fredag 26. desember 2008

Romjulstanker

Er det ikke rart hvor mange tanker som kan melde seg i søte romjulsdager?
Jeg gjør i grunn ingenting. Antrekket har vært rødrutete pysj som jeg har lånt av datter'n og nye tovede filttøfler jeg fikk til jul. Jeg tusler litt fram og tilbake i leiligheten, snakker med de jeg har rundt meg, ser på gamle julefilmer jeg har sett mange ganger før og koser meg. Og tenker.
Jula har enorm kraft til å framkalle tanker av ulik karakter. Familiære tanker, ensomme tanker, jeg-burde-gjøre-noe-godt-for-andre tanker, stygge tanker, kritiske tanker og glade tanker.
Som en stor kjele spikersuppe er de godt blandet sammen til en velsmakende sammensurie.
Filmene er preget av søtsuppe replikker og happy endings, med budskapet mer eller mindre dårlig skjult mellom linjene; Julemiraklene. Noen ganger skulle jeg ønske livet var mer som en film. En god gammaldags Hollywood innspilt klisje, hvor alle sier de rette tingene på de rette stedene, hvor alle ser viktigheten av de små tingene og de dulgte hentydningene er klare som dagen. De veksler blikk og bare VET. Du skjønner tegninga, ikke sant? Livet er sjelden som en Hollywood film. Vi har glimtene, som skinner opp og som blekner bort i løpet av kort tid. Resten er hverdager, gode og dårlige om hverandre. Julen er den høytiden som vi enten elsker eller hater. Ingen er totalt uberørt av den, uansett om de tar lett på den eller henger i taklampene med tunga hengende ut av munnen med støvfilla i den ene hånda og salmiakkflaska i den andre. Når middagen kommer på bordet, blir vi mette etter en porsjon og slitenheten tar kvelertak på mange. Det er den dagen i året som SKAL være koselig! Okke som! I stille stunder på verandaen på selve julekvelden, tenkte jeg på de som grudde seg som bare rakker'n til nettopp denne dagen. De som satt med en angstklump som fylte hele kroppen og ville glemme hele dagen. De som prøvde å dekke over overdrevent bruk av alkohol, de som ikke gadd å skjule det, jeg tenkte på ungene som knapt fikk en eneste julegave og var glade for de få de fikk, selv om det kanskje ikke inneholdt det de absolutt ønsket seg, jeg tenkte på de ungene som ikke var fornøyd til tross for alt de hadde fått. Jeg tenkte på de som satt alene både ufrivillig og frivillig. Det var det jeg gjorde. Jeg tenkte på de. Men jeg gjorde ingenting. Verden er urettferdig og det kommer kanskje klarest fram i jula. Treåringen til stesøster'n min fikk så mange gaver at på slutten sa hun bare "Næmmen da..." Jeg leste om en annen femåring som ikke orket å åpne flere gaver og ba noen andre om å ta de, hun hadde fått så mange allikevel. Jeg får en emmen følelse i kroppen av slikt.
Det er ikke en selvfølge å få julegaver. Verken for liten eller stor, selv om det er en større selvfølge for barna. Vi sier jo så svært at "Jula er for ungene." Men er det en selvfølge på hva som skjuler seg inne i det glansede papiret? Forplikter vi oss til å gi det som står på ønskelista? Er det rettferdig? Barnerommene flyter allerede over av leker, til jul etterfylles de allerede stappfulle lekekassene med leker som er gøy i kanskje noen få uker. Jeg leste om en mor og sønn som gjorde det på fin måte. For hver nye leke han fikk, måtte han gi bort en, som de ga til Frelsesarmèen eller sendte til barnehjem i utlandet. Det eneste kriteriet var at leken måtte være i god stand. Gutten lærte å dele på godene, moren slapp ett overfylt gutterom, og ett barn med helt andre forutsetninger fikk en leke som h*n kanskje aldri hadde trodd de skulle få. Når det kommer til barns ønskelister, følger vi de ofte til punkt og prikke. Vi kjøper spill til diverse elektroniske firkanter som plugges til en tv. Vi kjøper Barbier og Bratz, vi kjøper Lego og andre byggeenheter. Hadde barn blitt glade for ett halvtårs gavekort på den lokale kinoen? Eller til svømmehallen og klatreveggen på det lokale treningsstudioet? Sammen med oss voksne? Eller lettere fortalt; Å gi dem TID? Vi pakker ofte inn dårlig skjult samvittighet i form av dyre gaver. Vi mennesker er rare slik.
Det er få dager igjen av året og dette er min melankoli-tid. Jeg sa at tankene var mange og at de er av ulik karakter. I stedet for å tenke burde jeg jo gjøre noe. Meldt meg hos Frivillighetssentralen og sagt at jeg ville invitere noen av de ensomme til julefeiring hos meg, f.eks. Hadde jeg fått det bedre med meg selv da? Eller glorifiserer og forherliger jeg meg selv som ett ordentlig godt medmenneske? Jeg vet i grunn ikke. Jeg er ambivalent. Jeg er en av de som har en trygg og forutsigbar jul. Ikke noen store mengder av alkohol verken i mitt eget hjem eller i den øvrige familie. Ingen sinte stemmer eller utrygghet. Hvorfor er det da så vanskelig å åpne dørene for noen som ikke vil sitte alene, men som allikevel gjør det?
Jeg har ingen mengder av sånn og slik, men jeg deler gjerne. Hvorfor gjør jeg det ikke i jula, når kanskje mennesker trenger det mest? Og dessuten.. Hva med de resterende 363 dagene i året?
Verden trenger gode medmennesker mellom nyttår og jul også.
Jeg er veldig glad for at det finnes noen vil gå gatelangs i Oslo og gjøre julen god for de som er skråstilte. Hvorfor tar ikke flere av oss med oss ungene og viser at jula ikke bare er lys og god?
Vil vi skåne dem for elendigheten, for at i jula skal vi kose oss?
Vi sitter og mesker oss både dorske og dvaske, mens vi sender en liten tanke til de som ikke er like heldige som oss, før den forsvinner like kjapt som den kom og koser oss videre med maten og juletreet som knapt vises pga den svære pakkehaugen. Skal vi ha dårlig samvittighet, eller har vi rett til å kose oss uten å tenke på de som ikke har det fullt så bra? For jeg vet veldig godt med meg selv at hvis naboen min hadde blitt slått helseløs og ungene hadde ligget livredde under senga, hadde jeg ikke hatt noe problem med å få dem inn til leiligheten min og latt de være her.
Så hvorfor er det da så vanskelig å gi litt av seg selv og dele godene?

Det er romjul og jeg er tankefull. Iført pysj og varme tøfler.

onsdag 24. desember 2008

Jeg har fått min første julestrømpe!

I mange år har jeg laget julestrømpe til datter'n. Dette har blitt en tradisjon jeg ikke får lov til å gi meg med før jeg blir eldgammal. Jeg koser meg veldig med å lage i stand og fylle denne julestrømpa hvert år. Det er noe magisk og spennende med julestrømper, og det er så gøy og se forventingsfulle øyne og ivrige hender som graver nedi den store strømpa. Jeg elsker synet og da er det virkelig jul.
Jeg ble rykket ut av søvnen hvor jeg nettopp prøvde å stappe et hundehus inn i en vegg, av en stemme som ønsket meg god jul. I fortsatt søvn-ørske med øynene oppe i kun to smale striper, ser jeg noe stort og hvitt komme mot meg. Datter'n jumpet ned ved siden av meg og satte en stor ordentlig julesokk ved siden av. Min første julesokk! Jeg ble så glad!
Jeg kreket meg ut av senga med fine myke sokken i hånda, fikk på meg morgenkåpa og tasset ut i stua. Innholdet var to englefigurer som datter'n kjøpte til meg når vi var på Gjøvik, og massevis av favoritt godteriet mitt, Knaz, Stratos, smågodt, Ifa, Center...
De som sto bak denne herlige og rørende overraskelsen er mine beste venner. Gjennom datter'n hadde de fikset og ordnet for å få til dette. Julesokken har datter'n hatt gjemt i skoleveska si etter at hun ordnet den klar på lørdag og jeg har ikke skjønt noe som helst. Ikke ett zipp har jeg forstått! Her har flere ledd sneket bak ryggen min og de har gjort en utmerket jobb.
Kjære bestisene mine; Tusen tusen takk! Dere er noe av det snilleste og beste som finnes og jeg er så utrolig inderlig glad i dere! Jeg er kjemperørt!
Jeg sendte en sms og takket dem begge to. Den ene bestisen svarte; "Alle fortjener julestrømpe på julaften. Sånn er det bare." Den andre svarte; "Gleden er på vår side."
Jeg elsker min og her er den.

tirsdag 23. desember 2008

Det lille julemysteriet.

På utgangsdøra mi henger det en einerkrans som stemoren min har laget til meg.
Hvert år får jeg en slik en, med en rød sløyfe på. Det er en fin juletradisjon blitt.
Den henger der grønn og fin, helt til den begynner å drysse noe helt fryktelig slik ca 2 juledag.
Men i dag skjedde det ett lite julemysterium. Datter'n og jeg skulle hjelpe søs med å kjøre hjem juletreet hun hadde kjøpt, og i det vi åpner døra ut i gangen ser jeg at noe har skjedd i einerkransen min! Midt inne i kransen satt det en nisse!
Hvor i all verden kom den fra?! Jeg spurte datter'n, men hun var like overrasket som meg.
Vi dro avgårde og pappa ringte meg når vi kjørte opp til søs. Kunne jeg hente en juletrefot?
Han skulle sette den ved hjullasteren ved golfbanen. Vi hentet søs og dro avgårde til golfbanen og rett foran det digre kjøretøyet sto det en forlatt juletrefot. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av det, for det så unektelig en tanke snodig ut. Gjøremålene ble unnagjort, og på vei hjem funderte datter'n og jeg på hvor den lille nissen kom fra. Vi kom fram til at det måtte være en av naboene.
Når vi kom inn i oppgangen vår, sto døra inn til naboen oppe. Naboene våre er forresten verdens hyggeligste naboer, et ektepar på 92 og 88. Vi titter inn og der sitter mor-nabo og datteren-på-ca-60-år med lure smil og glade øyne ved kjøkkenbordet og har juleverksted. De lager nisser.
-Jasså, så det er dere som har satt nisse i kransen min?
-Åh, har du funnet ut det allerede?!

Trenger jeg egentlig og si at jeg ble rørt langt ned i tærne? Både av nissen og bildet av de to ved kjøkkenbordet som var fylt med nisseremedier og glade ansikt?

fredag 19. desember 2008

Jeg-form er noe ordentlig tull!

