Taushet er gull.

-Eller?
I flere timer har jeg sittet her og tenkt ut blogginnlegget jeg skulle skrive. Ordene og vendingene har blitt nøye formulert slik at ingenting kan komme ut feil eller skjevt.
Perfeksjonisten i meg møtte på den delen av meg som skal skille mellom det personlige og private og jeg har ikke funnet de rette ordene. Det var det jeg sa til meg selv ihvertfall.
-Hørt slik tull? Jeg sliter sjelden med å finne ord. -Ok, de er kanskje ikke alltid like riktige, men ord er det der i massevis av på innsiden. Jeg har bare funnet en haug med unnskyldninger for eget vedkommende. Jeg har opplevd masse å blogge om, jeg har bare ikke prioritert det. Jeg har hatt et større behov for å holde kortene litt tettere til brystet enn til vanlig. Jeg har trengt å skape noen avstander her og der for min egen skyld. Noe som er helt greit. Det er en hårfin grense mellom personlig og privat, og det har jeg kjent litt ekstra på etter at jeg igjen valgte aleneheten.
I et veldig svakt og mørkt øyeblikk vurderte jeg å slette hele Solskyggen. Jeg vet jeg hadde angret.

Istedet har jeg endret utseende, byttet bilde og gleder meg over høstkveldene.

Blek vind

Dagene rusler litt saktmodig forbi innimellom regnbyger og tynne, bleke vinder.
Jeg er rastløs og utålmodig på sommeren skal fortsette i den formen jeg liker den best.

Den bleke vinden er skyggen min i sommer. Mye er anderledes og jeg famler fortsatt etter godt fotfeste. Jeg skriver mye i den aldeles nydelige Moleskine'n jeg fikk i uventet og kjempekoselig sommergave av Neglecta og jeg suser litt rundt med venner, mens jeg prøver å ta form på egenhånd igjen. Jeg smiler og ler, griner og er sint. Jeg er mye i sommer.
Og slik må det være, tenker jeg.
-Mens det blåser tynne, bleke vinder og jeg venter på solen.

Solmodus.

Det er sommer og sol på min kant av landet for tiden, og jeg absorberer etterlengtet varme.
Jeg bor på balkongen, har til nå spist uante mengder med saftis og jeg smiler i ren lykke for at solen varmer og at det ikke blåser votter og vinter. Det dårlige været kommer plutselig tilbake, og i mellomtiden følger jeg et strengt regime:

Fredagsforventning og noen anbefalinger

Forrige helg var jeg omgitt av mennesker på alle kanter, jeg var kun alene når jeg var på do, dusjet og gikk og la meg, som forøvrig er veldig gode tidspunkt å være alene på. Stort sett ihvertfall.
Denne helga skal jeg derimot være helt alene hjemme med pusedyrene. Jeg skal balle meg sammen i sofahjørnet, se på Graham Norton show i kveld og le godt, samtidig som jeg skal velte meg i etterlengtet ensom melankoli. Jeg skal spise det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det. Anne-Kat står klar og venter på meg og jeg vet akkurat hvor kosebuksa ligger.
Jeg håper på skikkelig ruskevær med regn på rutene i kveld og strålende varm sol i morgen. -Kan jeg være så snill å få det slik jeg vil ha det?

Ellers er det Ølfestival her i byen i helga, hvis du er i nærheten og har lyst til å være sosial. Jeg kunne godt tenke meg å være der i morgen, men det er pga musikken. Krag Jørgensen Band spiller og de lyder meget bra! Anbefales! Selv skal jeg bare høre fra balkongen, så jeg satser på at det blåser rett vei.

Katteblogging.

-Mia plager meg!

Setningen tilhører Datter'n og kommer opptil flere ganger i uka, etterfulgt av disse setningene;
-Mia er så plagsom! Mia roter i sakene mine. Mons tygger på blyantene mine! Mons ligger i veska mi. Mons og Mia bråker! Mamma, kan du ta Mons!? Åååhh! Maaammmaaaaa! Mia tygger på tærne mine!

