lørdag 31. januar 2009

Katteblogging.

-Mia plager meg!

Setningen tilhører Datter'n og kommer opptil flere ganger i uka, etterfulgt av disse setningene;
-Mia er så plagsom! Mia roter i sakene mine. Mons tygger på blyantene mine! Mons ligger i veska mi. Mons og Mia bråker! Mamma, kan du ta Mons!? Åååhh! Maaammmaaaaa! Mia tygger på tærne mine!

Jeg har bare et barn, men det kan virke som om jeg har tre. Et menneskebarn og to lodne barn.
På en måte er det vel faktisk sant. Jeg elsker dem alle tre, om enn på litt ulike måter.
Det er noe rart med dette å ha katter. Det er veldig fort gjort å bøye seg ned å stryke på det lille pusedyret som snor seg langs leggene mine. Søte øyne som titter opp på meg og som reiser seg på to ben og prøver å klatre opp i armene mine. Selvfølgelig løfter jeg da opp det allikevel ikke fullt så lille pusedyret som kroer seg fornøyd på venstre skulder.
-Mia er så gullunge, asså! Datter'n mener helt klart at jeg favoriserer de to lodne barna.
-Jammen se på a da! Sitter der med de liksom uskyldige øya sine, mens hun egentlig bare er sleip! På dette tidspunktet kan du nesten banne på at jeg begynner å snakke med sånn kose-mose stemme til pusebarnet som henger over skulderen min og gnir hodet sitt i bakhodet mitt mens det kommer "murf" lyder, som tydelig taler sitt språk; -Jeg vant!
Hva pusedyrene egentlig synes om slik kose-moseprat er uvisst. Det faller seg bare helt naturlig å kose-moseprate til noe loddent. Datter'n synes jeg duller med dem og forteller meg hvor bortskjemte de er; De får sove sammen med meg, jeg stryker på dem hver gang jeg går forbi dem, jeg må bortom å klappe litt på de når de sover for da de er som unger flest, aldeles vidunderlige! Sist, men ikke minst, jeg kjøper den maten de liker aller best.
Jeg overveide aldri å få flere menneskebarn enn den datteren jeg har. Jeg skulle egentlig aldri ha barn overhodet, men Datter'n meldte sin ankomst og slik ble det. Jeg bestemte meg der og da at hun skulle bli mitt eneste kjødelige barn og angrer ikke på noen av de avgjørelsene.
De lodne pusedyrene fungerer fint som søsken.
Noen ganger er de en real pain in the ass, andre ganger er de bare snille og gode. Da er det bare go'ord å høre; -Åh, mamma! Se på Mons nå! Han koser seg! Oppå tastaturet mitt! Se så søt han er! Eller hvis det gjelder Mia; -Hun er litt glad i meg allikevel. Ser du? Hun koser med meg.
Jeg vil nødig ødelegge idyllen, men de fleste vet at puser ofte har en egen agenda ved å være søte og superkosete. De er sultne. Og smisk fungerer nesten hver gang. Når Datter'n oppdager det, kommer den samma gamle leksa; -Du er bare sleip du, Mia! Mia svarer med ett "murf" eller to, før hun løper mot matskåla med en svært så selvtilfreds mine og fornøyd oppover-hale med elegant knekk. En typisk pusedame. Eller annen dame, om du vil. Hun gir seg ikke med å mase før matskåla er fylt opp. Mons er lettere på den biten, som den guttepusen han er.
Er det tørrfor der, så er det mat der, ferdig med det.
Hvis han blir tørst, er det smal sak og drikke fra doen eller å vippe opp lokket til sluket. Mia er litt finere på det, akkurat slik en ladylike pusedame skal være. Hun kan drikke fra mitt glass ved å dyppe en nusselig pote ned i vannglasset, for så å slikke på den. Når jeg ser det klarer jeg liksom ikke å bli sint heller. Hun er jo så søt der hun sitter. Og jeg må gi Datter'n rett i det at hvis hun hadde gjort det samme, hadde reaksjonsmønsteret vært noe helt annet. Jeg hadde antageligvis ikke kalt henne søt, men heller lurt på hva i all verden hun drev med. Så det blir vel litt forskjellsbehandling på menneskebarn og lodne barn. Datter'n står f.eks ikke og maser ved verandadøra for å få gå ut, for så å klore på vinduet 2 minutter etter fordi hun vil inn igjen.
De lodne barna kan være mer ubestemmelige. Jeg tror dessuten at de har det som en slags hobby, det å se hvor langt de kan tøye strikken ved å nettopp være ubestemmelige. Datter'n har mindre slingringsmonn enn meg og tenner ergo på pluggene litt kjappere. Jeg ser ofte litt mer gjennom fingrene enn hva hun gjør. De er jo gullungene mine, som hun sier. På en måte er det jo faktisk sant. Jeg unnskylder dem fordi de er mindre enn henne og fordi de har pels.
Det ligger en realistisk logikk i det hele.
Når barna ikke krangler råder det fred og fordragelighet innenfor våre fire vegger. Da koses og pjuskes det, go'ordene hagler mens menneskebarn og lodne barn gjør en hønemor rørt inn til hjerterota.
Jeg vet at Datter'n innerst inne er like glad i dem som jeg er. De lodne pusedyrene er til stor glede og underholdning. De enkleste ting som en pappeske og q-tips er det reneste nirvana og de kan holde på i evigheter med å fange en bitteliten flue. Det er godt å låse opp ytterdøren og se to trøtte tryner sitte i gangen for å ta i mot oss. Om vi har vært en svipp på nærbutikken og kun har vært borte i 20 minutter er en bagatell, vi har vært borte og nå er vi tilbake igjen. Med mat.
De ER sleipe, men jeg godtar det. De er faktisk katter. Uforutsigbare, men elskelige med en viss forutsigbarhet allikevel og til tross for. Dessuten er det faktisk litt gøy å høre på kjeftesmella til Datter'n går som ett maskingevær, mens en av de lodne mjauer tilbake. Jeg kan telle og på eksakt samme sekund blir en eller to lodne barn skyflet ut fra rommet hennes etterfulgt av ordene; -Nå kan du ta dem litt!
De fyller mange roller disse barna. Når jeg ikke har noe annet å komme med, kan jeg f.eks blogge intetsigende innlegg som dette. Det er berikende å ha både menneskebarn og pusebarn.Helt sant.

