hele framtiden foran seg.
Med alt hva det innebærer av gleder og sorger.
Omsorgen hennes for andre er uselvisk og genuin. Hun har ett varmt og stort hjerte.
Hun overrasker meg faktisk litt med tankegangene sine. Hun har spennende og gode innfallsvinkler og klarer å se de ulike aspektene. Veier for og i mot.

Når ble hun så klok? Når ble hun så stor?
Den rasjonelle og logiske tankegangen hennes gjør meg stolt.
Hun er på vei til å stake ut sin egen vei her i livet. Hun skal erfare, lære og ikke minst være.
Jeg er egentlig ferdig med å oppdra henne, fant jeg ut i kveld. Hun har fornuften i behold, har tro på seg selv og ett hjerte de aller fleste bare kan drømme om.
Nå er jeg hennes trofaste støttespiller, som kommer til å støtte henne med hele meg og alt jeg har, i valgene hun kommer til å ta. Hun er ett flott individ. Ett fantastisk stort menneske.
Og jeg er så stolt av henne. Hun kommer til å klare seg helt fint.
For hun har troen på seg selv og pågangsmotet. Og jeg lærer mye av henne.

Kjære elskede jenta mi; Vær stolt av deg selv. Du har en nydelig sjel og godt hjerte.
Jeg elsker deg så inderlig høyt. Vær tro mot deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi deg.
Og denne låta er til deg, lille frøken:


-Raven Symone, True to your heart-

Fredags resymè.

I går når jeg sto opp for å reise på sykebesøk til bestemoren min, hadde jeg sovet kun 2 timer.
Jeg sjanglet inn i dusjen, for å i det hele tatt prøve å få opp øynene og komme litt til meg selv.
Hår verken orket eller klarte jeg å bruke noe særlig krefter på, så jeg lot alt være i det salige kaoset som håret mitt ofte er i. Søs skulle hente oss og vi skulle kjøre hennes bil til mamma i første omgang. Søs var bare 10 min forsinket for engangs skyld. Ikke dårlig.
Vi satte oss inn i den eldgamle hurken av en Toyota, datter'n bak, jeg foran, så dro vi. Jeg tenkte litt på alle vanndråpene på dashbordet, men nevnte dem ikke. Det er mye rart med gamle biler, mener jeg. Vel framme hos mamma, og når jeg gikk ut av bilen, så kjentes det underlig kaldt ut på bakenden min....Jeg var søkkbløt tvers igjennom.
-Hva faen er det her for noe?? Utbrøt jeg hissig til min akkurat da ikke så elskede lillesøster.
-Åh, er du bløt?!
-Ja, hva tror du??

Jeg stilte meg foran henne og snudde bakenden til, hvorpå søs og datter gikk i kne pga latteranfall, mens jeg var lettere hissig.

-Det regner inn i bilen, skjønner du. (Aha, derfor alle vanndråpene på dashbordet)
-Hva med å si fra, eller i det minste legge noe der?!
-Jeg tenkte ikke så langt.
Så mumlet jeg en hel masse stygge ord, for jeg hadde ikke tatt med meg ekstra bukse for å dra på dagstur.

Mamma fant fram en gammel kosebukse, som bare så ut som ett lite vandretelt istedet for ett stort vandretelt, som jeg kunne bruke på turen, mens min egen bukse ble hengt til tørk.
Nuvel....jeg følte meg ikke så veldig oppesen fra før, med nesten null søvn og hår til alle kanter, så en horribel kosebukse fra eller til, gjorde liksom ikke så mye.

Vi byttet bil, jeg satte meg bak rattet og vi startet på siste etappe opp til Østerdalen.
Nå hadde det da altså regnet dagen før og i løpet av natten hadde det vært kuldegrader og ergo frosset til alt det våte. Vi hadde tenkt å kjøre østsida opp til Rena, men jeg snudde etter 1 km. Speilblank is, ikke en eneste strøbil hadde vært på ferde der. Så da bar det til riksvei 3 da.
Phu, endelig ordentlig avgårde....Med mamma som hysterisk passasjer ved siden av meg, den yngre garde (les: 29 og 14) fnisende i baksetet.

-Har du tenkt til å kjøre helt oppi rumpa på'n, eller?!
-Neida.....Jeg har kontroll.
-Du er litt nærme nå, synes jeg.
-Er det du eller jeg som kjører?
-Jeg er bare redd da...

Bilturen foregikk stort sett i stillhet fra min side. Føret var ekkelt på 3'ern også. De salter ikke oppover Østerdalen. Og det hadde ikke vært noen strøbil der heller. Og det var griseglatt.

Like ved Opphus utbryter mamma; -Kjører de møkk nå?! En godt gjenkjennelig lukt spredte seg inn i bilen. -Nei, sier jeg....det kan da ikke skje?!
Vi grein på nesa over denne kumøkklukta.
Hysterisk latteranfall kom fra baksetet. Søs hadde sluppet ei bønne, og jeg tør ikke engang å tenke på hva hun hadde spist dagen før, for å produsere denne typen eim.
Den hang i lenge også.

Vel framme på lukket avd på sjukehjemmet satt bestemor litt dinglende på sengekanten, i stor sykehusskjorte og sokker, med dyna over bena. Hun hadde nettopp fått surstoff, og var litt bedre i pusten, men var ikke i så veldig god form. Hun har Alzheimer, men foreløpig vet hun hvem vi er, selv om hun roter litt i hvem er hvem av oss 3 yngre jentene.
Det var godt å se henne igjen, selv om det var vondt å se at hun er såpass dårlig.
Det er litt rart dette, synes jeg...men jeg har på følelsen av at det bor en liten rampejente i bestemor nå, etter at Alzheimeren har blitt mer framskreden. Denne gamle skrukkete og søte damen, har fått ett veldig rampete og levende blikk. Hun snakker litt rampete også.
For ikke så lenge siden, så stakk hun av fra sjukehjemmet, dro i sportsbutikken, kjøpte seg joggesko og opplyste ekspeditøren at nå skulle hun løpe fra alle sammen, for nå hadde hun skoa til det! *smiler*

Vi satt der og småsnakket, fikk plassert henne i en stol godt innpakket i dyna, og lurt i henne ett helt vaffelhjerte med sukker på, da trøtten virkelig kom og tok meg. Datter'n satt i senga hennes og jeg krøp oppi fotenden og la hodet mitt i fanget hennes, og mens datter'n strøk meg over det kråkereir'ete håret mitt så forsvant jeg fra den våkne verdnen i ca 15 deilige minutter.
Bestemor sa at jeg godt kunne få flytte inn sammen med henne, for det kunne jo hende jeg trengte det også? *ler* Jeg svarte at det var ett meget fristende tilbud, men at jenta mi ikke var helt klar for at jeg skulle flytte hjemmefra riktig enda.
-Nei, det er jo det og da, svarte bestemor...

Vi måtte jo oppom bestefaren min også, som er på en annen avd av sjukehjemmet. Han er klar i hodet, men klarer ikke å gå og ikke se. Han er heller ikke alltid like sympatisk.
Men vi var der og snakket en stund med ham. Søs og jeg begynte å bli like slitne og like fnisete. Mens vi sitter der, så sier hun; -Du er klar over at du ser ut som ett lykketroll på hue?
-Nei, men det overrasker meg ikke.

I gangen møtte vi på to eldre hvithårede damer. Den ene kjente jeg igjen fra min yngre dager og jeg spurte henne om hun visste hvem jeg var. Hun så undersøkende på meg før hun svarte at nei, det gjorde hun ikke. Jeg fortalte henne navnet mitt og da utbrøt hun; -Næmminj! Er det deg?! Je har ittje sittj deg sea du var såå lita, je!
Så viste hun med hånda hvor høy jeg hadde vært. Den andre damen hadde ikke sagt ett ord, men plutselig løftet hun hånda si og la den i håret mitt.
-Så fint hår du har!
-Tusen takk, det trengte jeg å høre akkurat i dag!
-Å ja....pass på det, mens du har det. Jeg hadde slik hår en gang i tida jeg også, før det ble slik.

Så tok hun hånda mi og førte den oppi det korte krøllete hvite håret sitt. Det var så mykt. Nesten som silke og det er ikke tull engang.

-Jeg synes at du har fint hår også, jeg da.
-Joda, svarte hun. Men det har vørte gammalt det og!
Så lo hun hjertlig. Jeg ble rørt langt inni meg. Denne ukjente eldre vakre damen ga meg det beste komplimentet jeg kunne fått på en real kråkereir's dag.
Og smilet hennes kommer jeg til å ta vare på.

Bilturen hjem foregikk i nesten samme stillhet som på vei opp, foruten at det nå var mørkt, og det var fortsatt ingen som hadde strødd, så det gikk sakte på riksvei 3. Mamma lukket øynene hver gang vi møtte ett vogntog, den yngre garde satt med hver sin mp3 spiller i ørene, den ene med hip hop, den andre med danseband. (for ordens skyld nevner jeg at det er IKKE datter'n som har danseband musikk på mp3'n sin) Og jeg lengtet bare hjem til sofaen min.

Vel fremme hos mamma, var det kjapt innom for å hente buksa mi som da hadde tørket, vi byttet bil igjen og jeg satte meg bak. Datter'n satte seg foran.
Jeg var så sliten, så sliten. Lite søvn, lang dag, og generelt i dårlig form fra før, gjorde sitt til at jeg bare lukket øynene og håpet de siste milene gikk fort.
Omsider var vi hjemme på Hamar igjen.
Jeg falt om på sofaen og det var datterens tur til å skifte bukse...

onsdag 21. november 2007

Datteren's store drøm

I går fikk jeg vite at en av de tingene som står høyest på go'jenta's ønskeliste, er å ha brytekamp med mamma'n sin iført sånne svære gummi suomobryter drakter...
*lettere sjokkert*
Nå er undertegnede ganske liten av vekst, så jeg ser for meg selv som en litt forvokst Bompibjørn i den allfiten der. Men det er greit; hvis det er det frøkna vil, så skal hun få lov til å prøve å få meg i bakken med full polstring. *gliser* Denne mamma'n har ett vannvittig konkurranseinstinkt, så vi får se, vi får se.... *humrer for meg selv*
Klart, hun har fordelen av å ha vokst over hodet på den lille mamma'n sin, som hun ynder å kalle meg, men jeg gir meg ikke uten kamp ihvertfall!
Hun vil også ha det filmet at vi bumper.... Jaja. Alt for lille store gullet.

Så folkens...Hvor er nærmeste lekesuomo her i distriktet? (Altså Hamar)
Eller må vi inn til Oslo?

Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger


Jeg starter denne bloggposten med ett bilde Anne har tatt av føttene mine, i en årstid hvor tjukksokkene ikke hadde førsterangen hele døgnet. Bare halve..
Måtte denne sesongen snart være over og vi igjen slanger oss i bikini på en varm veranda...

Jeg er søvnløs for tida allikevel, så da blogger jeg litt til.
Jeg har sms'et med Anne min før i dag og vi ble skjønt enige om en ting: Vi skal aksjonere!

Dermed er "Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger" dannet! -Nemlig.
Vi er luta leie av fingre og føtter som er iskalde og numne av kulde.
Kroppene våre liker rett og slett ikke denne tida her.