Jeg tuslet mellom bokreolene og snuste inn luften som bare finnes hos bokhandlere.
Jeg tok opp en og annen bok, leste på baksiden og la de som virket interessante på minnet.
Ved det ene bokpodiet sto en ekspeditør og hjalp en kunde.
-Den har fått veldig god kritikk.
Det kunne nesten se ut som om kunden veide bokens innvendige tyngde i hendene, ansiktet var foldet i en skeptisk grimase bak brilleglassene. Hun snudde på den og leste på baksiden enda en gang, før hun åpnet den og bladde fort og skjødesløst fram og tilbake. Uvirkårlig.
-Ja, det er moren min som skal ha den, sa hun nesten mer til seg selv.
-Da er nok dette en fin gave. Romanen fenger de godt voksne også.
Ekspeditøren smilte vennlig.
Kunden ble bare mer og mer skeptisk.
-Bøker er så ufattelig dyrt. Jeg skjønner ikke at en liten firkant med tekst inni, skal koste flere hundrelapper. Det er de da vitterlig ikke verdt!

Ørene mine spisset seg og jeg fikk lyst til å gå bort å si at det faktisk var en form for kunst hun holdt i hendene. At det har sittet ett mennesket i ett ukjent antall timer og skrevet denne boka. Ett menneske som har drevet research, som har kladdet, som har sittet og revet seg i håret, som har sittet på gulvet med ett lass av ark liggende rundt seg på gulvet, mens helheten tilslutt kom som en selvfølgelig åpenbaring. Og dessuten, det er mange ledd bak en bok. Det er ikke forfatteren som sitter fornøyd for seg selv og sier at "Denne boka skal jeg ihvertfall ha 400 kroner stykket for." Jeg kjente meg med ett veldig provosert.

Kunden bladde fortsatt fort gjennom boka.
-Jeg liker ikke å lese bøker som er skrevet i jeg-form! Sammen med uttalelsen, klasket hun boka sammen og formelig kastet den fra seg på podiet.
Ekspeditøren tok pent opp boka og strøk den diskret over genserermet, for å fjerne fingermerker fra omslaget før boka ble lagt pent ned på stabelen der den hørte hjemme.
-Ja, vi er jo forskjellige, sa ekspeditøren. Men kanskje moren din liker å lese bøker i jeg-form?
-Nei, det tror jeg ikke. Det blir nok en vase i stedet.

Kunden gikk og ekspeditøren mumlet noe jeg ikke fikk med meg.
Jeg tuslet videre rundt i butikken og leste på bokryggene.

mandag 15. desember 2008

Til minne om Anne-Cath.

-Njaæ.. Han så på meg med ett skeptisk utrykk i de stålgrå øynene.
-Jeg tror jeg heller vil anbefale deg å skrive om en av de gamle store norske forfatterene.
-Hvorfor det? spurte jeg.
-Hvorfor må jeg tråle meg i gjennom x antall tørre bøker og annet materiale, jeg overhodet ikke har lyst til å skrive om?
Jeg kjente jeg ble litt provosert, samtidig som jeg ble enda mer standhaftig i beslutningen min.
-Hvor mange skal skrive om Knut Hamsun, Olav Duun og Sigbjørn Obstfelder?
Han medga at det var endel.
-Ja, nettopp. Så når jeg sier at jeg vil skrive særoppgave om Anne-Cath Vestly, så vil du helst at jeg ikke skal gjøre det?
-Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg tenker på hva du kan klare å få ut av det.
-Få ut av det?! Hun har jo en hel verden jeg kan ta av.
-Men hva med å finne med en problemstilling du kan drøfte på en ordentlig måte?
Jeg ser ikke helt for meg hva det skal bli og jeg sier jo dette til ditt eget beste.
Den avgjørende norskkarakteren din avhenger jo veldig av denne særoppgaven og jeg vil helst ikke se at du raser to karakterer ned fordi du vil skrive om en forfatter og hennes forfatterskap, som jeg ikke ser at du kan få til noe bra på.
-Ok, svarte jeg. Jeg hører hva du sier, men jeg er ikke enig. Jeg kommer til å skrive om Anne-Cath Vestly og hennes forfatterskap.
Norsklæreren min på videregående så litt misbilligende på meg, men ga meg klarsignalet.
-Det er din norskkarakter, sa han så, før jeg gikk ut av klasserommet.

Året var 1999 og jeg hadde satt meg på skolebenken igjen for å ta noen fag. Norsk var ett av de. Tre års videregående norskpensum på ett år. Jeg frydet meg over faget og fløy som en virvelvind mellom 1, 2 og 3 klasse og leverte stiler og oppgaver i ett tempo jeg normalt hadde blitt svett over. I tredje klasse skulle vi levere den store fryktede særoppgaven og jeg valgte å skrive om Anne-Cath Vestly. Jeg leste igjennom mange av min barndomsfavoritter og koste meg med å skrive om forfatterskapet hennes. Problemstillingen var enkel å velge;
"Mellommenneskelige relasjoner i forhold til tidsepoken de ble skrevet i."
Jeg tok for meg både storfamilien (Mormor og de åtte ungene), kjernefamilien (Lillebror og Knerten), de omvendte kjønnsrollene der far var hjemme (Aurora) og enslige foreldre (Guro). Jeg drøftet og drøftet, jeg skrev og skrev. Jeg synset og mente. Jeg leste mer og skrev enda mer.
Oppgaven tok form og jeg kjente meg så stolt og glad innvendig. Dette var om jeg så må si det selv, en dritbra oppgave, og jeg gledet meg til å levere den.
Innleveringsdatoen kom og jeg klasket fornøyd oppgaven min med ett stort smil, på kateteret til den strengeste norsklæreren noensinne. Han gikk for å være det. En fryktet sensor på norskeksamene, men en dyktig lærer. Det skal han ha, til tross for sin forkjærlighet til de store tunge gamle forfatterene. Han så opp meg, med ett fortsatt skeptisk utrykk i de fortsatt like stålgrå øynene. Ventetiden var lang og av og til angret jeg meg på at jeg hadde levert inn en oppgave han hadde frarådet meg å skrive. Men gjort var gjort. Jeg visste jeg hadde levert en god oppgave. Den dagen han tok oss inn èn etter en, for å gå igjennom oppgaven og gi oss karakteren, hadde jeg vondt i magen. Det er nervepirrende å være kjerringa mot strømmen noen ganger.

-Jeg vet ikke hva jeg skal si, begynte han.
Jeg kjente hjertet sank litt nedover, nærmere magesekken og jeg holdt pusten.
-Jeg må bare ta av meg hatten for deg og oppgaven din, sa han videre.
Du får en meget sterk 5+ (fem pluss) på denne oppgaven.
Jeg ropte rett ut og kastet meg rundt halsen på ham. Han ble forfjamset, men tok seg fort inn igjen og snakket videre om oppgaven og jeg hørte egentlig ikke ett ord av hva han sa. Det eneste jeg fortsatt hørte var; "Fem pluss, fem pluss, sterk fem pluss, fem pluss, meget sterk fem pluss!"
Standpunkt i faget ble 5 skriftlig og 6 muntlig.
Det er lite jeg er så stolt av som akkurat disse karakterene i norsk på videregående, året 1999.

Når jeg kom hjem satte jeg meg sporenstreks ned og skrev ett brev til Anne-Cath Vestly og jeg la ved både særoppgaven og den skriftelige tilbakemeldingen. Jeg bare måtte dele dette med hovedpersonen selv.
Noen få uker etter, lå det ett brev i postkassen min med ukjent håndskrift utenpå.
Inne i konvolutten lå det ett håndskrevet brev fra nettopp Anne-Cath.

"Kjære Sokken.
Nå har jeg endelig fått tid til å lese den fine oppgaven du hadde skrevet om bøkene mine.
Det var fint å lese, for selv om du hadde dine kilder, hevdet du så absolutt dine egne meninger og oppfatninger av hva du fant i bøkene.
Jeg lurer jo på om jeg selv noen gang kunne ha skrevet en slik særoppgave. Det tror jeg ikke og jeg er litt glad for at jeg ikke går på skolen nå og at slikt ville blitt forlangt av meg.
-Men det er jo sånn at mennesker er forskjellige, og jeg skjønner jo at det er bra at mange etterhvert har oppdaget barnelitteraturen. I begynnelsen var jeg ganske redd for de forangripende kritikerene. En er jo redd nok på forhånd når bøkene kommer ut, men så får det gå som det kan, og det jeg hele tiden tenkte var nok at jeg fikk skrive slik som jeg hadde lyst til.
Men jeg fikk mange kalde bøtter i hodet. Dette ble mye om meg. Lykke til med deg. Hils den lille og gi henne kortet jeg legger ved. (Som var en nydelig tegning av Knerten.)
Hilsen Anne-Cath Vestly.
P.S. Nå kommer jeg jo på en liten ting jeg vil du skal sette på i oppgaven din: Studioteateret arbeidet bare som en gruppe under krigen og hadde ikke sin presentasjonsforestilling før høsten 1945! "
-------

I dag når jeg sto opp kunne avisene fortelle meg at Anne-Cath Vestly var død.
Jeg kjente en sorg over at ett av de fineste menneskene i norsk litteraturhistorie er borte.
Hun turte der andre ikke turte. Og hun tok barn på alvor.

Takk, Anne-Cath.

lørdag 13. desember 2008

Nattskyggene

Gjennom gardinene skimter jeg trærne som beveger seg i takt med vinden.
De lager mørke skygger på veggen og jeg følger de med øynene mine.
Krampeaktig later jeg som om skyggene er lyse og gode.
At de fører med seg en strøm av vennlighet og velvære.

Månen lyser det kalde lyset sitt gjennom de tynne gardinene.
Jeg ser på hånda mi, og tenker at i dette lyset ser jeg død ut.
Kanskje jeg er det? Det er slik jeg føler meg.
Som en levende død.
......

Stillheten og nattemørket er alt annet enn trygt når du ligger ved siden av en som kysser deg kaldt god natt med ordene;
"Og hvis du rører deg er dèt det siste du gjør, jævla fitte."

torsdag 11. desember 2008

De uskrevne bloggreglene.

