Når mye skjer på en gang

For tiden har det vært storstilt dugnad for å rydde, vaske og gjøre det ekstra fint og koselig til den store dagen, som er knappe 5 dager unna. Samme hvor man har gått både i og utenfor det absolutt romslige huset, har man møtt på mennesker som gjør ett eller annet.
Noen har pusset sølv og kobber, noen har malt, noen har forflyttet ting fra ett sted til ett annet, noen har gredd plenen og noen har vasket.

I sånne lettere stressende situasjoner er det ikke til å komme fra at noen freser litt også.
Faren min er en av de. Gjennom sammenbitte tenner har det kommet noen kvasse kommentarer, som i grunn kan være vanskelig å forstå betydningen av, men man hører på tonefallet at irritasjonen begynner å vokse seg fra extra small til xxxl.
Da er det bare å forflytte seg litt og la mannen få frese i fred.

Forrige dagen kom han tassende inn til meg når jeg tørket støv i storstua,
med en kakebit i neven.
Jeg sa ingenting, ettersom det var ikke så altfor lenge siden sist han hadde frest og jeg tenkte som så at hvis han ville ha en dialog fikk han begynne. Etter over 30 års erfaring har man da fått med seg noe. Pappa hadde ikke mange ordene på hjertet; "Lavt blodsukker, da blir jeg sur!"
"Da er det lurt å få i seg noe, ja" svarte jeg. -Mhm..
Så tasset han videre. Kreditt for å si fra, skal han få.

I går sendte han min 14 årige broder som har høydeskrekk, opp i stigen for å renske takrenna.
Broder'n forsikret seg flere ganger om at pappa holdt i stigen. -Jada, pappa skulle holde.
Broder klatret forsiktig oppover mot den fryktinngytende høyden, trygg på at det faderlige opphav holdt godt i stigen. Ett godt stykke opp i stigen, snur min kjære lillebror seg for å forvisse seg om at pappa fortsatt holdt i stigen. Men neida! Der ser han vår kjære far lunte over gårdsplassen med flere gjøremål midt i pannebrasken. Broder'n fikk akutt gelè i kne og armer, men klarte å få ned både fotballen og renske takrenna.

Til middag hadde alle samlet seg på kjøkkenet, men hvor var søs? Gamle mormor svarte tørt; "Jeg så hun krabbet rundt på alle fire med en tannbørste og gikk over listene på badet.
Min søster perfeksjonisten.. Det blir ihvertfall rent etter henne.

Jeg tror at vi kommer i mål, til tross for en stk ubeleilig skive prolaps, vonde hender og føtter, tette neser og slitne kropper.
Jeg gleder meg.

Oppdagelsen

Jeg får det liksom ikke helt ryddig i heimen min for tida.
Jeg rydder, rydder og rydder. Det synes jeg selv om ikke annet..
Jeg har ryddet i dag også. Jeg ryddet litt her og ryddet litt der.

Det gikk opp for meg at det jeg har bedrevet de siste ukene, IKKE kan kalles rydding.
Jeg forflytter bare rotet fra ett sted til ett annet.
Er jo ikke noe rart at jeg ikke kommer ajour da. *snøft*

Den distanserte hyggeligheten

For mange år siden kom du inn i noens liv, som en av nøkkelpersonene i dens hverdag.
Du var blid og smilende, men smilet ditt nådde ikke øynene dine.
Mennesket som fikk deg inn i livet sitt, tror jeg først var glad for at du dukket opp.
Siden forandret det seg.
Den distanserte hyggeligheten din ble raskt gjennomskuet.
Kanskje du ikke prøvde hardt nok. Kanskje du ikke ville prøve alt du klarte.
Kanskje var det rett og slett og best for deg at det ble en stor kløft mellom deg og denne noen. Trygt for deg, utrygt for noen.

Årene passerer. Små glimt av fellesskap finnes, men de gjennomsyres fort av den distanserte hyggeligheten din.
Jeg står utenfor og ser på denne noen som prøver og prøver, men som kommer til kort når det gjelder å komme deg litt nær. Spissformulerte setninger blir tilslutt en av dine spesialiteter.
Jeg ser hvordan du til stadighet gjør noen usikre med ovenpå og ned holdningen din.
Hvordan du sårer noen til stadighet.

Jeg hørte at du hadde vært på besøk hos noen.
Det kunne likeså godt ha vært en fremmed som satt i den andre sofaen.