Greit nok at det er mye positivt man kan gjøre innendørs på denne tida av året,
som å drikke litervis med gløgg, kakao og te. Sitte under pelspledd og tenne tusen og ti stearinlys, spise gode brødblingser og andre koseting.
Meeeen......For å anskaffe disse kosetingene, må man nemlig utendørs. På med lagvis av klær, ofte så mange og så mye at du ser ut som Michelin-mannen stabbe avgårde med forsiktige skritt, fordi det er glatt der ute i den barske nordiske naturen. Sette seg inn i en iskald bil (fordi man ikke skjønner døyten av den timeren til motorvarmeren) og kjøre til en butikk som har alle godsakene.
Bilen er litt varmere på hjemveien, man stabber seg enda mer forsiktig på glattisen, for denne gangen har du jo bæreposer med varer i begge hender (og tro meg; de gir IKKE likevekt!), og når man omsider når utgangsdøra og tørr grunn helskinnet (med kun to halveis saltomortaler veivende med posebefengte hender), så hvisker man ett stille "Halleluja", mens man strever med å få nøkkelen opp av lomma med vottekledte hender. Banner litt for at det er trangt og vanskelig, men ikke på vilkår om de vottene skal av før man når varmen.

Dette er jo egentlig noe man skulle tro at man ble varm av, men den gang ei! Det funker nemlig ikke sånn. For denne Kalde Ekle Sesongen gjør deg nemlig bare forbannet og mer kald.

Vi er jo "ordentlige" mennesker også, så vi røyker da altså ute. Det er en vel så stor utfordring.
(Og kom ikke med noen såkalte gode og logiske forslag om at det hadde vært det beste å stumpe røyken! Dette er en av våre få laster. La oss få ha den og klaginga over kulda i fred.)
Så da står vi der da, mens tennene klaprer i munnen i en hastighet som disse leke-opptrekk-klapre-gebissene på føtter, bare kan gå å gjemme seg i flauhet over at de ikke klaprer kjapt nok. Hvis det kommer en kald sno med litt snø i, så er kroppene våre såpass paralysert av kulda at vi ikke klarer å snu oss unna, slik at vi blir stående å gispe etter luft lik ei gjedde på land. Hendene er allerede frosne, røyken har vi bare bendt fast i to fingre, og hånda blir holdt i en slik vinkel rett foran munnen, at vi bare kan vippe oss mot sigaretten.
På denne måten rører vi oss minst mulig, i all klapring og paralysering.

Vel inne i den stearinlys opptente stua, under pelspledd, med tjukksokker, tøfler, pulsvanter og varmeflaske innenfor rekkevidde...så fryser vi fortsatt. -Jepp, du leste riktig! Vi fryser.
Først når gradestokken i stua nærmer seg 30 varme og andre begynner å kaste klærne, får vi lunk i fingertuppene. Og skulle du finne på å si noe så dumt som at; "Det går ikke ann å fryse her nå!", mens du samtidig opplyser om hva gradestokken viser.....
Da drar vi opp en protestplakat vi har satt rett ved sofahjørnet og sier; "Talk to the hand!

Mistet og funnet

Noen ganger i livet kan man miste seg selv litt.
Både pga ytre og indre faktorer, tenker jeg.
Man vet hvem man er, hva man står for og er som oftest stødig i det.

Så har man disse gangene hvor dette rokkes ved..
Jeg har vært der delvis i en god stund nå. Jeg har undertrykket meg selv.
Jeg kan ikke legge skylda over på andre, for det er helt og holdent min egen feil.
Av og til kommer man opp i situasjoner man vil gjøre det beste ut av.
Rettere sagt; Man vil gjøre DET beste. Koste hva det koste vil.
Man gyver løs på oppgaven med liv og lyst. Så optimistisk, så glad for hver bittelille ting som viser at det kan være det går den rette veien. De små tingene som gjør at man holder ut.
For man vil vinne. Så går tiden, og det synker etterhvert inn at ingenting av det du gjør kommer til å hjelpe uansett. Den siste bekreftelsen får du når gjør noe i en setting du aldri ville ha gjort, hvis hele deg var fullt og helt tilstede. Rett og slett en real wake up call.

Den er forløsende. Rullegardina går opp, skuldrene rettes, blikket blir mer direkte og hele holdningen forandres. Nok er nok. Klumpen jeg har gått med innvending løste seg opp som en svær sky og jeg sto lettet tilbake. Verden falt ikke sammen.
Jeg kjente på sinne og glede. Sint for at jeg faktisk har gjort noe sånt mot meg selv.
Glad for at jeg endelig våknet. Nå gjelder mine premisser også.

Men jeg opplever en merkelig sinnstilstand. Jeg er glad og trist på samme tid.
Selvfølelsen har tross alt fått seg en knekk ved å drive på sånn som jeg har gjort, og selvom jeg nå har erkjent både det ene og andre, så skal det stables rett sammen igjen.
Uansett så har jeg begynt å "leve" igjen. Jeg er igjen med på livskarusellen og nyter det.
Jeg er glad i mennesker og fryder meg over hva disse gode fine skapningene kan tilføre meg av mer glede og visdom. Jeg er ett åpent menneske, jeg har venner i alle aldre, størrelser og fasonger av begge kjønn. Og jeg er så glad i dem.
Både de som har vært der for alltid og de som er nyere.
De er vennene mine! Og uten dem hadde jeg hatt ett fattig liv.

Så dermed fortsetter jeg å surre med på livskarusellen, tar ett bevisst valg ang det, stiller meg åpent til livet og være tro mot meg selv og egne overbevisninger.
Ergo; det er tid for å være å en "typisk" vannmann igjen. Jeg må være meg.
For jeg er faktisk mer enn bra nok.
Det nytter ikke å gå på akkord med seg selv over lengre tid, og de eneste det faktisk går utover er deg selv og de du har nærmest.
Å være tro mot seg selv er det viktigste man kan gjøre, for sitt eget vedkommende.
Det hjelper ikke en døyt hva andre sier, hvis du ikke kjenner det i magen selv.
Jeg har dette livet her, og det er opp til meg om jeg vil være liten eller stor.

Så jeg synger sammen med Bon Jovi; "It's my life". -Nemlig!


Post-post: Det ligger en vannvittig fin unplugged versjon av "It's my life" med Bon Jovi her.

onsdag 14. november 2007

Bølgelengde

"Jo eldre jeg blir
jo finere er det å møte folk som snakker språket mitt.
Det er som å møte landsmenn i det vilt fremmede
når du ikke har vært hjemme på mange år.

Det går ikke på ord,
det går på bølgelengder, øyners korona, varmestråling.
Plutselig å bli spunnet inn i en kokong av trygghet.

Og siden vikle seg ut av den.
En sommerfugl ser forundret på de tørre restene av skall
etterlatt i silken.

Så flagrer den modig utover jorda."

-Kolbjørn Falkeid-

tirsdag 6. november 2007

...Smart...

-Begynn med begynnelsen, sa kongen alvorlig
-og fortsett til du kommer til slutten, så kan du stanse.

-Lewis Carroll: "Alice i eventyrland"

mandag 5. november 2007

Klare selv!

Grunnet ymse årsaker fikk jeg ingen til å hjelpe meg med å skifte til vinterdekk.
Jeg vet at jeg kunne levert bilen på en eller annen bensinstasjon, også hadde det blitt kjapt gjort for noen hundrelapper, men når man lever litt strengt ang prioriteringer, så var ikke det så aktuelt heller. Ergo, da gjør man det selv!

Jeg gikk ned i boden og fant dekkene, parkerte bilen rett foran blokka, fant jekken og satte i gang. -Allerede skjelven i arma etter å ha båret fire dekk..
Jeg var sint også, fordi det ene avslaget på hjelp, skjønte jeg seriøst ikke noe av, men det er ikke meningen at man skal forstå alt her i verden heller, så til helvete med det. Bekreftelser på at det faktisk ikke er noen vits i å spørre om hjelp, er greit det også.
Da vet man det ihvertfall.
Første mutteren gikk ganske greit, den andre gikk ikke så greit. Den 3 og 4 måtte jeg bruke all kroppstyngde og ergo hoppe på den skrugreia. De løsnet etterhvert...
Jeg skjønte vel i grunn fort at dette ikke var så veldig smart. Men jeg måtte jo ha vinterdekk på bilen. Det er 5 november og jeg synes det har luktet snø lenge.
I natt var det kuldegrader også.
Mens jeg bannet litt for meg selv, forbannet en kropp som ikke har krefter til sånne ting, og svettet over å nesten ikke få av hjulet etter at jeg har løsnet skruene, så kom det en mann gående.

"Hei du! Jeg så ut av vinduet og da så jeg ett menneske som strevde litt. Kan jeg få hjelpe deg?"
(Jeg er veldig glad for at han sa nettopp det; "Kan jeg få hjelpe deg?" Hadde han sagt noe sånt som at; "Det ser ut som om du trenger litt hjelp," hadde jeg høyst sannsynlig blitt sprettsint av det også, fordi jeg klarer da for faen selv, må vite!)

Men jeg så opp, begynte nesten å grine og svarte; "Hvis du vil det, så sier jeg bare tusen tusen takk.....", mens jeg fort så ned igjen og tørket vekk en forræderisk tåre som snek seg fram i øyet mitt.
Jeg samlet meg fort, og begynte en nesten sånn frenetisk talestrøm. En sånn typisk kvinn'sk greie, når man egentlig føler seg både brydd og glad.
Flauhet over å faktisk ikke klare selv, fortsatt sint fordi og på grunn av, glad for at det faktisk fortsatt finnes menn som vil hjelpe kvinner i nød, og rørt fordi noen faktisk ville hjelpe meg.
Nabo mannen var lugnheten selv, jekket opp bilen, skrudde muttere og snakket løst og fast om at det var kanskje greit å legge om dekk nå, og at det bare var koselig å være til hjelp.
Det finnes faktisk gode medmennesker! Og det er så godt å oppleve sånt.

Etter å ha klart det meste selv, er det pyton å bli den litt reduserte som faktisk trenger hjelp til sånne tunge ting. Hva som er tungt, kan være relativt, men jeg prøvde å ha i toning i håret mitt ved egen hjelp i går også. Takk og lov at det er toning, og at det går bort i løpet av noen få uker..
For jeg ser jo det at jeg ikke er så sterk i arma lenger, ja....
Jeg vet det, men må prøve allikevel...
Staheten tar overhånd og feier fornuften av banen. Også angrer jeg etterpå. Og tenker at neste gang...neste gang skal jeg få hjelp til det....Men hukommelse er merkelige greier. Jeg glemmer det igjen. Og det kan ha noe med det faktum at når jeg har bestemt meg for noe, skal det skje der og da. Ikke etterpå, ikke senere, eller i morra. Men NÅ!

Og mannen i blokka ved siden av skal få en blomst til jul!
Tusen takk!

lørdag 3. november 2007

Livsløgn eller sannhet?

Av og til snakkes det om livsløgner.
Vi mennesker kan være merkelige sånn. Noen ganger luller vi oss inn i en tilstand som blir til sannhet for oss selv. Om det er fordi den opprinnelige sannheten er for drøy å ta inn på en måte, eller om det er fordi vi VIL at det skal være slik, det er ikke så godt å si.
Andre ganger kan det være at vi allerede er så skakk kjørte i livene våre, at vi faktisk ikke helt vet hvordan vi skal leve, hadde det ikke vært for nettopp disse liksom-sannhetene våre.
Eller løgnene, om du vil.

Vi drømmer om sånn og slik, vi ser det foran oss i vårt indre og nyter synet av dette flotte vakre bildet av livet vårt slik vi ønsker det skal være. Og selv om virkeligheten er så langt fra dette glansbildet av en dagdrøm, som overhodet mulig, så trøster vi oss selv med at; "Vi har det jo bra da. Nytter jo ikke å klage, kommer jo ingen vei med det. Det er de som har det verre. Jeg trives bare sååå godt alene, jeg! Familien min er bare verdens beste. Kjæresten min slår meg ihvertfall ikke, osv osv."
Og noen ganger, når jeg ser nøye etter, så ser jeg dette sorgfulle glimtet i øyene deres, som forsvant like fort som det kom. Men jeg sier ikke at jeg så det. Jeg lar de bare få leve i sin egen livsløgn. Så fortsetter jeg å leve i min.