Når jeg begynte å blogge for snart 2 år siden, hadde jeg lest rundt på noen få blogger sporadisk en periode. Disse var "kjentfolk" fra andre nettsteder og venner ellers.
Lothiane var den som pushet meg til å lage min egen blogg og jeg angrer ikke ett sekund.
Vi satt pr telefon og hun geleidet meg gjennom alle stadiene i opprettingen både av blogg og statcounter. Disse tingene var helt gresk for meg og jeg var glad for all hjelp jeg fikk.
Som fersk blogger ble jeg griseglad for hver kommentar jeg fikk på det jeg skrev, selv om det bare var fra kjentfolk. Noen leste det jeg skrev og jeg ble glad langt ned i tåneglene.
Jeg var litt redd for å kommentere hos ukjente bloggere, for hva skulle jeg si?
Jeg leste fine innlegg, jeg leste provoserende innlegg og jeg leste artige innlegg, men det eneste jeg fikk meg til å skrive var; "Fint innlegg", "Jeg er helt enig" osv.
Ingenting som egentlig krevde noen interaksjon tilbake.
Fremdeles er jeg nok litt der. Når jeg entrer bloggene, har det meste blitt sagt fra før eller jeg vegrer meg. Jeg er ikke den som sparker høyest eller deler ut sleivspark i øst og vest. På mange måter er jeg fortsatt en fersk blogger som driver og føler meg fram. Jeg har egentlig ingen"fast" form på min egen blogg enda heller, selv om jeg har båssatt meg selv som en feelgood blogger.
Èn ting vet jeg derimot, jeg skriver ikke for å få flest lesere eller flest treff. Jeg blir veldig glad for kommentarer og jeg prøver å svare hver enkelt. Jeg har tid til det, jeg liker det og jeg synes det skal være slik. Men jeg forventer ikke å bli svart når jeg selv kommenterer inne hos andre.
Metabloggen tar for seg dette på en fin-fin måte.
Det siste døgnet har jeg lest noe på nett som provoserte meg veldig og er bakgrunnen for at jeg satte meg ned for å blogge dette innlegget. Folkeskikk synes jeg gjelder i like stor grad her inne i cyber'n, som der ute i virkeligheten. Hets og uthenging av enkeltpersoner til tross for ulike meninger har jeg liten eller ingen sans for. Misforståelser kan fort skje ved skrevne ord. Tonefall og mimikk er borte og man må bare tolke som best man kan. Jeg kan legge godviljen til eller jeg kan ta det meste opp i verste mening. Det er mitt valg.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ytterst sjelden deltar i store diskusjoner på nett. Jeg fikk metta mi av det på Nettby for noen år siden og har siden skydd det som pesten.
Dessuten skal jeg være så ærlig å si at jeg synes flere av mine bloggolegaer virker dritskumle!
Jeg er litt misunnelig på dem også, som virkelig slår i bordet og inviterer til debatt. Av og til føler jeg meg som en liten unge som slår, for så å løpe så langt jeg kan.
Akkurat nå gjør jeg faktisk ikke det. Jeg har sittet og sett gjennom fingrene på dette i lengre, og kommet fram til den konklusjonen at enkelte mennesker ikke engang egner seg på nett.
Dette handler vel kanskje om selvinnsikt og evne til å ikke ta alt på nett dørgende personlig, som dessverre noen ofte gjør.
Jeg satt lenge og håpet på at dette var ett Esquil-prosjekt, men jeg tror dessverre at teorien min på det gikk i tusen knas i dag.

Jeg aner lite og ingenting om deg som sitter og leser dette, du vet det du leser og evt har lest om meg. Jeg vet ikke om du kommer til å føle deg truffet, eller om du deler min oppfatning.
Det vi kan fastslå er at de aller fleste av oss, skjønner de uskrevne bloggreglene.
Vi deltar i andres kommentarfelt av fri vilje, vi lenker til andres blogger av fri vilje uten å kreve at motparten skal finne deg like leseverdig, og vi går som oftest videre med ett skuldertrekk når vi kommer over noe vi absolutt ikke liker å lese. Vi trenger ikke å dynge ned andres kommentarfelt eller egen blogg om hvor stygg bloggen til vedkommende er, eller hvor superjævla teit det vedkommende skriver er. De fleste skriker ikke i bloggen sin om hvor urettferdig det er at noen har mange lesere, mens andre har nesten ingen. Misunnelse er negativ følelse som gir utslag i skumle tendenser og usaklighet når det får ta overhånd.
Det har vi sett eksempler på før.

En "rister's" bekjennelser

Jeg ser på den fint innpakkede gaven. Den er litt avlang firkantet, med en ubestemmelig form.
Papiret er grått med ett pent bånd i rødt knyttet i en sløyfe. En rød stjerne henger fra knuten og på papiret står det; "Til Solskygge, Fra vennene".
Jeg kjenner det klør i fingrene. Jeg kaster stadige blikk bort i hjørnet, der den støtter seg halvveis mot veggen. Jeg setter meg på hendene mine. -Kan ikke, skal ikke!
I ett byks er jeg plutselig oppe, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg står ved siden av fristelsen i grått og rødt. Jeg bøyer meg fort ned og løfter herligheten opp.
-Ikke tung, ikke myk... Tankene farer kjapt gjennom hue mitt.
Jeg strammer grepet en tanke og klemmer. -Hmm....en boks. Sånn på siden av noe annet som skjuler seg inne i papiret. Jeg løfter herligheten opp til hodehøyde, før jeg tar det reale "riste-grepet", det vil si at jeg rister den godt foran ørene slik at øresansen ikke skal miste en eneste lyd. Jeg rister hardt og lenge! Følelsen er forløsende. -Se! Jeg rister på den! Den lille metallboksen er der for å forvirre meg, jeg vet det. Disse vennene ga meg en haug med nøtter sammen med julegaven i fjor. Det klirrer i ett eller annet inne den lille boksen.
-Muligens noe hard plast?

Jeg vender sakte opp og ned, for å høre om jeg kjenner igjen lyden. -Det er kanskje bare to-tre nøtter i år? Jeg rister herligheten kraftig igjen. -Åh, jeg er så nysgjerrig!
De ser på meg og smiler. -Du altså. Litt overbærende, men jeg vet de synes det er gøy å lure meg. At jeg ikke har den minste peiling på hva som skjuler seg der bak papiret.
Jeg rister noen ganger til, før jeg litt motstridene setter den ned på gulvet igjen. Jeg pusher de for hint og får bare uforståelige koder tilbake. Jeg resignerer. Men bare for en stund.
Jeg kaster stadige blikk mot hjørnet. -Hva er det?
Dagene går og jeg skal snart hjem. Herligheten blir lagt i en pose og satt i bagasjen på bilen. Jeg tenker på den av og til, mens jeg sitter bak rattet og tilbakelegger mil for mil. Vel hjemme tar jeg posen andektig i hånden og låser meg inn til mine fire vegger. Jeg pakker ut av bagen og snart står posen med herligheten alene igjen i gangen. Jeg løfter den opp og tar den med inn på soverommet for å legge den i den andre store posen med flere herligheter, som jeg vet hva er fordi det tross alt er jeg som har pakket dem inn. Jeg løfter opp den grå og røde. Rister kraftig ett par ganger, før jeg lar to fingre stryke ømt over papiret..
Det er ihvertfall en metallboks der!

søndag 7. desember 2008

Vi burde hvile mer.








Kroppen trenger hvile. Mer hvile enn til vanlig.

fredag 5. desember 2008

Feil nr 1

I vasken på badet lå det ett brev.
Jeg så på det og kjente alt blodet forsvant fra kroppen min og samlet seg i hjertet.
Jeg begynte å skjelve, visste hva som ventet meg.
Kjære venninnen min.. -Ikke send meg flere brev.
Jeg kan ikke ha venner akkurat nå.

tirsdag 2. desember 2008

Jeg skal bli tante!

Når jeg først er i småprat-hjørnet kan jeg fortelle dere at jeg skal bli tante.

Hurra!

mandag 1. desember 2008

1 Desember blues. Eller ikke.

Det er julemåneden og jeg sitter oppe midt på natta og ser på de ellers så mørke vinduene i nabolaget har fått opp julestjerner og adventstaker. Nabolaget ser mildere ut i natt, enn hva de gjorde i går. Mer åpne. Mer imøtekommende.
Desember er en ettertanke måned for min del. Visst er den full av småstress og enkelte gjøremål, men det er den siste måneden i året. Enda ett år har snart passert.

...Og så rister jeg den bluesen av meg!
På onsdag skal jeg på juleferie! Da forsvinner jeg noen dager ned til Bestisen og Sambisen, og jeg gleder meg så ellevillt som bare en glad sokk kan gjøre.
Det er noe helt spesielt å ha noen dager sammen med disse gode menneskene.
Det er både kos, terapi og artig! Rene kinderegget!

I dag har jeg forresten vært ute hos mitt faderlige opphav og stemutter og bytta ønskelister.
Pappa hadde nettopp bakt sirupstynnkaker og avskjæret er det beste som finnes.
Nå ER det snart jul, nå!
Bror på 15 hadde også skrevet ønskeliste, skriveren streika så han måtte køle ned for hånd og jeg sitter her enda og humrer over kråketegn. Han skjønner nok at søster'n er 20 år eldre, fordi det står beskrivelse av hva det er også. Flink gutt.
For hadde det bare stått "Raser Cache.." (må be om skrifttydning) og "Soundblast x-fi go", så hadde jeg ikke hatt minste snøring på hvor jeg skulle gått for finne det.
Nå vet jeg at det er en datamus og ett lydkort.
Se! Jeg lærer noe hver dag.

Noe annet positivt, er at i dag er hvilepulsen på under hundre. Juhuu!
Jeg gleder meg til jul!

fredag 28. november 2008

Gårsdagens dialog.

-Nå vet jeg hvorfor mange er så stygge på håret.
Datter'n så på meg med blekt blikk mens hun støttet seg på dørkarmen.
-Å?
-De dusjer ikke.
Jeg lo.
-Nå har du tross alt ligget til sengs i to dager da. Det kan være en medvirkende årsak til den heller miserable hårsveisen.
-Skal vi sove litt til?
Klokka var over 13 på formiddagen.
-Ja, det gjør vi. Vi trenger det.

Jeg krøp under dyna, la meg til rette under dyna med mp3 og en tung kropp.
Føttene var kalde som is, og hver gang jeg prøvde å bruke katten som fotvarmer, flyttet hun seg.
Jeg flyttet meg etter. Tilslutt majuet hun på irritert kattsk, og la seg oppe ved hue mitt.
Jeg tapte.
Etter ett par timer kom blodomløpet i gang igjen, og jeg prøvde å overvinne trettheten.
Tross alt burde jeg stå opp igjen, ettersom kl nærmet seg 16.
Jeg tapte.
Datter'n tittet inn.
-Jeg sover ikke!
-Jeg ser det. Du bare hviler hodet og puster tungt?
-Kanskje jeg holdt på å sovne , jeg husker ikke.
Hun satte døren på gløtt.
Jeg tasset etter ut i stua.
Datter'n lå som en krøll i sofaen.
-Det er iskaldt på soverommet ditt.
-Jeg liker å få litt luft i ansiktet når jeg sover.
Hun så bare dumt på meg.
-Ja, for det merker jo du når du ligger med hue helt under dyna. Du vises ikke når du ligger helt under. Dyna er så diger og du er så liten. Jeg tror du ikke er der noen ganger.
Vi ler.

