Jeg kjente deg før.

For 20 år siden kjente jeg deg godt. Du var 4 år eldre enn meg, jeg tror vi hadde klina litt helt uskyldig, vi satt hjemme og så på ekle grøsserfilmer på vhs og du kjørte meg hjem i den svarte Opel Mantaen din som hadde 4 mål fargerik wunderbaumskog hengende i speilet og som gjorde meg småkvalm hvis jeg ikke alltid holdt øynene på veien.

Det gikk litt fort noen ganger. Jeg husker ikke om vi var flinke til å bruke sikkerhetsbelte, men høyst sannsynlig var vi ikke det. En kveld vi hadde kjørt Aina hjem, dro vi av veien i en krapp sving, det var snø og vi sto plutselig blant småbjørk og andre trær midt i ei snøfonn. Kanskje var ikke utforkjørselen så veldig skummel. Kanskje vi egentlig bare gled av veien? Jeg husker ikke.
Men jeg husker at jeg tenkte at mamma kom til å bli sint og redd for at jeg ikke kom hjem til den tiden jeg skulle. Vi fikk jo ikke sagt fra.
Vi fikk noen til å dra oss opp og du kjørte meg hjem. Du ble med inn der mamma satt røykende ved kjøkkenbordet i nattkjole og morgenkåpe, og som snakket til oss med en redd stemme som hun dekket over med sinne. Du beklaget at jeg kom sent hjem og sa at det var deg hun skulle være sint på. Det var din skyld. Mamma takket deg for at du fikk meg vel hjem og for at du vær ærlig.

Vi var begge en del av et lite bygdesamfunn, vi ungdommene var venner og uvenner.
Alle kjente hverandre, alt var egentlig veldig trygt og greit. Jeg mener ihvertfall å huske at det var det. Selv om det ikke alltid var det. Jeg flyttet tidlig fra bygda.
Jeg mistet etterhvert oversikten over gamle kjente og du var en av dem.

I forrige uke dro du av veien igjen. Denne gangen gikk det ikke bra.
Jeg kjente deg ikke lenger, men jeg er trist allikevel.
Det var for tidlig å dra av veien for godt.

Easy come, easy go.

Når det bare er glørne igjen, er det fort gjort å ty til flaska med tennvæske, sprute litt inn i ovnen mens du holder deg på trygg avstand for å redde øyebrynene. -Whoooff, sier det og glørne forvandler seg kjapt til røde levende tunger som slikker oppetter ovnsveggene.
Når dette skjer, lukker du ovnsdøra. Kanskje setter du den ørlite grann på gløtt, så ilden ikke skal dø ut med en eneste gang, for deretter å gjøre noe annet. Så gikk tida og du glemte hele ovnen. Når du kom tilbake var den slokket. Ikke engang glørne igjen.

Det var litt betuttet at jeg skjønte at dette ikke gikk. Det lovet så godt. Det flammet opp, var så sterkt og berusende, så romantisk og så riktig ...
Også gikk det over. Det rett og slett bare gikk over.

Kveldens "Noe å sove på"

Noen netter burde man ha en samtalepartner natten igjennom.

Mørkt.