Jeg har bare et barn, men det kan virke som om jeg har tre. Et menneskebarn og to lodne barn.
På en måte er det vel faktisk sant. Jeg elsker dem alle tre, om enn på litt ulike måter.
Det er noe rart med dette å ha katter. Det er veldig fort gjort å bøye seg ned å stryke på det lille pusedyret som snor seg langs leggene mine. Søte øyne som titter opp på meg og som reiser seg på to ben og prøver å klatre opp i armene mine. Selvfølgelig løfter jeg da opp det allikevel ikke fullt så lille pusedyret som kroer seg fornøyd på venstre skulder.
-Mia er så gullunge, asså! Datter'n mener helt klart at jeg favoriserer de to lodne barna.
-Jammen se på a da! Sitter der med de liksom uskyldige øya sine, mens hun egentlig bare er sleip! På dette tidspunktet kan du nesten banne på at jeg begynner å snakke med sånn kose-mose stemme til pusebarnet som henger over skulderen min og gnir hodet sitt i bakhodet mitt mens det kommer "murf" lyder, som tydelig taler sitt språk; -Jeg vant!
Hva pusedyrene egentlig synes om slik kose-moseprat er uvisst. Det faller seg bare helt naturlig å kose-moseprate til noe loddent. Datter'n synes jeg duller med dem og forteller meg hvor bortskjemte de er; De får sove sammen med meg, jeg stryker på dem hver gang jeg går forbi dem, jeg må bortom å klappe litt på de når de sover for da de er som unger flest, aldeles vidunderlige! Sist, men ikke minst, jeg kjøper den maten de liker aller best.
Jeg overveide aldri å få flere menneskebarn enn den datteren jeg har. Jeg skulle egentlig aldri ha barn overhodet, men Datter'n meldte sin ankomst og slik ble det. Jeg bestemte meg der og da at hun skulle bli mitt eneste kjødelige barn og angrer ikke på noen av de avgjørelsene.
De lodne pusedyrene fungerer fint som søsken.
Noen ganger er de en real pain in the ass, andre ganger er de bare snille og gode. Da er det bare go'ord å høre; -Åh, mamma! Se på Mons nå! Han koser seg! Oppå tastaturet mitt! Se så søt han er! Eller hvis det gjelder Mia; -Hun er litt glad i meg allikevel. Ser du? Hun koser med meg.
Jeg vil nødig ødelegge idyllen, men de fleste vet at puser ofte har en egen agenda ved å være søte og superkosete. De er sultne. Og smisk fungerer nesten hver gang. Når Datter'n oppdager det, kommer den samma gamle leksa; -Du er bare sleip du, Mia! Mia svarer med ett "murf" eller to, før hun løper mot matskåla med en svært så selvtilfreds mine og fornøyd oppover-hale med elegant knekk. En typisk pusedame. Eller annen dame, om du vil. Hun gir seg ikke med å mase før matskåla er fylt opp. Mons er lettere på den biten, som den guttepusen han er.
Er det tørrfor der, så er det mat der, ferdig med det.
Hvis han blir tørst, er det smal sak og drikke fra doen eller å vippe opp lokket til sluket. Mia er litt finere på det, akkurat slik en ladylike pusedame skal være. Hun kan drikke fra mitt glass ved å dyppe en nusselig pote ned i vannglasset, for så å slikke på den. Når jeg ser det klarer jeg liksom ikke å bli sint heller. Hun er jo så søt der hun sitter. Og jeg må gi Datter'n rett i det at hvis hun hadde gjort det samme, hadde reaksjonsmønsteret vært noe helt annet. Jeg hadde antageligvis ikke kalt henne søt, men heller lurt på hva i all verden hun drev med. Så det blir vel litt forskjellsbehandling på menneskebarn og lodne barn. Datter'n står f.eks ikke og maser ved verandadøra for å få gå ut, for så å klore på vinduet 2 minutter etter fordi hun vil inn igjen.
De lodne barna kan være mer ubestemmelige. Jeg tror dessuten at de har det som en slags hobby, det å se hvor langt de kan tøye strikken ved å nettopp være ubestemmelige. Datter'n har mindre slingringsmonn enn meg og tenner ergo på pluggene litt kjappere. Jeg ser ofte litt mer gjennom fingrene enn hva hun gjør. De er jo gullungene mine, som hun sier. På en måte er det jo faktisk sant. Jeg unnskylder dem fordi de er mindre enn henne og fordi de har pels.
Det ligger en realistisk logikk i det hele.
Når barna ikke krangler råder det fred og fordragelighet innenfor våre fire vegger. Da koses og pjuskes det, go'ordene hagler mens menneskebarn og lodne barn gjør en hønemor rørt inn til hjerterota.
Jeg vet at Datter'n innerst inne er like glad i dem som jeg er. De lodne pusedyrene er til stor glede og underholdning. De enkleste ting som en pappeske og q-tips er det reneste nirvana og de kan holde på i evigheter med å fange en bitteliten flue. Det er godt å låse opp ytterdøren og se to trøtte tryner sitte i gangen for å ta i mot oss. Om vi har vært en svipp på nærbutikken og kun har vært borte i 20 minutter er en bagatell, vi har vært borte og nå er vi tilbake igjen. Med mat.
De ER sleipe, men jeg godtar det. De er faktisk katter. Uforutsigbare, men elskelige med en viss forutsigbarhet allikevel og til tross for. Dessuten er det faktisk litt gøy å høre på kjeftesmella til Datter'n går som ett maskingevær, mens en av de lodne mjauer tilbake. Jeg kan telle og på eksakt samme sekund blir en eller to lodne barn skyflet ut fra rommet hennes etterfulgt av ordene; -Nå kan du ta dem litt!
De fyller mange roller disse barna. Når jeg ikke har noe annet å komme med, kan jeg f.eks blogge intetsigende innlegg som dette. Det er berikende å ha både menneskebarn og pusebarn.Helt sant.

Ca 25 sekunder i panikk.