fredag 30. januar 2009

Feil nr 2

Du sto over meg som ett villdyr, med en stygg frådende kjeft.
Ordene som ble spyttet og skreket ut av den, var like stygge som deg.
Øynene dine lynte svart, hendene dine var knyttet hardt sammen som to jernkuler, mens de slo inn i ribbeina mine.
Jeg lå helt rolig, gjorde kroppen min så slapp som mulig.
Det gjorde mindre vondt da. Jeg telte inni meg...Hvor lenge skulle du holde på denne gangen?
Jeg svarte ikke på de stygge ordene dine. Hva skulle jeg ha svart?
-Ja, jeg kjøpte feil smør. Beklager.

onsdag 28. januar 2009

Vinteraggresjon


Jeg har entret hulemodus, det er slutten av januar, det er griselenge til varmere tider og jeg ser på alle de gamle sesongene av 24, mens jeg av og til skuer ut av vinduene og ser ørten snøflak falle mot den allerede kalde og hvite bakken. Jeg er midt i sesong 3, jeg sitter og banner i sofahjørnet over at Division ikke skjønner at det Jack Bauer gjør er det beste. Chappelle er en dust. En elitedust. Jeg er glad jeg har noen å få ut vinter-aggresjonen min på, selv om det dreier som en fiksjon på en skjerm. Jeg hadde lyst til å skjelle ut han som satt i kassa på matbutikken i dag, bare fordi han så teit ut. Så sint er jeg altså på kulda, at flere og flere irrasjonaliteter nesten kryper automatisk over leppene mine, bare fordi mennesker ser teite ut. Jeg fryser inne i benmargen og nakken har endret seg fra stramt til nesten-ikke-blodtilførsel-stramt. Jeg tenker tanker om at jeg skal kjøpe meg en rockering og scooterdress. Jeg er sint på den kefirblåaktige fargen på huden som forteller meg i klartekst at sol er det som står øverst på min egen private ettersøkt-liste. Jeg er griseforbanna på det glatte veidekket som får meg til å trippe med ørsmå skritt og av og til får meg til flakse med armer og bein slik at jeg ser ut som et levende kaos hvor armer og bein er totalt ukontrollerbare. Jeg irriterer meg rett og slett over ting jeg ikke får gjort noe med. Januar er snart over, 2 måneder til og jeg skal ane en lysning. Mens jeg venter på at januar passerer, skal jeg fortsette og begrave meg i Jack Bauer's anliggender.
...Og jeg er sikker på at jeg så to helt like snøflak i stad når jeg skled ned bakken. De landet på frontruta mi, men jeg drepte dem med vindusvisker'n.

tirsdag 20. januar 2009

Gledelige hendelser.

Mens Obama i dag ble USA's nye president og jeg gledet meg over det, fikk jeg selv Nobelprisen i Mammakunnskap. Av alle priser, premier og utmerkelser; Dette er den beste jeg kunne fått.
Nobelkomiteèn besto av Astrid og hun har funnet meg leseverdig i bl.a innleggene som ligger under Mammahjertet. Jeg innrømmer det; Jeg blir rørt av at andre liker de innleggene.
De innleggene er spesielle både for Datter'n og meg. De er OSS.

Datter'n, den vakreste snart-16 åringen som finnes. Vakker fra innerst til ytterst.
Datter'n som alltid får meg til å le, som vikler sin arm inn i min når vi går på kjøpesenteret og går arm i arm med moren sin som den største selvfølgelighet uten å være flau et sekund.
Datter'n som under bildet av seg selv i skolekatalogen har fått følgende beskrivelse av klassekamerater; "Også er hun veldig glad i mamma'n sin!"
Datter'n som i dag satt ved kjøkkenbordet og gjorde lekser og hun spurte meg om hvilke klima- og vegetasjonssoner vi finner i Afrika, mens hun hørte på Nat King Cole og L-O-V-E og beveget hele kroppen i takt mens gråblyanten hun holdt i hånden skrev ned setninger om lavlandet og høylandet i Afrika. Datter'n som skjønte at jeg hadde mer enn nok med å røre i couscousen og fulgte formaningene mine om å google på vegetasjonssonene og lo verdens herligste latter mens hun samtidig påpekte hvor innmari sunn middagen så ut.
Datter'n som tør å si nei til sine alkoholdrikkende venner, som tør å si fra til vedkommende når idiotiske femtenåringer fra skolen kaster snøballer på gamle damer med spark.
Datter'n som er lyset i livet mitt, som er min store glede og stolthet.

