Jul, glede og andre gleder.

2009 har vært det minst produktive bloggåret jeg har hatt siden jeg begynte å blogge. Det er flere grunner til det, og jeg tenker at det ikke gjør noe. Noen ganger er det bare slik.
Nå er det jul igjen, og jeg gleder meg.
Jeg blir blank i øynene av "Deilig er jorden" og jeg blunker fortsatt like hardt og later som ingenting i år som alle andre år , julestrømpa til Datter'n er ordnet i stand med masse kjærlighet og omtanke og er klar til å henges på sin faste plass og jeg kjenner det i hele meg at dette blir en god jul. Enkelte ting er med andre ord som det pleier og jeg har tatt julen tilbake enda en gang.

Det er vesle julekvelden og i skrivende stund sitter jeg anføttes sammen med Datter'n og skriver. Jeg er oppglødd og melankolsk på samme tid.
Julemiraklene har vært flere denne senhøsten og jeg har en ny trygghet i meg som jeg liker.
Jeg ser på Datter'n og er så glad i henne at jeg knapt finner ord. Jeg er priviligert som er mammaen hennes.
-Takk, jenta mi, for alt du gir av deg selv hver dag og for latteren og nærheten.
Du er one of a kind.

Til dere trofaste lesere som til tross for manko på nye innlegg stadig titter innom her av ulike årsaker, og til dere som i en eller annen villfarelse googlet deres vei innom; Jeg håper dere alle får den julefeiringen dere ønsker dere. Skulle det ikke være slik, så håper jeg dere klarer å lage et rom i dere selv som er godt å være i.

Jeg er ikke kristen, men jeg tror på det som er godt. Jeg liker at vi har både julenisse og engler.
Vel kan det være uenigheter på englefronten, men engler er lys. Og lys trenger vi.
God jul alle sammen.