Mens jeg stresset rundt i leiligheten for å ordne hår og pusse tenner før jeg skulle rekke en avtale i byen, lot jeg balkongdøra stå åpen for å slippe inn litt frisk luft og få en ørliten vårfølelse.
Kattene var såre fornøyde og satt på gelenderet og skuet utover verden med en liten bris i værhårene. Plutselig hørte jeg noe lurveleven og hjertet spratt med èngang helt øverst til hjernen og jeg begynte å gå mot verandadøra på skjelvende ben. Vi bor tross alt i 3 etasje og de har falt ned før. Og det har gått bra. (Mye busker og kratt der nede.)
Midt i stua møter jeg på Mia som har en kavende liten kjøttmeis i munnen, Mons kommer løpende etter bak, litt misunnelig, for det eneste han klarer å fange fra her oppe i høyden er en og annen humle og øyenstikkere. Jeg er redd hai, men jeg er ikke så veldig glad i fugler heller. De flakser og har nebb, noe som er mer enn god nok grunn til at jeg holder meg på en viss avstand. Dessuten har de skrukkete ben. Pene på avstand, på nært hold litt skumle.
Altså.. Pus med fugl i munnen. Jeg skriker opp på typisk hysterisk kvinnevis, tramper med føttene samtidig som jeg skriker (nevnte jeg skriker?) og prøver å sjusje dette pusedyret med fangst ut på balkongen igjen. Jeg vil ikke ha en fjærete killingfields i stua! Sekundene virker kjempelange. Det skriker, trampes, hoppes og sjusjes over en høy og lav sko. Mia ser sitt snitt til å sette seg under stuebordet og knurre. Hun har tross alt fanget noe, og jeg vet hun er stolt. Denne vesle kjøttmeisen er den fjerde fuglen hun har klart å fange fra balkongen i 3 etasje. De tre andre, som var linerler, måtte bøte med livet. Mens jeg på ett hysterisk-forsiktig vis prøver å få henne fram fra sikkerheten under stuebordet ved å dytte på henne med den ene foten, (nei, jeg tør ikke å bøye meg ned å ta i pusedyret når det er en fugl der) så slipper hun kjøttmeisen. Eller slapp og slapp, det var vel mer at den glapp. Da nådde panikken nye høyder. Naboene trodde helt sikkert at jeg ble overfalt og det ble jeg jo på en måte, selv om noen kanskje vil kalle det overrumplet, og med ett stk skrikende kvinnemenneske, to elleville katteslamper og en skrekkslagen kjøttmeis var kaoset og panikken komplett! Jeg spratt fram og tilbake med bøyd hode og rygg, den ene katteslampen hoppet opp på stuebordet, den andre gjorde trampolinehopp fra bar bakke opp i luften med blinkende katteklør som var mer enn klare nok til å drepe noe, og kjøttmeisen fløy svimete rundt i stua. Jeg husker at jeg tenkte "Ååh neeeei, det er dagtid og ingen mannfolk hjemme!" Så pysete er jeg altså, når det kommer til stykket. Send inn en kjøttmeis og det eneste jeg klarer å tenke er "Hvor er nærmeste mann!? Hvilken som helst mann!"
Til min store overraskelse klarte mot all formodning denne lille påtygde kjøttmeisen og fly ut gjennom dørsprekken uten å kollidere i ruta. Jeg sluttet å skrike og trampe. Katteslampene løp etter kjøttmeisen ut på balkongen og stirret betuttet over kanten når de skjønte at den var over alle hauger. Jeg begynte å puste normalt igjen, kjente at jeg var litt sår i halsregionen etter hysteriet og hjertet sank ned på plassen sin under ribbeinet der det hører hjemme. Det var da jeg begynte å kjefte. Mia mjauet tilbake, Mons ble gira og løp x antall ganger mellom kjøkken og balkong med en hale større enn noen kjøpbar støvkost. Jeg sendte en håpefull tanke til kjøttmeisen som nesten hadde blitt ett lekkert mellommåltid og håpet det gikk bra med den.
For såpass fuglevennlig er jeg tross alt.

Jeg skal bli tante!

Når jeg først er i småprat-hjørnet kan jeg fortelle dere at jeg skal bli tante.

Hurra!

1 Desember blues. Eller ikke.

Det er julemåneden og jeg sitter oppe midt på natta og ser på de ellers så mørke vinduene i nabolaget har fått opp julestjerner og adventstaker. Nabolaget ser mildere ut i natt, enn hva de gjorde i går. Mer åpne. Mer imøtekommende.
Desember er en ettertanke måned for min del. Visst er den full av småstress og enkelte gjøremål, men det er den siste måneden i året. Enda ett år har snart passert.

...Og så rister jeg den bluesen av meg!
På onsdag skal jeg på juleferie! Da forsvinner jeg noen dager ned til Bestisen og Sambisen, og jeg gleder meg så ellevillt som bare en glad sokk kan gjøre.
Det er noe helt spesielt å ha noen dager sammen med disse gode menneskene.
Det er både kos, terapi og artig! Rene kinderegget!

I dag har jeg forresten vært ute hos mitt faderlige opphav og stemutter og bytta ønskelister.
Pappa hadde nettopp bakt sirupstynnkaker og avskjæret er det beste som finnes.
Nå ER det snart jul, nå!
Bror på 15 hadde også skrevet ønskeliste, skriveren streika så han måtte køle ned for hånd og jeg sitter her enda og humrer over kråketegn. Han skjønner nok at søster'n er 20 år eldre, fordi det står beskrivelse av hva det er også. Flink gutt.
For hadde det bare stått "Raser Cache.." (må be om skrifttydning) og "Soundblast x-fi go", så hadde jeg ikke hatt minste snøring på hvor jeg skulle gått for finne det.
Nå vet jeg at det er en datamus og ett lydkort.
Se! Jeg lærer noe hver dag.

Noe annet positivt, er at i dag er hvilepulsen på under hundre. Juhuu!
Jeg gleder meg til jul!

Den store dorullmassakren

Når vi kom hjem i kveld etter å ha vært borte i helga, så vi at kattene ikke hadde vært under oppsyn 24-7.
... Jeg ser ham for meg, den lille rassballtappen av en pelsdott mens han frydefullt kastet seg bestialsk over dorullene..
Det må ha vært gøy. Det ser slik ut.

Sandkornene

Det knaste under skoene mine når jeg skrittet inn i gangen med bæreposer i hendene og bilnøkkelen i munnen, samtidig som jeg prøvde å lukke døra. Jeg ble bråsint og ropte ut;
-At det må da for svarte svingene gå ann å tørke av seg på bena!?
Jeg fikk ikke noe svar, ikke at jeg forventet det heller, men jeg freste litt allikevel.
Jeg fikk stablet bæreposene med mat på kjøkkenbordet, og fikk omsider tatt bilnøkkelen ut av munnen og hengte den på plassen sin i gangen. Jeg kjente jeg hadde blitt tørr i munnen.
-Knas, knas, knas......
Samme hvor jeg satte føttene knaste det like infernalsk. Med irriterte bevegelser tuppet jeg til de små sandkornene, slik at de spratt bortover og innunder hylla.
Jeg ble om mulig bare enda mer irritert.
Jeg tok av meg skoene og satte de i skohylla. På veien tilbake til kjøkkenet klarte jeg å sette ned foten slik at ett av disse hersens sandkornene omtrent gnagde seg inn i hælen min.
-Men nå........!!!!! Med sammenbitte tenner og mord i blikket stampet jeg ut i stua og skingret på kvinnevis; -Nå orker jeg fanken ikke mer av dette sandgreiene!!