-Jeg burde kanskje dusje?
-Eller du venter til i morgen.
-Jeg legger meg igjen.
-Gjør det.
-Jeg elsker deg masse.
-Jeg elsker deg masse også, jenta mi.
-Kjøp Ibux.
-Ja.

Det riktige svaret

-Er du klar over hvor takknemlig du burde være?!

Han sto der med de kalde øynene sine og opplyste meg.
En vane han hadde lagt til seg fordi jeg ikke visste å sette pris på at han faktisk tok vare på meg, som han kalte det.

-Jada, svarte jeg.
Blikket mitt var festet på en liten hvit tråd som lå på teppet, mens jeg svarte.

-Det virker for faen ikke som om du har vett til å se hvor glad du burde være!
Du burde tenke over at jeg faktisk er det eneste menneske som gidder å oppdra deg.
Se på deg! Du har ingen! Det er ingen andre enn meg som vil ha noe med deg å gjøre!
Kun meg! Og jeg krever at du begynner å sette pris på det!

Ordene hans kom i rasende fart ut av munnen hans.
Jeg kunne sagt dem for ham, for jeg kan dem utenat.
Jeg tenkte at det helt sikkert hadde vært bedre å ikke hatt noen.
Ikke engang han.

Men istedet svarte jeg;
-Jeg vet at jeg ikke har noen andre deg og jeg beklager at jeg ikke setter stor nok pris på deg.

Svaret kom på autopilot. Blikket mitt var fortsatt festet til den lille hvite tråden.
Hvor kom den fra? Jeg motsto trangen til å plukke den opp.

-Her jobber jeg for å gi deg mat og klær, fordi ikke engang familien din bryr seg om deg,
og du klarer ikke engang å komme hjem fra butikken tidsnok!

Blikket hans mørknet enda mer, jeg kjente det boret seg i meg.
Jeg begynte å fryse, en kulde som kommer innenfra som ikke engang
den varmeste sommerdag kan tine.

-Jeg beklager at jeg ikke gikk fort nok hjem, men det var tungt å bære.

Han lo en hul og mørk latter. Jeg krympet meg.

-Tungt?! Faen jente! Det var bare to bæreposer!

-Ja...jeg skulle ønske jeg var like sterk som deg, men det er jeg ikke.

Han gikk ut av rommet.
Denne gangen klarte jeg å svare det riktige svaret.
Jeg plukket opp den hvite tråden og jeg turte å puste igjen.

onsdag 26. november 2008

Bykveld.

For mange år siden sto jeg og lente meg med ryggen mot bardisken på Baronen og Baronessen i Oslo, mens jeg ventet på ei venninne som hadde fått to drinker for mye og som skulle si "Hadet" til kjentfolk bak disken. Jeg var edru og syntes at hele utestedet var bråkete og oppskrytt.
Jeg så tanketomt utover folkemengden, mens jeg ventet.
Plutselig sto han rett foran meg. I hvit genser og mørk hud med øyne som lyste opp som kraftige kontraster i det dunkle og røykfylte rommet.
-Du hører ikke hjemme her. Han spurte ikke, han konstanterte det med en selvfølgelig mine.
-Nei, svarte jeg. Det skal jo gudene vite at jeg ikke gjør.

Jeg snudde meg rundt og så venninnen var langt unna å si hadet, der hun satt på ett fang med en drink i hånda. Jeg sukket for meg selv og så på den unge mannen foran meg.
Han smilte. Jeg smilte tilbake.
-Vil du ha noe drikke?
-Nei takk. Jeg er egentlig på vei ut herfra. Jeg bare venter på hun der.
Jeg snudde hodet mitt i hennes retning.
-Åh. Allerede?
-Klokka er snart 03.00. Kvalifiserer det som tidlig synes du?
-Kommer jo ann på hvordan du ser det det, svarte han med ett smil.

Jeg begynte å bli utålmodig. Ustøe mennesker skumpet og dyttet på meg slik at jeg stadig falt inn mot brystkassa hans.
-Unnskyld.
-Ikke noe problem, kjære deg. Det er mye folk ute i kveld.
-Ja. Det ser slik ut, selv om jeg ikke vet hvordan det pleier å være her.
-Det er det.
-Mhm...

-Det ser ut som venninna di langt fra er ferdig med kvelden. Han lo.
Jeg snudde meg og så at hun hadde møtt enda flere kjente. Dette kom virkelig til å ta tid.
-Ja, sa jeg. Det kan se slik ut.

Vi sa ingenting på en stund, før han sa;
-Kom igjen, Sukkerspinn! Så går vi rocker litt!
Jeg begynte å le. Han tok hendene mine og la de tett opp mot ryggen sin og ledet ann gjennom folkemengden bort til det lille dansegulvet.

Så rocket vi.

tirsdag 25. november 2008

De hvite duene

"Du så nyansene i meg, lik en illusjonist som tryller fram hvite duer for så å la de fly fritt avgårde. Du så det mørke og forbudte. Du så inn i sjelen min på en måte som gjorde meg trygg.
Som falne engler forsvant vi inn i ett mykt lys som bare var der i mørke nattetimer.
Åpent, ekte og ærlig.
Hvert åndedrett, hvert pulsslag hadde felles rytme lik vingeslagene til illusjonistens hvite duer.
Jeg danset for deg fra innerst til ytterst og nyansene mine ble sterkere.
Rødt, sort, hvitt.

Fargene fløt sammen og dannet en ramme. Komplekst, men allikevel så enkelt.
Jeg er fanget, allikvel er jeg fri. Som en hvit due flyr jeg over det vide landskapet.
Av og til lander jeg. Hos deg."

mandag 24. november 2008

Dagdrømmen

Den stikker innom meg hver dag som en trofast venn, allikevel har den fortsatt flyktigheten over seg. Kanskje er det jeg som gir den dets flyktighet? Kanskje er det fordi jeg ikke tror nok på den?
Det forunderlige er at selv om jeg ikke tror nok på den, så kommer den igjen og igjen.
Som vakre ord, som en vakker stemme med ett ømt blikk. Nesten hviskende inn i ørene mine.
Jeg verner om den med myke hender og ett eget gyldent skjær. Den er min, min alene.
Jeg deler den ikke, jeg kan ikke dele den fordi den da vil miste sin magi.
Jeg vil tro på den, og kanskje det er nettopp derfor den stadig kommer tilbake?
Fordi så lenge jeg håper og finner ro i Dagdrømmen, så ser den at jeg fortjener å ha den?

søndag 23. november 2008

Venterommet

Mens hun gikk nedover gaten med bestemte skritt, kastet hun irritert på håret sitt som til stadighet falt ned foran øynene hennes. Tankene spratt som sprettballer inne i hodet hennes og forplantet seg i ett foraktelig lite smil på leppene hennes. Mens hun gikk der med de kaotiske tankene sine, tenkte hun at hun gladelig kunne ha byttet liv med det neste mennesket hun passerte. Hun kom fra den leiligheten hun hadde tilbrakt altfor mye tid i det siste året. Den leiligheten som hadde utsikt over den lille parken med den hvite benken. Hun hadde sittet mye på den brede vinduskarmen bak de lyse gardinene som blafret svakt i trekken. Der hadde hun sittet og ventet, mens hun så på menneskene som gikk inn i parken. Hun studerte de inngående.

Den eldre mannen med den lille rare hunden, jenta med punkersveisen, kjæresteparet som alltid satte seg ned på benken og klinte mens de klådde åpenlyst på hverandre. Hun så for seg livene deres. Den eldre mannen hadde blitt enkemann for ett par år siden og skaffet seg en liten hund som nytt selskap. Han var ikke interessert i noe nytt kvinnelig bekjentskap, fordi konen hans hadde vært og er fortsatt hans livs store kjærlighet og han savnet henne fortsatt så mye at han visnet litt mer innvendig for hver dag som gikk. Hver morgen fylte han fortsatt kaffekoppen og satte den på plassen hennes ved vinduet, mens han ventet på at hun skulle stå opp. Hun kom aldri smilende mot ham i morgenkåpen lenger. Vindusplassen var tom.

Jenta med punkersveisen var i opposisjon til faren sin som var en vel ansett advokat i byen, og gjorde alt hun kunne for og ikke være den søte lille jenta hans lenger. Men i smug hører hun på Westlife og hver kveld tar hun fram den lille rosa bamsen hun fikk av ham i bursdagsgave det året hun fylte fem, fra gjemmestedet i sprekken mellom madrassen og veggen, og stryker over den slitte pelsen med ømme bevegelser før hun klemmer den på plass i det smale mellomrommet.

Kjæresteparet brukte stunden på benken som forspill, de tente av å vite at forbipasserende så at hånden hans var under skjørtet hennes, mens tungespissen hennes lekent og sensuelt gled ned fra leppene, over haken og videre ned langs halsen før den nådde kragebeinet som tydelig viste seg rett over halsen på den trange hvite t-skjorta. Hun kunne ikke klandre jenta i det tynne skjørtet. Av og til byttet hun plass med den unge jenta i tankene når hun satt der i den brede vinduskarmen og så på dem. Hendene hans så fine ut. Når de kom hjem tok han av henne ett og ett plagg, mens han samtidig strøk på kroppen hennes med sensuelle bevegelser og en myk krevende munn som kysset skuldrene hennes før han fant de varme leppene hennes...

Lenger kom hun aldri i sin forestilling av det unge kjæresteparet. De var uforutsigbare.

Like uforutsigbare som mannen hun ventet på. Han som alltid sa; "Jeg kommer på tirsdag!"

Han kom sjelden på tirsdag. Han kom veldig sjelden da han sa han skulle gjøre det, selv om han kom både på henne og i henne, så han kom aldri da han sa han skulle. Som oftest kom det bare en fattig tekstmelding på hvit bakgrunn; "Beklager. Jeg kommer ikke fra." Hun kunne ikke svare. Slik var reglene. Hun måtte bare vente. Hun syntes det var greit til å begynne med, da høsten lå dovent over byen og hun strålte om kapp med de sterke fargene og var full av glede over regndråpene som rant nedover vindusrutene hennes når kvelden kom.

Nå hånte regndråpene henne. Det var vår og de skarpe vakre fargene hadde skiftet til lysegrønt. "Vent på meg", hadde han sagt. Klart hun skulle vente. Hun hadde innsett det nå. Han kom aldri til å klare å komme fra.