Det var på senhøsten de mørke skyene samlet seg i horisonten som et gråsvart teppe og innhyllet min verden i en malstrøm av aggresjon og motløshet. Jeg kjente det komme sigende som en lat dragehale, sveipende, men allikevel målrettet. Jeg hadde ikke krefter til å gjøre annet enn å stå der, ventende på fallet jeg visste ville komme. Jeg tok i mot det, kjærkomment og lengtende lik et tre som suger opp vann i tørketida selv om jeg kjente kraften slå i mellomgulvet og jeg instinktivt visste jeg måtte søke tilflukt. Alle tilfluktsstedene var derimot bare sentrifuger av andre krefter som var like utmattende som de mørke skyene. Jeg løp i hamsterhjul med sinte dragehaler daskende hardt mot leggene og kom ingen vei. Resignasjonen min kom overraskende på meg, jeg ble redd og usikker og istedet for å kjenne på nettopp de følelsene, ble jeg sint. Det glødet, sydet og kokte og jeg kjente et raseri som startet innerst og bredte seg ut til alle ytterpunktene av meg selv. Gammel historie blandet seg med ny historie og dagene som kom og gikk var så like at jeg ikke klarte å skille dem fra hverandre. Jeg stirret stadig mot horisonten som fortsatt var mørk og hissig selv på de solrike dagene. Lyset stakk i øynene og gjorde vondt, mens jeg kjente aggresjonen bølge seg gjennom meg som en sleip slange med hvesende tunge og giftige bitt. Det koster krefter å holde tilbake mørke krefter som aggresjon. Hamsterhjulet går både forover og bakover, men det er allikevel stillestående.
Det koster krefter å være rasjonell, det koster krefter å konversere, det koster krefter å være.
Den mørke horisonten forvandlet meg til en tikkende bombe som glefser og biter. Instinktene mine fortalte meg at jeg at jeg skulle beskytte meg selv, rasjonaliteten sa det ikke var farlig.
Motstridene elementer fløt i overflaten som døde fisker og jeg kavet for å holde hodet hevet over alt det råtne og stinkende. Av og til fløt det en blomst forbi, men strømmen var sterk og jeg fikk bare tak i fragmentene av det lyse og fargerike. Fragmentene var ikke sterke nok til å overskygge det svarte teppet og jeg sank stadig dypere og dypere. Kulden som omsluttet meg var først prikkende som små nålestikk før den strammet grepet og krøp inn på innsiden av benmargen og låste etter seg. Jeg ville riste det av meg, grave det ut, skrike, hva som helst, bare den forsvant. Jeg glemte å huske at slik kulde er lammende. Den gjør deg tilnærmet lik apatisk og handlingslammet. Det eneste jeg får til er å bite sammen kjevene for å ikke eksplodere. Detonasjonen blir stadig forskjøvet, jeg vet ikke når det kommer til å smelle eller om det kommer til å smelle. Den gamle historien som blander seg med den nye skaper overblikk og mer grums. Jeg forteller meg selv at det ikke finnes onde mennesker, bare onde handlinger, mens jeg vet at jeg har lyst til å bruke noens hode som fotball. Alt mens irritasjon, raseri, apati og motløshet og rasjonelle tanker slåss om plassene og de døde fiskene og de friske blomstene seiler forbi meg på en elv av oppkok. Jeg setter meg ned på den tørre og harde bakken, stirrende mot den mørke horisonten, mens jeg venter på at den skal løse seg opp.

Halvveis til 70.