Hun er årsaken til at jeg er den mamma'n jeg er.
Hun lærer av meg, jeg lærer av henne og sammen er vi uslåelige.

Jeg gir denne Nobelprisen videre til Neglecta. Hennes gode hverdagsglimt med Vampyrene er vakre. Og hun er en fabelaktig mamma.

Ett nytt eventyr om alle søkeordene.

Danglebær så seg omkring i den store problemstillingen og fikk øye på Anne-Cath Vestly som leste høyt for predikanten. Danglebær hadde håpet at han var den som skulle blitt lest høyt for, predikanten hadde strengt tatt ikke fortjent det etter at han stakk av med alle duene.
-Duer, hvite duer! hadde han jublet utover hele problemstillingen. Danglebær hadde konkludert med at predikanten hadde blitt dobbelt frelst etter å ha funnet duene.
Unge foreldre satt også i den store problemstillingen sammen med noen pseuodotvillinger.
De kranglet høylytt om Tommy og tigern sitater og kunne nok se langt etter å vandre på rosa skyer i løpet av denne dagen. Danglebær luktet nattesvette og bestemte seg derfor for å finne en shampo mot tynt hår, det pleide som regel å hjelpe.
-Mannerumpe, hvisket en ung dame da han passerte henne. Han rettet seg litt ekstra opp, slik at holdningen ble rak og fin og numerologien virkelig ble synelig.
-Sånne som oss må ta seg ut for allmennheten, sa han til ABBA og blunket skjelmsk til Agneta. Han fikk ikke den responsen han ønsket seg, da Agneta trakk på skuldrene og snudde seg kjølig vekk. Danglebær trakk bare trett på skuldrene, han var vant til å bli avvist. -Hva er lykke? spurte en kvinne i rødt. Danglebær stoppet opp og så forundret på henne. -Jammen kjære deg, det er noe som ligger rett foran de vakre øynene dine hvis du bare vil se den. Kvinnen i rødt bablet uforståelig om en fjortis bursdag og Phil Collins' oppvekst. Danglebær satte seg ned på en benk og tok tak i kvinnens hånd og fikk henne til å sette seg ved siden av seg. Hun flyttet seg noen cm unna pga den sterke svettelukten, men holdt munn og så ventende på ham. Danglebær begynte å snakke igjen. -Det ligger lykke i en fjortis bursdag, det ligger helt sikkert litt lykke i Phil Collins sin oppvekst. Kvinnen i rødt tørket tårene på en livsløgn hun hadde mellom hendene. -Han spurte om å få ta sexy juleballbilder av meg, men jeg er jo ikke sexy. Danglebær syntes synd på den vakre kvinnen. -Det handler om gruppeprosesser, sa han så. -Tenk som en helhet! En gruppe! Danglebær ble nesten litt stolt av seg selv der han satt. Så store og fine tanker kunne det altså finnes i ett lite ubetydelig danglebær. Kvinnen i rødt reiste seg målbevisst opp. -Du fortjener en lifereward, Danglebær! Tusen takk for hjelpa, selvfølgelig ligger lykken rett foran meg, jeg må bare se at den er der i de små tingene! Livet er en risikosport og det finnes sorgprosesser, men også positiv energi! Hun smilte det vakreste smilet Danglebær noensinne hadde sett. Kvinnen i rødt fortsatte å snakke. -Mamma sa alltid at å elske datteren var det viktigste hun gjorde, men jeg syntes ikke jeg var verdt bryet. Selvfølgelig! Nå skjønner jeg alt sammen! Jeg har bare trodd at livet handler om illusjoner. Nå snakket hun mer til seg selv enn til Danglebær. Så stoppet hun den store ordflommen. Både hun og Danglebær la merke til at hele den store problemstillingen fulgte med på samtalen og nå holdt nesten alle pusten.
En mann ropte ut; -Nå har jeg vært røykfri i 14 dager! Hele problemstillingen applauderte.
En annen mann kom sakte mot dem, han stoppet foran dem og spurte med lav stemme; -Liker kvinner å vise kløft? -Javisst, svarte Kvinnen i rødt. De fleste gjør det. Mannen kunne minne litt om Minsten i Snehvit og de syv dverger, der han sto og tvinnet lua si mellom hendene. -Du skjønner det.... Her sitter jeg og kan ikke annet enn å lure på det. Kvinnen lo og klemte mannen på skulderen. -Den eneste damen jeg vet om som ikke viser mye kløft er Ellen.
Mannen forsvant inn i den store problemstillingen med en nyvunnen kunnskap og hele den store problemstillingen løste seg opp som dugg for solen.
Tilbake satt de to på benken, Danglebær og kvinnen i rødt. De satt stille sammen og så på en enslig hvit due på gresset bortenfor dem. -Hvem er mannfolkprat? spurte hun. Vet du det?
-Nei, svarte Danglebær. Men du kan jo spørre ham selv? Han er jo på det store internettet.
Kvinnen nikket sakte. -Ja, det er sant. Danglebær fortsatte. -Og mens du først er i gang, kan du jo lese seks uinteressante ting om Minneapolise også. Det var faktisk ganske interessant, så overskriften er litt misvisende.
-Vet du at det finnes en sang om deg, Danglebær?
Danglebær gjorde store øyne. -Nei?
-Det gjør det. Kvinnen i rødt smilte varmt til ham. -Skal jeg lære deg den?
Hun strøk på ham med lange lakkerte negler og sammen forsvant de syngende på Danglebær-sangen inn i solnedgangen. Tenk det, lille Danglebær hadde sin helt egen sang.