Romjulstanker

Er det ikke rart hvor mange tanker som kan melde seg i søte romjulsdager?
Jeg gjør i grunn ingenting. Antrekket har vært rødrutete pysj som jeg har lånt av datter'n og nye tovede filttøfler jeg fikk til jul. Jeg tusler litt fram og tilbake i leiligheten, snakker med de jeg har rundt meg, ser på gamle julefilmer jeg har sett mange ganger før og koser meg. Og tenker.
Jula har enorm kraft til å framkalle tanker av ulik karakter. Familiære tanker, ensomme tanker, jeg-burde-gjøre-noe-godt-for-andre tanker, stygge tanker, kritiske tanker og glade tanker.
Som en stor kjele spikersuppe er de godt blandet sammen til en velsmakende sammensurie.
Filmene er preget av søtsuppe replikker og happy endings, med budskapet mer eller mindre dårlig skjult mellom linjene; Julemiraklene. Noen ganger skulle jeg ønske livet var mer som en film. En god gammaldags Hollywood innspilt klisje, hvor alle sier de rette tingene på de rette stedene, hvor alle ser viktigheten av de små tingene og de dulgte hentydningene er klare som dagen. De veksler blikk og bare VET. Du skjønner tegninga, ikke sant? Livet er sjelden som en Hollywood film. Vi har glimtene, som skinner opp og som blekner bort i løpet av kort tid. Resten er hverdager, gode og dårlige om hverandre. Julen er den høytiden som vi enten elsker eller hater. Ingen er totalt uberørt av den, uansett om de tar lett på den eller henger i taklampene med tunga hengende ut av munnen med støvfilla i den ene hånda og salmiakkflaska i den andre. Når middagen kommer på bordet, blir vi mette etter en porsjon og slitenheten tar kvelertak på mange. Det er den dagen i året som SKAL være koselig! Okke som! I stille stunder på verandaen på selve julekvelden, tenkte jeg på de som grudde seg som bare rakker'n til nettopp denne dagen. De som satt med en angstklump som fylte hele kroppen og ville glemme hele dagen. De som prøvde å dekke over overdrevent bruk av alkohol, de som ikke gadd å skjule det, jeg tenkte på ungene som knapt fikk en eneste julegave og var glade for de få de fikk, selv om det kanskje ikke inneholdt det de absolutt ønsket seg, jeg tenkte på de ungene som ikke var fornøyd til tross for alt de hadde fått. Jeg tenkte på de som satt alene både ufrivillig og frivillig. Det var det jeg gjorde. Jeg tenkte på de. Men jeg gjorde ingenting. Verden er urettferdig og det kommer kanskje klarest fram i jula. Treåringen til stesøster'n min fikk så mange gaver at på slutten sa hun bare "Næmmen da..." Jeg leste om en annen femåring som ikke orket å åpne flere gaver og ba noen andre om å ta de, hun hadde fått så mange allikevel. Jeg får en emmen følelse i kroppen av slikt.
Det er ikke en selvfølge å få julegaver. Verken for liten eller stor, selv om det er en større selvfølge for barna. Vi sier jo så svært at "Jula er for ungene." Men er det en selvfølge på hva som skjuler seg inne i det glansede papiret? Forplikter vi oss til å gi det som står på ønskelista? Er det rettferdig? Barnerommene flyter allerede over av leker, til jul etterfylles de allerede stappfulle lekekassene med leker som er gøy i kanskje noen få uker. Jeg leste om en mor og sønn som gjorde det på fin måte. For hver nye leke han fikk, måtte han gi bort en, som de ga til Frelsesarmèen eller sendte til barnehjem i utlandet. Det eneste kriteriet var at leken måtte være i god stand. Gutten lærte å dele på godene, moren slapp ett overfylt gutterom, og ett barn med helt andre forutsetninger fikk en leke som h*n kanskje aldri hadde trodd de skulle få. Når det kommer til barns ønskelister, følger vi de ofte til punkt og prikke. Vi kjøper spill til diverse elektroniske firkanter som plugges til en tv. Vi kjøper Barbier og Bratz, vi kjøper Lego og andre byggeenheter. Hadde barn blitt glade for ett halvtårs gavekort på den lokale kinoen? Eller til svømmehallen og klatreveggen på det lokale treningsstudioet? Sammen med oss voksne? Eller lettere fortalt; Å gi dem TID? Vi pakker ofte inn dårlig skjult samvittighet i form av dyre gaver. Vi mennesker er rare slik.
Det er få dager igjen av året og dette er min melankoli-tid. Jeg sa at tankene var mange og at de er av ulik karakter. I stedet for å tenke burde jeg jo gjøre noe. Meldt meg hos Frivillighetssentralen og sagt at jeg ville invitere noen av de ensomme til julefeiring hos meg, f.eks. Hadde jeg fått det bedre med meg selv da? Eller glorifiserer og forherliger jeg meg selv som ett ordentlig godt medmenneske? Jeg vet i grunn ikke. Jeg er ambivalent. Jeg er en av de som har en trygg og forutsigbar jul. Ikke noen store mengder av alkohol verken i mitt eget hjem eller i den øvrige familie. Ingen sinte stemmer eller utrygghet. Hvorfor er det da så vanskelig å åpne dørene for noen som ikke vil sitte alene, men som allikevel gjør det?
Jeg har ingen mengder av sånn og slik, men jeg deler gjerne. Hvorfor gjør jeg det ikke i jula, når kanskje mennesker trenger det mest? Og dessuten.. Hva med de resterende 363 dagene i året?
Verden trenger gode medmennesker mellom nyttår og jul også.
Jeg er veldig glad for at det finnes noen vil gå gatelangs i Oslo og gjøre julen god for de som er skråstilte. Hvorfor tar ikke flere av oss med oss ungene og viser at jula ikke bare er lys og god?
Vil vi skåne dem for elendigheten, for at i jula skal vi kose oss?
Vi sitter og mesker oss både dorske og dvaske, mens vi sender en liten tanke til de som ikke er like heldige som oss, før den forsvinner like kjapt som den kom og koser oss videre med maten og juletreet som knapt vises pga den svære pakkehaugen. Skal vi ha dårlig samvittighet, eller har vi rett til å kose oss uten å tenke på de som ikke har det fullt så bra? For jeg vet veldig godt med meg selv at hvis naboen min hadde blitt slått helseløs og ungene hadde ligget livredde under senga, hadde jeg ikke hatt noe problem med å få dem inn til leiligheten min og latt de være her.
Så hvorfor er det da så vanskelig å gi litt av seg selv og dele godene?