Bursdager fremkaller en viss form for revurdering. Det er et år til som har gått av livsløpet og formålene med livet er mange. Noen av formålene er oppnådd, andre står på vent og noen ligger langt der framme og venter på meg. Konturene av en ungpikekropp gjemmer seg bak en litt eldre utgave av meg selv og ettersom jeg har bursdag midt på svarteste vinteren og øynene er godt over gjennomsnittet i forhold til selvkritisk vurdering, skjer det samme hver vinter;
Jeg misliker kroppen min og da som sagt spesielt om vinteren.
Det begynte når jeg fylte 31, mener jeg å huske. 30 årsdagen forløp i ett lystig lag sammen med venner og familie og jeg hadde planlagt det selskapet helt siden jeg fylte 27. Ingen angst for å fylle 30 år her i gården! Men så kom 31 årsdagen, og jeg oppdaget til min store forferdelse at noe hadde skjedd i mitt eget speilbilde. En viss aldring, kan vi vel kalle det. Jeg festet meg ikke så mye ved det, jeg hadde tross alt blitt voksen og det var ikke fullgærent. Jeg kunne ikke regne med å se ut som om jeg var 25 i kroppen resten av livet, dette var noe som hørte livet til. En helt obligatorisk og normal sak for alle mennesker; Vi blir eldre. Det var bare det at jeg følte at kroppen min var litt foran meg selv i aldringsprosessen. -Øhy! Vent på meg da! Jeg er da ikke helt klar for dette her!
Kroppen ventet ikke på meg. Den kjørte sitt eget løp med meg pesende bak.
Jeg skjønte etterhvert at jeg nå for første gang i mitt liv måtte begynne å ta vare på kroppen min. Den var langt fra så evig ungdommelig som jeg i mine mer naive dager hadde innbilt meg.
Desperate handlinger krever desperate tiltak. Jeg skulle bekjempe meg selv! Full av en fortsatt ungdommelig trass og vilje kjøpte jeg en svær gymball med tilhørende dvd, slik at jeg kunne gymme foran tv'n med denne fancy svære ballen som lovet meg strammere lår og rumpe, flatere mage og masse energi. O' Hill deg, Store Ball! Ballen var kjempefin og jeg var kjempeflink. I sånn ca 4 dager. Baller er leketøy for de lodne. Om ballen er liten eller stor, en ball er en ball selv om den er tre ganger større enn den lodne selv. Jeg hadde vært sløv med å klippe klør denne vinteren og ballen mistet fort den fine spensten den engang hadde hatt der den lå som en svær grå lefse foran tv'n med ett fornøyd kattekrek tafsende på restene. Jeg var fortsatt i siget og kjøpte en ny fin ball. Uten dvd denne gangen, for den hadde jeg jo. Med ny iver gymmet jeg på en fancy blå ball denne gangen. Det samme gjentok seg og snart hadde den store blå ballen også blitt en lefse av stor karakter. Jeg syntes det tok litt vel lang tid at resultatene skulle vise seg, og det handler jo selvfølgelig ikke om at jeg er en utålmodig sjel. 5-6 ganger foran tv'n burde jo ha vært mer enn nok til at jeg skulle ha kjent hvor stram og flott rumpa mi hadde blitt. Så kom sommeren og kroppen var neimen ikke så verst. Solbrun og fin ble jeg og det var ikke antydninger til bulker eller snodigheter ytre sett. Jeg slappet av og tenkte naivt at kroppen min hadde blitt på lag med meg selv igjen. -Hah! Aldringsprosess du lissom! Jeg lurte deg der!
Den påfølgende vinteren forløp uten de største selvkritiske blikkene, jeg var blek, men hva annet er nytt midtvinters på nordkalotten. Jeg gikk noen turer bare for å føle at jeg hadde vært litt flink og roste meg selv masse masse, men jeg holdt meg mye inne, spesielt i de kalde periodene. 33 årsdagen var bunn og grunn lik den forrige årsdagen. Men så skulle jeg fylle 34. Det var den vinteren jeg fikk for meg at egnet meg best med klær på. Her var det seriøst noe som ikke stemte, jeg sto med kritikkbrillene på foran speilet og nektet meg selv sjokolade i 3 dager. Det burde holde. Jeg skulle slutte å røyke snart, så da kom det jo bare til å bli velstand over hele fjøla. Dessuten kjøpte jeg meg en ny ball jeg kunne leke med noen dager. Her var det snakk om forbyggende arbeid på høyt nivå og slike formaninger som livsstilsendringer og sunn mat, gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg trengte ingen livsstilsendring!
Jeg kjøpte istedet noen poser med knaskerøtter og syntes jeg var rett så flink.
I dag fyller jeg 35 og jeg innser at kroppen ikke kommer av seg selv lenger. Så i forrige uke etter raseriutbruddet over vinteren, dro jeg sporenstreks ned på G-sport og kjøpte meg en rockering.
Det måtte da være en lettvint måte å bevege seg på, tenkte jeg. Jeg klarer å bruke hoftene og jeg kunne fint stå å rocke mens jeg så på Jack Bauer's helvetesdøgn. Vel hjemme satte jeg sammen denne flotte rockeringen og begynte å snurre den rundt magen. Til min store store forskrekkelse datt denne flotte rockeringen ned rundt anklene mine på null komma svisj. Jeg bøyde meg ned og begynte å rocke igjen, det samme skjedde. Datter'n holdt på å le seg ihjel, de lodne vek til side etter å ha fått ringen i hue og jeg freste. Jeg visste da åssen man skulle bruke en rockering, dette hadde jeg gjort så mye i mine enda yngre og enda mer naive dager! Etterhvert klarte jeg 6 runder rundt magen før den dvaskt sèg ned på lårene mine og videre ned i gulvet med ett klask. Jeg bøyde meg og prøvde på nytt. Og på nytt og på nytt og på nytt. Snart var jeg riktig nok rød i toppen og varm i kroppen, men ikke fordi jeg klarte å rocke denne ufjampelige ringen elegant rundt min smekre midje. Jeg hadde blitt varm og rød fordi jeg holdt pusten av konsentrasjon og av all denne hersens bøyinga og jeg ble sint hver gang den klasket i gulvet og bråkte med lyden den lagde mens den la seg til ro rundt meg som en kald hvit og blå aura. Datter'n kjenner sin mor godt nok til å vite når det er greit å ikke le mer og heller trekke seg tilbake for en stund, hvilket hun gjorde. Jeg slengte hele den forbanna rockeringen fra meg og forbannet de såkalte lettvinte måtene å holde seg i form på og satte meg foran pc'n. Jeg hadde faenskapet i sidesynet hele tiden og i nattens mulm og mørke hoppet jeg inni den igjen, mens jeg lovet meg selv at jeg skulle holde på med rockeringen under en hel episode med Jack Bauer og co. Som sagt så gjort. Jeg trykket på play og satte i gang, men bråket hver gang ringen datt i gulvet gjorde at jeg la ut det store pelspleddet midt på stuegulvet og stilte meg oppå. Her var det ikke snakk om noe lekker sexy positur på skinnfellen, men regelrett sjølpining i heller mindre heldige positurer. 20 minutter ut i episoden holdt jeg på å stryke med av åndenød fordi jeg stadig holdt pusten i full konsentrasjon og det verket i ryggen av all denne bøyinga ned mot gulvet. Jeg ga opp og så resten av episoden hvinende etter oksygen, mens kattene boltret seg både oppå og under skinnfellen.
Dagen etter gjentok jeg seansen, men jeg fikk fortsatt ikke til, og jeg, om mulig, forbannet enda kraftigere alt som heter aldringsprosess, forfall, sunne livsstiler, blide joggende mennesker i 15 blå og hele den jævla rockeringen som jeg dyttet bak sofaen i fullt sinne. Ikke så jeg noen forskjell på kroppen min heller, hvilket jeg syntes det burde gjøre ettersom jeg tross alt hadde gjort en innsats. Sannheten har trengt seg fram foran i pannebrasken min. Jeg må virkelig gjøre en innsats over tid, for å holde denne kroppen i noenlunde form. Noe så inni hampen kjedelig! Jeg hater å trene! Hater det, hater det! Sånn ble det altså, når man har seilet inn i 30 årene med helt ok kropp og trynetørker'ne klasket til med full tyngde etter fylte 30. Livet rakk tunge til meg og sa "æddabædda", mens jeg egentlig ikke fulgte med. Selvkustus er det dårlig med her i gården, og jeg har av og til lurt med meg den 23 årige spreke naboen min ut på gåturer, som ikke veier et gram for mye og er fast og fin på alle de rette stedene og han blir stort sett villig med meg og trasker en tur rundt i nabolaget. Dessuten er han fortsatt under den magiske 25 årsgrensa og full av ungdommelighet og han er mann. Menn blir som oftest bare mer distingverte de, når de tipper 30. Det er uansett lettere når man er to, det blir ikke så kjedelig da. Det jeg egentlig trenger er noen som tupper meg hardt der sola aldri skinner og drar meg med ut uansett vær og føreforhold, en kokk som lager all denne sunne maten slik at det smaker godt, en personlig trener og en større dæsj vilje til å skjønne at jeg ikke er 25 lenger.
Og noen tusen mer på bok, for å få gjennomført mange av disse ønskene.
---------

