lørdag 22. september 2007

Ingenting

Smart lite kryp det der.

tirsdag 18. september 2007

Skjulte hemmeligheter

Jeg har nettopp krabbet rundt i leiligheten min på alle fire.
Nope, jeg har ikke klikket.
Jeg har vært på katteleke jakt, og dette må gjøres krabbende.
Under skatoll, glass skap, bokhyller, kommode og sofa lå det ørten skjulte hemmeligheter.
8 små mus med dobbel pels, 3 strips, 2,5 sugerør, 6 sprettballer,
2 kinderegg (ja, den gule plastsaken hvor leken pleier å bo),
1 hårstrikk, 1 sokk, en hårklype og en hel farm med hybelkaniner! *sjokktryne*
Trenger ikke vinterisolasjon jeg, altså.
Det er loddent og fluffy nok her.

Kattene har juleaften nå. Jeg synes jeg ser minnene trenger seg fram i øynene deres, mens potene dasker til lekene.
"Åh, bittelille favoritt pelsmusa mi! Er det der du har vært!?
Jeg har savnet deg sånn!"

søndag 16. september 2007

Selvskryt

Jeg er stolt av bildet og fotografen er bestisen.Og i natt driter jeg i janteloven.
Jeg er fornøyd med meg selv.
Både innvendig og utvendig.

tirsdag 4. september 2007

Takk.

Grunnen til at jeg begynte å skrive blogg, er fordi jeg alltid har vært ett sånt "skrive- dagbok" menneske. Helt til jeg har besudlet dem, som jeg skrev i en av de aller første postene mine.
Men jeg er nok ett skrivende menneske. Jeg liker ord.
Jeg liker å sette ting ned på "arket".
Det gir meg en følelse av å ha ett visst perspektiv på tingene.
Og jeg skriver for min egen del.
Allikevel blir jeg veldig glad når andre mennesker, både kjente og ukjente finner det underholdene å lese nettopp mine ord.
At noen av dere kommer tilbake gang på gang.
Jeg skal ærlig si at jeg er ett såpass nysgjerrig menneske, at jeg lurer på hva dere tenker om det dere leser her inne i Solskyggene. Og jeg verken forventer eller krever noe svar på det.
Jeg bare undres som sagt. *smiler*

Men det jeg ville si med denne bloggposten; Takk til dere som leser her inne hos meg.
Det setter jeg stor pris på.

Det gjelder å skyve vekk

"Det gjelder å skyve vekk, men ikke miste.
Det gjelder å tenke på noe annet, men ikke glemme.
Midt i dagligdagse ord, så kjælne
at pelsen har lagt seg på dem før jeg stryker den:
Godt vennskaps ord, vind- og vær ord,
velmente forbifartsord. Ja,
midt i alt dette skvært jordnære
dukker likevel det andre opp, det egentlige,
det alt dreier seg om, det jeg må skyve vekk,
men aldri miste.
Det eneste jeg tenker på
når jeg må tenke på noe annet."

-Kolbein Falkeid-

mandag 3. september 2007

Fiktive farer og såkalt irrasjonell frykt

Det er en stor og god grunn til at jeg ikke bader utendørs: Hai.
Jepp. -Hai. Ett sånt svært digert stygt beist med en haug med spisse morderiske tenner, stikkende knappenålsøyne str xxxl med kun ett mål her i livet; Å glefse tak i meg og regelrett slakte meg!
Nå må dere gjerne heve øyenbrynene og himle med øya.
Jeg står på mitt!
For jeg ser den, nemlig! Veldig reelt også, der inne i hodet mitt ett sted.

Jeg har badet ute, og mens jeg svømmer der sånn stille og fredelig og aner fred og ingen fare, så får jeg det helt plutselig for meg; "Haaaai!! Diiiger hai!"
Og det er med ett slutt på den stille og fredelige svømmeturen. For nå svømmer jeg for livet!
Jeg kjenner den sneie hælene mine, kjenner den ved hofta, jeg ser den digre finnen og hjertet mitt dundrer i takt med "Hai sommer" melodien; "Duluduluduludulu!"
Når jeg endelig er på land, puster jeg lettet ut, mens jeg "ser" det ekle beistet forsvinne ned i det store svarte dypet. Phu!
Det gikk bra denne gangen også.