Hun passerte en kvinne og i ett lite sekund byttet hun plass med henne, før hun valgte å være seg selv. Hun snudde og gikk tilbake mot leiligheten igjen. Til vinduskarmen og forestillingene.

Den store dorullmassakren


Når vi kom hjem i kveld etter å ha vært borte i helga, så vi at kattene ikke hadde vært under oppsyn 24-7.
... Jeg ser ham for meg, den lille rassballtappen av en pelsdott mens han frydefullt kastet seg bestialsk over dorullene..
Det må ha vært gøy. Det ser slik ut.

torsdag 20. november 2008

Skogstjernet

Fortiden ligger der som ett skogstjern. Blankt som ett speil, men med grumsete bunn.
Av og til kan Fortiden komme på besøk til Nåtiden og banke på. Da hender det at det at skogstjernet lager krusninger og bølger på den ellers blanke overflaten og mudder og grums virvles opp, slik at det blir mørkt og vanskelig finne ut hvor dypt det er. Noen steder er det grunt slik at grumset roer seg fort, på andre steder er det dypt, dypt og du skal passe deg for å ikke synke langt ned i mudderet.
Alt kan skjule seg i dette speilet med vann og mudder. Det finnes ting der nede i dypet som har krevende hender og vil holde deg fast. Holde deg nede. Det vil se deg i øynene og det eneste du møter i det store blikket er syndene du har begått og syndene andre har begått mot deg.
-De gangene du jukset på matteprøvene, de gifte og kanskje tilfeldige elskerene du har hatt, da ingen var der da du trengte dem som mest og da du begikk den største synden av dem alle;
Da du ga faen i deg selv.

Du tar spenntak der nede i det sleipe mudderet, sparker i fra og forsøker å nå overflaten. Du vil opp til det blanke speilet, det som ikke rommer noenting. Fortidens hender er derimot sterke, de har tentakler de kan svi deg med, de har sugekopper ytterst på fingertuppene og du må møte det mørke Deg der nede i mudderet. Du kan kjempe, men du kan ikke unnslippe.
Du ser sollyset i glimt gjennom det mørke og gråaktige. Du vil opp dit, men skjønner ikke hvordan. -Fortid er for helvete noe som ligger bak oss, skriker du. -Du kan ikke ta plassen til Nåtida! Eller Framtida for den saks skyld!
Du skriker deg hes og sår, gjørme og mudder finner veien ned i luftveiene dine og gjør det vanskelig å puste. Fortiden strammer grepet og du begynner å gi etter langt der nede i dypet.
Fortiden vil igjen stirre deg inn i øynene, mens den holder deg fast med tentakler surret rundt deg som en kokong. Det vil svi og det vil brenne, men Fortiden kommer ikke til å slippe taket i deg før du skjønner hva han prøver å si deg;
-Du må ufarliggjøre meg med ordene dine! Si høyt hvorfor jeg plager deg! Gjør meg mindre farlig!

---------

-Du bruker så jævla mange ord!
Han så oppgitt på henne og hun skulle ønske at hun kunne tuppet ham faen i vold.

tirsdag 18. november 2008

Gammeldags bonderomantikk.

Jeg vokste opp på en bondegård med stort hvitt hus og enda større rød låve.
Låve oppe, fjøs nede. Prototypen på den store røde bygningen som står hist og her ute på landet.
Utenfor sto det en stor og rød Massey Ferguson. John Deere var ikke like bra, i følge min fjøskledte far som stort sett gikk med en østerdalslue tredd ned på hodet.
Som lita jente hadde jeg bl.a to geitekillinger som kjæledyr. Av en eller annen grunn som jeg ikke kan huske, bodde de på vaskerommet ved siden av kjøkkenet. Praktisk i og for seg, men renslig kan det umulig ha vært, selv om bæsjen til geitekillinger er en forholdsvis ok bæsj å plukke opp.
Min barndomsgård var som gårder flest; Innholdet var sauer, kuer og ungdyr, hunder og katter.
Kalkunene var kanskje de som skilte seg ut mest. De ble ikke så lenge heller. Gobbel-gobler er skumle.
Jeg hadde sågar min egen ku. Hun var svart og fin og bare, bare min.
Vi hadde Tarzan også. Den fineste orange oksen dere kan tenke dere. Han var snill som dagen var lang og vi ungene la ett laken over ham og så hadde vi hytte under den store magen og de fire bena hans. Det er fint med en drøvtygger som hytte. Det gir ett anderledes perspektiv.

Med gården fulgte sætra. Mens andre i klassen rett før skoleslutt la ut om feriene de skulle på, visste jeg hva vi skulle. Rett etter at skolen var ferdig, bar det til seters for å gjøre oss fete!
Og der var vi hele sommeren helt til skolen skulle begynne igjen. I dag høres det kanskje idyllisk ut, men der og da var det en tanke kjedelig å måtte være der i 2 mnd. Vi våknet til kubjeller og Ni-timen og det regnet i grunn aldri. Det var cowboy og indianer vi lekte mest og det var mange fine steiner som jeg kunne binde fast lillesøssen til, rundt omkring. Mens hun satt fastbundet malte vi henne med krigsmaling før vi andre stakk avgårde. Noen slapp henne alltid løs, jeg er ikke sikker på hvem.
Mjølkerampa var ett fast møtested og fra den hadde vi full utsikt og oversikt over bygda langt der nede og setervollen. Ingen lumske cowboyer fra nedre-vollen kunne snike seg inn på oss. Dit kom dessuten mjølkebilen og han som kjørte den gammeldagse bilen med lasteplan, var så blid og trivelig. Han hadde kamferdrops og Kongen av Danmark som vi ungene alltid fikk.
Etterhvert tok de store sølvfargede lastebilene fra Meieriet over mjølkehentinga.
Det var ikke så stor stas det.

Man skulle vel kanskje tro at når en vokser opp på en gård, så får man med seg utrolig mye kunnskap om gårdsdrift. Hovedkunnskapen min er fortsatt at kua spiser foran og driter bak.
Men jeg ble praktisk. Det skal jeg ha. Jeg kan håndtere verktøy og fikk ett logisk hode.
Selv om jeg i mange år trodde det sto "Vesla" på den orange traktorhengeren, ikke "Velsa".

På jordet hadde pappa stablet flotte hvite rundballer som lignet marshmellows, hvor han malte på følgende tekst; "NEI TIL EU!" med digre bokstaver.
Pappa var ikke en mann som var redd for å si standpunktene sine høyt. Han kjørte rundt i en skranglete verktøykasse av en bil, hvor klistremerket i bakruta sa; "Sosialister, foren eder! -I Sibir!", og når jeg nådde date-alder, sa han spøkefullt at hvis jeg kom hjem med sosialist, kom han til å stå på verandaen med hagla. Jeg smilte selv om uttalelsen var brutal, den fikk meg til å føle meg trygg.

Jeg vokste opp med dyr og natur. Og masse vedbæring.
Jeg hadde en Høyrevendt pappa og en mamma som klarte å lokke på kuer.
Jeg har klart meg fint.

onsdag 12. november 2008

Hva blir igjen etter meg?

I høst døde naboen under meg. Niesene og nevøene hennes kranglet om hvem som skulle ha hva av verdiene gjennom den åpne verandadøra og resten av livet hennes kastet de i den svære blå containeren de hadde fått plassert rett utenfor blokka. Ingen av de kjente henne, så det var ingenting av affeksjonsverdi, det var kun verdier i kroner og ører og om de likte det de så av eiendelene.
Ett helt liv i en container. Ting hun spart på, som hun hadde tørket støv av, ting hun var glad i.
Det tok en dag å kaste ett helt liv.

En dag skal jeg dø. En dag skal noen rydde opp i mitt liv. Fjerne mine ting fra mine fire vegger.
Noe blir kanskje tatt vare på, annet blir helt sikkert kastet i nettopp en container.
Ting som for meg akkurat nå er veldig kjære, vil kanskje ikke bety noe for den som skal rydde etter meg. Jeg tenker på alle brevene jeg har fått, hvor venninner og jeg har delt små og store hemmeligheter både fra ungdomstiden og etter at vi ble voksne. Hvert brev forteller en historie.
Kanskje jeg burde kvitte meg med dem, mens jeg lever? Hvordan skal jeg klare å kaste de?
Hver gang jeg åpner Amerika-kofferten som rommer alle de skriftlige skattene mine, lar jeg fingrene stryke over bunkene med brev som ligger innbundet i rød ulltråd. Jeg har aldri lest igjennom dem, etter at vennskapet vårt ble avsluttet på en trist måte for flere år siden.
Jeg tenker at jeg en dag skal lese gjennom dem. Kanskje.
Men kaste de....det er utenkelig.
Så tenker jeg på alle bøkene mine. Jeg elsker de. De er min luksus, mine skatter.
Alle ordene de rommer, nydelige setninger og fine permer. At noen i det hele tatt kaster bøker er meg helt uforståelig. Kan jeg be om at bøkene mine blir kremert sammen med meg?
Eller kan de som skal rydde opp etter meg, ha ett bokbål og strø asken over mitt sted?
Og hva med alle dagbøkene mine?! Skrekk og gru! De burde jeg definitivt kaste, det vet jeg!
Men jeg rekker jeg å gjøre det før jeg faller død om?

Materialistiske ting er bare materialistiske ting. Selv om jeg er glad i tingene mine, så betyr de ikke all verden. De viktigste eiendelene mine er uansett av den typen som kanskje får plass i en bitteliten eske. Det er de tingene som jeg enten har fått av gode venner eller av datter'n. Ting jeg blir glad av å se på. Ting jeg stryker forsiktig over når jeg tørker støv av de.

Men til sjuende og siste; Hvis internettet består..Kanskje bloggen min er det eneste som blir igjen som ett bevis på at jeg har levd ett helt liv?

tirsdag 11. november 2008

Du og jeg Phil, du og jeg.

Phil og jeg har vært venner i mange mange år nå.
Han har vært med meg når jeg har tråkket hardt på gasspedalen på E6 og vi har sust avgårde med vind i håret og humøret har vært enten "I don't care anymore" eller "Dance into the light".
Han var med meg på teltturer fra en sølvgrå liten kassettspiller, som hang på sykkelstyret når jeg var 12 år. Han sang "Sussudio" langs de lange grusveiene i Imsdalen på en måte som ingen høyst sannsynlig har gjort verken før eller etter ham.
Når kveldene kom og venninnen min og jeg hadde fått opp teltet og så ned på Imsa som fløt sakte forbi mens vi koste oss med brødskivene våre, kom Phil med stemmen sin og sang "One more night" og vi trodde ikke at det gikk ann å få det finere her på jord.
Han har vært med meg på det aller meste i livet mitt. Jeg har funnet glede over forelskelser i tekstene hans, på samme måte som han strødde salt i sårene mine når forelskelsen var over.
I løpet av korte perioder var det både "Something happened on the way to heaven" og "I wish it would rain down". Når jeg fikk min første walkman, var han med overalt!
På toget, på skolen, på bussen. Det var Phil og jeg, som ett bestandig erteris.
Han har vært min venn gjennom oppvekst, ungdomsopprør, sjukdom og gode tider.
Han har vært den mest trofaste av de alle.