Bursdagen min startet forøvrig i går, da jeg våknet til en sms fra pappa som gratulerte meg med dagen. En dag for tidlig. Det er ikke så mange årene siden jeg fikk et bursdagskort fra mamma med årstallet for når jeg ble født utenpå; "I 1973 skjedde det noe stort osv..."
Etter hva jeg vet ble jeg født 4 februar i 1974. Jeg konkluderer med at aldringsprosessen har gått sin vante gang også hos opphavet mitt og at årstall og datoer kan bli vel grumsete etterhvert. "Er e så nøye a, det var rundt der." Så kanskje er jeg egentlig 36 i dag og at jeg egentlig holder meg uforskammet godt for alderen. En liflig tanke i grunn.
Mamma ødela denne teorien min på at jeg fortsatt er ung her om dagen da hun spurte meg om hva jeg ønsket meg til bursdagen min. Jeg svarte at jeg ønsket meg bøker og nye puter til sofaen, men at puter er slikt jeg vil kjøpe sjøl, så da ønsket jeg meg penger også.
Svaret kom kort og brutalt via Telenor's linjer; -Huh! Jeg gir ikke penger i bursdagsgave til ei kjerring på 35! Det er andre gangen i løpet av et halvt år at jeg har fått høre at jeg er ei kjerring, først av vaktmester'n og nå av min egen mor!
Her er det nada med kjerringtendenser, skal jeg hilse og si!
Jeg svarte henne tørt; -Jeg er fortsatt et barn. Et stort og gammelt barn, men fortsatt et barn. Ditt barn! Mamma lo..
Dagen i dag blir helt rolig, jeg fikk bursdagspakke i posten av Bestisene i går og der lå det en bok jeg klør i fingrene etter å sette meg ned med, "Hjertet får ikke rynker" av Mark Levengood.
Så jeg trøster meg med det, at selv om jeg må kjempe en stadig kamp mot det naturlige forfallet, så blir hjertet mitt bare mer romslig og mindre fordømmende for hver dag som går.
Og det forblir rynkefritt.

