Ordsperre.

Jeg er ikke noe flink til å blogge lenger, ikke slik jeg var. Jeg ser det selv og ikke minst kjenner jeg det selv. Jeg legger bånd på ordene og lar de ikke flyte så fritt lenger.
Kreativiteten har dødd litt.
Det er mange grunner til at helheten blir satt sammen av mange små fragmenter fra ulike hold, og deretter blir silt gjennom et altfor lite filter. Jeg har skrevet at jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet. -Vel... helt sant er det vel ikke. Jeg tar mange hensyn til flere som leser bloggen min. Sånn bør det være og skal det være. Men ikke til enhver tid og på bekostning av egen skriveglede. Solskygger har vært min lille tue og mitt lille fristed i over to år. Jeg er glad i bloggen min. Jeg har grått i den, ledd i den, vært frustrert i den, jeg har skapt noe i den og sist, men ikke minst, jeg har gledet meg over den. Siden i vår har ordene mine blitt misforstått opptil flere ganger og det har ikke vært helt greit, kjenner jeg. Ikke for meg som er en konfliktsky liten faen, som helst vil gjøre alle til lags hele tida og bare være snill og grei, og ihvertfall ikke såre noen med ordene mine. Nå er livssituasjonen min anderledes. Jeg er blitt en av de single igjen, men jeg har også blitt en av de som er sosiale igjen. Jeg er i såpass form at jeg klarer mer enn jeg har gjort på lenge, og selv om enkelte ting ikke fungerer, så er det helt greit for meg. Jeg er sprettsint og skylder lunte, jeg griner og ler. Fortsatt er jeg ganske mye, men jeg er meg. Jeg overveier og reise til fjells mutters alene uten dekning til omverdnen og virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg liker å kjenne etter og fordi jeg liker ensomheten. Fordi jeg finner masse liv og kreativitet i melankolien og fordi jeg egentlig er glad. Jeg er glad og jeg føler ikke at jeg kan være det, selv om jeg vet at jeg kan være det. For de fleste av dere fine leserene mine unner meg å klare såpass som jeg gjør nå. Jeg vet det. Jeg skulle bare ønske at alle sammen kunne gjøre de tingene jeg gjør.
Det er godt å være endel av fellesskap som har ligget i brakk, det er godt å ha funnet igjen flere av de fine menneskene jeg har delt så utrolig mye med i tidligere år. Jeg svelger noen kameler og sier at jeg liker Fjesboka. Jeg liker at det er litt fjåsing i tråder og små "målsettinger" litt lenger framme, at det er latter og gjensynsglede og uhøytidligheter. Vennskap.
Men altså. Jeg jobber med saken ang det å finne igjen skrivegleden. Skriving trenger også øvelse. Blir det ikke brukt, visner det. Og det akter jeg ikke at skal skje.

Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir

Ute av drift

...