Venninnen min likte Queen, jeg likte Phil.
Vi var to steile motpoler og ingen av oss aksepterte den andres musikk.
-Hallo! Queen?! Har du sett de tenna eller!?
-Hva med han stutt-tjukken din a?!

Men vi var venninner allikevel.

Phil har vært trofast mot meg, jeg har vært trofast mot ham.
Det har vært noen som har kommet innom som små episoder, men ingen har blitt på samme måte som Phil. Gang på gang hentet jeg ham fram og han har velvillig blitt.
Han har sunget meg til Drømmeland og søvnen og vært der når jeg har våknet med drømmestøv i vippene. "Another day in paradise."

Årene gikk og endelig! Den 26.10 1997, skulle han ha konsert i Spektrum. Jeg og kusinen min skulle dra og jeg var nesten ekstatisk. Dagen før dro jeg inn til Oslo med ett tonn forventninger i magen og en kladask med sommerfugler. Jeg skulle sove hos venninnen og møte kusinen dagen etter. Samme kveld ringte kusinen og fortalte at hun ikke kunne bli med. -O' store krise! Hva nå? Jeg skulte bort på min hatende Phil-venninne og sa; "Det er ikke noe å gjøre med! Du får lide deg gjennom 2 timer med Stutt-tjukken!" Hun skulte tilbake og gryntet noe svinsk i retur.
Dagen opprant. Kl 19.30 skulle konserten begynne. Jeg trippet, venninnen subbet. Jeg så på billetten med kjærlighet i blikket. Den kostet 315 kr, men for meg var den verdt mye mer enn 3 hundrelapper. Min Phil skulle synge sangene mine live. For meg. Og resten av Spektrum.
Alt lyset ble slukket og de første tonene kom ut gjennom mange og store høytalere.
En stor lyskaster sveipet over Spektrum, før den stoppet helt øverst langs den ene veggen.
Phil kom gående ned midt blant alt publikummet og de fine tonene til "Hand in hand" kom ut gjennom mange og store høytalere. Hårene på armene mine reiste seg i akutt positiv ståpels. Jeg ble til og med blank i øynene. Scenen var den mest publikumsvennlige scenen jeg noen gang har sett; Sirkelrund midt i Spektrum og den gikk til og med rundt også! Alle fikk sett like mye!
De 2,5 timene fløy avgårde, jeg gråt til "Separate lives", jeg sang for full hals til "In the air tonight", og når han avsluttet konserten med "Take me home", visste jeg at dette var ett av de absolutte høydepunktene i livet mitt.
Vel ute av Spektrum, snudde jeg meg mot venninnen min for å spørre om hva hun egentlig synes.
Jeg snakket til løse luften. Hun sto ved salgsboden for å kjøpe 4 cd'er med Phil Collins.
Jeg brukte det aldri mot henne, men jeg kjøpte aldri en eneste Queen cd.
Dagen etter leste jeg VG anmelderens kritikk; "Terningkast 4. Stort nærmere himmelen enn Oslo Spektrum i går kveld kommer du ikke, hvis du liker Phil Collins, vel å merke."
Og det var sant det. Men jeg syntes det var terningkast 6.

Det er noe godt og trygt med den musikken som har fulgt meg gjennom store deler av livet.
Musikken til Phil er alltid noe jeg kan vende tilbake til og det er alltid noe som gleder meg ved den. Når "Tarzan" kom som Disneyfilm og det var Phil som hadde filmmusikken; Jeg kjøpte både film og cd. "You'll be in my heart." Når "Brother Bear" kom som Disneyfilm; Jeg kjøpte både film og cd. "Look through my eyes." Phil levererte gang på gang, og jeg frydet meg.
Både over filmene og musikken.
Phil har siden han hoppet fram fra trommene og overtok vokalen i Genesis, vært en en av de største for meg. Når perler som "No son of mine", "Mama", og "I can't dance" kommer på radioen eller fra stereoen her hjemme... "This must be love" (!)

Jeg håper fortsatt på at han skal gi ut noe nytt. Jeg vet at jeg høyst sannsynlig må vente til evigheten kommer og tar meg, men tenk om! Tenk om han ombestemmer seg?
Jeg skal verken mase eller trygle, jeg skal bare være her som den trofaste vennen jeg er.
Med mine "True colors" skal jeg nynne stille på "Can't stop loving you."

For Phil.."It's not too late." Du kan aldri bli for gammel for musikken.

Du og jeg Phil, du og jeg.

fredag 7. november 2008

Julemodus

Du vet du nærmer deg julemodus når du stopper foran dorull hylla i butikken og velger Edet pakka med nisselue.

torsdag 6. november 2008

Sandkornene

Det knaste under skoene mine når jeg skrittet inn i gangen med bæreposer i hendene og bilnøkkelen i munnen, samtidig som jeg prøvde å lukke døra. Jeg ble bråsint og ropte ut;
-At det må da for svarte svingene gå ann å tørke av seg på bena!?
Jeg fikk ikke noe svar, ikke at jeg forventet det heller, men jeg freste litt allikevel.
Jeg fikk stablet bæreposene med mat på kjøkkenbordet, og fikk omsider tatt bilnøkkelen ut av munnen og hengte den på plassen sin i gangen. Jeg kjente jeg hadde blitt tørr i munnen.
-Knas, knas, knas......
Samme hvor jeg satte føttene knaste det like infernalsk. Med irriterte bevegelser tuppet jeg til de små sandkornene, slik at de spratt bortover og innunder hylla.
Jeg ble om mulig bare enda mer irritert.
Jeg tok av meg skoene og satte de i skohylla. På veien tilbake til kjøkkenet klarte jeg å sette ned foten slik at ett av disse hersens sandkornene omtrent gnagde seg inn i hælen min.
-Men nå........!!!!! Med sammenbitte tenner og mord i blikket stampet jeg ut i stua og skingret på kvinnevis; -Nå orker jeg fanken ikke mer av dette sandgreiene!!

Han bare gløttet på meg fra sofaen. Strakk litt på seg og lukket øynene igjen.
Jeg stampet videre inn på soverommet og åpnet garderobeskapet med harde bevegelser, slik at skyvedørene smalt i hverandre. Jeg røsket tak i støvsugeren og dro den med meg ut stua. Den vinglet på to hjul og veltet og irritasjonen bølget gjennom meg.
-Jeg er så grassalt lei av at dette gulvet kjennes ut som å gå ei dårlig sandstrand! Samme søren hvor jeg setter føttene, er det noe spisst eller hardt jeg tråkker på!

Fortsatt fikk jeg ikke noe svar fra sofaen. Jeg la merke til i sidesynet at støvsugeren var registrert, mens jeg dro ut ledningen av den. Han reiste seg sakte opp, så på meg gjennom søvntrukne øyne før han gikk ut på kjøkkenet.
Jeg plugget i støvsugeren og den brølte opp. Jeg støvsugde med sinte kjappe bevegelser, mens jeg fortsatt bannet og svor i bråket fra det røde støvsamler-monsteret.
Innunder bordet, bortunder sofaen, midt på gulvet.....Mens jeg halte det røde monsteret etter meg på vei ut til gangen, hang den seg fast ved stuebordet. -Ååhhh!! skrek jeg irrasjonelt!
Jeg veivet rundt med munnstykket, slik at det sugde seg fast i ett av skjerfene som skjødesløst var hivd igjen oppe på vinhylla. -Fssssstooopmbppp...... Støvsugeren slukte mye, før jeg rakk å kaste den ene foten på en ørliten flik av det tynne skjerfet. Jeg tok tak i fliken med hånda, mens jeg prøvde å dra det ut av kjeften på støvmonsteret. Så fort jeg fikk dratt ut noe, ble det sugd like fort inn igjen. -Er det noen her som kan se til helvete å hjelpe meg!?
Men nei, ingen respons. Jeg fikk snudd meg og tråkket på av-knappen. Jeg dro ut skjerfet, mens jeg var skjelven av sinne. Satte den på igjen og støvsugde hissig resten av gangen.
-Klirr, klarr, ritcch, schvuuummp.... Lydene var mange, og omsider gikk det ann å gå i sokkelesten på gulvet igjen.

Jeg satte støvmonsteret tilbake i garderobeskapet og lukket skyvedørene på en mer sivilisert måte. Jeg gikk ut på kjøkkenet hvor jeg så at han sto og så opp i posene.
-Jasså? Du skal ha mat, mener du? For det kan du bare blåse en lang marsj i på ei god stund enda!
Han sa ikke noe, bare så på meg igjen før han forsvant ute av synet mitt.
Jeg pakket ut av posene med raske hender. Jeg så at jeg burde rydde i kjøleskapet, men det orket jeg ikke i dag. Jeg lirket litt på en fløtekartong for å lage litt plass til ei ostepakke.
-Splash!!
Hele meg var dekket av fetaost og olje. Jeg sa ingenting.. Jeg registrerte at underarmene mine glinset, genseren ble seig og gulvet jeg nettopp hadde støvsugd var dekket av små hvite terninger i en dam av olje. Han kom inn igjen for å sjekke ut hva som hadde skjedd.
Jeg knyttet nevene mine hardt sammen og gjorde som Sinnataggen; Jeg trampet i gulvet!
Han så på meg som om jeg skulle være gal. Han gjorde store øyne og holdningen hans ble litt anspent, mens han rygget ut igjen. Jeg åpnet nevene igjen og fant fram tørkerullen, papiret gled rundt i oljen.
Nå var ikke gulvet lenger trått og grusete, men glatt og sleipt.
Jeg stønnet for meg selv. -Er det mulig....!! Nå orker jeg ikke mer!

