mandag 31. august 2009

Ja! Akkurat slik!

Jeg liker det utradisjonelle. Nå tror jeg at jeg aldri kommer til å bli gift, men såpass vet jeg; Skulle det mot all formodning skje, kommer det aldri til å bli tradisjonelt. Dette likte jeg!

torsdag 27. august 2009

En ukomplisert venneaften

I går kveld var jeg bedt på kveldsmat hos en av mine gode venninner. Det blir feil å si at hun er gammel for det er hun ikke, men hun er en av de jeg har hatt lengst. Vi har kjent hverandre siden 8 klasse. Og det begynner å bli noen år siden.
Det var hun som i sin tid dro Sukkerspinnet med på Baronen og Baronessen.
Noe var anderledes denne gangen, begge er single, det er kanskje ikke den største bomben, for noen kjærester har jo dessverre kommet og gått opp gjennoom årene, men vi var røykfrie! Begge to! Vi satt og skravlet UTEN å røyke! Det var nytt for oss to. Men det fungerte det også.
Det var flere år siden sist vi traff hverandre, det hadde vært større og mindre endringer i begges liv, men vi to var de samme. Vi så ikke spesielt mye eldre ut heller, synes jeg.
Det var en koselig kveld. Jeg liker å kunne være sammen med vennene mine igjen. Det er en luksus ingen bør ta som en selvfølge.

onsdag 26. august 2009

Treet

Gode vennskap vokser ikke på trær,
de er treet.
Røttene graver seg ned i feit eller karrig jord,
bardunerer stammen
og holder byggverket oppreist,
hvert rottrevl et år.

Vårt vennskap har en skog av trevler,
et usynlig villnis i det fruktbare mørket.
Vill har vi aldri gått oss der,
men tråkket stier vi kan følge i blinde.

Kom igjen, kamerat.
Treet står, det er ikke meldt uvær
og rotvelte kommer aldri på tale.

-Kolbein Falkeid-

søndag 23. august 2009

Lykkelig, lykkelig.

Jeg er fortsatt i lykkerus etter denne helga. Flere timer på dansegulvet, svettet ut x antall t-skjorter, gamle venner, nye venner, smil, flørt og latter ... Nevnte jeg dansing?
Det eneste jeg sliter med i dag, er å finne ord som kan beskrive hvor bra denne helga egentlig har vært! Bluesrockcruiset på Skibladner swingte noe grassalt, været var på vår side, alle fine menneskene, cafèbesøk...! O' lykke, o' lykke!
Når jeg la meg i natt kl 05, pulserte føttene og de var såre og vonde, men jeg smilte mye og lenge, der jeg lå i mørket og fortsatt kjente rytmen suge gjennom kroppen.

Dansehelga er over og det er et realt antiklimaks å komme hjem til stillheten etter to intense vakre dager. Allikevel har denne helga avgitt så mye god varme og fine minner at den er noe å leve på i lang lang tid framover.
Dansemiljøet betyr så mye meg. Mer enn hva jeg kan forklare med ord.
Nå skal føttene få hvile, mens jeg fortsetter å smile.

lørdag 22. august 2009

Lykke.

I skrivende stund sitter undertegnede inntullet i digert badehåndkle, nydusjet etter å ha hatt den fineste kvelden hun har hatt på lenge. Jeg skal egentlig ikke skrive noe innlegg, jeg ville bare si noe om denne stemningen jeg har inne i meg akkurat nå, slik at jeg kan huske den når jeg trenger det.
Fine menneskene, fine dansingen, latter og fjås.
Jeg er lykkelig akkurat nå. Det er det jeg vil huske.

torsdag 20. august 2009

Ordsperre.

Jeg er ikke noe flink til å blogge lenger, ikke slik jeg var. Jeg ser det selv og ikke minst kjenner jeg det selv. Jeg legger bånd på ordene og lar de ikke flyte så fritt lenger.
Kreativiteten har dødd litt.
Det er mange grunner til at helheten blir satt sammen av mange små fragmenter fra ulike hold, og deretter blir silt gjennom et altfor lite filter. Jeg har skrevet at jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet. -Vel... helt sant er det vel ikke. Jeg tar mange hensyn til flere som leser bloggen min. Sånn bør det være og skal det være. Men ikke til enhver tid og på bekostning av egen skriveglede. Solskygger har vært min lille tue og mitt lille fristed i over to år. Jeg er glad i bloggen min. Jeg har grått i den, ledd i den, vært frustrert i den, jeg har skapt noe i den og sist, men ikke minst, jeg har gledet meg over den. Siden i vår har ordene mine blitt misforstått opptil flere ganger og det har ikke vært helt greit, kjenner jeg. Ikke for meg som er en konfliktsky liten faen, som helst vil gjøre alle til lags hele tida og bare være snill og grei, og ihvertfall ikke såre noen med ordene mine. Nå er livssituasjonen min anderledes. Jeg er blitt en av de single igjen, men jeg har også blitt en av de som er sosiale igjen. Jeg er i såpass form at jeg klarer mer enn jeg har gjort på lenge, og selv om enkelte ting ikke fungerer, så er det helt greit for meg. Jeg er sprettsint og skylder lunte, jeg griner og ler. Fortsatt er jeg ganske mye, men jeg er meg. Jeg overveier og reise til fjells mutters alene uten dekning til omverdnen og virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg liker å kjenne etter og fordi jeg liker ensomheten. Fordi jeg finner masse liv og kreativitet i melankolien og fordi jeg egentlig er glad. Jeg er glad og jeg føler ikke at jeg kan være det, selv om jeg vet at jeg kan være det. For de fleste av dere fine leserene mine unner meg å klare såpass som jeg gjør nå. Jeg vet det. Jeg skulle bare ønske at alle sammen kunne gjøre de tingene jeg gjør.
Det er godt å være endel av fellesskap som har ligget i brakk, det er godt å ha funnet igjen flere av de fine menneskene jeg har delt så utrolig mye med i tidligere år. Jeg svelger noen kameler og sier at jeg liker Fjesboka. Jeg liker at det er litt fjåsing i tråder og små "målsettinger" litt lenger framme, at det er latter og gjensynsglede og uhøytidligheter. Vennskap.
Men altså. Jeg jobber med saken ang det å finne igjen skrivegleden. Skriving trenger også øvelse. Blir det ikke brukt, visner det. Og det akter jeg ikke at skal skje.

Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir

mandag 17. august 2009

De gode timene.

I stedet for å ergre meg over søvnløsheten, nyter jeg heller nattetimene. Jeg har verdens beste seng å ligge i, mens jeg surfer Facebook, har god musikk i øret og skriver litt.
Jeg skrev at jeg skulle slutte å ha dårlig samvittighet. -Dette er meg uten et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke sover, mens jeg faktisk koser meg! Det er forbedring, folkens! Og det føles godt! Jeg har tatt tilbake natten. Den er min!

For noen uker siden oppdaterte ei venninne meg på livet sitt og hun snakket om å være "Cirka lykkelig", og utfra det hadde hun tatt en avgjørelse. Jeg har tygd endel på begrepet etterpå.
En annen venninne og jeg snakket om det igjen i kveld. Cirka lykkelig.
Det ligger mange gode samtaler og filosoferinger i de to ordene.

Og mens jeg ligger og filosoferer og månesigden sakte flyter forbi vinduet mitt, kan du kose deg med denne. Til og med Bruce kan gjøre feil.

søndag 16. august 2009

10 ting jeg gleder meg til i høst

Dette er kanskje den rette listen å ta for seg akkurat nå i disse dager. Her skal det fokuseres på de fine tingene! Jeg er som oksen Ferdinand, bare med temperament, og det begynner å bli trangt i brystkassa.
-Fine ting som jeg gleder meg til og ser fram til.
10 ting. Det bør jeg klare. Uten snev av negativisme

MjøsRock! Det går av stabelen allerede til helga og er et av årets høydepunkt for min del.
Kombinasjonen dans, svette venner og blide ansikt er utrolig fint.
Det er noe jeg kan leve lenge på.

Jeg ser fram til ei helg i Oslo med en av mine beste kompiser.

Jeg ser fram til å treffe Bestisen igjen.

Ro i kroppen til å kose meg med skriving og blogging igjen. Denne sommeren har jeg flydd rundt i en slags unntakstilstand mens jeg har ventet på finværet som aldri kom og stablet føttene innunder meg selv.

Pledd og levende lys er en klassiker. Og en innertier i høstmørket. Med tøfler som tilbehør.

Kanskje begynner det noen ålreite serier på tv i høst?

*tenker*

Jeg tror egentlig at Venner blir veldig essensielt i høst på generell basis, og det gjør godt å tenke på.

Jeg synes det er spennende med den nye epoken til Datter'n, som nå begynner på Vidergående skole og hva som kommer til å skje i livet hennes akkurat nå hvor alt skjer veldig fort.

*to ting til*

Jeg håper at høsten rommer noe uforutsett og hyggelig, noe som kommer til å glede meg og får meg til å smile helt opp til øynene.

*sittet en hel evighet og fundert på den siste*

Jeg håper høsten inneholder gode og hyggelige måltider!
Jeg er så glad i mat!

Sånn! Jeg klarte det! Midt i natten og allting.

Flere som har lyst til å fortelle hva de ser fram til i høst?
-Tante Grønn? -Jorunn? -Ståle? -Neglecta? -Noen?
-Hvem som helst?

mandag 10. august 2009

Jeg leser ansiktet ditt

Alt tenkt har jeg tenkt. Eller kanskje
er jeg alene og alt rundt meg
tenkt gjennom meg? Jeg ser
ansiktet ditt, hver lesbar linje i det.
Men kanskje er det en bedre leser enn jeg
som leser det.

Jeg leser ansiktet ditt, men kanskje
er det en annen som bruker meg
til å lese med?
Det er ikke mye
vondt eller godt jeg har tenkt
som ikke har vært brukt
til å tette virkeligheten med.

Jeg leser ansiket ditt, men virkeligheten
lekker -
Jeg leser ansiktet ditt
i en virkelighet fylt til randen
når den er tømt.