Stille natt.


Noen ganger sitter ord litt lenger inne enn hva de gjør til vanlig.
Da er det godt å ha p(a)usebilder.

torsdag 15. januar 2009

Ca 25 sekunder i panikk.

Mens jeg stresset rundt i leiligheten for å ordne hår og pusse tenner før jeg skulle rekke en avtale i byen, lot jeg balkongdøra stå åpen for å slippe inn litt frisk luft og få en ørliten vårfølelse.
Kattene var såre fornøyde og satt på gelenderet og skuet utover verden med en liten bris i værhårene. Plutselig hørte jeg noe lurveleven og hjertet spratt med èngang helt øverst til hjernen og jeg begynte å gå mot verandadøra på skjelvende ben. Vi bor tross alt i 3 etasje og de har falt ned før. Og det har gått bra. (Mye busker og kratt der nede.)
Midt i stua møter jeg på Mia som har en kavende liten kjøttmeis i munnen, Mons kommer løpende etter bak, litt misunnelig, for det eneste han klarer å fange fra her oppe i høyden er en og annen humle og øyenstikkere. Jeg er redd hai, men jeg er ikke så veldig glad i fugler heller. De flakser og har nebb, noe som er mer enn god nok grunn til at jeg holder meg på en viss avstand. Dessuten har de skrukkete ben. Pene på avstand, på nært hold litt skumle.
Altså.. Pus med fugl i munnen. Jeg skriker opp på typisk hysterisk kvinnevis, tramper med føttene samtidig som jeg skriker (nevnte jeg skriker?) og prøver å sjusje dette pusedyret med fangst ut på balkongen igjen. Jeg vil ikke ha en fjærete killingfields i stua! Sekundene virker kjempelange. Det skriker, trampes, hoppes og sjusjes over en høy og lav sko. Mia ser sitt snitt til å sette seg under stuebordet og knurre. Hun har tross alt fanget noe, og jeg vet hun er stolt. Denne vesle kjøttmeisen er den fjerde fuglen hun har klart å fange fra balkongen i 3 etasje. De tre andre, som var linerler, måtte bøte med livet. Mens jeg på ett hysterisk-forsiktig vis prøver å få henne fram fra sikkerheten under stuebordet ved å dytte på henne med den ene foten, (nei, jeg tør ikke å bøye meg ned å ta i pusedyret når det er en fugl der) så slipper hun kjøttmeisen. Eller slapp og slapp, det var vel mer at den glapp. Da nådde panikken nye høyder. Naboene trodde helt sikkert at jeg ble overfalt og det ble jeg jo på en måte, selv om noen kanskje vil kalle det overrumplet, og med ett stk skrikende kvinnemenneske, to elleville katteslamper og en skrekkslagen kjøttmeis var kaoset og panikken komplett! Jeg spratt fram og tilbake med bøyd hode og rygg, den ene katteslampen hoppet opp på stuebordet, den andre gjorde trampolinehopp fra bar bakke opp i luften med blinkende katteklør som var mer enn klare nok til å drepe noe, og kjøttmeisen fløy svimete rundt i stua. Jeg husker at jeg tenkte "Ååh neeeei, det er dagtid og ingen mannfolk hjemme!" Så pysete er jeg altså, når det kommer til stykket. Send inn en kjøttmeis og det eneste jeg klarer å tenke er "Hvor er nærmeste mann!? Hvilken som helst mann!"
Til min store overraskelse klarte mot all formodning denne lille påtygde kjøttmeisen og fly ut gjennom dørsprekken uten å kollidere i ruta. Jeg sluttet å skrike og trampe. Katteslampene løp etter kjøttmeisen ut på balkongen og stirret betuttet over kanten når de skjønte at den var over alle hauger. Jeg begynte å puste normalt igjen, kjente at jeg var litt sår i halsregionen etter hysteriet og hjertet sank ned på plassen sin under ribbeinet der det hører hjemme. Det var da jeg begynte å kjefte. Mia mjauet tilbake, Mons ble gira og løp x antall ganger mellom kjøkken og balkong med en hale større enn noen kjøpbar støvkost. Jeg sendte en håpefull tanke til kjøttmeisen som nesten hadde blitt ett lekkert mellommåltid og håpet det gikk bra med den.
For såpass fuglevennlig er jeg tross alt.

tirsdag 13. januar 2009

Når livet lugger og selvforakten klyper.