Kvalitetstid helt alene

Vi er tildelt så mange roller i livene våre. Vi spiller de aller fleste med den største selvfølgelighet, som forelder, kjæreste, venninne, kollega, datter osv. I dag har jeg lagt vekk alle rollene.
Jeg er kun meg, og bare meg helt alene. Og jeg koser meg! I løpet av en uke kan den eneste alenetiden være på når du er på do (hvis du er heldig) eller sene nattetimer hvor man ofte sitter på en agg av dårlig samvittighet fordi man burde vært i seng, og ergo ikke blir det ikke superduper kvalitetstid over den alenetiden.
Det er ikke alltid like enkelt å få til kvalitetstid helt alene. Ikke engang jeg som går hjemme dag ut og dag inn og følgelig har timer på dagtid når Datter'n er på skolen, får helt til denne GODE tiden alene. Det er noe eget med timene på kveldstid. Det er ikke til å komme fra. Dagtimene går med til høyst trivielle ting som rydding, vasking, handling og lista kunne ha fortsatt i det uendelige. Når kvelden kommer vet du at det er kvelden og det er færre som kan kreve noe av deg og det er lettere å senke skuldrene ned på ett normalt nivå. Så i dag, etter at jeg parkerte Datter'n hos mormor og dro hjem, låste jeg døra, hoppet i pysjen, ryddet leiligheten, tente alle telysene, skrudde opp oljeovnen, lagde meg mat og satte meg i sofaen. Ingen tv, ingen pc, bare meg helt alene med meg selv! Det var himmelsk!
Jeg koblet ut alt og alle og bare kjente på hvor godt det var å få være helt i fred. Ingen som ropte mamma, ingen som ropte Solskygge, ingen krevde en millimeter av meg. Total utlading og ro.
Jeg vil ikke engang be om unnskyldning for å like det faktum at jeg nøt hvert minutt av de timene i sofaen, tittende på atmosfæren rundt meg. Jeg tror til og med pusedyrene skjønte at det var time-out på gang, for de la seg til å sove.
Det trengs å være snill mot seg selv av og til. Hva timene fylles med er helt opp til hver enkelt, det finnes ingen oppskrift. Men det skal være noe du liker selv å gjøre. Vi kan ha en tendens til å glemme oss selv midt i all levingen. Det er andre som trenger en og sier noen "hopp", så hoppes det selvfølgelig. Hvis ikke vi hopper, hvem skal da gjøre det?
Det er mange med "Flink pike- syndromet" og diagnosen Dyktig. Det kan fort hope seg opp med innestengt aggresjon, hensyn man må ta og kvelende blekksprut armer.
Jeg elsker Datter'n, jeg elsker vennene mine og jeg elsker familien min, men jeg elsker meg selv også. Jeg bare glemmer å vise det så ofte som jeg burde. Jeg glemmer det så lenge noen ganger at jeg blir bisk og tverr, taus og vrang og det premenstruelle kan virke til å aldri vike. Jeg blir bitchy og enda mer sær enn hva jeg er til normalt.
Da er det greit med en egen påminnelse om at jeg trenger tid med meg selv.
Det utretter ikke mirakler, men det er en pustepause hvor jeg slipper å ta hensyn.
Så nå skal jeg snart sette meg i sofaen igjen, kanskje lese noe, kanskje jeg skal se på tv eller en film, kanskje ingen av delene. Kanskje jeg skal dusje og bruke opp alt varmvannet.
Det eneste jeg vet er at jeg koser meg akkurat nå. Og det skal jeg fortsette med helt til jeg har lyst til å gå og legge meg.

Alle illustrasjoner er hentet fra Bjørg Torhallsdottir.

Blåmandag.