I mens skuler jeg på den nyinnkjøpte rockeringen.
Til meg selv, fra meg selv.

Stille natt.

Noen ganger sitter ord litt lenger inne enn hva de gjør til vanlig.
Da er det godt å ha p(a)usebilder.

Til minne om Anne-Cath.

-Njaæ.. Han så på meg med ett skeptisk utrykk i de stålgrå øynene.
-Jeg tror jeg heller vil anbefale deg å skrive om en av de gamle store norske forfatterene.
-Hvorfor det? spurte jeg.
-Hvorfor må jeg tråle meg i gjennom x antall tørre bøker og annet materiale, jeg overhodet ikke har lyst til å skrive om?
Jeg kjente jeg ble litt provosert, samtidig som jeg ble enda mer standhaftig i beslutningen min.
-Hvor mange skal skrive om Knut Hamsun, Olav Duun og Sigbjørn Obstfelder?
Han medga at det var endel.
-Ja, nettopp. Så når jeg sier at jeg vil skrive særoppgave om Anne-Cath Vestly, så vil du helst at jeg ikke skal gjøre det?
-Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg tenker på hva du kan klare å få ut av det.
-Få ut av det?! Hun har jo en hel verden jeg kan ta av.
-Men hva med å finne med en problemstilling du kan drøfte på en ordentlig måte?
Jeg ser ikke helt for meg hva det skal bli og jeg sier jo dette til ditt eget beste.
Den avgjørende norskkarakteren din avhenger jo veldig av denne særoppgaven og jeg vil helst ikke se at du raser to karakterer ned fordi du vil skrive om en forfatter og hennes forfatterskap, som jeg ikke ser at du kan få til noe bra på.
-Ok, svarte jeg. Jeg hører hva du sier, men jeg er ikke enig. Jeg kommer til å skrive om Anne-Cath Vestly og hennes forfatterskap.
Norsklæreren min på videregående så litt misbilligende på meg, men ga meg klarsignalet.
-Det er din norskkarakter, sa han så, før jeg gikk ut av klasserommet.

