Hvis jeg kunne forandre èn ting i verden

Irini har gitt meg denne utfordringen og jeg har gått og tenkt på den i hele kveld.
Det er så mye som kunne gjort verden til et bedre sted!
Men ettersom jeg bare er en liten sjel og ikke har kapasitet til å ta meg av de virkelig store tingene, ville jeg gjort dette;
Jeg ville sørget for at alle mennesker fikk oppleve ekte vennskap og gleden det medfører. Tryggheten ved å vite at det alltid finnes et menneske som hadde stått i motvind sammen med deg, som hadde stått opp for deg når du ikke hadde hatt krefter. Et menneske som hadde tålt latterkrampene like godt som krampegråten og som alltid ser det vakre i deg.

Jeg tror at å vite at man har noen utgjør en forskjell.

Hva ville du forandret på?

Ordsperre.

Jeg er ikke noe flink til å blogge lenger, ikke slik jeg var. Jeg ser det selv og ikke minst kjenner jeg det selv. Jeg legger bånd på ordene og lar de ikke flyte så fritt lenger.
Kreativiteten har dødd litt.
Det er mange grunner til at helheten blir satt sammen av mange små fragmenter fra ulike hold, og deretter blir silt gjennom et altfor lite filter. Jeg har skrevet at jeg er ferdig med å ha dårlig samvittighet. -Vel... helt sant er det vel ikke. Jeg tar mange hensyn til flere som leser bloggen min. Sånn bør det være og skal det være. Men ikke til enhver tid og på bekostning av egen skriveglede. Solskygger har vært min lille tue og mitt lille fristed i over to år. Jeg er glad i bloggen min. Jeg har grått i den, ledd i den, vært frustrert i den, jeg har skapt noe i den og sist, men ikke minst, jeg har gledet meg over den. Siden i vår har ordene mine blitt misforstått opptil flere ganger og det har ikke vært helt greit, kjenner jeg. Ikke for meg som er en konfliktsky liten faen, som helst vil gjøre alle til lags hele tida og bare være snill og grei, og ihvertfall ikke såre noen med ordene mine. Nå er livssituasjonen min anderledes. Jeg er blitt en av de single igjen, men jeg har også blitt en av de som er sosiale igjen. Jeg er i såpass form at jeg klarer mer enn jeg har gjort på lenge, og selv om enkelte ting ikke fungerer, så er det helt greit for meg. Jeg er sprettsint og skylder lunte, jeg griner og ler. Fortsatt er jeg ganske mye, men jeg er meg. Jeg overveier og reise til fjells mutters alene uten dekning til omverdnen og virkelig kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Fordi jeg liker å kjenne etter og fordi jeg liker ensomheten. Fordi jeg finner masse liv og kreativitet i melankolien og fordi jeg egentlig er glad. Jeg er glad og jeg føler ikke at jeg kan være det, selv om jeg vet at jeg kan være det. For de fleste av dere fine leserene mine unner meg å klare såpass som jeg gjør nå. Jeg vet det. Jeg skulle bare ønske at alle sammen kunne gjøre de tingene jeg gjør.
Det er godt å være endel av fellesskap som har ligget i brakk, det er godt å ha funnet igjen flere av de fine menneskene jeg har delt så utrolig mye med i tidligere år. Jeg svelger noen kameler og sier at jeg liker Fjesboka. Jeg liker at det er litt fjåsing i tråder og små "målsettinger" litt lenger framme, at det er latter og gjensynsglede og uhøytidligheter. Vennskap.
Men altså. Jeg jobber med saken ang det å finne igjen skrivegleden. Skriving trenger også øvelse. Blir det ikke brukt, visner det. Og det akter jeg ikke at skal skje.

Bildet er hentet fra Bjørg Torhallsdottir

Blek vind

Dagene rusler litt saktmodig forbi innimellom regnbyger og tynne, bleke vinder.
Jeg er rastløs og utålmodig på sommeren skal fortsette i den formen jeg liker den best.

Den bleke vinden er skyggen min i sommer. Mye er anderledes og jeg famler fortsatt etter godt fotfeste. Jeg skriver mye i den aldeles nydelige Moleskine'n jeg fikk i uventet og kjempekoselig sommergave av Neglecta og jeg suser litt rundt med venner, mens jeg prøver å ta form på egenhånd igjen. Jeg smiler og ler, griner og er sint. Jeg er mye i sommer.
Og slik må det være, tenker jeg.
-Mens det blåser tynne, bleke vinder og jeg venter på solen.

Tanker om vårrengjøring.