Jeg gikk inn på badet og vrengte av meg den oljete genseren, mens jeg kjente det begynte å murre i hodet. Jeg satte på kranen og fikk vasket bort oljen. Jeg tørket meg og dro på meg en t-skjorte som lå på skittentøyskurven.
Han kom inn og strøk seg inntil meg. -Jeg er irritert på deg enda, sa jeg mens jeg kjente at irritasjonen begynte å blekne. Han så på meg med ertelystne øyne, før han la seg ned på gulvet.
Jeg satte meg ned ved siden av ham, mens jeg snakket med myk stemme; -Du er aldeles herlig, jeg skulle bare ønske at du ikke dro med deg den sanda overalt. Han svarte meg fortsatt ikke, men krøp tettere inntil meg. Jeg la meg ned ved siden av ham. Nesen hans boret seg inn i halsen min. Jeg liker når han gjør det.
-Jeg vet jo at du ikke gjør det med vilje, sa jeg så mens jeg strøk ham over magen. Han lagde go'lyder. Han gjør det når han koser seg.
-Unnskyld, jeg mente ikke å bli så sint.
Han svarte meg forsatt ikke, men reiste seg og strakk på seg slik bare en katt kan gjøre.
I døråpningen ble han stående og se på meg, mens han mjauet.
-Er du sulten? Vil du ha mat?
-Mjaaau!

------

Jeg elsker pusene mine, jeg skulle bare ønske at de lærte seg å riste av labbene sine etter at de har vært på kattedoen sin. Og da aller helst bare på ett sted.

onsdag 5. november 2008

Konfliktsky, men bestemt.

Du kommer nok aldri til å se meg stå fremst på barrikadene med ild i kroppen og vilje av stål i blikket. Jeg står litt mer bak til høyre, med noen som er tøffere enn meg foran meg.
Jeg er den som flakker litt med blikket og blir usikker når du pirker på meningene mine.

Analytikeren i meg prøver å finne plassen sin, for å vurdere situasjonen.
-Det blir sagt slik, men det menes sånn.
Jeg dytter analytikeren til side, og lar den Bestemte Sinnafurien komme litt fram.
-Helsike heller, du ser vel at det skal være slik?!
Den Bestemte Sinnafurien måler sin konkurrent opp og ned.
-Har hun en sjanse til å sette vedkommende fast?
Den rasjonelle damen i meg kommer fram.
-Hvis du ser det slik fra den vinklen, så er det jo ikke helt borti natta. Stemmen hennes er rolig og fattet.
Sinnafurien entrer banen igjen.
-Jah, særlig! Du ser vel åssen tegninga er??
Den konfliktskye flakker mer med blikket, mens hun stotrer...Ingen hører på henne.
Den lille redde jenta sniker seg forsiktig fram i ly av den Rasjonelle.
-Jammen...det burde jo være slik.....? Altså, jeg mener at....jeg mener det samme som Den Konfliktskye, jeg.
Sinnafurien bryter inn og klasker neven sin hardt midt i panna mi;
-Når skal denne kroppen her egentlig skjønne at det ikke er farlig å være uenig?? Hæ??

Jeg skrur av bryteren og prøver å sortere.

Før gjorde det meg ingenting å stå i bresjen for både det ene og det andre.
Jeg var den som ledet hele 9. klasse ut i streik i svømmetimene, fordi vi hadde en slibrig lærer i faget. Jeg var den som kjefta rektor huden full, fordi både han og klasseforstanderen var feige og ubrukelige fordi de ikke hadde guts nok til å høre etter på hva som egentlig foregikk bak hjørnet ved maskin og mek. At de faktisk kunne ha gjort skoledagene lettere for ett menneske, hvis de hadde turt å ta kampen.

Nå orker jeg ikke det lenger. Ett sted på veien fant jeg ut at det var lettest å være enig.
Det ble minst bråk og uro da.
Nå velger jeg diskusjonene mine med omhu. Både på nett og i dagliglivet.
Aller helst vil jeg jo bare at meningene mine skal få stå der i fred og at ingen pirker på dem.
For jeg må forsvare meg selv uansett hva du skriver eller sier.
-Tåpelig? -Javisst!
Men likefullt slik jeg er. For jeg liker å kjenne mine "fiender", først da er de trygge å diskutere med. Så hvis du, en for meg totalt ukjent kommer til min blogg og er uenig med meg, så kommer jeg med aller størst sannsynlighet til å virke som en tassaladd som bikker dit vinden nikker.

Derimot, hvis det virkelig gjelder.. Da er jeg Jernviljen med stålblikket.
Jeg viker ikke en millimeter og har ett ordforråd som kan sende deg rett ut i Ingenmannsland.
Forstå den som kan.

Jeg er både den du kaller Feigingen og Tøffe-Sara.

mandag 3. november 2008

Oss lykketroll i mellom.

Jeg sto og speidet etter ei pakke med pølsepålegg på nærbutikken, da en litt eldre dame med tynt bustehår stoppet rett foran meg.

-Så lur du ser ut da! sa hun.
-Ehm...jeg står bare og leter etter ei pølse..., svarte jeg. Litt stotrende.
-Du har ett veldig artig ansikt!

Jeg ble litt perpleks, men svarte litt forsiktig; -Jo takk.....
-Du er lett å legge merke til! sa damen.
-Er jeg det?! (Her ble jeg litt forbauset. -Artig ansikt? Hva betyr det?)
-Jeg får bare si at det var koselig sagt og takk....

Damen med bustehåret smilte og forsvant nedover ved frysedisken.

fredag 31. oktober 2008

Helg!

I skrivende stund flyr jeg fra den ene kleshaugen til den andre.
Jeg burde ikke la det hope seg opp på denne måten. Nå får jeg ikke igjen lokket på skittentøyskurven om jeg så hopper på den! Nuvel.. Jeg har det som prosjekt i løpet av dagen.
Ihvertfall å få av toppen på den. Frisere den litt, på en måte.

God helg folkens!

onsdag 15. oktober 2008

24 blomster

Jeg har ord som sitter fast. Istedenfor å prøve å løsne de, tegner jeg blomster på en invitasjon jeg har fått, èn for hver gang jeg har satt meg ned ved pc'n. Nå er det 24 blomster rundt ordene som sier at jeg skal på et jubileum i borettslaget. 24 ganger har jeg satt meg ned ved pc'n og det er kun tanker som ikke kommer ut og ned i fingrene, som skjer.
Jeg tegner en blomst til.
Jeg kom på at jeg kanskje skal ønske meg en liten kikkert til jul. Jeg funderte litt på hvorfor naboen har fått rødt "hore-lys" på soverommet sitt, men det er enkelte ting jeg ikke skal tenke så mye på. Andres soverom er en av de tingene. Jeg tror det er fullmåne i natt også.
Jeg nyser og jeg tenker at det er garantert fullmånen sin feil. Jeg pleier ikke å nyse.
Jeg vandrer litt fram og tilbake. Stopper i kjøkkenvinduet og tenker at det kanskje var litt teit å ta ned hele gardinstanga pga den liftgardinen. Hva med julegardinene mine nå, liksom?
De er jo så fine!
Lysene slukkes i naboblokka. Andre mennesker legger seg. Jeg ser ett halvt øye på gamle episoder av C.S.I, mens jeg tenker at jeg burde sikkert også ha lagt meg. Jeg setter på tørketrommelen istedet. Jeg har vasket det myke sengetøyet. Fint.
Verandaen min bader i kaldt månelys, mens jeg tegner blomster og tenker på ord.
Fine ord. Gode ord. Ord som lengter.

Snart skal jeg legge meg og spille mini golf. På mobilen.
Jeg skal bare tegne en blomst først.

tirsdag 7. oktober 2008

Bladene forsvinner.


Hvis det er like fint vær i morgen skal jeg sette meg under ett av lindetrærne i hagen og telle blader som faller jeg også.

tirsdag 30. september 2008

Dagens fornærmelse

I dag kom vaktmesteren for å hjelpe meg med å henge opp ei hylle på den lange murveggen min.
Han småsnakket om at han nettopp hadde vært hos naboen vegg-i-vegg og skulle videre til blokka ved siden av, når telefonen hans ringte.

Det var en damestemme, såpass hørte jeg.
Vaktmester'n svarte at "Jada, jeg kommer innom deg også, akkurat nå er jeg hos ei kjerring, så skal jeg ta meg av en lekkasje i nr 53. Og så kommer jeg."

Meg? Kjerring?! KJERRING!!!??

mandag 29. september 2008

Alene hjemme.

Jeg titter inn på rommet hennes. Senga hennes er oppredd, alle putene ligger i en klynge i hjørnet inn mot veggen. Hun elsker senga si med alle de svære putene.
Jeg så på henne mens hun sov, kvelden før hun dro. De nydelige trekkene, håret litt uregjerlig liggende på puta og hun sov så godt. Når hun sover, er hun liksom alltid liten.

Min lille vakre..

Utenfor vinduene skinner sola og høstfargene spraker i all sin prakt.
Det er en nydelig dag i dag. Jeg sitter inne, fordi jeg malte i natt.
Jeg fant fram maskeringstape og maling.
Jeg dyttet møblene ut fra veggen og satte i gang. 2 strøk på langveggen, så begynte jeg male den hylla jeg hadde tenkt på. Og når jeg først var i gang, tok jeg den gamle tregreia til å ha aviser i,og ei dør også. Kl 03.00 var jeg ferdig.

Sliten..

Sent i går kveld kom det en sms. "Mamma, kan du ringe meg?"
Jeg ringte henne og fikk en sliten og trist stemme i øre.
"Jeg vil hjem til tryggheten! Vi er liksom midt i bildet, men står allikevel utenfor og ser på.
Jeg griner hele tiden, det er så mye fælt vi ser og hører om, maten her er pyton, ekkelt kjøtt og vassen potetstappe og det er skummelt her.."

Tårene kom og vi snakket litt rundt det som skjer. At det er viktig å ikke glemme.
"Ja, svarte hun. For hvis vi glemmer, kommer vi til å måtte leve historien om igjen.
Tenk om det skjer, mamma!"
"Jeg tror ikke det kommer til å skje her, jenta mi."
"Jeg skulle ønske du var her, mamma. Det hadde vært lettere da."

Jeg skulle ønske jeg var der, jeg også....

Lille ungen min..

Jeg sto opp i dag, langt utpå formiddagen. Soste litt fram og tilbake i leiligheten i morgenkåpa, flyttet på malingsspann og aviser. Satte søpla i gangen, slik at jeg kanskje husker den når jeg skal ut i dag. Jeg burde vært ute og gått en tur i det fine høstværet, men kroppen min er tung.
Musklene verker og jeg har lite energi. Jeg satte meg ned på senga hennes og så meg rundt.

Hula hennes..

Sendte henne en melding. -Hvordan er det med deg i dag?
"Har akkurat spist noe som gikk ann å spise. Er i byen og koser meg, stresser ikke."
Jeg smilte for meg selv.

Gode ungen..

Telefonen ringte og jeg snakket med ru stemme som enda ikke hadde vært i bruk.

Savner..