Året var 1999 og jeg hadde satt meg på skolebenken igjen for å ta noen fag. Norsk var ett av de. Tre års videregående norskpensum på ett år. Jeg frydet meg over faget og fløy som en virvelvind mellom 1, 2 og 3 klasse og leverte stiler og oppgaver i ett tempo jeg normalt hadde blitt svett over. I tredje klasse skulle vi levere den store fryktede særoppgaven og jeg valgte å skrive om Anne-Cath Vestly. Jeg leste igjennom mange av min barndomsfavoritter og koste meg med å skrive om forfatterskapet hennes. Problemstillingen var enkel å velge;
"Mellommenneskelige relasjoner i forhold til tidsepoken de ble skrevet i."
Jeg tok for meg både storfamilien (Mormor og de åtte ungene), kjernefamilien (Lillebror og Knerten), de omvendte kjønnsrollene der far var hjemme (Aurora) og enslige foreldre (Guro). Jeg drøftet og drøftet, jeg skrev og skrev. Jeg synset og mente. Jeg leste mer og skrev enda mer.
Oppgaven tok form og jeg kjente meg så stolt og glad innvendig. Dette var om jeg så må si det selv, en dritbra oppgave, og jeg gledet meg til å levere den.
Innleveringsdatoen kom og jeg klasket fornøyd oppgaven min med ett stort smil, på kateteret til den strengeste norsklæreren noensinne. Han gikk for å være det. En fryktet sensor på norskeksamene, men en dyktig lærer. Det skal han ha, til tross for sin forkjærlighet til de store tunge gamle forfatterene. Han så opp meg, med ett fortsatt skeptisk utrykk i de fortsatt like stålgrå øynene. Ventetiden var lang og av og til angret jeg meg på at jeg hadde levert inn en oppgave han hadde frarådet meg å skrive. Men gjort var gjort. Jeg visste jeg hadde levert en god oppgave. Den dagen han tok oss inn èn etter en, for å gå igjennom oppgaven og gi oss karakteren, hadde jeg vondt i magen. Det er nervepirrende å være kjerringa mot strømmen noen ganger.

-Jeg vet ikke hva jeg skal si, begynte han.
Jeg kjente hjertet sank litt nedover, nærmere magesekken og jeg holdt pusten.
-Jeg må bare ta av meg hatten for deg og oppgaven din, sa han videre.
Du får en meget sterk 5+ (fem pluss) på denne oppgaven.
Jeg ropte rett ut og kastet meg rundt halsen på ham. Han ble forfjamset, men tok seg fort inn igjen og snakket videre om oppgaven og jeg hørte egentlig ikke ett ord av hva han sa. Det eneste jeg fortsatt hørte var; "Fem pluss, fem pluss, sterk fem pluss, fem pluss, meget sterk fem pluss!"
Standpunkt i faget ble 5 skriftlig og 6 muntlig.
Det er lite jeg er så stolt av som akkurat disse karakterene i norsk på videregående, året 1999.

Når jeg kom hjem satte jeg meg sporenstreks ned og skrev ett brev til Anne-Cath Vestly og jeg la ved både særoppgaven og den skriftelige tilbakemeldingen. Jeg bare måtte dele dette med hovedpersonen selv.
Noen få uker etter, lå det ett brev i postkassen min med ukjent håndskrift utenpå.
Inne i konvolutten lå det ett håndskrevet brev fra nettopp Anne-Cath.