Hun lå på ryggen i mørket og stirret opp i taket som så mange ganger før. En stripe av lys fra gatelykten utenfor snek seg inn gjennom en sprekk i gardinen og viste seg som en spiss syl midt i det mørke taket. Hun strakk opp en hånd for å ta rundt det spisse lyset, men hånda fikk bare tak i luft. Hun sukket over egen dumhet og visste utmerket godt at lyset var uhåndterlig.
Allikevel hadde hun lyst til å få tak i den spisse sylen og stikke den inn i hjertet sitt slik at hun slapp å føle noe som helst. Hun var allerede ett tomt skall, så hvorfor skulle hjertet føle noe?

Kvelden hadde vært som forventet. Han hadde sendt henne en sms hvor det sto "Jeg har lyst på deg" mens hun satt sammenkrøllet i sofaen og glante tomt på tv. Hun så på de fem ordene og ville ikke svare. Allikevel hadde hun svart. "Har du det?"
Han svarte raskt, nesten litt for raskt. Meldingen besto av ord som forklarte hva han hadde lyst til å gjøre med henne. Det knøt seg i magen hennes, mens hun så på de tomme ordene som på en eller annen finurlig måte skulle tenne henne. De gjorde ikke det. De frastøtte henne og gjorde henne utilpass. Hun ville ikke ha sex, hun ville sitte der under pleddet og se klumpete ut. Hun følte seg ikke hjemme i beskrivelsene han kom med av henne. Lekker, sexy og våt...
-Du er faen så lett å lure, sa hun høyt til ordene på den lille skjermen på mobilen. Hun merket hvordan kroppen hennes satte i gang forsvarsverk og hvordan sjelen hennes forvandlet seg fra mørkt til mørkere. Hun trykket kjapt inn bokstaver som dukket opp på skjermen som et bevis på hvor medgjørlig og villig hun var. Hjertet dunket hardt og hun løftet pleddet monotont til side.
-Når kommer du? Hun angret i det samme hun trykket "send".
Svaret kom før hun rakk å legge mobilen på bordet. -Er hos deg om ca 1 time.
-Jeg hater det, hvisket hun til seg selv mens hun gikk opp trappa på vei til badet. Hun måtte dusje. Under dusjstrålen prøvde hun tenke sexy tanker mens hendene gled såpeglatt over den våte huden. Han var deilig nok, det var ikke det. Hun foraktet bare det han representerte. Han var en kropp med penis på som ville tilfredsstilles og hun dugde. -Du er så forbanna deilig!
Han hadde stønnet ordene inn i ørene hennes, på en måte som fikk det til å høres ut som om han bare måtte pule henne og egentlig ikke ville det. Hun var deilig mot både hans og hennes vilje.
Hun skrudde av dusjen og tørket en nybarbert kropp og smurte seg inn med krem, tørket håret og sminket seg så vidt det var. Hvem prøvde hun lure? Han kom ikke til å legge merke til om hun var sminket eller ei, det var underlivet hennes han kom til å konstentrere seg om. Hvorfor sa hun ikke bare nei? Hun bannet og svertet mens hun dro på seg ei olabukse hun visste at rumpa hennes så bra ut i og en enkel t-skjorte. -Jeg vil for faen ikke ha sex med deg! Hun gikk ned trappa til stua igjen, tente en røyk og så på klokka. Om en liten halvtime kom han til å være der. Han kom til å fylle både henne og huset hennes med hele sitt ekle jeg. Hun røyket fort slik at sigaretten ble varm og sved på leppene. Hun reiste seg opp og gikk hvileløst rundt på stuegulvet, tente lyset som sto på bordet. Ikke for å gjøre det koselig for ham, men for sin egen del. -Ett lite lys i mørket, tenkte hun. Hun hørte bilhjul på grusen utenfor og sekunder etter ringte det på. Hun så på seg selv i speilet, dro fingrene nervøst gjennom håret og dro pusten dypt inn.
Hun åpnet døra med ett stort smil og han tråkket over dørstokken, over inn i hennes sfære, hennes domene. Besudlende vrengte han av seg jakka og slang den over trappegelenderet, før han tok tak i henne i henne, presset henne mot veggen mens tunga hans forsvant langt inn i munnen hennes og gjorde at hun nesten brakk seg. Hun dro ansiktet litt siden og kjente manndommen hans presset mot magen hennes. -Åh herregud, som jeg har tenkt på deg i dag, stønnet han ut mellom våte lepper. -Altfor våte lepper, tenkte hun. Du kan ikke kline engang!
Han løftet henne opp og bar henne opp trappa mens han slikket halsen hennes. Hun stønnet pliktskyldigst mot øret hans og grov fingrene inn i nakken hans. Han satte henne ikke pent ned på senga slik hun ofte så for seg at slike handlinger skulle være. Han slang henne ned som ei filledukke og rev og slet av henne klærne. Han gjorde det samme med seg selv mens blikket gled sultent over henne og han stolt tok tak i manndommen sin. -Er du klar over patetisk du er? tenkte hun.
Hvor jævla ynkelig og stakkarslig du er der du står i all din såkalte prakt?