Jeg var oppe klokka 07.02 i dag. Det er ett tidspunkt på dagen som ikke egner seg til å være utenfor dyna for min del, så sant jeg da fortsatt ikke har lagt meg enda.
Grunnen til at jeg hadde vekkerklokka på ett lydnivå som muligens var i faresonen for å gi noen hjertestans, var at jeg skulle til en testtekniker på nevropsykologisk avdeling. Kl 08.30 skulle jeg befinne meg hos denne testteknikeren. Umenneskelige klokkeslett de jobber med, de folkene.
Med tørre øyne som sved bak øyelokkene, kreket jeg meg inn i dusjen og det er noen ganger er jeg er ekstra glad for den dusjkrakken som står der inne. Jeg satte meg ned mens jeg ventet på at det varme vannet skulle få blodomløpet i gang slik at jeg klarte å få opp øynene litt mer enn en ukesgammal kattunge. Sakte, men sikkert begynte det å hjelpe på. Ca rundt det tidspunktet jeg kjente at varmtvannstanken begynte å minske beholdningen på varme kaskader.
Når jeg var ferdig i dusjen hakket jeg like mye tenner som jeg gjorde på vei inn i dusjen. Det gjorde ikke saken noe bedre om at Datter'n kom inn på badet og opplyste om at det var 19 kuldegrader ute. Jeg hater vinteren.
Utenfor døra møtte disse 19 kuldegradene meg som en isende gufs i det jeg fylte lungene med god gammaldags norsk vinterluft og den bredte seg som et freshmint-teppe på innsida av kroppen som rakk helt ned til navlen. Kroppen min er fortsatt ikke lagd for møter med barsk nordisk natur. Så godt det lot seg gjøre prøvde jeg å holde pusten mest mulig på veien bort til garasjen hvor den lille grå sto med motorvarmer'n i. Bilen ble om ikke annet fort varm og jeg kjørte avgårde til denne testteknikeren. Snart befant jeg meg i en iskald sykehuskorridor, og det er ikke ett godt tegn når du møter på de hvitkledte med skjerf rundt halsen. Da vet du at det bare fortsetter å være kaldt og her skulle jeg tilbringe de neste timene. "Dette tar flere timer", sto det på innkallingen. Testteknikeren skuttet seg og hentet jakken sin før vi satte i gang og jeg beholdt min over bena. Hun leste opp mange ord jeg skulle gjenta etter henne; Smaragd, hest, grotte, perle osv. Det gikk ganske bra første gangen, ikke fullt så bra den andre, tredje og fjerde gangen. Tilslutt husket jeg bare perle. X antall tester av ulike slag ble lagt foran meg som jeg løste etter beste evne. Jeg tegnet etter hukommelsen, jeg skrev rare tegn under tall og jeg begynte å skrive A'er flere steder. A var ikke noen av tegnene. Jeg løste oppgaver på tid og så på merkelige bilder som manglet en bit. Nuvel, det kunne vært verre.
Jeg besto ihvertfall lesetesten med glans, det er jo noe.
-Også tar vi litt hoderegning, annonserte hun. Nora Brochstedt entret hjernen min tvert;
-Og så kjæm det je itte kæn...
-Hva er 5+4?
-Piece of cake, tenkte jeg litt bråkjekk. -Ni. Hun fortsatte å ramse opp ulike regnestykker.
Jeg hørte meg selv si; -Kan jeg få bruke fingrene? Jeg telte èn og èn finger før jeg sa svarene.
Jeg fikser ikke tall på en flekk. Tall er fryktinngytende monstre forkledd som små uskyldige tegn som skal bety noe for folk flest. Tall skremmer livskiten av meg. De er nifse. Regelrett nifse.
Jeg begynte å bli kjørt i hue og følelsen av å være oppe til eksamen ang mitt eget hode ble mer og mer nærliggende. -Herregud, jeg kommer til å stryke! tenkte jeg småpanisk. Ikke husket jeg alle ordene, jeg rotet til med klossene og nå dette!
-Hva er 23-11? fortsatte hun ufortrødent videre.
Jeg sa ingenting, jeg så ned på fingrene mine og tenkte at jeg har jo ikke 23 fingre! Jeg prøvde å telle meg tilbake, svaret krøllet seg på tungen min og det kom ikke en lyd. Jeg telte igjen før jeg svarte; -Ca 8 kanskje? Hun røpet ingenting om at jeg var på jordet, men svaret var avgitt. Hun ramset opp noen regnestykker til og jeg vet de gikk til helvete. Deretter begynte hun med tall og bokstaver i en skjønn forening som jeg skulle gjenta i stigende rekkefølge. Når det ble seks av hvert ble det for mye av det gode. -Lydtesten tror jeg vi tar avsluttende i neste uke, ettersom jeg ser du begynner å bli sliten, for du har ME ikke sant, så da kan du svare på dette spørreskjemaet her også avslutter vi for i dag.
-Lydtest? O' skrekk og gru, jeg gruer meg allerede.
Permen hun la foran meg inneholdt 567 spørsmål. Kryss av for rett eller galt.
"Har du dårligere bordskikk når du spiser hjemme, enn hva du har når spiser borte?"- Galt.
"Har du hatt lyst til å dø i løpet av den siste uken?" - Galt.
"Hadde du trivdes som yrkesmillitær?- Galt.
"Er du glad i din mor?" -Riktig.
"Har du hatt besvimelsesanfall?" -Riktig.
"Har du deltatt i skumle seksuelle aktiviteter?" -Galt.
567 spørsmål av ulik karakter, det samme spørsmålet formulert flere ganger, men i annen ordlyd. Jeg trålet meg igjennom alle sammen, og kommer høyst sannsynlig ikke til å legge ut noen meme'r på ei stund. På en annen side; den blekka hadde jo kanskje vært en høyst interessant meme...
Flere timer etter at jeg entret dørene, sto jeg utenfor igjen og speidet etter bilen min før jeg fikk øye på den langt der borte, sånn ca 60 meter unna. Jeg har bare tre ganger igjen før jeg er ferdig bestått/strøket i nevropsykologien min. Antageligvis finner de ut at jeg har Dyskalkuli, slik at jeg får det svart på hvitt. Det hadde vært fint. Men dette har vært en real blåmandag.
Den ble litt bedre etter en lang samtale med Bestisen på telefon.