Det er romjul og jeg er tankefull. Iført pysj og varme tøfler.

Jeg har fått min første julestrømpe!

I mange år har jeg laget julestrømpe til datter'n. Dette har blitt en tradisjon jeg ikke får lov til å gi meg med før jeg blir eldgammal. Jeg koser meg veldig med å lage i stand og fylle denne julestrømpa hvert år. Det er noe magisk og spennende med julestrømper, og det er så gøy og se forventingsfulle øyne og ivrige hender som graver nedi den store strømpa. Jeg elsker synet og da er det virkelig jul.
Jeg ble rykket ut av søvnen hvor jeg nettopp prøvde å stappe et hundehus inn i en vegg, av en stemme som ønsket meg god jul. I fortsatt søvn-ørske med øynene oppe i kun to smale striper, ser jeg noe stort og hvitt komme mot meg. Datter'n jumpet ned ved siden av meg og satte en stor ordentlig julesokk ved siden av. Min første julesokk! Jeg ble så glad!
Jeg kreket meg ut av senga med fine myke sokken i hånda, fikk på meg morgenkåpa og tasset ut i stua. Innholdet var to englefigurer som datter'n kjøpte til meg når vi var på Gjøvik, og massevis av favoritt godteriet mitt, Knaz, Stratos, smågodt, Ifa, Center...
De som sto bak denne herlige og rørende overraskelsen er mine beste venner. Gjennom datter'n hadde de fikset og ordnet for å få til dette. Julesokken har datter'n hatt gjemt i skoleveska si etter at hun ordnet den klar på lørdag og jeg har ikke skjønt noe som helst. Ikke ett zipp har jeg forstått! Her har flere ledd sneket bak ryggen min og de har gjort en utmerket jobb.
Kjære bestisene mine; Tusen tusen takk! Dere er noe av det snilleste og beste som finnes og jeg er så utrolig inderlig glad i dere! Jeg er kjemperørt!
Jeg sendte en sms og takket dem begge to. Den ene bestisen svarte; "Alle fortjener julestrømpe på julaften. Sånn er det bare." Den andre svarte; "Gleden er på vår side."
Jeg elsker min og her er den.

Det lille julemysteriet.

På utgangsdøra mi henger det en einerkrans som stemoren min har laget til meg.
Hvert år får jeg en slik en, med en rød sløyfe på. Det er en fin juletradisjon blitt.
Den henger der grønn og fin, helt til den begynner å drysse noe helt fryktelig slik ca 2 juledag.
Men i dag skjedde det ett lite julemysterium. Datter'n og jeg skulle hjelpe søs med å kjøre hjem juletreet hun hadde kjøpt, og i det vi åpner døra ut i gangen ser jeg at noe har skjedd i einerkransen min! Midt inne i kransen satt det en nisse!
Hvor i all verden kom den fra?! Jeg spurte datter'n, men hun var like overrasket som meg.
Vi dro avgårde og pappa ringte meg når vi kjørte opp til søs. Kunne jeg hente en juletrefot?
Han skulle sette den ved hjullasteren ved golfbanen. Vi hentet søs og dro avgårde til golfbanen og rett foran det digre kjøretøyet sto det en forlatt juletrefot. Jeg angrer på at jeg ikke tok bilde av det, for det så unektelig en tanke snodig ut. Gjøremålene ble unnagjort, og på vei hjem funderte datter'n og jeg på hvor den lille nissen kom fra. Vi kom fram til at det måtte være en av naboene.
Når vi kom inn i oppgangen vår, sto døra inn til naboen oppe. Naboene våre er forresten verdens hyggeligste naboer, et ektepar på 92 og 88. Vi titter inn og der sitter mor-nabo og datteren-på-ca-60-år med lure smil og glade øyne ved kjøkkenbordet og har juleverksted. De lager nisser.
-Jasså, så det er dere som har satt nisse i kransen min?
-Åh, har du funnet ut det allerede?!