Han slang seg ned over henne og sjekket ikke om hun var klar nok til å ta i mot ham, han presset seg inn med full tyngde og jaget inn og ut av henne i vill fart, mens han peste ord hun ikke oppfattet. Hun var ikke der lenger sammen med ham. Kroppen hennes lå igjen som ett tomt skall under tyngden av ham og gjorde de rette tingene på autopilot. Hun selv var på ett annet sted, i en annen seng hvor dynene var tørre, rene og varme. I en seng hvor hun bestemte, i en seng som ikke inneholdt en naken mann. Hun så selv bli lagt i den ene stillingen etter den andre, han svettet over henne, under henne og bak henne. Inne i hodet hennes summet en tekst av Alanis Morisette. -That I wolud be good..
Det er tydeligvis dette jeg er bra nok til, det er dette jeg kan. Jeg er en slags kvasi-prostituert som ikke engang får betalt. Og jeg tør ikke sette grenser for meg selv og si nei. Jeg skulle ønske jeg var bra nok som bare meg. Teksten summet og summet mellom ørene.
Jeg er mer enn underliv og naken hud. Jeg fortjener å bli elsket med, ikke bare bli knullet. Jeg fortjener kjærlighet... Ordene svant hen i bevisstheten hennes. Hun trodde ikke på ordene lenger. Hun var ikke verdt å bli elsket, hun lot seg besudle gang på gang. Som en dårlig låt på repeat. Hun orket ikke kroppen hans mot sin lenger og faket orgasmen som han anmassende prøvde å gi henne. Hun spente kroppen, faket bølgene gjennom kroppen og stønnet helt riktig etter læreboka. Han så fornøyd på henne og hun kunne formelig se hvordan han klappet seg selv på skuldrene og sa uuttalte tilfredse ord til seg selv. Han tørrsnakket mens han bredbent gikk inn på badet, ordene hans ble spist av vannet som flushet når han trakk ned på do. Han slang seg tilfreds ned ved siden av henne, der hun hadde trukket dyna halvveis over seg.
-Dette gjorde seg. Vi er gode til dette, ikke sant? -Mhm.. Hun smilte et smil som hun håpet var avvæpnende. Han reiste seg opp og begynte å kle på seg. -Jeg beklager at jeg har så dårlig tid, men jeg stikker heller innom igjen senere. -Helt i orden. Hun fulgte hans eksempel og kledde på seg. Kroppen hennes føltes sår og vond. Hun fulgte etter ham ned trappa og så på ham mens han tok på seg jakka og stilte seg foran speilet og dro hendene gjennom håret. Han snudde seg mot henne og kysset henne hardt på munnen, så på panna med de altfor våte leppene sine. -Vi snakkes da. Det var deilig!
Hun lukket døra og vred om nøkkelen før hun sèg ned på gulvet. Hånda hennes slapp dørhåndtaket og klumpen i magen steg opp til brystet, videt seg ut og kom støtvis ut gjennom munnen hennes i korte åndedrag som sved i brystkassa. Hun hørte motoren starte og hun slapp det løs. Gråten vellet over henne og hun sank sammen til fosterstilling rett foran døra. Selvforakten var gedigen og uoverkommelig og hun hatet seg selv. Hun visste at selv om mannen tok seg til rette, så var det hun som ga ham lov til det. Han gjorde ikke noe galt. Han skjønte ikke at hun egentlig ikke ville, han så ikke henne slik hun ville bli sett. Hun var den som ikke ga noen lov til å se henne.
I sin misoppfattelse av hvordan ting skulle være, ga hun de kroppen sin. Dette var den eneste måten hun kunne få et snev av nærhet på. Hun kunne ikke annet, visste ikke annet.
-Livet er ikke som på film, tenkte hun i fosterstillingen med begge armene sine beskyttende rundt seg selv. -Livet lugger og slår. Livet på film er romantisert og for feiginger!
Hun visste mellom hulkene som kom opp fra magen hennes at livet verken var som på film eller slik hun levde det. -Livet hadde nyanser. Mange nyanser. Hun visste at hun levde på kanten av avgrunnen, men hun visste ikke hvordan hun skulle leve lenger der inne i livet.
Hun trodde ikke på noen Gud, men der foran døra og i bunnen av trappen ba hun.
-Vær så snill en eller annen. Hjelp meg..

Hun karret seg opp og blåste ut det enslige lyset som lyste opp i den ellers mørkelagte stuen.
Hun gikk opp trappen med tunge skritt, og videre inn på badet hvor hun satte seg ned på dolokket og atter en gang kledde av seg. Hun skrudde på dusjen og bare sto der. Hun sto der til alt vannet forsvant ned i sluket og hun følte seg nummen av de glohete kaskadene av vann.
Enda en gang tørket hun seg, men hun kledde ikke på seg. Hun bare dro på seg den store stygge t-skjorta som rakk henne til knærne. Det våte håret klistret seg til ansiktet hennes, når hun gikk inn på soverommet og rev av det besudlede sengetøyet. Hun la på rent og urørt sengetøy, redde opp senga og så på den. Hun tok av seg den store t-skjorta og la seg under dyna. Hun slokket lyset og så på sylen av lys i taket. Den kunne ikke drepe hjertet hennes.

mandag 12. januar 2009

Ville du sett meg?