"Kjære Sokken.
Nå har jeg endelig fått tid til å lese den fine oppgaven du hadde skrevet om bøkene mine.
Det var fint å lese, for selv om du hadde dine kilder, hevdet du så absolutt dine egne meninger og oppfatninger av hva du fant i bøkene.
Jeg lurer jo på om jeg selv noen gang kunne ha skrevet en slik særoppgave. Det tror jeg ikke og jeg er litt glad for at jeg ikke går på skolen nå og at slikt ville blitt forlangt av meg.
-Men det er jo sånn at mennesker er forskjellige, og jeg skjønner jo at det er bra at mange etterhvert har oppdaget barnelitteraturen. I begynnelsen var jeg ganske redd for de forangripende kritikerene. En er jo redd nok på forhånd når bøkene kommer ut, men så får det gå som det kan, og det jeg hele tiden tenkte var nok at jeg fikk skrive slik som jeg hadde lyst til.
Men jeg fikk mange kalde bøtter i hodet. Dette ble mye om meg. Lykke til med deg. Hils den lille og gi henne kortet jeg legger ved. (Som var en nydelig tegning av Knerten.)
Hilsen Anne-Cath Vestly.
P.S. Nå kommer jeg jo på en liten ting jeg vil du skal sette på i oppgaven din: Studioteateret arbeidet bare som en gruppe under krigen og hadde ikke sin presentasjonsforestilling før høsten 1945! "
-------

I dag når jeg sto opp kunne avisene fortelle meg at Anne-Cath Vestly var død.
Jeg kjente en sorg over at ett av de fineste menneskene i norsk litteraturhistorie er borte.
Hun turte der andre ikke turte. Og hun tok barn på alvor.

Takk, Anne-Cath.

Dagdrømmen

Den stikker innom meg hver dag som en trofast venn, allikevel har den fortsatt flyktigheten over seg. Kanskje er det jeg som gir den dets flyktighet? Kanskje er det fordi jeg ikke tror nok på den?
Det forunderlige er at selv om jeg ikke tror nok på den, så kommer den igjen og igjen.
Som vakre ord, som en vakker stemme med ett ømt blikk. Nesten hviskende inn i ørene mine.
Jeg verner om den med myke hender og ett eget gyldent skjær. Den er min, min alene.
Jeg deler den ikke, jeg kan ikke dele den fordi den da vil miste sin magi.
Jeg vil tro på den, og kanskje det er nettopp derfor den stadig kommer tilbake?
Fordi så lenge jeg håper og finner ro i Dagdrømmen, så ser den at jeg fortjener å ha den?

Hva blir igjen etter meg?

I høst døde naboen under meg. Niesene og nevøene hennes kranglet om hvem som skulle ha hva av verdiene gjennom den åpne verandadøra og resten av livet hennes kastet de i den svære blå containeren de hadde fått plassert rett utenfor blokka. Ingen av de kjente henne, så det var ingenting av affeksjonsverdi, det var kun verdier i kroner og ører og om de likte det de så av eiendelene.
Ett helt liv i en container. Ting hun spart på, som hun hadde tørket støv av, ting hun var glad i.
Det tok en dag å kaste ett helt liv.

En dag skal jeg dø. En dag skal noen rydde opp i mitt liv. Fjerne mine ting fra mine fire vegger.
Noe blir kanskje tatt vare på, annet blir helt sikkert kastet i nettopp en container.
Ting som for meg akkurat nå er veldig kjære, vil kanskje ikke bety noe for den som skal rydde etter meg. Jeg tenker på alle brevene jeg har fått, hvor venninner og jeg har delt små og store hemmeligheter både fra ungdomstiden og etter at vi ble voksne. Hvert brev forteller en historie.
Kanskje jeg burde kvitte meg med dem, mens jeg lever? Hvordan skal jeg klare å kaste de?
Hver gang jeg åpner Amerika-kofferten som rommer alle de skriftlige skattene mine, lar jeg fingrene stryke over bunkene med brev som ligger innbundet i rød ulltråd. Jeg har aldri lest igjennom dem, etter at vennskapet vårt ble avsluttet på en trist måte for flere år siden.
Jeg tenker at jeg en dag skal lese gjennom dem. Kanskje.
Men kaste de....det er utenkelig.
Så tenker jeg på alle bøkene mine. Jeg elsker de. De er min luksus, mine skatter.
Alle ordene de rommer, nydelige setninger og fine permer. At noen i det hele tatt kaster bøker er meg helt uforståelig. Kan jeg be om at bøkene mine blir kremert sammen med meg?
Eller kan de som skal rydde opp etter meg, ha ett bokbål og strø asken over mitt sted?
Og hva med alle dagbøkene mine?! Skrekk og gru! De burde jeg definitivt kaste, det vet jeg!
Men jeg rekker jeg å gjøre det før jeg faller død om?