Han bare gløttet på meg fra sofaen. Strakk litt på seg og lukket øynene igjen.
Jeg stampet videre inn på soverommet og åpnet garderobeskapet med harde bevegelser, slik at skyvedørene smalt i hverandre. Jeg røsket tak i støvsugeren og dro den med meg ut stua. Den vinglet på to hjul og veltet og irritasjonen bølget gjennom meg.
-Jeg er så grassalt lei av at dette gulvet kjennes ut som å gå ei dårlig sandstrand! Samme søren hvor jeg setter føttene, er det noe spisst eller hardt jeg tråkker på!

Fortsatt fikk jeg ikke noe svar fra sofaen. Jeg la merke til i sidesynet at støvsugeren var registrert, mens jeg dro ut ledningen av den. Han reiste seg sakte opp, så på meg gjennom søvntrukne øyne før han gikk ut på kjøkkenet.
Jeg plugget i støvsugeren og den brølte opp. Jeg støvsugde med sinte kjappe bevegelser, mens jeg fortsatt bannet og svor i bråket fra det røde støvsamler-monsteret.
Innunder bordet, bortunder sofaen, midt på gulvet.....Mens jeg halte det røde monsteret etter meg på vei ut til gangen, hang den seg fast ved stuebordet. -Ååhhh!! skrek jeg irrasjonelt!
Jeg veivet rundt med munnstykket, slik at det sugde seg fast i ett av skjerfene som skjødesløst var hivd igjen oppe på vinhylla. -Fssssstooopmbppp...... Støvsugeren slukte mye, før jeg rakk å kaste den ene foten på en ørliten flik av det tynne skjerfet. Jeg tok tak i fliken med hånda, mens jeg prøvde å dra det ut av kjeften på støvmonsteret. Så fort jeg fikk dratt ut noe, ble det sugd like fort inn igjen. -Er det noen her som kan se til helvete å hjelpe meg!?
Men nei, ingen respons. Jeg fikk snudd meg og tråkket på av-knappen. Jeg dro ut skjerfet, mens jeg var skjelven av sinne. Satte den på igjen og støvsugde hissig resten av gangen.
-Klirr, klarr, ritcch, schvuuummp.... Lydene var mange, og omsider gikk det ann å gå i sokkelesten på gulvet igjen.

Jeg satte støvmonsteret tilbake i garderobeskapet og lukket skyvedørene på en mer sivilisert måte. Jeg gikk ut på kjøkkenet hvor jeg så at han sto og så opp i posene.
-Jasså? Du skal ha mat, mener du? For det kan du bare blåse en lang marsj i på ei god stund enda!
Han sa ikke noe, bare så på meg igjen før han forsvant ute av synet mitt.
Jeg pakket ut av posene med raske hender. Jeg så at jeg burde rydde i kjøleskapet, men det orket jeg ikke i dag. Jeg lirket litt på en fløtekartong for å lage litt plass til ei ostepakke.
-Splash!!
Hele meg var dekket av fetaost og olje. Jeg sa ingenting.. Jeg registrerte at underarmene mine glinset, genseren ble seig og gulvet jeg nettopp hadde støvsugd var dekket av små hvite terninger i en dam av olje. Han kom inn igjen for å sjekke ut hva som hadde skjedd.
Jeg knyttet nevene mine hardt sammen og gjorde som Sinnataggen; Jeg trampet i gulvet!
Han så på meg som om jeg skulle være gal. Han gjorde store øyne og holdningen hans ble litt anspent, mens han rygget ut igjen. Jeg åpnet nevene igjen og fant fram tørkerullen, papiret gled rundt i oljen.
Nå var ikke gulvet lenger trått og grusete, men glatt og sleipt.
Jeg stønnet for meg selv. -Er det mulig....!! Nå orker jeg ikke mer!

Jeg gikk inn på badet og vrengte av meg den oljete genseren, mens jeg kjente det begynte å murre i hodet. Jeg satte på kranen og fikk vasket bort oljen. Jeg tørket meg og dro på meg en t-skjorte som lå på skittentøyskurven.
Han kom inn og strøk seg inntil meg. -Jeg er irritert på deg enda, sa jeg mens jeg kjente at irritasjonen begynte å blekne. Han så på meg med ertelystne øyne, før han la seg ned på gulvet.
Jeg satte meg ned ved siden av ham, mens jeg snakket med myk stemme; -Du er aldeles herlig, jeg skulle bare ønske at du ikke dro med deg den sanda overalt. Han svarte meg fortsatt ikke, men krøp tettere inntil meg. Jeg la meg ned ved siden av ham. Nesen hans boret seg inn i halsen min. Jeg liker når han gjør det.
-Jeg vet jo at du ikke gjør det med vilje, sa jeg så mens jeg strøk ham over magen. Han lagde go'lyder. Han gjør det når han koser seg.
-Unnskyld, jeg mente ikke å bli så sint.
Han svarte meg forsatt ikke, men reiste seg og strakk på seg slik bare en katt kan gjøre.
I døråpningen ble han stående og se på meg, mens han mjauet.
-Er du sulten? Vil du ha mat?
-Mjaaau!

------

Jeg elsker pusene mine, jeg skulle bare ønske at de lærte seg å riste av labbene sine etter at de har vært på kattedoen sin. Og da aller helst bare på ett sted.

Helg!