Nå er det ikke bare ute i guds frie natur jeg ser hai. Den er i Glomma, i Mjøsa, i saltvann, i litt større bekker og til og med i svømmehallen! Jeg har sett den! I basseng, ser jeg denne grå/svarte digre skyggen sirkle rundt på jakt etter neste offer. Da er det bare en ting å gjøre; Komme seg opp på bassengkanten fortere enn svint!
Det er samme kustusen hver gang, samme søren hvilket vann jeg er i. Plutselig så er dette udyret der.
En veldig irrasjonell greie, jeg vet.
Men for meg er den der. Lurende, snikende....klar til å jafse tak i meg.
Ok, den finnes ikke i vannsklier eller i dusjen.

Nå er det ikke bare hai jeg kan se for meg på den måten.
Jeg vokste opp på en ganske stor gård oppi de dype daler i Østerdalen.
Og for å komme til rommet mitt måtte jeg gjennom storstua. Denne store stua brukte vi i grunn aldri, den var mørkt og kald, med mange møbler, bl.a en svær spinett med en utstoppet krokodille oppå. Sammen med en haug med annet nips selvfølgelig. Men over denne spinetten, hang det ett bilde. Ett bilde av en eller annen tipp tipp oldefar, og det var malt på den måten at samme søren hvor man sto hen i det rommet, så så han på deg. Creepy!
Så når jeg skulle inn på rommet mitt etter mørkets frambrudd, sto jeg noen sekunder utenfor døren, mannet meg opp alt jeg var god for, tok sats og løp! Jeg er sikker på at jeg klarte strekningen på under 3 sekunder mang en gang! Jeg så de for meg, både tipp tipp'en og krokodilla.....de voktet hvert skritt jeg tok og var klare til å ta tak i meg de også.
Når jeg nådde døra inn til rommet mitt, rev jeg den opp og smelte den like fort igjen, og med ryggen mot døra sto jeg og samlet meg igjen. Og til jeg fikk igjen pusten ikke minst.

Når Anne og jeg var hytta i forrige uka, og satt vi med vinduet litt oppe for å lufte ut litt av røykskya. På fjellet er det sabla lite gatelys, så det var helt mørkt, og jeg kjente plutselig den velkjente drama queen'en snike seg på.....Tenk om noen strakk inn armene nå og tok tak i oss!?
Uuæææ!!!

Kanskje jeg egentlig bare trenger litt dramatikk? Eller at noen ikke overholdt aldersgrensa på Haisommer og lot meg få se styggdommen alt for tidlig? Greit å plassere skylda ett sted, mener jeg. Så kan jeg legge min galskap på ei hylle og si at; "Næh, det er fordi jeg så skumle filmer aaaaaltfor tidlig", med en litt sånn overbevisende tone i stemmen.

For jeg er ikke mørkredd eller noe sånt. Men jeg liker å kjenne dette adrenalinet som flommer gjennom kroppen, når jeg plutselig får disse "tenkom dersom atte hvis om.........!!" tankene i hue.
Eller liker og liker. Det ble kanskje ett litt feil ord, men det er en slags skrekkblandet fryd i det. Jeg har jo tilbrakt flere dager og netter alene på ei lita enkel hytte midt oppå fjellet mange ganger, hvor bilen ikke har stått trygt parkert utenfor. Så det er ikke en sånn redsel.

Jeg husker en gang Mia (katta) og jeg skremte hverandre to ganger hver i løpet få sekunder.
Jeg mistet nøklene mine i gulvet, Mia skvatt og skrek ut ett kjapt "Mijaaauuuu!" samtidig som hun hoppet en halv meter rett opp i lufta, dobbelt så svær som til vanlig pga all pelsen som plutselig ble stående rett ut. Da skvatt jo jeg, så skrek jeg ett høyt "Uuwæææh!", med den kjedereaksjonen at Mia skvatt enda en gang og rev ned ei diger plante, som igjen førte til at jeg skvatt og skrek igjen. Så satt Mia der da, som en usannsynlig svær pelsdott og med en hale som enhver støvkost produsent hadde misunt henne, under stuebodret og jeg sto skjelvende med hjertebank midt på gulvet. Høyst sannsynlig en sånn situasjon man skulle hatt på film.

Og hvis jeg blir skremt med vilje, så kan jeg bli usannsynlig hissig! Sånn redd-hissig hvor tårene bare spruter uten at jeg selv vet at jeg griner.

Jeg trives allikevel godt med denne "galskapen" over fiktive farer, jeg altså.
Men jeg er livredd hai!