Løgnene og sannheten veves sammen på en måte, slik at det ikke lenger er mulig å skille de fra hverandre. Fastlåsthet, redsel, små glimt av himmelen og lykken, tilfredshet, aggresjon, forvirring...alle aspektene av livet. Delene man ikke vil forholde seg til, som man konstant bruker krefter på å skyve unna. De kjente tingene, som er trygge og håndterbare derimot, de er ok. De er ikke skumle på samme måte. Reaksjonsmønstrene våre, er faktisk noe av det vanskeligste ett menneske kan endre ved seg selv.
Å bli kjent med seg selv, er en livslang prosess. Du kan ikke si som 37 år gammel, at du kjenner deg selv fullt og helt. Du kan ikke si det når du er 25, og du kan faktisk ikke si det når du er 60 heller. Man tror jo selvfølgelig at man kjenner seg selv ut og inn. Og på mange måter gjør vi det jo også. Men vi glemmer det bittelille faktum at mens vi lever, så skjer det ting. Vi opplever noe vi aldri har opplevd før, vi møter et menneske som vi blir nysgjerrig på, men ikke helt tør å finne ut av, vi erfarer til stadighet ting vi aldri før har erfart. Og hvis man da "stopper" seg selv, så blir man gående der i sin egen sannhet..
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt eldre mennesker si at; "Slik er jeg!"
-Jaha, ja....end of discussion, på en måte.
De avvfeier enhver mulighet til å gi seg selv en sjanse til å finne ut mer om seg selv OG andre.
De akter ikke å se de andre nyansene, eller kjenne på de. For selv om de merker dem, så er mennesket faktisk ganske feigt. Og ergo trekker seg unna alt ukjent.
Familier gjør det, ektepar gjør det, søsken gjør det, kjærester gjør det..

Ett klassisk eksempel er jo faktisk kjærligheten. Alle vil ha den, men ingen tør.

Noen ganger er det vondt å oppleve disse løgnene på nært hold. Man hører så tydelig at det er nettopp det det er. Og selv om de til stadighet prøver å overbevise deg om at det er sånn og sånn, så kjenner du det i hele deg at dette ikke er riktig. Hvem har rett?
Den som serverer løgnen, eller deg selv som tror du hører noe annet enn det du hører?

Tør vi mennesker noen gang fullt og helt å gi slipp på oss selv?
Jeg tror egentlig ikke det. Samfunnet vårt har gjort oss mer egoistiske enn noengang.
Hvis du trenger noe eller noen, er du svak. Hvis du gir av deg selv, heves øyenbrynene og tanken om hva som kreves tilbake kommer som ett lyn inn i hodet ditt. Hvis du tar plass, er du egoistisk. Er du egiostisk, er du slem. Og snakker du om følelser, så er du bare ett typisk stykke komplisert kvinnemenneske, som bryr seg med alt mulig og ikke kan ta ting for hva de er.
Mennesket er selvdestruktivt. Det tør jeg påstå.
Og jeg skal ærlig si at jeg føyer meg inn i rekken.
Man trenger ikke bedrive selvskading, ha spiseforstyrrelser etc, for å være det.

Kanskje krever vi for mye? Vi er på grensen til perfeksjonisme alle som en. Er det ikke perfekt, skal vi ikke ha det. Om det er bilen, jobben, båten, kjæresten, huset eller oldemora.
Dette handler vel igjen om dette vakre bildet vi har dannet i hodet. Det er det vi har sett for oss, ergo er det dèt vi skal ha. Intet mindre enn det er bra nok. Derfor tar vi med oss livsløgnen vår videre, trøster oss så godt vi kan med det som finnes rundt oss, mens vi venter på dette vakre og perfekte. Og resten av livet går fra oss..Med alle de mulighetene vi ikke så på som bra nok.

Lothiane skrev ett flott innlegg, som jeg gjerne vil linke til; Livet må leves-Her og nå.

Og jeg legger ved en låt som er en av mine favoritter for tiden, den er akkurat passe melankolsk og for meg sier den mye om mye.
Ladies and Gentlemen, may I introduce; One Republic feat. Timbaland; Apologize.


søndag 28. oktober 2007

Lykke med kost.

I går hadde jeg kun to planer jeg skulle sette ut i livet;
Jeg skulle ta en soltime, og jeg skulle kjøpe mascara.
Jeg fikk gjennomført begge deler.
Det er i grunn små ting som utrette store mirakler. Med litt farge i ansiktet og ny mascara, som gjorde at jeg bare fikk deee fine øyevippene....!! -Ja, da stråler jeg!
Og hver gang jeg får følelsen av å være en superduper nydelig skapning, så griper jeg den begjærlig og verner om følelsen som om den skulle være en dyrebar skatt. For det er faktisk en skatt, det å føle seg vakker. Når alt dette fine du vet ligger der inni deg ett sted, bare tyter fram og gjenspeiler seg som ren og skjær glede og velvære utad, så er det bare å vise det fram!
De gangene legger man faktisk merke til selv at mennesker ser på deg og smiler til deg. Og når du gjengjelder smilet, så blir det andre smilet enda større. Det er sånne gode ting, som er gode å ta med seg til en "regnværsdag", som man vet kommer tilbake.
For vi er ikke så verst, nemlig.

Og når man får komplimenter, så bør man ta dem til seg.
Uansett og samme hva.
Jeg tar vare på dem, nesten sånn at jeg samler på dem. Ihvertfall de som betyr noe. De du kjenner selv gir deg en god følelse innvendig. Det er bedre å huske de, enn fornærmelsene....

Nuvel....jeg kjøpte mascara, som sagt. Og det er jeg veldig glad for. Lykken kan ikke kjøpes for penger sier de, men noen ganger så er det nettopp det den kan.
I små kvanta.

torsdag 25. oktober 2007

Hvesende te kjele og søvnfobi

Jeg er som en av disse tekoker'ne som hveser når vannet
har blitt varmt nok.
Jeg er nå på det stadiet hvor hvesingen kommer litt forsiktig.
Før det bryter ut i en krafting hvesing og skrikende plystring, så infernalsk at du ikke kan få kjelen fort nok av komfyren.
Sånn er jeg nå. Hissig, irritert.

Det er midt i svarteste natta i skrivende stund.
3 grunner til at jeg ikke ligger i senga;

1. Jeg gruer meg til å sove
2. Jeg gruer meg til å sove
3. Jeg gruer meg til å sove

Runrun....jeg skulle ønske jeg hadde hatt en trapp jeg kunne rive, akkurat nå.

onsdag 17. oktober 2007

Julebrusen har kommet


Da er den her. Julebrusen fra Hamar bryggeri.
Den absolutt beste. Og den skal være brun, ikke rød.
Det er fortsatt lenge til jeg overhodet nærmer meg
julemodus, men forsmaken er på plass.
Den 16 oktober ble det observert pallevis i butikkene.
Og jeg har to stk eksemplar i kjøleskapet.

tirsdag 16. oktober 2007

Ting kan faktisk ta laaang tid

I vår (eller var det i vinter...?) en gang, satt jeg og slappet av foran tv'n, med føttene godt plassert i fotbad. Datter'n satt ved pc'n og lastet ned musikk. Fred og fordragelighet i det "Tjukksokk'ske" hjem, med andre ord. Jeg hadde fått sittet i 1,5 minutt når datter'n ba om hjelp.

-Mamma, kom hit!
-Nei vent litt, nå har jeg akkurat satt føttene i vann.

Stillhet i ca 30 sekunder

-Mammaaa! Kan du vær så snill å hjelpe meg!
-Vent litt, sa jeg!! *begynte å bli små irritert*

Ny stillhet, denne gangen i ca 40 sekunder

-Maaammmaaaaa! Åh, jeg får ikke til! Kan du komme!?
-*freser ett eller annet mellom sammebitte tenner*

Jeg ble selvfølgelig irritert, og reiste meg brått opp, slik at jeg skulle bli fort ferdig med denne assistansen, slik at jeg kunne få nyte dette fotbadet. Når jeg kom opp i stående stilling, med fjernkontrollen til tv'n i hånda, og kom på at føttene er i vann, så ble jeg rådvill ang hva jeg skal gjøre med fjernkontrollen.

Det skal sies at denne episoden skjedde da jeg var litt dårligere enn hva jeg er nå.
Det kognitive var ikke helt på plass.

Hue klarte ikke å koble at føttene skulle ut av balja, samtidig som jeg måtte bruke hendene til å finne ett håndkle, og i den ene hånda hadde jeg tross alt denne fjernkontrollen.
Det gikk som det måtte gå. Plopp..........
Feil hånd ble brukt til å hjelpe til med, så jeg slengte liksågodt fjernkontrollen i vannet.

*Banning, sverting, skliing på våte føtter på vei mot pc'n,
nappet tak i musa; sånn, sånn sånn og sånn!!*

Tilbake på bordet lå fjernkontrollen sørgelig våt. Det rant av den og jeg bannet igjen.
Det var den kveldskosen, liksom! Argh!

Jeg fikk åpnet den og lagt alle delene til tørk. Når alt hadde tørket, satte jeg den sammen igjen og den funka ganske bra. Etter noen dager, måtte jeg lene meg over hele stuebordet for å få kontakt med tv'n. Etter enda noen dager, måtte jeg gå foran stuebordet. Osv osv.
Nå må jeg stå ca 10-15 cm unna tv'n for å få den delvis til å funke. Det må trykkes hardt og opptil flere ganger før den vil justere lyd eller kanal.
Og sånn har den vært en god stund nå. (Les: måneder)

Men i dag, så klarte jeg å huske det! Jeg la fjernkontrollen i veska og reiste ned på Expert.
*stolt* Og bestilte ny fjernkontroll, som kommer om ett par dager. O' salige fryd!
Nå kan jeg selvfølgelig knapt vente. *trommer med fingrene*

En fordel med det; Det har blitt lite tv titting sånn sett. Og når jeg først har satt på tv'n, så har den blitt stående på den kanalen.
Ikke noe zapping med andre ord.
Det blir det vel forandring på nå.

lørdag 13. oktober 2007

Dårlig hårdag..Igjen...

Jeg har dager hvor jeg bare kjenner at dette blir en håpløs hårdag, selv før jeg har vært i dusjen og fått lagt ned kråkereiret, etter nattens såkalte "hvile hode på puta". Det ser egentlig ut som om jeg har vært med noen runder i en sementblander. Eller noe slikt.
I dag var en sånn dag.
Etter vel endt dusj, prøvde jeg å få det til.
Bare sånn for å ha gjort ett forsøk.
*mumler noe om frizzete, dumme krøller og helsikes tynne hårstrå*
Kort fortalt, dette var ikke dagen for krøllene, så jeg fant fram slettetanga. Da ser det om ikke annet litt mer ryddig ut. Jeg slettet ut hver eneste krøll og stirret mistrøstig på mitt eget speilbilde. Det ble mindre frizzete, men neimen om det så så bra ut.
Jeg ga opp. Jeg tuslet inn på rommet til datter'n hvor hun satt og tastet på pc'n.
Hun ser på meg, slår seg på låret og brøler, jeg gjentar;
brøler ut i latter!