I skrivende stund flyr jeg fra den ene kleshaugen til den andre.
Jeg burde ikke la det hope seg opp på denne måten. Nå får jeg ikke igjen lokket på skittentøyskurven om jeg så hopper på den! Nuvel.. Jeg har det som prosjekt i løpet av dagen.
Ihvertfall å få av toppen på den. Frisere den litt, på en måte.

God helg folkens!

24 blomster

Jeg har ord som sitter fast. Istedenfor å prøve å løsne de, tegner jeg blomster på en invitasjon jeg har fått, èn for hver gang jeg har satt meg ned ved pc'n. Nå er det 24 blomster rundt ordene som sier at jeg skal på et jubileum i borettslaget. 24 ganger har jeg satt meg ned ved pc'n og det er kun tanker som ikke kommer ut og ned i fingrene, som skjer.
Jeg tegner en blomst til.
Jeg kom på at jeg kanskje skal ønske meg en liten kikkert til jul. Jeg funderte litt på hvorfor naboen har fått rødt "hore-lys" på soverommet sitt, men det er enkelte ting jeg ikke skal tenke så mye på. Andres soverom er en av de tingene. Jeg tror det er fullmåne i natt også.
Jeg nyser og jeg tenker at det er garantert fullmånen sin feil. Jeg pleier ikke å nyse.
Jeg vandrer litt fram og tilbake. Stopper i kjøkkenvinduet og tenker at det kanskje var litt teit å ta ned hele gardinstanga pga den liftgardinen. Hva med julegardinene mine nå, liksom?
De er jo så fine!
Lysene slukkes i naboblokka. Andre mennesker legger seg. Jeg ser ett halvt øye på gamle episoder av C.S.I, mens jeg tenker at jeg burde sikkert også ha lagt meg. Jeg setter på tørketrommelen istedet. Jeg har vasket det myke sengetøyet. Fint.
Verandaen min bader i kaldt månelys, mens jeg tegner blomster og tenker på ord.
Fine ord. Gode ord. Ord som lengter.

Snart skal jeg legge meg og spille mini golf. På mobilen.
Jeg skal bare tegne en blomst først.

Hilsen fra London

Naa er vi paa plass i London, og etter mye om og men, fant vi hotellet vaart, som laa paa totalt motsatt side av byen enn hva vi trodde.
Datter'n og jeg er plassert paa "loftet", i ett meget smalt hotell uten heis. Vi telte trappetrinnene i gaar: 81 trinn! Vi faar ihvertfall trim, det er sikkert og visst.

I dag har vi gjort unna Oxford street og endel shopping.
I morgen venter Madame Tussaud og Musical paa West end.

Vi har det ihvertfall veldig bra i solskinn og ca 22 grader.
Bye bye for now.

Når mye skjer på en gang

For tiden har det vært storstilt dugnad for å rydde, vaske og gjøre det ekstra fint og koselig til den store dagen, som er knappe 5 dager unna. Samme hvor man har gått både i og utenfor det absolutt romslige huset, har man møtt på mennesker som gjør ett eller annet.
Noen har pusset sølv og kobber, noen har malt, noen har forflyttet ting fra ett sted til ett annet, noen har gredd plenen og noen har vasket.

I sånne lettere stressende situasjoner er det ikke til å komme fra at noen freser litt også.
Faren min er en av de. Gjennom sammenbitte tenner har det kommet noen kvasse kommentarer, som i grunn kan være vanskelig å forstå betydningen av, men man hører på tonefallet at irritasjonen begynner å vokse seg fra extra small til xxxl.
Da er det bare å forflytte seg litt og la mannen få frese i fred.

Forrige dagen kom han tassende inn til meg når jeg tørket støv i storstua,
med en kakebit i neven.
Jeg sa ingenting, ettersom det var ikke så altfor lenge siden sist han hadde frest og jeg tenkte som så at hvis han ville ha en dialog fikk han begynne. Etter over 30 års erfaring har man da fått med seg noe. Pappa hadde ikke mange ordene på hjertet; "Lavt blodsukker, da blir jeg sur!"
"Da er det lurt å få i seg noe, ja" svarte jeg. -Mhm..
Så tasset han videre. Kreditt for å si fra, skal han få.

I går sendte han min 14 årige broder som har høydeskrekk, opp i stigen for å renske takrenna.
Broder'n forsikret seg flere ganger om at pappa holdt i stigen. -Jada, pappa skulle holde.
Broder klatret forsiktig oppover mot den fryktinngytende høyden, trygg på at det faderlige opphav holdt godt i stigen. Ett godt stykke opp i stigen, snur min kjære lillebror seg for å forvisse seg om at pappa fortsatt holdt i stigen. Men neida! Der ser han vår kjære far lunte over gårdsplassen med flere gjøremål midt i pannebrasken. Broder'n fikk akutt gelè i kne og armer, men klarte å få ned både fotballen og renske takrenna.

Til middag hadde alle samlet seg på kjøkkenet, men hvor var søs? Gamle mormor svarte tørt; "Jeg så hun krabbet rundt på alle fire med en tannbørste og gikk over listene på badet.
Min søster perfeksjonisten.. Det blir ihvertfall rent etter henne.

Jeg tror at vi kommer i mål, til tross for en stk ubeleilig skive prolaps, vonde hender og føtter, tette neser og slitne kropper.
Jeg gleder meg.

Oppdagelsen

Jeg får det liksom ikke helt ryddig i heimen min for tida.
Jeg rydder, rydder og rydder. Det synes jeg selv om ikke annet..
Jeg har ryddet i dag også. Jeg ryddet litt her og ryddet litt der.

Det gikk opp for meg at det jeg har bedrevet de siste ukene, IKKE kan kalles rydding.
Jeg forflytter bare rotet fra ett sted til ett annet.
Er jo ikke noe rart at jeg ikke kommer ajour da. *snøft*

God morgen Verden!