Jeg pusset stuevinduene mine i dag, blikket ut mot verden ble med ett veldig mye klarere og jeg så ut på den. Verden er veldig grønn akkurat nå. Sterkt grønn.
Støvet på persiennene kilte meg i nesen mens tanker fløy gjennom hodet mitt, akkurat som skydekket utenfor de blanke vinduene mine.
Vårrengjøring har alltid en ny begynnelse ved seg. All dritten som er skjøvet under teppene i løpet av vinteren tyter fram i de norske hjem og virvles opp som små og store udyr.
Kanskje det ikke var store greia da det ble dyttet under teppet, men magiske ting skjer om våren.
Den greia du stappet under teppet, har enten vokst seg kjempediger, eller den er helt borte!
Den som forsvant er det ingen fare med, det var bagateller, noe du irriterte deg over akkurat der og da, men som det ikke passet å si noe om akkurat da du så den. Den som har vokst seg diger derimot, den er noe å passe seg for! Den har blitt så stor at den har fått både tenner og hale og da er den ikke lett å hanskes med lenger. Den er ikke videre morsom å se i hvitøyet i den størrelsen. Tenk det, den var faktisk håndterbar da du skubbet den innunder teppet med sammenbitte kjever, nå kan du ikke sitte med bena på gulvet uten at den glefser etter anklene dine, klar til å starte konsumeringen.

Den eneste måten å bekjempe slike udyr på, er å snakke om dem. Når de blir satt ord på, minsker de i størrelse, form og fasong. Så lett. Så vanskelig.
Men det er den eneste måten å rydde på.
Det andre alternativet er å ikke ha tepper.

Hva hvis?

Hva hvis du lånte mine øyne og jeg dine?
Hva hadde vi sett? Ville vi bli sjokkerte eller gledelig overrasket?
Ville vi lært noe?

Man skal aldri dømme før man har gått en dag eller flere i en annens sko.
Jeg vet ikke hvordan det vil være å leve livet ditt, du vet ikke hvordan det vil være å leve mitt.
Er vi fastlåste i egne mønstre? Vil vi i det hele tatt ut av vårt eget spor?
Hva gjør egentlig impulser med oss? Rokker de ved oss på en måte vi setter pris på eller forstyrrer de oss i levesettet vårt?
Hvorfor reagerer vi som vi gjør? Hvorfor føler vi som vi føler og hvordan kan vi egentlig vite at det vi ser er riktig?
Du sier at i din verden er det sånn, mens jeg sier at i min verden er det slik.
Vi har èn verden, allikevel lever vi på totalt ulike kloder.

Vi har aldri vært så mange som vi er nå, allikevel har vi aldri vært mer ensomme.
Det er tankevekkende og underlig.
Hvorfor er vi så redde for å være til bry?

Hva hvis vi byttet øyne og sko for en dag? Ville vi virkelig lært noe?

Friends all over.

Dette er noe av det nydeligste jeg har sett på lenge. Ikke bare fordi det er en katt der, men fordi det er varmende å se at til tross for ulikheter og størrelser, så er det noe helt selvfølgelig og naturlig over vennskapet. Når det er dyr som er venner på kryss av "normalitetene" er det søtt og sjarmerende, når mennesker er det, heves øyenbrynene. Rart, ikke sant?
At Louis Armstrong synger en av mine absolutte favorittlåter, er heller intet minus på en sen søndagskveld.

Stille natt.

Noen ganger sitter ord litt lenger inne enn hva de gjør til vanlig.
Da er det godt å ha p(a)usebilder.