Oppsummering fra årets sommer.

Jeg ventet lenge på sommeren. Omsider kom den, den lot vente på seg i år også. (Eller er det bare jeg som ikke får nok av sol og varme, og er en tanke utålmodig....?)

Ett av de absolutte høydepunktene fra London. London Eye er å anbefale, så sant du ikke har høydeskrekk. Vi hadde en flott tur, med mange opplevelser.

Mor og datter i ett digert "egg", 135 meter over verdens metropolen.

Sommerløftet mitt; Sorgenfri! Her er'n! (Bildet av Graham Norton er tatt rett etter at jeg skumpet borti en høy mann, som jeg sa høflig "Oh, I'm sorry!" til, men Samuel L. Jackson svarte meg ikke...Hrmf..)

Sommerens "stusseligste"; "Get the fuck out of here, I dont't ever want to see you again! I fuckin' hate you, do you hear me?! Aaaargh....!!!" Ordene ble skreket ut av en dame og ble understreket av en dør som slamret hardt igjen, mens mannen sto slukøret igjen ved kjøkkenbenken..
(Observert/ikke-unngå-å-få-med-seg fra hotellvinduet i London.)

Sommerens kuleste hårsveis og peneste øyevipper.
(Kamelen kan du hilse på i Amadeusparken.)

Dette er verdens nydeligste sted! Her har jeg tilbrakt mange dager og netter opp igjennom og her er er det godt å være. Dette er fullstendig rekreasjon. Til tross for horder av mygg, knott og fjellsokk.

Det finnes ikke noe bedre vann enn dette. *opplyser*



Sommerens råeste! Jeg hadde ønsket meg de lenge, og jeg fikk de i sommergave.
Jeg simpelthen elsker de!!

Sommerens morsomste! Høstens "must have" når den kommer på dvd.

Sommerens varmeste. Ihvertfall så langt vi kunne registrere der vi oppholdt oss.

Nydelig sommermat. Reker er ett must og disse var heaven-made!

Jeg elsker sol og sommer! Jeg har kost meg så til de grader, sommeren er dessverre altfor kort her på nordkalotten, men det har jeg vel sagt noe om før..
Pc'n har vært så og si totalt fraværende, det har bare vært kos og hygge med mine kjære.
Det har vært en veldig god sommer, og jeg håper det fortsatt kan komme noen varme dager.

Kjære Besse

Vi hadde urnenedsettelsen din i dag.
Så du det?

Jeg fikk urnen med asken din i armene, den var så lett.
Enda den rommet så mye..
Jeg senket deg ned i bakken med det svarte silkebåndet, som var festet til en liten hempe øverst på urnen. Jeg klarte å gjøre det rolig og forsiktig, selv om tårene mine nesten blindet meg.

Ditt siste hvilested.
Liker du det?

Natursteinen var fin. Småfuglene var blitt satt fast på den lille "hyllen" på steinen.
Lykta ble også veldig fin.
Veldig enkelt, men allikevel veldig pent.
Jeg tror du ville ha likt den. Jeg tror virkelig det.

Det er 5 mnd siden du døde. Jeg tenker ofte på deg.
Det er snart sommer. Hadde du vært her nå, hadde vi dratt på torget og kjøpt rosa hengepetunia. De var de peneste, sa du. For de så ut som ordentlige blomster.
Jeg la ned to hvite roser til deg i dag, jeg vet du likte dem også.

Vi fikk aldri tatt den siste shoppingturen, du og jeg.
Du skulle til Hamar for å kjøpe nye sko. Ikke fordi du ikke hadde sko, men kulene på føttene dine var vonde og ingen av skoene dine satt godt på.
Også hadde vi kjøpt blomster, mange fargerike blomster.
Etter at vi hadde gjort det vi skulle, hadde vi stoppet på gatekjøkkenet og kjøpt pølse med pommes frites. Du likte det.