Han så på henne der hun kom hastende inn med det lange håret flagrende lekent rundt hodet og ett stort skjerf som så ut som det var kastet uvilkårlig rundt halsen hennes, akkurat som om noen hadde prøvd å fange henne, men hadde mislyktes.
I nesten to år hadde han lagt merke til henne på kaffebaren han satt hver morgen og tok dagens første kaffe før arbeidsdagen tok til. Han likte å sitte der like ved inngangsdøra og se på menneskene som trengte koffein for å starte dagen. Om morgenen hadde de fleste mennesker fortsatt ett drag av natt skrevet i ansiktene sine, noe som gjorde de lettere å se på.
Ikke hun. Hun med det lekne håret og de store skjerfene. Hun smilte med hele seg og hver bevegelse hun gjorde ble gjort med en letthet som han fikk ham til å tenke på luft. Hun skilte seg ut fra alle de andre menneskene. Hun bestilte alltid en vanlig svart kaffe uten sukker og fløte som hun tok med seg i kaffebarens pappkrus med lokk på. Når hun bestilte lo og smilte hun mens hendene hennes fomlet i jakkelommene etter penger, som hun leende dro fram i enten mynter eller krøllete sedler og la på disken.
Han hadde registrert at spesielt den ene unggutten bak disken reagerte på hennes nærvær. Han skyndte seg mot kassen for å ekspedere henne og vek tilbake med ett skuffet drag over ansiktet de gangene de andre kom ham i forkjøpet. Han skjønte unggutten godt.
Det var noe eget ved denne unge kvinnen.
Hun sa alltid "Hei" og smilte til ham der han satt ved bordet sitt. Helt siden like før jul for over et år siden hadde hun gjort det. De hadde møttes i døra og ble stående rett mot hverandre mens begge flyttet seg til samme hold flere ganger før hun stoppet leende. Han gjengjeldte latteren hennes og sa høflig "Værsågo', damene først" med en varm følelse innvendig.
-Tusen takk, hadde hun svart. -Og god jul! Så hadde hun gitt ham en klem, som den største selvfølgelighet i verden. Deretter forsvant hun videre ut i den mørke vintermorgenen med kaffen i hånda og skjerfet flagrende bak seg i vinden. Han så etter henne og da døren lukket seg snudde hun seg og så rett på ham. Hun vinket og han vinket perpleks tilbake.
Siden da hadde de vært på hils.
Han kunne fortsatt kjenne avtrykket av henne mot sin egen kropp som oppsto når hun ga ham den uventede klemmen. Han kjente fortsatt den svake lukten av henne i nesen som han ikke visste hva han skulle sammenligne den med, for ingenting han hadde vært i nærheten av luktet så godt.
Han innrømmet for seg selv at han skulle ønske han var tøff nok til å be henne om å slå seg ned ved bordet hans, men han gjorde det aldri. Han ville ikke få henne til å føle seg utilpass.
Han måtte være ihvertfall 15 år eldre enn henne, hvis ikke 20.
Han så på henne mens hun betalte kaffen sin og tenkte;
-Ville du sett meg som mann hvis jeg var 10 år yngre?

--------

Hver morgen så hun ham sitte ved det faste bordet sitt inne på kaffebaren. Han hilste og smilte, han hadde gjort det helt siden hun ga ham denne juleklemmen for over et år siden. Hun ble glad av å se ham hver morgen og hun hadde innrømmet for seg selv at han hadde blitt en viktig del av dagen hennes. Hun skulle ønske hun var tøff nok til å sette seg ned ved bordet hans med kaffen sin, men ville ikke gjøre ham utilpass. Hun måtte ihvertfall være 15 år yngre enn ham, hvis ikke 20. Hun så på ham mens hun gikk gjennom lokalet og tenkte;
-Ville du sett på meg som kvinne hvis jeg var 10 år eldre?

lørdag 10. januar 2009

Ellen om trening.

Som ufrivillig hjemmeværende "husmor" og endel tid til overs, skulle en kanskje tro at jeg satt klistret til tv-skjermen og så på "Gode og onde dager" eller "Glamour."
Jeg gjør ikke det. Jeg ser på "Ellen DeGeneres show." Ikke hver dag, men ofte.
Ellen er ei herlig dame som danser seg gjennom publikum i basketsko og er vidunderlig lite selvhøytidelig. Showet inneholder selvfølgelig sin del av overentusiastiske amerikanere og kjente gjester som gleder meg ved å f.eks nettopp å danse sammen med henne. Obama gjorde det og Justin gjorde det i ført pepperkakemann-drakt til min fornøyelse. Jeg er lett å glede.
Ellen tar dessuten for seg artige greier som testing av enkelte produkter, merkelige sysler hos mennesker og trening.
Trening er jo alltid aktuelt og kanskje spesielt på nyåret, hvor alle blader og magasiner flommer over av ymse slankekurer og effektive piller som skal fjerne alt sideflesket som dukket opp av det store intet i løpet av jula. Ellen har tatt for seg enkelte øvelser som trener enkelte deler av kroppen. Bare se her. Kanskje kan vi snappe opp ett og annet.

torsdag 8. januar 2009

Shake it, baby. Shake it!