Romjulstanker

Er det ikke rart hvor mange tanker som kan melde seg i søte romjulsdager?
Jeg gjør i grunn ingenting. Antrekket har vært rødrutete pysj som jeg har lånt av datter'n og nye tovede filttøfler jeg fikk til jul. Jeg tusler litt fram og tilbake i leiligheten, snakker med de jeg har rundt meg, ser på gamle julefilmer jeg har sett mange ganger før og koser meg. Og tenker.
Jula har enorm kraft til å framkalle tanker av ulik karakter. Familiære tanker, ensomme tanker, jeg-burde-gjøre-noe-godt-for-andre tanker, stygge tanker, kritiske tanker og glade tanker.
Som en stor kjele spikersuppe er de godt blandet sammen til en velsmakende sammensurie.
Filmene er preget av søtsuppe replikker og happy endings, med budskapet mer eller mindre dårlig skjult mellom linjene; Julemiraklene. Noen ganger skulle jeg ønske livet var mer som en film. En god gammaldags Hollywood innspilt klisje, hvor alle sier de rette tingene på de rette stedene, hvor alle ser viktigheten av de små tingene og de dulgte hentydningene er klare som dagen. De veksler blikk og bare VET. Du skjønner tegninga, ikke sant? Livet er sjelden som en Hollywood film. Vi har glimtene, som skinner opp og som blekner bort i løpet av kort tid. Resten er hverdager, gode og dårlige om hverandre. Julen er den høytiden som vi enten elsker eller hater. Ingen er totalt uberørt av den, uansett om de tar lett på den eller henger i taklampene med tunga hengende ut av munnen med støvfilla i den ene hånda og salmiakkflaska i den andre. Når middagen kommer på bordet, blir vi mette etter en porsjon og slitenheten tar kvelertak på mange. Det er den dagen i året som SKAL være koselig! Okke som! I stille stunder på verandaen på selve julekvelden, tenkte jeg på de som grudde seg som bare rakker'n til nettopp denne dagen. De som satt med en angstklump som fylte hele kroppen og ville glemme hele dagen. De som prøvde å dekke over overdrevent bruk av alkohol, de som ikke gadd å skjule det, jeg tenkte på ungene som knapt fikk en eneste julegave og var glade for de få de fikk, selv om det kanskje ikke inneholdt det de absolutt ønsket seg, jeg tenkte på de ungene som ikke var fornøyd til tross for alt de hadde fått. Jeg tenkte på de som satt alene både ufrivillig og frivillig. Det var det jeg gjorde. Jeg tenkte på de. Men jeg gjorde ingenting. Verden er urettferdig og det kommer kanskje klarest fram i jula. Treåringen til stesøster'n min fikk så mange gaver at på slutten sa hun bare "Næmmen da..." Jeg leste om en annen femåring som ikke orket å åpne flere gaver og ba noen andre om å ta de, hun hadde fått så mange allikevel. Jeg får en emmen følelse i kroppen av slikt.
Det er ikke en selvfølge å få julegaver. Verken for liten eller stor, selv om det er en større selvfølge for barna. Vi sier jo så svært at "Jula er for ungene." Men er det en selvfølge på hva som skjuler seg inne i det glansede papiret? Forplikter vi oss til å gi det som står på ønskelista? Er det rettferdig? Barnerommene flyter allerede over av leker, til jul etterfylles de allerede stappfulle lekekassene med leker som er gøy i kanskje noen få uker. Jeg leste om en mor og sønn som gjorde det på fin måte. For hver nye leke han fikk, måtte han gi bort en, som de ga til Frelsesarmèen eller sendte til barnehjem i utlandet. Det eneste kriteriet var at leken måtte være i god stand. Gutten lærte å dele på godene, moren slapp ett overfylt gutterom, og ett barn med helt andre forutsetninger fikk en leke som h*n kanskje aldri hadde trodd de skulle få. Når det kommer til barns ønskelister, følger vi de ofte til punkt og prikke. Vi kjøper spill til diverse elektroniske firkanter som plugges til en tv. Vi kjøper Barbier og Bratz, vi kjøper Lego og andre byggeenheter. Hadde barn blitt glade for ett halvtårs gavekort på den lokale kinoen? Eller til svømmehallen og klatreveggen på det lokale treningsstudioet? Sammen med oss voksne? Eller lettere fortalt; Å gi dem TID? Vi pakker ofte inn dårlig skjult samvittighet i form av dyre gaver. Vi mennesker er rare slik.
Det er få dager igjen av året og dette er min melankoli-tid. Jeg sa at tankene var mange og at de er av ulik karakter. I stedet for å tenke burde jeg jo gjøre noe. Meldt meg hos Frivillighetssentralen og sagt at jeg ville invitere noen av de ensomme til julefeiring hos meg, f.eks. Hadde jeg fått det bedre med meg selv da? Eller glorifiserer og forherliger jeg meg selv som ett ordentlig godt medmenneske? Jeg vet i grunn ikke. Jeg er ambivalent. Jeg er en av de som har en trygg og forutsigbar jul. Ikke noen store mengder av alkohol verken i mitt eget hjem eller i den øvrige familie. Ingen sinte stemmer eller utrygghet. Hvorfor er det da så vanskelig å åpne dørene for noen som ikke vil sitte alene, men som allikevel gjør det?
Jeg har ingen mengder av sånn og slik, men jeg deler gjerne. Hvorfor gjør jeg det ikke i jula, når kanskje mennesker trenger det mest? Og dessuten.. Hva med de resterende 363 dagene i året?
Verden trenger gode medmennesker mellom nyttår og jul også.
Jeg er veldig glad for at det finnes noen vil gå gatelangs i Oslo og gjøre julen god for de som er skråstilte. Hvorfor tar ikke flere av oss med oss ungene og viser at jula ikke bare er lys og god?
Vil vi skåne dem for elendigheten, for at i jula skal vi kose oss?
Vi sitter og mesker oss både dorske og dvaske, mens vi sender en liten tanke til de som ikke er like heldige som oss, før den forsvinner like kjapt som den kom og koser oss videre med maten og juletreet som knapt vises pga den svære pakkehaugen. Skal vi ha dårlig samvittighet, eller har vi rett til å kose oss uten å tenke på de som ikke har det fullt så bra? For jeg vet veldig godt med meg selv at hvis naboen min hadde blitt slått helseløs og ungene hadde ligget livredde under senga, hadde jeg ikke hatt noe problem med å få dem inn til leiligheten min og latt de være her.
Så hvorfor er det da så vanskelig å gi litt av seg selv og dele godene?