En ny og delvis ubrukt dag og alt det der!
Her i heimen er fortsatt det nydelige dragebarnet mitt hjemme pga betennelse på øynene,
og hun ser ofte ut som en kattunge som ikke har fått opp øynene enda.
Kun en liten åpen flik innerst i øyekroken. Og det er stygt å le, men når hun kommer famlende ut av rommet sitt med hendene følende foran seg, og hun sier;
"Mamma, kan du hjelpe meg med å få opp øya?", må jeg trekke litt på smilebåndene, også ler vi litt begge to.

Øgleøyne og munndiarè.

I går kveld kom datter'n hjem fra konfirmasjonsundervisning med øgleøyne.
En rask titt og jeg ringte legevakta, for enkelte ting er det ingen vits å vente med.
Vi fikk beskjed om å komme om 15 min, så vi satte oss rett i bilen og dro ned.
Vel framme på venterommet, startet munnen på datter'n.
Hun er god på å få sagt mye på ekstremt kort tid av og til.
Hun fortalte kjapt om hva de hadde gjort på skolen i dag, at hun hadde blitt valgt til regissør assistent, at en eller annen i klassa var så vrang på den dansegreia de drev med at de hadde bedt ham å slutte, om hva de hadde hatt om på kveldens konfirmasjonsundervisning, ang menneskerettigheter og rasisme, at de skulle gjøre en oppgave og..og...og....og....og...

-Hva drev kurslederen med mens dere gjorde oppgave da? spurte jeg.
-Han satt på msn.
-På msn?!
-Jah! Han sitter mye ved den pc'n sin asså! Og det er jo litt avslørende når vi hører påloggings-plinget og den lyden du får når noen snakker til deg.
-Også skulle vi se en musikk video. (Talestrømmen fortsatte, innimellom all latteren)

Jeg tittet meg rundt på de andre som satt der og ventet og jeg så at de hørte alt hun sa.

-Hvilken musikkvideo fikk dere se da?
-Den var uten lyd da. (Mer latter)
-Uten lyd?? Det går da ikke ann å se en musikkvideo uten lyd?
-Han fikk det ikke til, sikkert fordi han var så opptatt av å chatte på msn.
-Mhm....men hvilken video var det da? Band aid?
-Nei....det var noe med wind..
-Wind of change?
-Jah! Den var det! Men det var særlig liten vits uten lyd da, liksom!
-Er det guffe i øya mine nå?

Min unge håpefulle så på meg med rødsprengte øgleøyne og dro ned nedre delen av øyet, mens hun så oppover.
Våre medventende fulgte med.

-Nei, det er ikke så veldig mye guffe der akkurat nå. Men det er veldig rødt.
-Ja, det tror jeg på! Fy søren, på skolen i dag dro jeg ut sånne laaaaange ekle slintrer, assa!
Dritekkelt! Og jeg fikk ikke opp øya i dag tidlig, det lugga! Nederste delen av øyet ble med oppover når jeg prøvde å åpne de! Skikkelig ekkelt asså! Også lo hun igjen.

Legen kom og hentet oss og vi satte oss ned ved skrivebordet.
Standardspørsmålet; "Hvor lenge har dette vart da?", før han tittet på øynene hennes, mens hun fortsatt sitter og ler. Jeg ser at hun er på randen av latterkrampe, og jeg må skjerpe meg for å se ut som en seriøs mamma.
-Ja, her er det betent på begge øynene.
Datter'n; På begge øya?? Er du sikker??
-Ja, så jeg skriver ut en øyesalve til deg som løser seg opp når du får den på øynene.
Og ingen sminke på ei uke.
På dette tidspunktet sperrer datter'n opp de røde øgleøynene sine og ser oppriktig forskrekket ut; Ei hel uke, liksom??
-Ja.
Da bobler latteren helt over hos min unge håpefulle. Og hun slutter ikke å le.
-Jah! Ei hel uke uten sminke! Da blir jeg nok fiiin!
Jeg fant fort ut at "Du er mye penere ut all sminken, lille venn- samtalen", kunne utsettes eller kanskje like greit ikke sies på nåværende tidspunkt overhodet.
Jeg kjenner meg litt småflau, for legen later som om han ikke hører den boblende latteren.
Jeg kremtet og dyttet mine egne latterbølger langt ned i magen, mens jeg spurte om hvor lenge hun skulle ta disse øyedråpene.
-To ganger daglig, morgen og kveld, helt til hun har hatt to symptomfrie dager. Altså ca 1 uke.
Legen var forsatt like alvorlig.

Vi fikk resepten i hånda og kunne komme oss i venterommet igjen.
Datter'n ler og ler, hun er oversliten og trøtt og absolutt alt er morsomt.
Vi ble stående utenfor luka og vente. Ingen kom, og datter'n fortsatte både talestrøm og latter anfall. Den eldre damen som sto foran oss, sto bare og så på oss og smilte rart.
-Du vet, slike lattermilde tenåringer, sa jeg til henne.
Hun svarte ikke, bare fortsatte å smile rart.
-Jaja, tenkte jeg. Skal ikke prøve å få i gang noen samtale jeg.
Datter'n ler enda mer.