Jeg synes ikke det er lenge siden du sto klar ved vaffeljernet i storefri, når jeg kom heseblesende opp bakken for å rekke noen av dine verdens beste vaffelplater, før jeg løp ned på skolen igjen.
Jeg synes ikke det er lenge siden du og jeg tok nattoget til Stavanger for å besøke Onkel.
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg kjørte deg på bussterminalen og fulgte deg inn på bussen, slik at du kom deg vel hjem til dalen igjen.

Du var godheten selv du, Besse. Vi var ikke alltid enige du og jeg, men vi likte hverandre og respekterte hverandre allikevel. Du har alltid stilt opp for meg.
Når jeg måtte på sjukehuset flere ganger midt på natten, syklet du ned til meg for å passe på oldebarnet ditt. Det var med den største selvfølgelighet for deg at du gjorde dette.
Du var tryggheten selv og jeg kunne alltid stole på deg.

Livet ditt har ikke bare vært enkelt, men aldri har du klaget.
Du har stått på som en maur for alle andre i alle år.
Den siste tiden var det vi som endelig fikk lov til å stille opp for deg.
Allikevel føler jeg ikke at jeg gjorde nok.
Gjorde jeg det?

En dag tar alt slutt, en epoke er over. Kun minnene er igjen.
Jeg savner deg, Besse.

Spøkelsesbyen

Vi nærmer oss stedsskiltet på den lille byen som gir oss kuldegysninger, bare vi hører navnet på den. 12 km igjen. Vi passerer små plasser, bygninger, veier som er kjente for oss begge.
Så passerer vi det blå skiltet. Vi er der. Umerkelig holder vi pusten noen sekunder begge to.
Ser på hverandre og sier at vi er glade for at vi ikke bor her lenger.
Vi kommenterer endringene i gatebildet. Det har kommet en rundkjøring der, og ett nytt kjøpesenter der. Vi klarer ikke å se noe pent her. Øynene våre, sinnet vårt er gjennomsyret av negativitet ang dette stedet. Ingenting kan noengang bli pent og koselig her.
Sentrum er stygt, rotete og uoversiktlig. -At folk i det hele tatt orker å bo her?!

Vi kjører opp langs den gata som skolen ligger i. Det er mange fartsdumper her, så jeg må kjøre sakte. Der er det gule huset. Verandadøra står åpen, men det sitter ingen ute.
Jeg tror vi er glade for det.

Vi kjører litt rundt, forbi de stedene som er altfor kjente, men ikke så altfor kjære for oss.
Vi sier ikke så mye akkurat nå. Begge ser. Begge faller litt tilbake i fortiden.
Vi bare veksler blikk av og til. Vi trenger ikke å fortelle hverandre hva den andre tenker.
Vi vet begge to.

Vi kjører videre. Den lille byen ligger snart bak oss.
Vi ler, vi snakker og vi ser oss ikke tilbake.
Vi hører ikke hjemme i fortiden. Den ligger bak oss. Vi kjører hjemover igjen.
Der ligger framtiden vår og venter på oss.

Kjære herlige jenta mi.

Vet du hvor stolt jeg er av deg?
Av motet ditt, av den livsgleden du viser, hjertevarmen din,
stoltheten og rettferdighetssansen din?

Vet du hvor glad jeg blir over å høre latteren din?
Av alle latterkrampene vi har, av alle de små interne spøkene oss i mellom,
åpenheten og tilliten du viser meg?

Vet du hvor stor pris jeg setter på de gode samtalene vi har?
Av refleksjonene dine, over evnen din til å være løsningsorientert,
ironien din og den fabelaktige innsikten din?

Du er en berikelse på absolutt alle måter, lille Vakre.
Jeg er så imponert av deg! Det at nettopp jeg ble din mamma, gjør meg ydmyk.
Min kjærlighet til deg er enorm og uendelig.

Jeg elsker deg masse masse.
Gratulerer så mye med 15 års dagen din i dag, jenta mi.

Klem, Mamma.

Om en avskjed og om sorg.