"Hahahaha, du ser ut som huset til Tussi på håret. Litt sånn telt, på en måte. Spisst på toppen og ut ved øra, liksom!!" Setningen blir etterfulgt av hikstende latter, hun ler så hun griner, faktisk. Hun tar på håret mitt, samtidig som hun sier at "du har jo nesten ikke hår du, mamma. Det er bare sånn englegreier. Men du er veldig god da."

Jeg veide for og i mot noen sekunder, om jeg skulle bli dødsfornærma eller å le med.
Det ble selvfølgelig det siste. Jeg har ikke sjans til å motså latter'n til dette fantastiske trollet av en unge.

tirsdag 9. oktober 2007

Noen ganger...

.....Så faller alt på plass. Bare sånn helt av seg selv.
Det er bare slik det skal være på en måte.
Man ser ikke logikken før etterpå.
Og da er det så logisk som bare det.
Så logisk at det nesten er irriterende at man ikke så det før.
Den enkleste ting i verden og den utretter så mye.

I dag var det at hylle greia og kommoden bytta plass.

tirsdag 2. oktober 2007

Det hender oftere

"Det hender oftere og oftere
at hverdagene blåser ned i øynene mine.
Med en trøtt hånd
stryker jeg dem bort fra panna.
Likevel
ser jeg ikke bedre."

-Kolbein Falkeid-

Det var det..


lørdag 22. september 2007

Ingenting

Smart lite kryp det der.

tirsdag 18. september 2007

Skjulte hemmeligheter

Jeg har nettopp krabbet rundt i leiligheten min på alle fire.
Nope, jeg har ikke klikket.
Jeg har vært på katteleke jakt, og dette må gjøres krabbende.
Under skatoll, glass skap, bokhyller, kommode og sofa lå det ørten skjulte hemmeligheter.
8 små mus med dobbel pels, 3 strips, 2,5 sugerør, 6 sprettballer,
2 kinderegg (ja, den gule plastsaken hvor leken pleier å bo),
1 hårstrikk, 1 sokk, en hårklype og en hel farm med hybelkaniner! *sjokktryne*
Trenger ikke vinterisolasjon jeg, altså.
Det er loddent og fluffy nok her.

Kattene har juleaften nå. Jeg synes jeg ser minnene trenger seg fram i øynene deres, mens potene dasker til lekene.
"Åh, bittelille favoritt pelsmusa mi! Er det der du har vært!?
Jeg har savnet deg sånn!"

søndag 16. september 2007

Selvskryt

Jeg er stolt av bildet og fotografen er bestisen.Og i natt driter jeg i janteloven.
Jeg er fornøyd med meg selv.
Både innvendig og utvendig.

tirsdag 4. september 2007

Takk.

Grunnen til at jeg begynte å skrive blogg, er fordi jeg alltid har vært ett sånt "skrive- dagbok" menneske. Helt til jeg har besudlet dem, som jeg skrev i en av de aller første postene mine.
Men jeg er nok ett skrivende menneske. Jeg liker ord.
Jeg liker å sette ting ned på "arket".
Det gir meg en følelse av å ha ett visst perspektiv på tingene.
Og jeg skriver for min egen del.
Allikevel blir jeg veldig glad når andre mennesker, både kjente og ukjente finner det underholdene å lese nettopp mine ord.
At noen av dere kommer tilbake gang på gang.
Jeg skal ærlig si at jeg er ett såpass nysgjerrig menneske, at jeg lurer på hva dere tenker om det dere leser her inne i Solskyggene. Og jeg verken forventer eller krever noe svar på det.
Jeg bare undres som sagt. *smiler*

Men det jeg ville si med denne bloggposten; Takk til dere som leser her inne hos meg.
Det setter jeg stor pris på.

Det gjelder å skyve vekk

"Det gjelder å skyve vekk, men ikke miste.
Det gjelder å tenke på noe annet, men ikke glemme.
Midt i dagligdagse ord, så kjælne
at pelsen har lagt seg på dem før jeg stryker den:
Godt vennskaps ord, vind- og vær ord,
velmente forbifartsord. Ja,
midt i alt dette skvært jordnære
dukker likevel det andre opp, det egentlige,
det alt dreier seg om, det jeg må skyve vekk,
men aldri miste.
Det eneste jeg tenker på
når jeg må tenke på noe annet."

-Kolbein Falkeid-

mandag 3. september 2007

Fiktive farer og såkalt irrasjonell frykt

Det er en stor og god grunn til at jeg ikke bader utendørs: Hai.
Jepp. -Hai. Ett sånt svært digert stygt beist med en haug med spisse morderiske tenner, stikkende knappenålsøyne str xxxl med kun ett mål her i livet; Å glefse tak i meg og regelrett slakte meg!
Nå må dere gjerne heve øyenbrynene og himle med øya.
Jeg står på mitt!
For jeg ser den, nemlig! Veldig reelt også, der inne i hodet mitt ett sted.

Jeg har badet ute, og mens jeg svømmer der sånn stille og fredelig og aner fred og ingen fare, så får jeg det helt plutselig for meg; "Haaaai!! Diiiger hai!"
Og det er med ett slutt på den stille og fredelige svømmeturen. For nå svømmer jeg for livet!
Jeg kjenner den sneie hælene mine, kjenner den ved hofta, jeg ser den digre finnen og hjertet mitt dundrer i takt med "Hai sommer" melodien; "Duluduluduludulu!"
Når jeg endelig er på land, puster jeg lettet ut, mens jeg "ser" det ekle beistet forsvinne ned i det store svarte dypet. Phu!
Det gikk bra denne gangen også.

Nå er det ikke bare ute i guds frie natur jeg ser hai. Den er i Glomma, i Mjøsa, i saltvann, i litt større bekker og til og med i svømmehallen! Jeg har sett den! I basseng, ser jeg denne grå/svarte digre skyggen sirkle rundt på jakt etter neste offer. Da er det bare en ting å gjøre; Komme seg opp på bassengkanten fortere enn svint!
Det er samme kustusen hver gang, samme søren hvilket vann jeg er i. Plutselig så er dette udyret der.
En veldig irrasjonell greie, jeg vet.
Men for meg er den der. Lurende, snikende....klar til å jafse tak i meg.
Ok, den finnes ikke i vannsklier eller i dusjen.

Nå er det ikke bare hai jeg kan se for meg på den måten.
Jeg vokste opp på en ganske stor gård oppi de dype daler i Østerdalen.
Og for å komme til rommet mitt måtte jeg gjennom storstua. Denne store stua brukte vi i grunn aldri, den var mørkt og kald, med mange møbler, bl.a en svær spinett med en utstoppet krokodille oppå. Sammen med en haug med annet nips selvfølgelig. Men over denne spinetten, hang det ett bilde. Ett bilde av en eller annen tipp tipp oldefar, og det var malt på den måten at samme søren hvor man sto hen i det rommet, så så han på deg. Creepy!
Så når jeg skulle inn på rommet mitt etter mørkets frambrudd, sto jeg noen sekunder utenfor døren, mannet meg opp alt jeg var god for, tok sats og løp! Jeg er sikker på at jeg klarte strekningen på under 3 sekunder mang en gang! Jeg så de for meg, både tipp tipp'en og krokodilla.....de voktet hvert skritt jeg tok og var klare til å ta tak i meg de også.
Når jeg nådde døra inn til rommet mitt, rev jeg den opp og smelte den like fort igjen, og med ryggen mot døra sto jeg og samlet meg igjen. Og til jeg fikk igjen pusten ikke minst.

Når Anne og jeg var hytta i forrige uka, og satt vi med vinduet litt oppe for å lufte ut litt av røykskya. På fjellet er det sabla lite gatelys, så det var helt mørkt, og jeg kjente plutselig den velkjente drama queen'en snike seg på.....Tenk om noen strakk inn armene nå og tok tak i oss!?
Uuæææ!!!

Kanskje jeg egentlig bare trenger litt dramatikk? Eller at noen ikke overholdt aldersgrensa på Haisommer og lot meg få se styggdommen alt for tidlig? Greit å plassere skylda ett sted, mener jeg. Så kan jeg legge min galskap på ei hylle og si at; "Næh, det er fordi jeg så skumle filmer aaaaaltfor tidlig", med en litt sånn overbevisende tone i stemmen.

For jeg er ikke mørkredd eller noe sånt. Men jeg liker å kjenne dette adrenalinet som flommer gjennom kroppen, når jeg plutselig får disse "tenkom dersom atte hvis om.........!!" tankene i hue.
Eller liker og liker. Det ble kanskje ett litt feil ord, men det er en slags skrekkblandet fryd i det. Jeg har jo tilbrakt flere dager og netter alene på ei lita enkel hytte midt oppå fjellet mange ganger, hvor bilen ikke har stått trygt parkert utenfor. Så det er ikke en sånn redsel.

Jeg husker en gang Mia (katta) og jeg skremte hverandre to ganger hver i løpet få sekunder.
Jeg mistet nøklene mine i gulvet, Mia skvatt og skrek ut ett kjapt "Mijaaauuuu!" samtidig som hun hoppet en halv meter rett opp i lufta, dobbelt så svær som til vanlig pga all pelsen som plutselig ble stående rett ut. Da skvatt jo jeg, så skrek jeg ett høyt "Uuwæææh!", med den kjedereaksjonen at Mia skvatt enda en gang og rev ned ei diger plante, som igjen førte til at jeg skvatt og skrek igjen. Så satt Mia der da, som en usannsynlig svær pelsdott og med en hale som enhver støvkost produsent hadde misunt henne, under stuebodret og jeg sto skjelvende med hjertebank midt på gulvet. Høyst sannsynlig en sånn situasjon man skulle hatt på film.

Og hvis jeg blir skremt med vilje, så kan jeg bli usannsynlig hissig! Sånn redd-hissig hvor tårene bare spruter uten at jeg selv vet at jeg griner.

Jeg trives allikevel godt med denne "galskapen" over fiktive farer, jeg altså.
Men jeg er livredd hai!

fredag 31. august 2007

Vennskap

Å, hvilken fantastisk følelse av velbehag
å være trygg sammen med ett annet menneske-
ikke måtte veie sine ord,
men bare øse alt ut av seg-
akkurat som det er,
klinten og hveten sammen;
i visshet om at en trofast hånd vil sikte dem,
beholde det som er verdt å beholde,
og så med ett pust av godhet
blåse resten av sted.


-Dinah Maria Mulcock Craik-

onsdag 22. august 2007

Challenge. Bilde meme.

Lothiane har utfordret meg og jeg klarer jo ikke å si nei til sånt! *gnir meg i henda*

1. Hvordan ser sengen din ut akkurat nå?

Nei, jeg har ikke redd opp i dag. Vær glad det ikke var i går, for da hadde kles haugen a la Mount Everest flyttet inn hit igjen. Men som den eminente fjell klatreren jeg er, så besteg jeg den.
Dette er altså senga mi. Min "beste" venn og min verste fiende. Mp3'n er på plass, halvliters flaska i fotenden er der for å stappe urolige ben bortpå om natta. Den lyserosa kosebuksa der, er forresten meget behagelig. Og bare så det er sagt; den senga der er grisegod å ligge i!

2. Hvordan ser det ut inni kjøleskapet ditt?

Ikke så aller verst, og vi sulter ikke ihjel. Og litt for enhver anledning. *glis* Og vi har "the hots for" paprika.

3. Ta ett bilde av kjæledyret/babyen din.

Mons og Mia. Kuleste kattene i hele verden.

4. Ta ett bilde av noe du misliker der du bor.

Jeg liker egentlig ikke badet mitt så veldig godt. Det er ikke stort, ikke at det gjør så mye, men det er gult (jeg liker ikke gult) og dusj kabinettet er lite. Jeg håper at jeg en dag i framtiden får råd til å pusse det opp.