Plutselig kom det en dame brasende inn, snappet med seg en rullestol og føk ut igjen.
Kort tid etter kom hun inn igjen, med en meget dårlig herremann i 20 årene i rullestolen og 2 andre damer på slep.
Datter'n holder munn og ser på de med store øyne.
Det var ikke vanskelig å se at denne karen ikke hadde sitt livs beste dag.
Iherdig ringing på ringeklokka av den effektive damen og det kom en sjukepleier.
De fikk basket med seg den lange syke karen gjennom døra rett ved siden av oss,
og før døra lukket seg, hørtes lyden av mye oppkast.
Datter'n skvatt ca to meter unna i vill fart, samtidig som hun hørte første runde av magesaltoene hans. Jeg vet det er stygt å trekke på smilebåndene, men ansiktsuttrykket til datter'n var ett "sånn ta vare på ansiktsuttrykk", med røde oppsperrede øyne, åpen munn og hoppende unna, livredd for å få oppkast på føttene sine.
Døra lukket seg og vi hørte at han fortsatte og kaste opp.
Vi sto og ventet i 10 min til, før vi ga opp og reiste hjem.
Fortsatt lattermilde, men vi håpet at han andre syke ikke var alvorlig syk.

I dag har vi fått hentet øyedråpene til dragebarnet mitt.

Jula er for ungene..Og meg.

Ok...Jeg innrømmer det; Jeg er fryktelig nysgjerrig når det kommer til julegaver og ting som såkalt skal være hemmelig. Jeg regelrett klør i kroppen etter å finne ut hva som befinner seg inni disse fine innpakningspapirene. Dessuten er jeg en "rister" og en "klemmer".
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*

For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..

De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.

Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.

Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!

Snike-damen

Julestresset har tydeligvis begynt å senke seg over menneskene.
I dag var jeg innom ett kjøpesenter på vei hjem fra McD. Jeg skulle ikke utrette store greiene, bare titte litt, muligens få kjøpt ett par ting, og sende ett brev. Jeg fant posten, stilte meg i kø, bak den ene damen som sto foran meg og tittet meg litt rundt.
Da kom en det en eldre hvithåret dame og stilte seg ved siden av meg.
Jeg prøvde meg med ett lite smil, men fikk ett bistert tryne i retur.
Munnen hang nedover og øynene bak brilleglasset var ikke så veldig varme at det gjorde noe.

Sånne ting begynner jeg å humre for meg selv over.
-Jada, verden kan sikkert være til tider veldig urettferdig og stygg,
men ett lite smil koster så lite.
Vi fortsatte ventingen. Damen som sto ved skranken var ferdig med sitt, sa smilende "Hadet" til ekspeditøren, jeg tok ett skritt fram og jammen meg......der kom den eldre hvithårede damen med det bistre ansiktsuttrykket seilende foran meg. Jeg tok enda ett skritt fram, men den eldre damen stilte seg rett foran skranken samtidig som hun ga meg ett skulende blikk.
Jeg hadde allerede frankert brevet jeg skulle sende, så jeg gikk helt fram til skranken, stilte meg ved siden av den eldre damen og bare rakte ekspeditøren brevet.
-Jeg bare leverer deg dette, jeg. Selv om noen tydeligvis har det fryktelig travelt og ikke kan vente på tur.
Jeg sa det med ett smil, nikket umerkelig med hodet mot den eldre damen, som tydeligvis syntes at JEG var den frekke. Og da smilte jeg bare enda bredere.
Jeg bare vet hvor provoserende det er, med blide mennesker når man selv er så grinete at sure sitroner hadde fått konkurranse. Også gikk jeg.

En ting er sikkert; de eldre klager ofte på den yngre garde, hvor uhøflige de er og hvordan de bare tenker på seg selv, men enkelte av dem burde så definitivt feie for egne dører først.
Det er ikke bare sympatiske eldre mennesker heller.

Fredags resymè.

I går når jeg sto opp for å reise på sykebesøk til bestemoren min, hadde jeg sovet kun 2 timer.
Jeg sjanglet inn i dusjen, for å i det hele tatt prøve å få opp øynene og komme litt til meg selv.
Hår verken orket eller klarte jeg å bruke noe særlig krefter på, så jeg lot alt være i det salige kaoset som håret mitt ofte er i. Søs skulle hente oss og vi skulle kjøre hennes bil til mamma i første omgang. Søs var bare 10 min forsinket for engangs skyld. Ikke dårlig.
Vi satte oss inn i den eldgamle hurken av en Toyota, datter'n bak, jeg foran, så dro vi. Jeg tenkte litt på alle vanndråpene på dashbordet, men nevnte dem ikke. Det er mye rart med gamle biler, mener jeg. Vel framme hos mamma, og når jeg gikk ut av bilen, så kjentes det underlig kaldt ut på bakenden min....Jeg var søkkbløt tvers igjennom.
-Hva faen er det her for noe?? Utbrøt jeg hissig til min akkurat da ikke så elskede lillesøster.
-Åh, er du bløt?!
-Ja, hva tror du??

Jeg stilte meg foran henne og snudde bakenden til, hvorpå søs og datter gikk i kne pga latteranfall, mens jeg var lettere hissig.

-Det regner inn i bilen, skjønner du. (Aha, derfor alle vanndråpene på dashbordet)
-Hva med å si fra, eller i det minste legge noe der?!
-Jeg tenkte ikke så langt.
Så mumlet jeg en hel masse stygge ord, for jeg hadde ikke tatt med meg ekstra bukse for å dra på dagstur.

Mamma fant fram en gammel kosebukse, som bare så ut som ett lite vandretelt istedet for ett stort vandretelt, som jeg kunne bruke på turen, mens min egen bukse ble hengt til tørk.
Nuvel....jeg følte meg ikke så veldig oppesen fra før, med nesten null søvn og hår til alle kanter, så en horribel kosebukse fra eller til, gjorde liksom ikke så mye.

Vi byttet bil, jeg satte meg bak rattet og vi startet på siste etappe opp til Østerdalen.
Nå hadde det da altså regnet dagen før og i løpet av natten hadde det vært kuldegrader og ergo frosset til alt det våte. Vi hadde tenkt å kjøre østsida opp til Rena, men jeg snudde etter 1 km. Speilblank is, ikke en eneste strøbil hadde vært på ferde der. Så da bar det til riksvei 3 da.
Phu, endelig ordentlig avgårde....Med mamma som hysterisk passasjer ved siden av meg, den yngre garde (les: 29 og 14) fnisende i baksetet.