Det var nesten som å kjøre i ett julekort når vi dro opp til dalen i dag.
Det snødde, det var ordentlig vinterføre på veien og snøen hang tung på trærne.
Ett nytt år ligger blankt foran oss, men for vår del må vi ta i bruk dette året uten en meget kjær bestemor. Vi dro oppover i dag for å "ta ett siste farvel" med henne som det heter.
For min del vil jeg ikke kalle det ett "farvel", fordi hun lever videre i minnene mine.

Det var godt og vondt å se henne. De hadde stelt henne så fint.
I den røde blusen hun likte så godt, lå hun fredfull i kista,
med hendene pent foldet over magen.
Rommet var varmt, store hvite kubbelys var tent og rommet var fredfullt.
Mulig jeg tar feil, men det så faktisk ut som om hun lå og smilte.
Allikevel så kroppen hennes tom ut. Hun var ikke i den lenger.

Ett liv er over og måtene å sørge på er mange.
Ingen kan si om en sørgemåte er riktig eller feil og de fleste forbinder sorg med tårer.
Gråter du ikke, sørger du ikke.
Når jeg ser på oss i familien, så er det ingen av oss som sørger likt.
Vi har mistet ett fast holdepunkt, og vi skal hver og en av oss leve videre uten henne.
Hvordan vi klarer det, blir like individuelt.

Vi skal lære oss å leve med det tomrommet Bestemor etterlater seg.
Vi har minnene og tankene, men det fysiske skal også "avvennes" på en eller annen måte.
For de som står utenfor, kan sorg være vanskelig å forstå.
Livet er kanskje best når alt går som normalt. En sorg som ikke er sin egen, kan være vanskelig å forholde seg til. Noen setter til og med grense for hvor lenge andre skal sørge.
"Nå har det gått såpass lang tid, nå må du begynne å leve igjen og se framover."
Jeg selv har også tenkt det om andres sorg. Det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg lever jo, hvorfor vil ikke andre komme seg ut av sorgen og inn i livet igjen?!
-Fordi vi har glemt at det tar tid å venne seg til å leve videre uten ett menneske man har vært inderlig glad i, om det er ett yngre eller eldre menneske....

Jeg sørger over Bestemor på min måte.
Kanskje ikke med så mange tårer, men inni meg kjenner jeg ett tomrom.
Og det tomrommet kommer nok til å være der en stund.

-Dette innlegget har jeg skrevet på siden kvelden den 3 jan. Nå er det natt til 5 jan.-

Så ung, så voksen.

Det rynkefrie nydelige unge ansiktet ser på meg med klare blå øyne.
Hun forteller om tankene sine og funderer på framtiden.
Hun er snart 15 år, på vei ut av barneårene og inn i den voksne verden.
Hva skal hun bli, hva vil hun gjøre?
Hun snakker med liv og lyst om mulighetene hun har foran seg.
Og jeg bare lytter på denne gode og levende stemmen, som smiler samtidig som den snakker, som har hele framtiden foran seg.
Med alt hva det innebærer av gleder og sorger.
Omsorgen hennes for andre er uselvisk og genuin. Hun har ett varmt og stort hjerte.
Hun overrasker meg faktisk litt med tankegangene sine. Hun har spennende og gode innfallsvinkler og klarer å se de ulike aspektene. Veier for og i mot.

Når ble hun så klok? Når ble hun så stor?
Den rasjonelle og logiske tankegangen hennes gjør meg stolt.
Hun er på vei til å stake ut sin egen vei her i livet. Hun skal erfare, lære og ikke minst være.
Jeg er egentlig ferdig med å oppdra henne, fant jeg ut i kveld. Hun har fornuften i behold, har tro på seg selv og ett hjerte de aller fleste bare kan drømme om.
Nå er jeg hennes trofaste støttespiller, som kommer til å støtte henne med hele meg og alt jeg har, i valgene hun kommer til å ta. Hun er ett flott individ. Ett fantastisk stort menneske.
Og jeg er så stolt av henne. Hun kommer til å klare seg helt fint.
For hun har troen på seg selv og pågangsmotet. Og jeg lærer mye av henne.