5. Ta ett bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.

Da kunne jeg egentlig tatt bilde av hele leiligheten vår. For jeg liker den veldig godt, jeg. (Foruten badet) Vi trives her, det er en lys og fin leilighet med solfylt, herlig balkong. Kunne tatt bilde av nabolaget også. Men jeg endte opp med å ta bilde av de knall røde kjøkkenskapene mine. De er jeg spesielt godt fornøyd med!


6. Hva leser du akkurat nå?

Her om dagen skulle jeg hjelpe Anne med å finne ett dikt. Og siden da har Kolbein ligget på bordet og jeg har lest om igjen flere av de gode gode diktene. Den andre er en lett lektyre om kvinner ubetydelige små feil, "En underholdene bok om kvinners oppførsel overfor andre mennesker" i følge undertittelen, som jeg tok med ut på verandaen i dag når jeg satt i sola.

7. Hvilken farge har du på tannbørsten din?

Når man ser på antall tannbørster her i heimen, så kan man jo undres over hvor mange som egentlig bor her. Vi er fortsatt kun to som pusser tenner. De to fremste er mine. Datter'n bruker den ene av de andre....de to siste er vi litt usikre på. De er ihvertfall noen av venninnene til datter'n sine. Tror vi... Som en kuriositet; sjekk den kammen jeg fikk fra hjelpemiddel sentralen! Den lille frosken med krona har jeg glemt å spørre datter'n om... *huske det* Jeg har ihvertfall ikke kyssa på'n.

8. Ta ett bilde ut av stuevinduet ditt.

Er vel ikke så mye å si om dette vel? Jo, forresten; Den største bambusen er nå blitt 3,5 år gammel. Jeg har klart å holde liv i noe grønt såååå lenge! Det er neimen ikke dårlig skal jeg si dere. Ellers så skimter dere røykeplassen min rett utenfor. Er det kaldt, sniker jeg i døråpningen.

9. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?

Delvis.

10. Ta bilde av noe du nylig har kjøpt.

Disse måtte jeg bare ha! De er gode på, de er sexy og jeg liker dem enda bedre for at jeg fikk dem for en hundrings. Wee!

tirsdag 21. august 2007

Kvalitets tid.

En god og nær samtale med datter'n min.
En matbit og latter.
Fellesskap, rett og slett.

Åh, som jeg elsker dette fantastiske unge flotte mennesket!
Jeg er så stolt av henne at dere aner ikke.

lørdag 11. august 2007

Dagens sitat.

"Det hender at man treffer mennesker som hevder at de aldri hatt behov for noen form for psykisk terapi. Ofte etterfulgt av en nevrotisk latter som setter støkk i oss alle sammen."

tirsdag 31. juli 2007

The girls day out.

Datter'n og jeg har hatt en real jentedag i dag.
Midt på dagen dro vi til Gjøvik for å glane litt der. Vi spiste lunsj på Burger King, prøvde lakk jakker som egentlig var så horribelt "porno" at de var dritkule, tittet i butikker og på mennesker, masse latter og småprat.
Postgirobygget's "Tidløs" om og om igjen, hvor vi sang med av full hals.

Og i kveld dro vi på kino; "Die hard 4"
Med ei diger bøtte popcorn, behagelige seter som man kan vippe ryggen bakover og putte bena oppi (jeg digger sal 3), og Bruce Willis å hvile øynene på...
Kan man ha det bedre?
Datter'n trodde dessuten at Mr Willis var sånn ca rundt 36 år eller noe.
Mannen holder seg helt klart meget bra.

Dette har vært en god dag.

torsdag 19. juli 2007

Dagens sitat

Tommy:
En dag uten skylapper er en bortkastet dag.
Fra nå av skal jeg ignorere alt som er ubekvemt for meg.

Tigern:
Lurer du ikke bare deg selv på den måten?

Tommy:
Det er for ubekvemt å tenke på.

mandag 16. juli 2007

Sommer?!

Jeg innrømmer det;
Jeg savner sommer'n som liksom skal være ute.
Jeg savner å kjenne varme solstråler mot bar hud.
Jeg savner å tasse svett og i halvsvime inn til kjøleskapet, og fylle på flere isbiter i glasset hvert 20 minutt, for så å tasse ut igjen, legge meg ned igjen og bare nyte varmen.
Jeg vil bare ligge der, med P4 på radioen, lytte til trafikk meldingene og musikken jeg har hørt x antall ganger før.
La tærne rocke takten litt sånn halvdovent.

Jeg vil bla litt tankeløst i ett ukeblad, mens jeg dytter svette krøller opp igjen i hårstrikken.
Jeg vil at det skal være så varmt at jeg ikke orker tanken på mat, men hiver innpå masse melon.
Jeg vil titte opp og bare se strålende blå himmel.
Jeg vil taste noen tekstmeldinger rundt til vennene mine,
med fingre som fortsatt ikke er fri for sololje
enda jeg har tørket hendene.
Jeg vil ligge der med en brun kropp, innsmurt med sololje og sende noen hete tanker.
Jeg vil se på gradestokken at den overstiger 30 grader.
Jeg vil høre naboen klage over hvor varmt det er.

Og jeg vil nyte soldagene, lik en utsultet bjørn (eller noe sånn) og bare kjenne på hvor godt det er å være til på sånne dager.

Så hvor i svarte blir det av den norske knall sommer'n?!
Altså, det var spådd tidenes sommer. Den første sommerfuglen jeg så i år, var lys og utfra gamle kjente værtegn,
så vil det ergo si at sommer'n skulle bli flott.
En ting er sikkert med Norge; Det er mye vær!
Jeg har funnet ett tegn på at jeg begynner å dra på åra;
Jeg hører på værmeldingene.
Med ett spent og håpefullt ansikt og øra på stilker, lytter jeg til stemmen som snakker værmeldingsk. "Frisk bris over Huttiheita og stiv kuling over Histen og Pisten."
Når stemmen kommer til Østlandet, holder jeg nesten pusten....
Så sier den; "Og på Østlandet er det ingen endringar den kommande veka, utrygt for lokale ettermiddagsbyger, overskyet og endel nedbør."

Sola tittet fram i dag....men ikke sånn ordentlig. Dessuten kom den sammen med vind i ørten retninger og altfor mange skyer på slep, til at det var noen vits å legge seg ut.
I kveld, like før sola gikk ned, forsvant skyene og vinden løyet.
Og hva slags stygg spøk er det naturen driver med da da?!
Akkurat som om den sier; "Æddabædda, jeg kan hvis jeg vil!"
Den barske nordiske naturen ser olmt på meg og jeg skuler tilbake.
Øynene mine blir mørke, nyven mellom øynene blir mer markert og jeg skal ærlig innrømme at jeg akkurat da ikke fatter hvorfor jeg i all verden bor her i dette landet med alt dette været.
Juli er halvgått, om en måned er det høsten.....
Og sommer'n glimrer med sitt ufyselige fravær.
Hvor blir det av denne globale oppvarminga de babler om?

Akkurat nå har jeg lyst til å være 4 år, ha horn, stampe i bakken med verdens største trassige mine og si at jeg vil ikke ha dette været her!
Jeg vil ha annet vær! Men jeg vet jo at det ikke hjelper. *sukk*

For det absolutt kjedeligste været jeg vet om, er nettopp dette "hærta tå hørt-været", det som verken er fugl eller fisk.
Ikke regner det, ikke er det sol, det er ikke kaldt, men det er ikke varmt heller. Det er sånn rett og slett ingenting vær!
Enten så får det regne bøtter, spann og delfiner da eller så får det være sommer med sol og varme.
Ikke sånn fisle vær som bare blir ett irritasjonsmoment.

Nuvel.....det nytter ikke å klage.
Været er faktisk det eneste man ikke får gjort noe med.
Så derfor legger jeg igjen en låt med "Postgirobygget",
en ordentlig sommer låt.
For kalenderen viser juli måned, jeg har hatt sommerdager inne med alskens sommermat og bær.
Nå vil jeg ha sommer'n ute! Og jeg sa nå!
*stamper ett par ganger i bakken, sånn for sikkerhets skyld*

søndag 15. juli 2007

Hverdagslykke

Noe så enkelt som ett fat med kubbelys i ulike størrelser, er nok til å framkalle glede for min del.
Hah! Hvem sa at kvinner er kravstore?!

Fra tid til annen kan jeg være ekkelt positiv og barnslig lykkelig. Når jeg tenker meg om, er jeg det faktisk veldig ofte.
Ihvertfall ekkelt positiv.
Lykke følelsen kommer jo selvsagt litt sånn glimtvis. Takk og lov forsåvidt, lykkelige mennesker kan jo ofte være en prøvelse å forholde seg til.
Men jeg klasker ofte labbene sammen i ren og skjær fryd.
En flott mannerumpe f.eks. Er ikke det noe å klaske labbene sammen for, så vet ikke jeg!
Eller hvis noen overrasker meg ved å lage mat til meg, det være seg ei brødskive eller middag, og virkelig vil gjøre det.
O' store lykke!

Jeg er veldig heldig synes jeg selv, for jeg har flere mennesker i livet mitt som gir meg hverdagslykke følelsen.
Ikke det at jeg har horder av mennesker rundt meg som lager mat til meg, men de gir meg rett og slett den følelsen bare ved å være til, og at jeg får være en del av deres liv.

I dag våknet jeg opp til en sms fra bestisen,
som bare ville si at hun er glad i meg.
Det er hverdagslykke, det!

Men den aller største kilden til hverdagslykken og gleden ligger i sengen sin og sover akkurat nå. Å høre henne i en rasende fart fortelle om dagens små og store hendelser, at hun kommer og gir meg en kjempegod klem og sier;
"Åh, lille mamma'n min, jeg elsker deg masse masse!"
Det er lykke, dèt!

søndag 8. juli 2007

En episode sett fra soveromsvinduet

I natt, rundt halv 5, hørte jeg plutselig at nabo kona i 1 etg i blokka ved siden av, sto og ropte ett eller annet fra verandaen sin i nattkjolen.
"Jøss", tenkte jeg. "Har a tørna fullstendig?"

Jeg så ikke helt hva eller hvem hun ropte til, men plutselig føk både hun og nattkjolen inn verandadøra igjen, så jeg tenkte som så at det var det vel ei katte eller noe sånt da.
Men stillheten varte ikke lenge. Plutselig sto hun der igjen.
Like ropende og fortsatt i den gule nattkjolen.

Jeg kapitulerte ang det å få sove, så jeg sto opp igjen for å ta meg en røyk.
Mens jeg står der på verandaen, så ser jeg mannen hennes komme stavrende ut på krykker, mens hun fortsatt står veivende og ropende på verandaen.
Nå ble unektelig nysgjerrigheten min vekket for alvor, så jeg gikk i kjøkkenvinduet for å få litt bedre oversikt over tingene.
Joda, der midt på plenen, rett ved siden av huskestativet, ligger det en mann.
Mannen med krykkende nærmer seg og da hører jeg kona roper; "Itte gå helt bort åt'n! Han kan væra fali'!!"

Men mannen med krykkende var nok ganske uredd han, for han gikk forsiktig litt nærmere den sovende mannen, og når han var like ved, så begynte han å pirke borti han med den ene krykka. Flere ganger, som om han skulle sjekke at det var liv i mannen.
Omsider kom det en reaksjon fra den sovende mannen. Han satte seg opp, bikket en gang og satte seg opp igjen. Omsider kom han seg opp på føttene, tydelig overstadig beruset.
Mannen med krykkene ga klar beskjed om at her kunne han ihvertfall ikke sove!!