-Har du tenkt til å kjøre helt oppi rumpa på'n, eller?!
-Neida.....Jeg har kontroll.
-Du er litt nærme nå, synes jeg.
-Er det du eller jeg som kjører?
-Jeg er bare redd da...

Bilturen foregikk stort sett i stillhet fra min side. Føret var ekkelt på 3'ern også. De salter ikke oppover Østerdalen. Og det hadde ikke vært noen strøbil der heller. Og det var griseglatt.

Like ved Opphus utbryter mamma; -Kjører de møkk nå?! En godt gjenkjennelig lukt spredte seg inn i bilen. -Nei, sier jeg....det kan da ikke skje?!
Vi grein på nesa over denne kumøkklukta.
Hysterisk latteranfall kom fra baksetet. Søs hadde sluppet ei bønne, og jeg tør ikke engang å tenke på hva hun hadde spist dagen før, for å produsere denne typen eim.
Den hang i lenge også.

Vel framme på lukket avd på sjukehjemmet satt bestemor litt dinglende på sengekanten, i stor sykehusskjorte og sokker, med dyna over bena. Hun hadde nettopp fått surstoff, og var litt bedre i pusten, men var ikke i så veldig god form. Hun har Alzheimer, men foreløpig vet hun hvem vi er, selv om hun roter litt i hvem er hvem av oss 3 yngre jentene.
Det var godt å se henne igjen, selv om det var vondt å se at hun er såpass dårlig.
Det er litt rart dette, synes jeg...men jeg har på følelsen av at det bor en liten rampejente i bestemor nå, etter at Alzheimeren har blitt mer framskreden. Denne gamle skrukkete og søte damen, har fått ett veldig rampete og levende blikk. Hun snakker litt rampete også.
For ikke så lenge siden, så stakk hun av fra sjukehjemmet, dro i sportsbutikken, kjøpte seg joggesko og opplyste ekspeditøren at nå skulle hun løpe fra alle sammen, for nå hadde hun skoa til det! *smiler*

Vi satt der og småsnakket, fikk plassert henne i en stol godt innpakket i dyna, og lurt i henne ett helt vaffelhjerte med sukker på, da trøtten virkelig kom og tok meg. Datter'n satt i senga hennes og jeg krøp oppi fotenden og la hodet mitt i fanget hennes, og mens datter'n strøk meg over det kråkereir'ete håret mitt så forsvant jeg fra den våkne verdnen i ca 15 deilige minutter.
Bestemor sa at jeg godt kunne få flytte inn sammen med henne, for det kunne jo hende jeg trengte det også? *ler* Jeg svarte at det var ett meget fristende tilbud, men at jenta mi ikke var helt klar for at jeg skulle flytte hjemmefra riktig enda.
-Nei, det er jo det og da, svarte bestemor...

Vi måtte jo oppom bestefaren min også, som er på en annen avd av sjukehjemmet. Han er klar i hodet, men klarer ikke å gå og ikke se. Han er heller ikke alltid like sympatisk.
Men vi var der og snakket en stund med ham. Søs og jeg begynte å bli like slitne og like fnisete. Mens vi sitter der, så sier hun; -Du er klar over at du ser ut som ett lykketroll på hue?
-Nei, men det overrasker meg ikke.

I gangen møtte vi på to eldre hvithårede damer. Den ene kjente jeg igjen fra min yngre dager og jeg spurte henne om hun visste hvem jeg var. Hun så undersøkende på meg før hun svarte at nei, det gjorde hun ikke. Jeg fortalte henne navnet mitt og da utbrøt hun; -Næmminj! Er det deg?! Je har ittje sittj deg sea du var såå lita, je!
Så viste hun med hånda hvor høy jeg hadde vært. Den andre damen hadde ikke sagt ett ord, men plutselig løftet hun hånda si og la den i håret mitt.
-Så fint hår du har!
-Tusen takk, det trengte jeg å høre akkurat i dag!
-Å ja....pass på det, mens du har det. Jeg hadde slik hår en gang i tida jeg også, før det ble slik.

Så tok hun hånda mi og førte den oppi det korte krøllete hvite håret sitt. Det var så mykt. Nesten som silke og det er ikke tull engang.

-Jeg synes at du har fint hår også, jeg da.
-Joda, svarte hun. Men det har vørte gammalt det og!
Så lo hun hjertlig. Jeg ble rørt langt inni meg. Denne ukjente eldre vakre damen ga meg det beste komplimentet jeg kunne fått på en real kråkereir's dag.
Og smilet hennes kommer jeg til å ta vare på.

Bilturen hjem foregikk i nesten samme stillhet som på vei opp, foruten at det nå var mørkt, og det var fortsatt ingen som hadde strødd, så det gikk sakte på riksvei 3. Mamma lukket øynene hver gang vi møtte ett vogntog, den yngre garde satt med hver sin mp3 spiller i ørene, den ene med hip hop, den andre med danseband. (for ordens skyld nevner jeg at det er IKKE datter'n som har danseband musikk på mp3'n sin) Og jeg lengtet bare hjem til sofaen min.

Vel fremme hos mamma, var det kjapt innom for å hente buksa mi som da hadde tørket, vi byttet bil igjen og jeg satte meg bak. Datter'n satte seg foran.
Jeg var så sliten, så sliten. Lite søvn, lang dag, og generelt i dårlig form fra før, gjorde sitt til at jeg bare lukket øynene og håpet de siste milene gikk fort.
Omsider var vi hjemme på Hamar igjen.
Jeg falt om på sofaen og det var datterens tur til å skifte bukse...