-Kolbein Falkeid.

fredag 7. august 2009

Hjertesukk

I lengre tid har jeg hatt dårlig samvittighet.
Dårlig samvittighet for at jeg har klart å løpe, dårlig samvittighet fordi jeg har sovet for lenge, fordi jeg ikke har fått sove, fordi jeg har vært glad, fordi jeg har vært sosial, fordi jeg har sittet i sofahjørnet og grått, fordi jeg har vært sliten, fordi jeg ikke har vært fornøyd med været, fordi jeg drømmer om ting jeg ikke kan få, fordi jeg drømmer om ting jeg kan få ...
Jeg har i det hele tatt hatt dårlig samvittighet for det meste jeg har gjort. Og ikke gjort.
Nå må det snart være nok, kjenner jeg.
Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for at jeg er live og lever som best jeg kan.

Jeg kan ikke ha dårlig samvittighet for å være meg.
For å være meg er helt greit. For meg.

tirsdag 4. august 2009

På golfbanen

For ikke så lenge siden fikk jeg en telefon fra pappa, med spørsmål om jeg ville være med på en kjøretur rundt på jobben hans. Jeg blir aldri for gammel til å ha kvalitetstid med foreldrene mine, og på en måte har jeg aldri vært med mamma eller pappa på jobb, ettersom vi bodde på jobben ( altså gården) hele tiden, så dette ble en slags førstegangs-opplevelse. Det regnet selvfølgelig denne dagen også, men pappa ba meg bare ta på meg noe varmt.
Såpass vet han om sin eldste pygmè; Hun er ikke redd for å bli våt eller møkkete, men hun fryser aller helst ikke.
Pappa jobber på golfbanen. Mine kunnskaper om golf er heller minimale, jeg har klasket minigolf på et par campingplasser, men at jeg skulle sette mine føtter på en ekte green, hadde jeg vel egentlig ikke trodd skulle skje. Men det er en førstegang for alt, og dette var altså Solskygge's første gang på en ordentlig golfbane!
I en ekte golfbil som i en amerikansk film suste pappa og jeg bortover golfbanen.
(Heter det greenen?) Vannet skvatt under de små hjulene, pappa gasset og jeg holdt meg fast mens jeg løftet opp bena når vi passerte gjennom de største vanndammene. Pappa guidet og forklarte, gress har flere ord enn jeg kommer til å huske og enkelte steder kjentes det ikke engang ut som gress. Pappa "plukket" en forlatt golfball til meg og vi kikket på endene i dammen. Det var så koselig! Doningen hørtes ut som en extra large veps og regnet gjorde egentlig turen bare enda mer minneverdig.

Bare se her;

Smilet.

Jeg har jogget noen ganger i sommer. Ikke fordi jeg liker å jogge, men mer fordi jeg faktisk klarer å gjøre det. Ikke langt og lenge, men litt.
Mens regnet silte ned utenfor vinduene, proklamerte jeg en kveld for Datter'n at "Nå skulle vi ut å løpe!" Hun stirret på meg med kritiske øyne, før hun stirret enda mer kritisk ut av vinduene og deretter tok en avgjørelse om at det muligens kunne være en bisarr form for moro å jogge med moren sin i øsende regnvær.
Om det ikke er moro, så er det ihvertfall noe befriende med å bli våt helt inntil skinnet, løpe i vanndammer uten å måtte tenke på at man blir våt på føttene og glede seg til den varme dusjen og ditto myke klær når man kommer inn igjen.

Vi løp avgårde, pushet hverandre bittelitt og jeg kjente meg glad.
Jeg. Løpende. I regnvær.
Selv om jeg aldri har likt å jogge, og bortimot hatet Cooper's test på skolen, så har jeg alltid ergret meg over at joggere sjelden smiler. Dette bestemte jeg meg for å ikke bli endel av når jeg tok den første lille joggeturen tidligere i sommer. Her skulle det smiles!
Den befriende følelsen skulle overføres til alle andre jeg møtte på min vei som "sprek mosjonist."

Vi møtte på èn mann i samme joggende ærend som oss (det var ikke så mange av dem i dette regnværet), og jeg satte opp et stort fornøyd smil like før han passerte oss.
-Hva var det fornoe?! Datter'n peste ut ordene.
-Hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente med en gang.
-Det der! Hun kastet med hodet så vidt bakover.
-Åh! Jeg bare smilte til ham, peste jeg fornøyd tilbake.
-Smilte!? Det så jo ut som du flekket tenner!

Kanskje det allikevel er en grunn til at joggere sjelden smiler?

lørdag 1. august 2009

Blåmerket

Smerten når håndleddet uforvarende ble slått mot dørkarmen, var skarp og halvt velkommen. Blåmerket som sakte tredte frem, ble strøket over med uoppmerksomme fingre mens blikket så stivt på ingenting utenfor vinduet.
Fra øynene rant salte tårer, som hvilte et øyeblikk på kjevebeinet før de falt tunge ut i fritt fall.
Stillheten hadde skåret grådige biter helt inn til det harde og beinete, tilbake var bare ømheten.
Det var kanskje dette alt kokte ned til, når alt kom til alt.
-Skarpt, ømt og blått.