Den berusede mannen sjanglet avgårde og mannen med krykkene stavret seg inn til kona med den gule nattkjolen og natteroen senket seg atter en gang over borettslaget.

lørdag 30. juni 2007

Kjøpt lykke

Jeg har vært på shopping i dag. Wee!! På salg!
Jeg simpelthen elsker salg! Kunne det ikke vært det året rundt da?
Det hadde passet meg utmerket, egentlig.
Og bare sånn at vi har det på det tørre;
Det hjelper å shoppe. Uansett hvilket formål.
Og spesielt når resultatet av det blir en deilig brun hettegenser med svære hvite prikker til den nette sum av 65 kr!

Av ulike årsåker ble det ingen verdens beste pizza på meg i helga.
Greit nok, men litt kjipt allikevel.
Derfor ble det shopping med søssen i stedet.
Også skal jeg heller lage meg verdens beste kyllingklubber med tzatziki litt senere i kveld.
Med en prototype jentefilm. Har endelig kommet så langt at jeg får fulgt Lothiane's råd og anbefaling om å se "The Holiday". Håper den funker. *smiler*
Men før jeg kommer så langt, skal jeg møte en kompis ute og ta en brus med ham.

Magefølelse

Jeg sitter med en merkelig følelse av å vite noe
jeg egentlig ikke vet.
Kall det intuisjon.
Det er ihvertfall noe som ikke stemmer.

Jordbær

Jeg er nok litt treg av meg, for først i dag fikk jeg rota meg til å kjøpe årets første kurv med norske jordbær.
Og de var kjempegode!
Ikke at jeg hadde trodd noe annet selvfølgelig.
Jordbær med fløte og sukker. Finnes det noe bedre?
Hadde bare sola kommet fram igjen, så hadde det kun vært velstand.
Nesten ihvertfall.

fredag 29. juni 2007

Besøk

"Tenk å ha en kropp også
som Livet plutselig stikker hodet inn i og sier;
Her var det da deilig."

-Annie Riis-

mandag 18. juni 2007

Hjem, kjære hjem.

Nå har det vært stille fra meg noen dager og det skyldes at jeg har vært på tur til Skottland og Edinburgh. Byen var helt anderledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd, og selv om jeg holdt på å fryse ihjel der nede, så ble jeg veldig betatt av stedet og menneskene.
Jeg drar mer enn gjerne tilbake til Edinburgh ved en anledning.
Reisefølget var en haug med trivelige gudbrandsdøler.
Som også ble "kælle på føto", i regn og blåst.
Skottene er hyggelige, blide og sjarmerende.
Både menn og kvinner.
Og dessuten......Jeg vet nå hvor alle de kjekke mannebeinene har gjemt seg! De er i Skottland!
Jeg gikk der på gata og så herlige "Deilige-å-hvile-øynene-på-skapninger" overalt.
Jeg er nesten sjokkert. Men nå vet vi ihvertfall hvor de er.
Deilig å avdekke sånne hemmeligheter i grunn.

Men det er allikevel usigelig godt å komme hjem. Til sin egen seng, egen dusj og sine egne 4 lune vegger. There's no place like home. Jeg setter liksom bare enda større pris på hjemmet mitt, når jeg har vært borte fra det en stund.

mandag 11. juni 2007

Isj.

Jeg satt egentlig og blogget på ett innlegg om glade og gode ting.
Også ble jeg lei meg i stedet, så da tar jeg alt en annen dag.
Hrmf.

torsdag 7. juni 2007

Sommerlyder.

Jeg har hatt noen dager på verandaen nå.
Sola steker, mennesker smiler og de tyter ut av hulene sine de aller fleste.
Men med sommer'n og menneskene, kommer lydene.
Gressklippere, kant klippere, barn på trampoliner,
skrålende og leende.
Naboer som pusser opp, de krangler litt om at det skal gjøres sånn og ikke sånn.
Latter på verandaene til andre naboer og tenåringer fniser nede på gaten.

Mens naboen under meg fiser, raper og hoster som en eldgammal bryggesjauer.
Hun rett og slett skremmer vettet av meg, for hun både fiser, raper og hoster brått!
Og det er ikke lavt heller! Neida, det drønner!
Hun fiser, jeg hopper. Og jeg skriker rett ut noen ganger også,
for det går på automatikken.
Artig å høre på for de andre naboene, antar jeg. *flirer*
Jeg skjønner rett og slett ikke at en dame kan lage så mange stygge lyder.
Alle fiser, jeg vet det. Alle raper også, men mennesker med folkeskikk prøver da å skjule det litt?? Ikke gape ut en diger èn etterfulgt av ett "Bhooi"!? *grøss*
Dessuten er hun nok litt døv. For hun roper med skjærende stemme til naboen i den andre blokka. Jeg skvetter like mye av det. At det plutselig bæljes ut om en eller annen "kveks" på verandaen hennes. Jeg blir bråsint når jeg skvetter.
Rett og slett hissig.

Klart, alt kan jo ikke være idyll på sånne flotte sommerdager.
Da er det jo greit å ha en rapende og fisende motvekt mot alt det koselige. Hrmf.....

onsdag 6. juni 2007

Svima.

I dag gjorde jeg det igjen!

Jeg prøvde å låse meg inn hos nabo'n....
Hrmf, for ei svime jeg kan være. Jeg går der i min egen verden, tasser opp trappene,
går bortover gangen, stikker nøkkelen i låsen og banner litt pga at denne dumme, forbanna nøkkelen ikke går rundt.
Plutselig blir døra låst opp fra innsida, jeg sperrer opp øynene...
Og stirrer rett i maska på damen som bor over meg.

Så begynte jeg å le. Takk og lov gjorde hun det også.

lørdag 2. juni 2007

Amputasjoner, ost og kjeks.

I dag måtte jeg ringe legen.
Jeg ba om amputasjon fra ørene og ned, men fikk muskelavslappende istedet.
Og så lenge det funka til en viss grad, så var vel det å foretrekke.

I kveld, eller natt heter det vel nå, har jeg kost meg med ost og kjeks. Yummi!
Med masse druer, paprika og bbq marinerte champignoner.
Og godt lesestoff, selvfølgelig.
Her gjelder det å kose seg mens man kan.
Ettersom jeg ikke "kan" klokka og har denne skremmende døgnrytmen,
så sitter jeg her med god samvittighet og ser at natten glir over i en ny dag.
Fuglene har for lengst våknet, katta har omsider sovnet,
etter å ha terget meg x antall ganger med å klatre i persiennene
og jeg kjenner at trøtten omsider har kommet for å ta meg også.
Og i morgen håper jeg på sol og sommer.
Gradestokken skal visstnok vise varmere, og jeg krysser fingra for noen late veranda dager rimelig kjapt.

Men nå er det tid for siste røyken, før jeg tasser til sengs.
Jo, bare en ting til; det er veldig godt å vite at det finnes snille og hjelpsomme sjeler der ute.
Det settes pris på.

fredag 1. juni 2007

Barn og danseglede.

I dag har jeg sett på datter'n min og en haug med andre barn i alle aldre danse.
Alt fra grasiøs vakker ballett, til heftig, rå og dampende Hip-Hop.

Når det gjelder dans og musikk, blir jeg lettrørt. Uansett og nesten uten unntak.
Det å se mennesker fylles av rytmen og musikken, gjør noe med meg.
Jeg kan se gleden deres så tydelig. De stråler på scenen, de gir alt og de elsker det!
Virkelig elsker det. Dansen er en stor del av identiteten deres, det kan ikke forklares, det bare er sånn.

Først ut var de små rosa kledde ballerina'ne... trippende litt usikre med flotte tyllskjørt og sommerfugl vinger på ryggen. Litt usikre på den kjempestore scena, tittende bort på danse instruktøren og hverandre for å se hva de andre gjorde. Ett par "prinsesse-vil-ikke" var det også av dem.
Men åh, så stolte!! Og når applausen runget, så man at de formelig ble 10 cm høyere, med store smil i ansiktet. Og jeg satt med tårer i øynene og klump i halsen.
Barna var som sagt i alle aldre, helt fra de minste rundt 4-5 år og oppover til store "slampete" 17-18 åringer. Ulike nivåer, ulike dansestiler, men med den samme gleden.

Når datter'n min og hennes gruppe entret scenen, kom stå-pelsen for alvor.
Der, på fremste rekke, sto hun...
Lyset i livet mitt. Min aller største glede og kjærlighet.
Så utrolig nonchalant og utrolig kul i antrekket sitt, med oppsatt rufsete hår.
Litt spent, men allikevel så sikker. Trinnene sitter, attituden er høy og hun koser seg.
Gruppa er samkjørte, de danser sammen,
men allikevel hver for seg.
Konsentrerte, men de får det til å se lett ut.
Røft, lekent, skarpe og myke bevegelser om hverandre.

Når de var ferdige og jeg skulle finne henne igjen, ser jeg hun stå der midt i venneflokken ved siden av scena for å bivåne de andre. Jeg trenger meg gjennom mengden av tenåringer, får tak i albuen hennes, og når hun ser meg hiver hun seg glad rundt halsen min.
En svett og varm klem, av ei ellevilt glad og stolt jente.
Jeg fortalte henne hvor flink hun er, hvor moro det var å se på og hun lyste opp enda litt til, i de fra før tindrende øynene.
Trenger jeg egentlig å si hvor stolt jeg er?! Jeg formelig strutter av stolthet!
Denne livsglade jenta, med rytmen i kroppen, kjærligheten til dans og musikk, og det herlige vesnet, er datter'n min...
Vakre, nydelige, herlige og flotte jenta...
Jeg er verdens heldigste!

Legger ved sangen de danset til.

onsdag 30. mai 2007

Selvinnsikt, selvfølelse og selvrespekt.

Tre essensielle ting i ett menneskes liv.

Selvinnsikten kan være en utfordring. Det å se på seg selv under mikroskopet, med alt hva du har av styggedommer, ting du ikke vil forholde deg til og alskens annet som kommer opp i dagen, når granskningen begynner, kan være en gedigen prøvelse.
Det å få slengt det i sin egen fleis, gjør at du noen ganger får lyst til å ta bena fatt og løpe så langt du bare kan komme fra deg selv.
Mennesker har nemlig ikke bare lyse rosa fluffy tankeganger og milde gyldne uniformer.
Ikke engang du. Ikke engang jeg.

Lite kjip tanke, egentlig. For man vil jo gjerne tro det beste om seg selv. Sånn stort sett ihvertfall. Og de aller fleste mennesker har jo mange gode og positive sider ved seg selv.
Det er mye lettere å nevne de sidene, enn de mer svarte og negative.
Hva med gråsonene våre? Vi har jo noen av de også. Som ikke er verken enten eller.
Hvor vi ikke er helt sikre på om dette er en god eller dårlig side.
Selvinnsikten blir kanskje mer gjenkjennbar etterhvert som man blir eldre.
Jeg innbilder meg ihvertfall det. Når vi har høstet ymse erfaringer både her og der, kjenner igjen reaksjonsmønstrene våre, og utvikler en ganske grei stemme i magen, som du vet det er greit å lytte til.

Selvfølelsen stiger i takt med selvinnsikten. Ihvertfall når du har innsett at du er bra nok, med både dine lyse og mørke sider, og at andre mennesker fortsatt liker deg og respekterer deg.
Det blir en slags bekreftelse for eget vedkommende.
Hvis du ikke har noen som tror på deg, så er det ikke like enkelt å opprettholde en ålreit selvfølelse. Merkelig i grunn hvor avhengige vi faktisk er av andre mennesker for å føle oss verdt noe.
Vi kan stå der steilt å si at "Jeg trenger ingen, jeg er min egen lykkessmed og fikser alt helt greit på egenhånd!" Hvor mange av oss har ikke måttet svelge de ordene fra tid til annen?
Det er mange måter å trenge noen på. Kanskje trenger man noen i en livskrise, i sykdom, eller for å tilfredsstille eget ego, men vi trenger noen. Om det er en skulder, ett klart hode eller en kropp å være fysisk nær.
Intensjonene er ulike, men resultatet det samme; Vi trenger noen av og til, til ulike formål.