Materialistiske ting er bare materialistiske ting. Selv om jeg er glad i tingene mine, så betyr de ikke all verden. De viktigste eiendelene mine er uansett av den typen som kanskje får plass i en bitteliten eske. Det er de tingene som jeg enten har fått av gode venner eller av datter'n. Ting jeg blir glad av å se på. Ting jeg stryker forsiktig over når jeg tørker støv av de.

Men til sjuende og siste; Hvis internettet består..Kanskje bloggen min er det eneste som blir igjen som ett bevis på at jeg har levd ett helt liv?

Kjære Besse

Vi hadde urnenedsettelsen din i dag.
Så du det?

Jeg fikk urnen med asken din i armene, den var så lett.
Enda den rommet så mye..
Jeg senket deg ned i bakken med det svarte silkebåndet, som var festet til en liten hempe øverst på urnen. Jeg klarte å gjøre det rolig og forsiktig, selv om tårene mine nesten blindet meg.

Ditt siste hvilested.
Liker du det?

Natursteinen var fin. Småfuglene var blitt satt fast på den lille "hyllen" på steinen.
Lykta ble også veldig fin.
Veldig enkelt, men allikevel veldig pent.
Jeg tror du ville ha likt den. Jeg tror virkelig det.

Det er 5 mnd siden du døde. Jeg tenker ofte på deg.
Det er snart sommer. Hadde du vært her nå, hadde vi dratt på torget og kjøpt rosa hengepetunia. De var de peneste, sa du. For de så ut som ordentlige blomster.
Jeg la ned to hvite roser til deg i dag, jeg vet du likte dem også.

Vi fikk aldri tatt den siste shoppingturen, du og jeg.
Du skulle til Hamar for å kjøpe nye sko. Ikke fordi du ikke hadde sko, men kulene på føttene dine var vonde og ingen av skoene dine satt godt på.
Også hadde vi kjøpt blomster, mange fargerike blomster.
Etter at vi hadde gjort det vi skulle, hadde vi stoppet på gatekjøkkenet og kjøpt pølse med pommes frites. Du likte det.

Jeg synes ikke det er lenge siden du sto klar ved vaffeljernet i storefri, når jeg kom heseblesende opp bakken for å rekke noen av dine verdens beste vaffelplater, før jeg løp ned på skolen igjen.
Jeg synes ikke det er lenge siden du og jeg tok nattoget til Stavanger for å besøke Onkel.
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg kjørte deg på bussterminalen og fulgte deg inn på bussen, slik at du kom deg vel hjem til dalen igjen.

Du var godheten selv du, Besse. Vi var ikke alltid enige du og jeg, men vi likte hverandre og respekterte hverandre allikevel. Du har alltid stilt opp for meg.
Når jeg måtte på sjukehuset flere ganger midt på natten, syklet du ned til meg for å passe på oldebarnet ditt. Det var med den største selvfølgelighet for deg at du gjorde dette.
Du var tryggheten selv og jeg kunne alltid stole på deg.

Livet ditt har ikke bare vært enkelt, men aldri har du klaget.
Du har stått på som en maur for alle andre i alle år.
Den siste tiden var det vi som endelig fikk lov til å stille opp for deg.
Allikevel føler jeg ikke at jeg gjorde nok.
Gjorde jeg det?

En dag tar alt slutt, en epoke er over. Kun minnene er igjen.
Jeg savner deg, Besse.

Father and daughter

Om en avskjed og om sorg.

Det var nesten som å kjøre i ett julekort når vi dro opp til dalen i dag.
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.

Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.

Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.

Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....

Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.

-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-