Jeg ringte vaktmesteren og spurte om han kunne komme og hjelpe meg med å borre hull i murveggen, slik at jeg får hengt opp igjen hylla mi. Han kommer i morgen.
Jeg legger meg på gulvet og koser med kattene, finner fram børsten og vi koser oss alle 3.

Stille..

Skriver på en lapp hva jeg må huske de nærmeste dagene; Bursdagsgaver, innom Kid, lyspærer..
Jeg burde hatt lyspærer nå. Kanskje jeg skal ordne det i dag.
Mons legger seg ved siden av meg mens jeg skriver. Ser på meg med smale øyne før han lukker de.

Koselig..

Stille, stille, stille...
Jeg savner latteren hennes, jeg savner de små ordene hun sier i forbifarten når hun går inn og ut av rommet sitt. Jeg savner samtalene våre.
Det er bare 3 dager til hun kommer hjem nå. Da skal vi snakke om alt det grusomme hun har sett og hørt om, da skal vi spise noe annet enn vassen potetstappe, og vi skal le sammen igjen.

Gleder meg..

Jeg ser på Top model på tv, spiser litt og drikker iskaldt vann.
Når rulleteksten kommer, tar jeg opp telefonen og slår nr til moren min.
-Har du hørt noe fra henne i kveld? -Nei, jeg venter fortsatt..

Varm i hjertet..

Endelig! Der kom det en melding fra henne;
"Dette hotellet er skikkelig fint, bare så synd vi reiser videre i morgen tidlig. Takk for at du var der for meg i går kveld, det hjalp veldig! Har kjøpt meg rosa bukse i dag.
Sov godt og drømme søtt, vi sees snart. Elsker deg masse!"


Puster litt rolig ut..

(Datter'n er på skoletur med Hvite Busser i Polen og Tyskland, hvor de besøker konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig.)


torsdag 4. september 2008

Ett kort møte

-Næmmen! Er det deg! Det var jammen lenge siden! Hvordan har du det?

Hun er hjemme på ett kort etterlengtet besøk, og møter på en kvinnelig bekjent.
Han står ved siden av henne og følger samtalen som en hauk.

-Takk, bare bra!

Hun klistrer på seg sitt mest strålende smil. Det smilet som gjør vondt i kjeven og får klumpen i halsen til å trenge seg på. Hun kremter, hendene hennes avslører henne når hun fører dem opp til håret og begynner å fikle med det, men damen legger ikke merke til nervøsiteten hennes.

Damen snakker og snakker. Han begynner å bli utålmodig, kroppsspråket hans forteller henne at det er på tide å gå.

Hun avbryter henne.

-Det var koselig å se deg igjen, men vi må visst gå.
-Ring meg da! Det hadde vært så ålreit å holde kontakten med deg igjen!
-Ja, det skal jeg gjøre.

Svaret hennes er løgn. Hun vet det og han vet det.

....Når hun snur seg og går, har hun lyst til å kaste seg rundt bena hennes og be henne om å ta henne med seg....

mandag 25. august 2008

Å tråkke på skarpe ting.

Bare så det er sagt; Det er IKKE godt å tre foten innpå ei neglesaks!
Hrmf....

mandag 4. august 2008

Oppsummering fra årets sommer.

Jeg ventet lenge på sommeren. Omsider kom den, den lot vente på seg i år også. (Eller er det bare jeg som ikke får nok av sol og varme, og er en tanke utålmodig....?)

Ett av de absolutte høydepunktene fra London. London Eye er å anbefale, så sant du ikke har høydeskrekk. Vi hadde en flott tur, med mange opplevelser.

Mor og datter i ett digert "egg", 135 meter over verdens metropolen.

Sommerløftet mitt; Sorgenfri! Her er'n! (Bildet av Graham Norton er tatt rett etter at jeg skumpet borti en høy mann, som jeg sa høflig "Oh, I'm sorry!" til, men Samuel L. Jackson svarte meg ikke...Hrmf..)

Sommerens "stusseligste"; "Get the fuck out of here, I dont't ever want to see you again! I fuckin' hate you, do you hear me?! Aaaargh....!!!" Ordene ble skreket ut av en dame og ble understreket av en dør som slamret hardt igjen, mens mannen sto slukøret igjen ved kjøkkenbenken..
(Observert/ikke-unngå-å-få-med-seg fra hotellvinduet i London.)

Sommerens kuleste hårsveis og peneste øyevipper.
(Kamelen kan du hilse på i Amadeusparken.)

Dette er verdens nydeligste sted! Her har jeg tilbrakt mange dager og netter opp igjennom og her er er det godt å være. Dette er fullstendig rekreasjon. Til tross for horder av mygg, knott og fjellsokk.

Det finnes ikke noe bedre vann enn dette. *opplyser*



Sommerens råeste! Jeg hadde ønsket meg de lenge, og jeg fikk de i sommergave.
Jeg simpelthen elsker de!!

Sommerens morsomste! Høstens "must have" når den kommer på dvd.

Sommerens varmeste. Ihvertfall så langt vi kunne registrere der vi oppholdt oss.

Nydelig sommermat. Reker er ett must og disse var heaven-made!

Jeg elsker sol og sommer! Jeg har kost meg så til de grader, sommeren er dessverre altfor kort her på nordkalotten, men det har jeg vel sagt noe om før..
Pc'n har vært så og si totalt fraværende, det har bare vært kos og hygge med mine kjære.
Det har vært en veldig god sommer, og jeg håper det fortsatt kan komme noen varme dager.

mandag 23. juni 2008

Hilsen fra London

Naa er vi paa plass i London, og etter mye om og men, fant vi hotellet vaart, som laa paa totalt motsatt side av byen enn hva vi trodde.
Datter'n og jeg er plassert paa "loftet", i ett meget smalt hotell uten heis. Vi telte trappetrinnene i gaar: 81 trinn! Vi faar ihvertfall trim, det er sikkert og visst.

I dag har vi gjort unna Oxford street og endel shopping.
I morgen venter Madame Tussaud og Musical paa West end.

Vi har det ihvertfall veldig bra i solskinn og ca 22 grader.
Bye bye for now.

søndag 22. juni 2008

Ferdigpakket








Nå er jeg så å si ferdig pakket og snart klar for avreise.
Nemlig.

torsdag 19. juni 2008

Ett slags søkeord eventyr.

-I dag skal vi snakke om Sorgprosesser!
Hun sa det med en høy og skingrende stemme mens Røyken Hennes rolig sèg blålig opp mot taket.
-Så Vond Men Ærlig! Det er det sorgprosesser er!

Jeg våknet. Fikk ett realt Reallity Kicks In.
Noen hadde Tagget Alfabetet, og det er jo ikke noe man skal gjøre.
Alfabetet skal skrives, ikke tagges! Jeg klødde på Myggstikket, mens jeg funderte på hvordan jeg skulle vaske vekk ett helt tagget alfabet.

-Kjære Farmor, gi meg en hjelpende hånd. Så kan vi ta en Personlighetstest sammen etterpå?
Da får vi kanskje plassert Sjelen vår der den hører hjemme?
Farmor ville heller være Turist I Danmark. -Hva Er Sexy, spurte hun meg.
Jeg stirret på henne og lurte på om hun hadde lest for mange Tommy Og Tiger'n.

-Hverdagslykke! Er du klar over hvor viktig det er! Jeg vil ha hverdagslykke slik at jeg kan Bæsje Sommerfugler!
-Gratulerer Jenta Mi, tenkte jeg. Du har ihvertfall skjønt det.
-Hva Er Selvfølelse? spurte hun videre, mens hun nynnet på "Where did i go wrong, i lost a friend."
-Det er noe NAV Gir, svarte jeg.
Farmor sa seg fornøyd med svaret mitt, men ville ut i gatene.
-Jeg så en haug med Raske Menn der ute! La oss finne dem!
-Bare de ikke har Danglebær og Tynne Hårstrå, er det greit for meg, svarte jeg.
Ute på gaten møtte vi på en mann som ropte; "Jeg Er Kongen Av Mallorca og jeg kan alle Akkordene!"
-Ordene hans kunne like gjerne vært Skrevet I Sand, utbasunerte Farmor høyt og fnøs.
Han bedriver sikkert Røyking i Borettslag også!

-Hva Betyr Kapitulerte? tenkte jeg og hvilte øynene mine på en fin Mannerumpe som gikk forbi.
-Hvis du gjør det riktig, får du en Lifereward, svarte Farmor.
Pokker, kan hun lese tankene mine??
-Men Tankene Mine Får Du Aldri, ertet hun videre.

En liten mann stoppet rett foran meg; -Vet du hvordan Været I Morgen blir?
-Antageligvis kommer du til å oppleve Nattesvette, svarte Farmor før jeg fikk sukk for meg.
Nå nynnet hun på "I'm not ready to make nice."
Hun er en Eldre Kvinne Med Lite Og Tynt Hår, Farmoren min.
-Sånne Som Oss, sa hun, er ikke redde for å Snakke Om Følelser.
Vi kan komme med Kontrabeskjed, det kan ikke Menn Med Hårtap!
Det Handler Ikke Om Hvordan Du Har Det, Men Hvordan Du Tar Det!
Akkurat som i den sangen vet du....den derre......The Lion Sleeps Tonight.

Jeg funderte litt på hvem som hadde puttet penger på Farmor, men ble opptatt av å se på en Gravid Og Sexy Blogspot. -Åh, tenkte jeg....Den Blogspoten der er nok stadig utsatt for Konstante Trusler, så gravid og sexy som den er!

Farmor snakket videre; -Vet du hva Ekte Mannfolk liker? Ja, altså....de som har ryktet i behold da. Evig Eies Kun Ett Dårlig Rykte, vet du.
Jeg trakk litt umerkelig på skuldrene.
-Sokke Sex! Bare de ikke er Trøtte Av Allergi!
-Kan vi ikke bare kjøpe en Keramikk Sau istedet, spurte jeg?

-Når Du Lukker En Dør, kan vi høre på en Konfirmasjonstale!
Farmor hoppet ellevillt opp og ned.
-Eller vil du ha en Personlig Solskygge istedet??
Det er mange Kjensgjerninger ute og går, vet du.
Jeg ble litt usikker. En sånn solskygge av personlig karakter, hadde kanskje ikke vært så dumt.

-Hva Aksepteres I Ett Forhold? lurte Farmor på.
-Ikke Sex Med Mor Og Datter ihvertfall, svarte jeg. Og ikke Grilldresser!
-Jasså ja, svarte Farmor. Det gjelder å Ha Vettet På rett Sted, med andre ord.

Snipp snapp snute osv.....så var dette søkeord eventyret ute.