Selvrespekten er kanskje den vanskeligste. Det snakkes høyt og lavt over en lav sko om denne selvrespekten. Hvor viktig den er i ditt eget liv, hvor nyttig den er og hvor glad du skal være være i deg selv. Du er den viktigste personen i ditt eget liv, ikke sant?
Stell pent med deg selv, si nei når du mener nei, og gå sjelden eller aldri på akkord med deg selv.

Men det å sto i mot evt gamle reaksjonsmønstre da? Hvis det ligger en forholdsvis negativ forankring i de? Hvis du har fått følelsen av å bety så lite, så mange ganger, at du neimen ikke er lenger helt sikker på om du er noe å ha respekt for?
"Du duger til det, men ikke det. Jeg liker deg sånn, men ikke sånn."
Når mennesker som står deg nær, viser en konstant ambivalens ang deg selv?
Vil det da si at selvrespekten din er splittet?
At du vet denne delen av meg respekterer og liker andre mennesker, men ikke den andre delen....?

Ukeblader og magasiner skriker mot deg fra bladhyllene; Sånn skal du se ut, sånn skal du gå kledd, sånn skal en vellykket person være, sånn får du familie livet til å gå på skinner, alt om den fantastiske singeltilværelsen, sånn får du ett best mulig sexliv, og dette er den maten du bør spise. *Argh*
Pluss på alle de fine artiklene om å finne seg selv, øke selvsikkerheten og bli ett bedre deg og du er reddet! *fnys*

De gjør ingenting med den evt tomheten du kan sitte med allikevel.
Denne tomheten som vi mennesker kan prøve å fylle opp på de merkligste vis.

Jeg nevnte ikke selvtilliten i overskriften. Grunnen til det, er at den kommer ikke før de tre andre er på plass. Ikke av varig art ihvertfall.
Man må rett og slett igjennom disse evinnelige mikroskop undersøkelsene av eget ego gang på gang, man forandrer seg stadig, ens egen lille boble kan bli større og mindre, alt ettersom.
Og etthvert menneske burde respekterer seg selv.

Det er viktig å ha tro på seg selv, se på seg selv som god nok og som viktig.
Og av og til minne seg selv på at for noen, så er du faktisk ett av de viktigste lysene i tilværelsen.

søndag 27. mai 2007

Illusjoner og desillusjoner

Det er noe greit med illusjoner. Du kan lulle deg inn i dem, sette på skylappene og late som om alt er i skjønneste orden. Leve i en fantasi verden, hvor alt og alle er akkurat sånn som du vil ha det. Skjønt fantasi og fantasi...

Når jeg var yngre hadde jeg mange illusjoner om hvordan både verden og menneskene var.
Det var mye jeg trodde, som viste seg å være helt feil. Realiteten kan være stygg.
Den kan være nådeløs og kald. Den kan være brutal og hjerteskjærende.

Det blir litt som det lille barnet og det knuste speilet...
Alt var så rent og vakkert, men på ett kort øyeblikk ble det forvandlet til knuste biter.
Og bitene forvandlet seg til groteske og forvridde små bilder når barnet så på dem.
Stygt og skremmende.

Jeg tviholder fortsatt på noen illusjoner. Selv om jeg vet at de ikke er sånn. De gir meg en slags falsk trygghet jeg fra tid til annen trenger å klamre meg til. En slags selv-suggesjon, eller hva jeg skal kalle det. Man blir jo nok desillusjonert med det som er.
Og selv om jeg er en realist med føttene meget godt plantet der nede i grasrota, så kan jeg plutselig ta av og lette... Med fullstendig viten og vilje.
Bare sveve der oppe på en lyse rosa ulldott av en sky, med svære skylapper, med salig glimt i øynene og ett smil om munnen.
Jeg lander tidsnok. Ingen fare med noe annet.

Jeg malte ett bildet en gang, for noen år siden da jeg sto oppe i en vond situasjon.
Ett skilt i ett vei kryss, grått og slitent med negative stedsnavn som Motløs veien, Frustrasjons gata, De brutte illusjoners vei, Trynetørker's Plass, Fåfengt gaten og De usikres aveny.
For det kan føles sånn til tider. Du prøver og prøver og prøver. Til ingen verdens nytte.
Alt jeg kjempet for, alt jeg trodde på, alt raste sammen som ett kort hus.
Trodde jeg, selvfølgelig. Hah... nå forgår ikke ukrutt så veldig lett da.
Selvfølgelig ga jeg ikke opp! Det ligger ikke helt i min natur å gjøre det.Ikke lenge av gangen i hvert fall.
Illusjoner kommer og går. Man kan stå der, totalt desillusjonert, men samler allikevel opp restene og tasser videre. De andre alternativene frister ikke.

Som sagt, jeg har mistet mange illusjoner. Innen kjærligheten er jeg veldig ambivalent.
Nå skal det sies at jeg aldri har hatt drømmen om det gedigne bryllupet, med bløtkake kjole, kake og mann i smoking. Må rette på meg selv, jeg har aldri drømt om noe bryllup av noen art.
Jeg har prøvd å se for meg enkelte av de mennene som har vært innom livet foran ett alter eller på ett kontor, men jeg har blitt iskald opp til øra bare av tanken.
Men jeg tror på kjærligheten. Fortsatt.
Og det kan vel trygt kalles å tviholde på en intuisjon, kan det ikke? Selv om jeg til tider kan være så desillusjonert at jeg knapt vet foran og bak på ett esel.

For garantiene finnes jo ikke. Ikke i kjærlighet, ikke i relasjoner, ikke i livet generelt.
Vi mennesker jo veldig kompliserte sånn, mener jeg. Vi trenger noe å tro på.
Hva det nå enn måtte være av religioner, skjebnen, enhjørninger eller rosa elefanter.
Bare så synd at det er så mange som glemmer å tro på seg selv...
For det er jo der inne, langt inne i oss selv, at vi finner svarene.
Hadde vi bare turt å stole på oss selv..! Vi trenger stadig de ytre faktorene for å ta avgjørelser, vite om vi gjør det rette eller om vi gjør feil. Og så glemmer vi å leve.
Det er mye lettere å snakke om alle sukseène, enn alle tabbene.
Enda de sier at det er helt menneskelig å feile. Jeg liker ikke å innrømme feil.

Jeg tror vi trenger både illusjonene og desillusjonene.
De er med på å farge livet vårt. De gir gode tanker og de gir deg en "wake up call."
Vi mister noe og vi finner noe.
Livet's salige berg- og dalbane...

fredag 25. mai 2007

Rødt!

Jeg skriver i profilen min, at jeg har har sans for røde ting.
Og det har jeg.
Rødt er levende, sterkt, lunt, hissig og sensuelt.

Når jeg kjøpte jeg leiligheten min, var kjøkkenet noe av det første jeg gikk løs på.
Veggene var 70-talls mørkebrune. Gulvet i ett flermønstret psykedelisk gulvbelegg med brunt og orange som farge gjengangere. Og flisene under kjøkkenskapene var rett og slett horrible. Faktisk ett av de meste depressive rommet jeg noengang har sett, når jeg tenker meg om.
Dette er min første bopel, som jeg eier helt alene. Ingen mann som skulle ha ett ord med i laget, og jeg kunne gjøre hva jeg lystet når det kom til farger og interiør. Og økonomi, selvfølgelig.

Jeg har alltid drømt om knall røde kjøkkenskap. Alltid!
Så kjøkkenet ble malt i en lys og lun farge, gulvet fikk laminat som ser ut som svart og grå stein. (jeg finner ikke ordet jeg leter etter)
Og skapene; de ble lakkert signal røde! Åh du milde måne, så fint det ble!
I mine øyne selvfølgelig.
Når jeg dro avgårde til malings-sjappa, og sa at jeg skulle lakkere den øvre kjøkken innredningen signal rød, sa mannen bak disken; "Er du sikker på det..?"
Med en heller skeptisk nyve mellom øynene.
"Jepp", svarte jeg. "Er det noe jeg er veldig sikker på, så er det akkurat det!"
Kunden har jo alltid rett, ikke sant?

Og kjøkkenet mitt ble kjempefint! Jeg elsker fargen på veggene, jeg digger de granitt grå flisene, jeg er stolt av gulvet mitt og jeg simpelthen elsker de knall røde kjøkkenskapene mine!
Det er ikke på langt nær alle som deler entusiasmen min over den røde fargen på kjøkkenet, men så bor de ikke her heller og har ingenting de skulle sagt.

Rødt gir energi.
Derfor er det så veldig deilig å hvile øynene på noe som bare ser så til de grader levende ut.
Jeg sliter rett og slett med å gå forbi røde ting i ulike butikker.
Klær også. Jeg elsker røde klær. Og det skal ikke være sånn halv rødt, det skal være rødt!
Men rødt vises jo veldig godt. Og det er ikke alltid at denne damen her vil vises så godt.
Rødt signaliserer jo så mye. Fare f.eks. Ikke at jeg er så uhorvelig farlig, at det gjør noe.
Det står også for viktighet, kjærlighet, varme, blod og lidenskap.

Det å vises kan være både skummelt, behagelig og plagsomt. Kommer jo ann på situasjonen, mener jeg. Når jeg ikke vil bli sett, unngår jeg å kle meg i rødt. Det er bare det at noen ganger, så forandrer humør og dagsform seg på null komma svisj! *sjokktryne*
Så når jeg kledde på meg på formiddagen og følte meg på toppen av verden, så er det neimen ikke sikkert at jeg gjør det noen timer senere. -Er det noen som har en spade? -Gidder du å grave meg ned, bare for en liten stund, er du snill? -Tusen takk.
Da blir det vakre røde, veldig feil.
Men når jeg har truffet hodet på spikeren og det røde gir meg den oppmerksomheten jeg både fortjener og trenger......Sukk, altså.....Finnes det noe bedre? For det er unektelig herlig å føle seg som verdens vakreste kvinne av og til.
Og ja, jeg driter i janteloven!
Pokker heller, jeg er faktisk ganske ålreit!

Jeg gikk lenge og trodde at jeg var følelsesmessig forstoppet. At jeg egentlig var ganske "død", rett og slett. Ikke var jeg sånn kjempeglad, ikke var jeg sånn kjempelei meg, og ikke var jeg kjempesinna heller. Bare en sånn flat strek, med antydning til krusninger i ny og ne.

Det var rett og slett bare at jeg som voksen person og menneske, hadde gått litt i brakk.
Jeg tror jeg var en smule desillusjonert.
Hvem var jeg, liksom? Det gikk opp for meg en dag at jeg er som en regnbue, for å bruke en skikkelig floskel. Jeg er litt av alt. Jeg behøvde ikke å bare være sånn eller slik.
Jeg er rød, jeg er grønn, jeg er brun... Til og med litt beige!
Jeg er sterk, jeg er svak.
Jeg kan være sensuell ut til fingertuppene, jeg kan være ett rotehue av dimensjoner.
Og ikke minst; jeg er så til de grader levende! Og jeg elsker rødt!
Til og med på de dårlige dagene.

onsdag 23. mai 2007

Dagens sitat

I'm looking for love.
Real love.
Ridiculous, inconvenient, consuming,
can't-live-without-each-other love.