Trenger jeg egentlig og si at jeg ble rørt langt ned i tærne? Både av nissen og bildet av de to ved kjøkkenbordet som var fylt med nisseremedier og glade ansikt?

En "rister's" bekjennelser

Jeg ser på den fint innpakkede gaven. Den er litt avlang firkantet, med en ubestemmelig form.
Papiret er grått med ett pent bånd i rødt knyttet i en sløyfe. En rød stjerne henger fra knuten og på papiret står det; "Til Solskygge, Fra vennene".
Jeg kjenner det klør i fingrene. Jeg kaster stadige blikk bort i hjørnet, der den støtter seg halvveis mot veggen. Jeg setter meg på hendene mine. -Kan ikke, skal ikke!
I ett byks er jeg plutselig oppe, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg dit, men jeg står ved siden av fristelsen i grått og rødt. Jeg bøyer meg fort ned og løfter herligheten opp.
-Ikke tung, ikke myk... Tankene farer kjapt gjennom hue mitt.
Jeg strammer grepet en tanke og klemmer. -Hmm....en boks. Sånn på siden av noe annet som skjuler seg inne i papiret. Jeg løfter herligheten opp til hodehøyde, før jeg tar det reale "riste-grepet", det vil si at jeg rister den godt foran ørene slik at øresansen ikke skal miste en eneste lyd. Jeg rister hardt og lenge! Følelsen er forløsende. -Se! Jeg rister på den! Den lille metallboksen er der for å forvirre meg, jeg vet det. Disse vennene ga meg en haug med nøtter sammen med julegaven i fjor. Det klirrer i ett eller annet inne den lille boksen.
-Muligens noe hard plast?
Jeg vender sakte opp og ned, for å høre om jeg kjenner igjen lyden. -Det er kanskje bare to-tre nøtter i år? Jeg rister herligheten kraftig igjen. -Åh, jeg er så nysgjerrig!
De ser på meg og smiler. -Du altså. Litt overbærende, men jeg vet de synes det er gøy å lure meg. At jeg ikke har den minste peiling på hva som skjuler seg der bak papiret.
Jeg rister noen ganger til, før jeg litt motstridene setter den ned på gulvet igjen. Jeg pusher de for hint og får bare uforståelige koder tilbake. Jeg resignerer. Men bare for en stund.
Jeg kaster stadige blikk mot hjørnet. -Hva er det?
Dagene går og jeg skal snart hjem. Herligheten blir lagt i en pose og satt i bagasjen på bilen. Jeg tenker på den av og til, mens jeg sitter bak rattet og tilbakelegger mil for mil. Vel hjemme tar jeg posen andektig i hånden og låser meg inn til mine fire vegger. Jeg pakker ut av bagen og snart står posen med herligheten alene igjen i gangen. Jeg løfter den opp og tar den med inn på soverommet for å legge den i den andre store posen med flere herligheter, som jeg vet hva er fordi det tross alt er jeg som har pakket dem inn. Jeg løfter opp den grå og røde. Rister kraftig ett par ganger, før jeg lar to fingre stryke ømt over papiret..
Det er ihvertfall en metallboks der!