Kjære elskede jenta mi; Vær stolt av deg selv. Du har en nydelig sjel og godt hjerte.
Jeg elsker deg så inderlig høyt. Vær tro mot deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi deg.
Og denne låta er til deg, lille frøken:


-Raven Symone, True to your heart-

Mistet og funnet

Noen ganger i livet kan man miste seg selv litt.
Både pga ytre og indre faktorer, tenker jeg.
Man vet hvem man er, hva man står for og er som oftest stødig i det.

Så har man disse gangene hvor dette rokkes ved..
Jeg har vært der delvis i en god stund nå. Jeg har undertrykket meg selv.
Jeg kan ikke legge skylda over på andre, for det er helt og holdent min egen feil.
Av og til kommer man opp i situasjoner man vil gjøre det beste ut av.
Rettere sagt; Man vil gjøre DET beste. Koste hva det koste vil.
Man gyver løs på oppgaven med liv og lyst. Så optimistisk, så glad for hver bittelille ting som viser at det kan være det går den rette veien. De små tingene som gjør at man holder ut.
For man vil vinne. Så går tiden, og det synker etterhvert inn at ingenting av det du gjør kommer til å hjelpe uansett. Den siste bekreftelsen får du når gjør noe i en setting du aldri ville ha gjort, hvis hele deg var fullt og helt tilstede. Rett og slett en real wake up call.

Den er forløsende. Rullegardina går opp, skuldrene rettes, blikket blir mer direkte og hele holdningen forandres. Nok er nok. Klumpen jeg har gått med innvending løste seg opp som en svær sky og jeg sto lettet tilbake. Verden falt ikke sammen.
Jeg kjente på sinne og glede. Sint for at jeg faktisk har gjort noe sånt mot meg selv.
Glad for at jeg endelig våknet. Nå gjelder mine premisser også.

Men jeg opplever en merkelig sinnstilstand. Jeg er glad og trist på samme tid.
Selvfølelsen har tross alt fått seg en knekk ved å drive på sånn som jeg har gjort, og selvom jeg nå har erkjent både det ene og andre, så skal det stables rett sammen igjen.
Uansett så har jeg begynt å "leve" igjen. Jeg er igjen med på livskarusellen og nyter det.
Jeg er glad i mennesker og fryder meg over hva disse gode fine skapningene kan tilføre meg av mer glede og visdom. Jeg er ett åpent menneske, jeg har venner i alle aldre, størrelser og fasonger av begge kjønn. Og jeg er så glad i dem.
Både de som har vært der for alltid og de som er nyere.
De er vennene mine! Og uten dem hadde jeg hatt ett fattig liv.

Så dermed fortsetter jeg å surre med på livskarusellen, tar ett bevisst valg ang det, stiller meg åpent til livet og være tro mot meg selv og egne overbevisninger.
Ergo; det er tid for å være å en "typisk" vannmann igjen. Jeg må være meg.
For jeg er faktisk mer enn bra nok.
Det nytter ikke å gå på akkord med seg selv over lengre tid, og de eneste det faktisk går utover er deg selv og de du har nærmest.
Å være tro mot seg selv er det viktigste man kan gjøre, for sitt eget vedkommende.
Det hjelper ikke en døyt hva andre sier, hvis du ikke kjenner det i magen selv.
Jeg har dette livet her, og det er opp til meg om jeg vil være liten eller stor.

Så jeg synger sammen med Bon Jovi; "It's my life". -Nemlig!


Post-post: Det ligger en vannvittig fin unplugged versjon av "It's my life" med Bon Jovi her.

Det hender oftere

"Det hender oftere og oftere
at hverdagene blåser ned i øynene mine.
Med en trøtt hånd
stryker jeg dem bort fra panna.
Likevel
ser jeg ikke bedre."

-Kolbein Falkeid-

Selvskryt

Jeg er stolt av bildet og fotografen er bestisen.Og i natt driter jeg i janteloven.
Jeg er fornøyd med meg selv.
Både innvendig og utvendig.

Kvalitets tid.

En god og nær samtale med datter'n min.
En matbit og latter.
Fellesskap, rett og slett.

Åh, som jeg elsker dette fantastiske unge flotte mennesket!
Jeg er så stolt av henne at dere aner ikke.