-Carrie Bradshaw-

onsdag 16. mai 2007

Jeg? -Ett samfunnsbevisst menneske?

Jeg burde nok ha vært mer samfunnsbevisst. Litt mer opptatt av ting som innvandrings politikk, annen politikk, helsekøer, strafferammer og andre sånne "ordentlige" ting.
Ikke det at jeg ikke mener noe, for det gjør jeg så absolutt.
Det er bare det at, selv om jeg synes at jeg har glimrende meninger og oppfatninger av det meste, så orker jeg rett og slett ikke.
Hvorfor skal alle på død og liv gjøre ting så inni granskauen vanskelig?
Hvis alle hadde respektert hverandre bare bittelitt mer, enn hva vi gjør.
Så hadde mye vært gjort, tror jeg. Men klart, jeg lever ofte i en naiv verden, så det er fullt mulig at jeg tar feil.

Det som jeg synes er så kjipt ang debatter, er at jeg rett og slett ofte blir trist på andres vegne pga den sneversyntheten de innehar. At de rett og slett ikke skjønner selv, at de er med på å bidra til at det kommer til å ta enda lenger tid før verden muligens blir ett bedre sted.

Kvinnesynet f.eks.... I en debatt jeg deltok i, mente noen at kvinner viste kløft, ene og alene fordi de ville ta seg best mulig ut for menn, og for å vise at de sa; "Kom å ta meg."
At det rett og slett var en invitasjon til sex. Videre var vel kvinner ikke verdt så mye mer enn å pendle den gode gammaldagse stripa mellom soverom/komfyr, heller.
Jada, jeg innrømmer det; Jeg blir sprettsint av sånn!
De fleste mennesker liker jo å ta seg godt ut. Det har noe med bildet du viser utad, egen selvfølelse og velvære.
I noen av disse debattene blir de sydlandske damene framstilt som de selveste gudinner.
For vi traktor damene i Norge, kommer nemlig til kort når det gjelder de, både i bevegelse, framtoning og utseendet. De er sensuelle vesner i forhold til oss Ola Dunk kjerringene.
Det er jo da jeg begynner å riste på hodet.

For vi skal ikke vise at vi er kvinnelige og sensuelle, ved å ha litt utringning. Da forteller vi jo noe med kroppsspråket vårt i enkelte menns øyne, som ikke helt stemmer med virkeligheten. For vi vil jo ikke gi dem kroppen vår, så egentlig er vi bare en svær haug med luremus!
Det går nesten for det samme hva jeg eller andre kvinner sier i en sånn debatt. De vet, vi vet ikke!
De har med andre ord, ikke fått med seg at kvinner pynter seg like mye for seg selv, og for andre kvinner. For som de merkelige skapningene vi er, så foregå det nesten alltid en intern greie mellom oss. Men jada, nedpå lista kommer det at vi pynter oss for menn også.
Jeg prøvde å si at jeg gjerne kunne pynte meg og sminke meg, kun for meg selv og bare være hjemme alene. Men nope! Det trodde de ikke noe på! Da ventet jeg nok ubevisst på at en mann skulle komme på besøk! *Argh* Er det mulig?
Videre er vi jo også i stor grad ansvarlige for voldtekt og andre overgrep. Vi kler oss jo som en invitasjon. "Den som er med på leken, må tåle steken..."
Greit, jeg er enig i at du, som kvinne, tasser ikke gjennom byens verste strøk alene, med bar mage og kort skjørt. Ett visst ansvar har vi. Men nå snakker jeg på generell basis.

Andre debatter jeg blir super hissig av, er homofiles rettigheter. Disse såkalt avvikerne, det mest unaturlige på jord, skal de virkelig få lov til å inngå partnerskap, adoptere, eller i det hele tatt få leve?! De er jo naturstridige for guds skyld!
Jada, mennesker må få mene hva de vil, men jeg behøver så definitivt ikke å respektere mennesker med så snever holdning.
For enkelte mener at barn kan heller sulte ihjel enn å bli adoptert av homofile. For disse barna kommer til å bli mobbet, de kommer aldri til å finne sin rette identitet, for kjønnsrollene deres er allerede helt på vidota. Barn trenger altså en mor og en far. Ferdig med den saken.
Jaha... hva med de som mister den ene forelderen i dødsfall? Eller som av en eller annen grunn må vokse opp med bare den ene parten av foreldrene sine? Som ikke har en fars eller mors figur? Er de dømt til å ende opp i psykatriske ventelister de også?
Er ikke det viktigste i ett barns liv trygghet, kjærlighet og omsorg? Uavhengig av hvem som tilbyr den? Og hva i svarte har vi mennesker med hva andre mennesker gjør mellom laknene?!

Nei, makan... Jeg blir så forbanna. Og jeg fatter ikke at det går ann å tenke som mange tydeligvis gjør. Det er vel mye derfor jeg backer ut i disse debattene. Jeg er jo egentlig ikke noe bedre enn de, ettersom jeg ikke klarer å skjønne deres syn på saken.

Det ropes høyt om fordommer og generaliseringer. Men vi kommer aldri utenom de.
Noen blir mindre, noen viskes nesten helt ut, mens andre lever i beste velgående.
Sånn har det alltid vært og sånn tror jeg det alltid kommer til å være.
Alt ukjent er skummelt og farlig. Da er det bedre å forhåndsdømme. Så slipper man å slippe noe inn i hjertet sitt og se litt på det.

Jeg kommer nok aldri til å entre politikkens verden. Jeg er rett og slett ikke tøff nok til det. Eller kald og kynisk nok, selv om jeg til tider kan ose av kynisme. Ikke er jeg noe god på å juge heller.

Så selv om jeg vet hva jeg mener om ovennevnte saker, de lange sykehus køene, eldre politikken, inn og utmark... Det vil alltid være noen som mener noe helt annet.
Som mener at de har rett og jeg har feil. Dem om det. De kan jo ikke noe for at de ikke har skjønt det enda.

tirsdag 15. mai 2007

Innholdsløst.

Ikke noe. Ingen verdens ting egentlig.

Rett og slett ingenting.

søndag 13. mai 2007

En god dag.

Noen dager er sånne totalt ræva dager når det gjelder hår, kropp og klær.
Alt er bare gærent, jeg føler at jeg ser ut som ett takras samma søren hva jeg gjør.
Ikke noen verdens hårprodukter, kremer eller klær gjør det de på en måte har lovet.

Så er det de dagene som jeg føler at jeg faktisk, om ikke annet, ser helt ålreit ut med klær på. Håret er ganske greit og huden er ihvertfall ikke gusten og kefir blå.

Og så har man takk og lov noen dager som i dag: Alt er som det skal, jeg er verdens vakreste menneske, både med og uten klær, håret er fantastisk og huden stråler!

Nyter det så lenge det varer, jeg.

fredag 11. mai 2007

O' Lykke!

I dag startet omsider 24 på igjen! Og endelig noe å se på på tv! Jeeeeeii!!
Og dobbelt episode da gitt!!
Er det noe rart jeg er glad?! *ler*
Så kan jeg sikle masse på Kiefer Sutherland og sitte med hjertet i halsen en stund igjen.

Jeg hjelper jo til så godt jeg kan når jeg ser på. Ber ham om å passe seg, kjappe seg, forteller ham at det og det mennesket kan han så vistes ikke stole på!
Det er ikke alltid han hører på meg, men han fikser som regel brasene. Tøffe mannen.

Halvt romantisk er han også, midt oppi all styrken og macho tendensene. Det første han sier etter å ikke ha sagt ett eneste ord i løpet av 20 mnd i tortur i kinesisk fengsel er; "Audrey?"
*Sukk og smelt og sånn altså*

Men han reddet ihvertfall min kveld. De siste dagene har vært lange i påvente av serien skulle starte igjen. Nå er den her og hver torsdag fra nå, så er jeg faktisk opptatt! Nemlig!

torsdag 10. mai 2007

En slags ensomhet.

Ensomhet er så mangt. Kommer litt ann på hvordan man ser det og hvordan man smaker på ordet, sånn egentlig.
Det første mennesker tenker ang ordet "Ensomhet", er som oftest en vond klump i brystet av å ikke ha tilhørighet noe sted.

Jeg har den evnen at jeg kan være ensom i meg selv til tider. At jeg bare er tom. At jeg ikke engang har meg selv. Jeg har bare forsvunnet ett eller annet sted på veien. Står tilbake med ett skall og aner ikke helt hva jeg skal gjøre med det.
-Flytte inn? -Flytte ut? -Løpe fra det? -Være i det?

Som oftest blir det en kombinasjon av de to siste alternativene. Jeg står der, men alt jeg vil bruke kreftene mine på, er å løpe så langt vekk fra meg selv som jeg bare kan komme.
Ikke fordi jeg synes selv at jeg er frastøtende på noen som helst måte. Men fordi jeg ikke alltid orker å forholde meg til meg selv. Fair enough.

"Solskygge" -Noen prøver å få kontakt med deg! "Huh...?
Med meg?! Nei, si at hun er bortreist på ubestemt tid, er du snill. Jeg gidder ikke den dama akkurat nå."

Noen sier at vannmenn er sånn. Akkurat som om det skal være forklaringen på det meste.
Lite lettvint, hæ? Jeg tror nemlig ikke på lettvinte løsninger. For da er det garantert noe muffens der! Og hvis det er så lettvint, så kan jeg jo bare unnskylde meg med at; "Ups... Beklager altså, jeg er vannmann jeg skjønner du, så jeg kan egentlig ikke noe for det."
Hmm.....På en annen side, jøss så greit da! Total ansvars fraskrivelse.
Nei, det ligger ikke helt for meg det heller.
Men som sagt, vannmenn er altså frihets elskende skapninger, men som kan fort føle seg litt bortkomne. Spesielt etter at de er ferdig med å analysere en ting for 'nte gang og utfallet ikke ble slik de hadde forestilt seg. Da blir de nesten sjokkerte! De hadde jo lagt det under mikroskop og allting!

Og akkurat nå, i disse dager, så kunne jeg godt tenkt meg en liten ferie borte fra meg selv.
Trenger ikke lange turen, tror jeg. En "Jorda rundt på 80 dager", høres egentlig ganske perfekt ut. Sånn ca. Pluss minus noen dager, kanskje.
Jeg har nok alltid hatt denne iboende ensomheten der. Så lenge jeg kan huske, så har jeg alltid trivdes alene. Hatt behov for å trekke meg unna, selv om jeg egentlig er ett sosialt vesen.
Jeg liker mennesker, men jeg vil helst ikke ha dem på brødskiva.
Jeg har flere ganger vært omringet av mennesker og allikevel følt meg som den mest ensomme på jord. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

Som ett singelt menneske forsterkes det jo gjerne akkurat nå, ihvertfall hvis man er omringet av ekkelt lykkelige par. Joda, jeg unner dem det. Men jeg er også så kynisk at jeg kan si; "Nyt det så lenge det varer da!" Kanskje jeg tenker sånn fordi jeg innerst inne er litt misunnelig? Eller fordi jeg ikke tror på denne tosomhets symbiosen? Kanskje rett og slett fordi sommer'n er rett rundt hjørnet og den ikke blir slik jeg hadde tenkt? Eller fordi jeg har gitt av meg selv, og nå må finne meg igjen..? Neimen ikke godt å si, egentlig. Ikke så fordømt viktig å vite hvorfor heller, for den del. Følelsen er der uansett.

Jeg er ett komplekst menneske. Akkurat som de aller fleste andre. Det er bare det at selv om jeg er min egen beste venn, kan jeg også være min egen verste fiende.
Mangfold, mine damer og herrer! Mangfold! Her har dere plenty!