Musikk er essensielt her i huset og det har det alltid vært.
Ikke i den forstand at vi spiller instrumenter eller noe slikt, men stereo'n er et stk meget viktig inventar. Rettere sagt pc'n, for det er jo egentlig der all musikken ligger nå. Datter'n nærmer seg 16 år og jeg har indoktrinert henne til å like Enya, Pat Benatar, Tracy Chapman, Bruce Springsteen, Melissa Etheridge, Phil Collins og Def Leppard bare for å nevne noen.
Jenta er allsidig og det er det moderlige opphav selvfølgelig veldig glad for. Musikk kunnskap og glede er viktig, og jeg velger mine "kamper" med omhu. Jeg prøvde å få henne til å like, eller ihvertfall til å lytte til musikk fra mine fjortisdager, slike som Nik Kershaw, Limahl, Taylor Dayne og Modern Talking, men ett sted går tydeligvis grensa. Når jeg får akutte mimretilstander og skal pløye gjennom all den "gode" musikken, klasker hun seg selv i panna og utbryter setninger som sier noe om hvor durabelig helteit den musikken er.
-Ok, jeg deler synet hennes på enkelte, men det er gøy allikevel.
Nå har det seg jo slik at jeg blir like mye påvirket av hennes musikk, som hun av min. Jeg har lært at Chris Brown's "Superhuman" er dritbra, jeg nynner på Britney's "Womanizer" og rådigger flere låter The Pussycat Dolls.
Før Datter'n skjønte absolutt alt av engelsk, så oversatte jeg ofte låtene for henne, fordi jeg alltid har vært en slik tekst-freak og har videreført denne reglen om at det er viktig (eller ihvertfall mer gøy) når man vet hva de synger om. Datter'n hadde fått dilla på 50 Cent's "Candyshop" og jeg oversatte. Datter'n gjorde svære øyne og det var "æsj og iiiooouu" i lange baner, og låta ble lagt på is for en god stund. Det tok forsåvidt ikke så lang tid før hun kunne Eminem's tekster på rams og oversatte de for meg og det var jeg som satt med hevede øyenbryn. Og hun digget "Candyshop" igjen, denne gangen uten sjokkerte ansiktsutrykk.
Sånn har vi fortsatt. Vi har egen kjøremusikk som Scissor Sisters, Karpe Diem, Bon Jovi, Tom Cochrane, Bob Sinclair og Kurt Nilsen som vi digger vilt, høyt og hemningsløst.
Etter at min kjære McD fikk Guitar Hero i bursdagsgave og de satt her i jula og spilte til de var slitne i hender og skuldre og ansiktene ble varme, har hun oppdaget ZZ Top.
Jeg for min del har for tiden fått dilla på "Halo" med Beyoncè.
Morshjertet svulmer over av stolthet de gangene jeg hører Tom Petty og Alanis Morisette fra jenterommet og jeg ser hun liker at jeg faktisk kan låtene til Usher og Rihanna.
Dere skal bare se meg, når jeg svinger støvfilla til Britney Spears og gauler "I'm Miss American dream since I was 17....You want a piece of me?" Jeg tror det er litt av et syn, men jeg skammer meg ikke et sekund over å si at Britney har flere låter jeg digger.
Vi danser swing til The Tractors, rocker til Pink og shaker til Missy Elliot og tar av til Def Leppard. Stuegulvet er kjekt å ha og det er gøy å ha en felles interesse som både mor og datter verdsetter.
Neste skritt blir å få henne til å skjønne hvor fabelaktig Leonard Cohen er!
Jeg er allerede på glid.

tirsdag 6. januar 2009

Ett godt øyeblikk.

Jeg satt og så tomt på det store internettet da Datter'n kom og la armene rundt meg og ga meg en klem.
-Skal du legge deg alt? Jeg så på klokka som nettopp hadde passert 20.30.
-Nei. Jeg hadde bare lyst på en klem.
Slik satt jeg en stund, med den gode snart-16 åringen hengende rundt halsen og kjente på kjærligheten som er større enn hva jeg kan beskrive med ord. Det varme myke kinnet hennes mot mitt, hårstråene hennes som kilte meg på haken, og armene hennes som holdt godt rundt meg.
-Vil du se på TopModel sammen med meg?
Hun satte seg i sofaen og jeg fulgte etter.
-Jeg vil sitte sammen med deg!
Hun krøp inn i armkroken min og la seg til rette. Jenta har blitt 10 cm høyere enn meg, og ikke fullt så enkel å plassere i armkroken, men hun klarer det allikevel. Hånden hennes fant min nært og ekte, mens vi så på unge jenter som skrek til hverandre i kjent catfight-stil for å psyke hverandre ned, for så å ringe hjem til mamma og få noen godord i ørene og en oppmuntring til å stå på videre i konkurransen.
-Jeg er så glad i deg jeg, mamma. Hun klemte hånden min.

Jeg er så inderlig glad i henne også.

Utålmodig