Det er romjul og jeg er tankefull. Iført pysj og varme tøfler.

Hva blir igjen etter meg?

I høst døde naboen under meg. Niesene og nevøene hennes kranglet om hvem som skulle ha hva av verdiene gjennom den åpne verandadøra og resten av livet hennes kastet de i den svære blå containeren de hadde fått plassert rett utenfor blokka. Ingen av de kjente henne, så det var ingenting av affeksjonsverdi, det var kun verdier i kroner og ører og om de likte det de så av eiendelene.
Ett helt liv i en container. Ting hun spart på, som hun hadde tørket støv av, ting hun var glad i.
Det tok en dag å kaste ett helt liv.

En dag skal jeg dø. En dag skal noen rydde opp i mitt liv. Fjerne mine ting fra mine fire vegger.
Noe blir kanskje tatt vare på, annet blir helt sikkert kastet i nettopp en container.
Ting som for meg akkurat nå er veldig kjære, vil kanskje ikke bety noe for den som skal rydde etter meg. Jeg tenker på alle brevene jeg har fått, hvor venninner og jeg har delt små og store hemmeligheter både fra ungdomstiden og etter at vi ble voksne. Hvert brev forteller en historie.
Kanskje jeg burde kvitte meg med dem, mens jeg lever? Hvordan skal jeg klare å kaste de?
Hver gang jeg åpner Amerika-kofferten som rommer alle de skriftlige skattene mine, lar jeg fingrene stryke over bunkene med brev som ligger innbundet i rød ulltråd. Jeg har aldri lest igjennom dem, etter at vennskapet vårt ble avsluttet på en trist måte for flere år siden.
Jeg tenker at jeg en dag skal lese gjennom dem. Kanskje.
Men kaste de....det er utenkelig.
Så tenker jeg på alle bøkene mine. Jeg elsker de. De er min luksus, mine skatter.
Alle ordene de rommer, nydelige setninger og fine permer. At noen i det hele tatt kaster bøker er meg helt uforståelig. Kan jeg be om at bøkene mine blir kremert sammen med meg?
Eller kan de som skal rydde opp etter meg, ha ett bokbål og strø asken over mitt sted?
Og hva med alle dagbøkene mine?! Skrekk og gru! De burde jeg definitivt kaste, det vet jeg!
Men jeg rekker jeg å gjøre det før jeg faller død om?

Materialistiske ting er bare materialistiske ting. Selv om jeg er glad i tingene mine, så betyr de ikke all verden. De viktigste eiendelene mine er uansett av den typen som kanskje får plass i en bitteliten eske. Det er de tingene som jeg enten har fått av gode venner eller av datter'n. Ting jeg blir glad av å se på. Ting jeg stryker forsiktig over når jeg tørker støv av de.

Men til sjuende og siste; Hvis internettet består..Kanskje bloggen min er det eneste som blir igjen som ett bevis på at jeg har levd ett helt liv?

Battefield eller slagmark om du vil

Noen ord lyder bedre på engelsk. Som Battlefield. Oversatt til norsk blir det "slagmark". Slagmark får meg til å tenke på primitive kamper mellom krigere som etterhvert ligger blodige og døde igjen på marken som er farget rødbrun etter alt blodet, hvor de overlevende halter seg hjem med en arm eller fot mindre, eller med en medkriger slepende etter seg på en provisorisk båre.
Slagmark høres også veldig urolig og grisete ut.

Battlefield derimot, gir meg assosiasjoner til å kjempe for noe man tror på, uten blod, med alle lemmer i behold, hvor man støtter seg mot hverandre og marken ligger tilsynelatende urørt tilbake. Jeg kan til og med se for meg det høye grønne gresset bølge seg i takt med vinden, mens de siste kjempende forsvinner høyreiste over åskammen.

Jeg romantiserer "Battlefield" i forhold til "Slagmark".
-Hvorfor?
Rett og slett fordi det høres ryddigere ut.

Må jeg mene noe?

I disse dager føler jeg meg egentlig ganske "meningsløs".
Det har skjedd skandaler i norsk politikk, Fidel Castro skal gå av, det snakkes om valgfusk i Pakistan og sist, men ikke minst; Farmen-Gaute har blitt kjæreste med en av deltagerene i årets utgave av Farmen! -Igjen! Fysj og phøy, liksom!

Jeg registrerer, leser nyhetene, og glemmer de.
Noen vil kanskje si at jeg er uengasjert, men jeg synes ikke det heller.
Jeg har meninger, men noen ganger synes jeg det kanskje er greit å holde kjeft også.
Jeg må vel ikke på død og liv ytre meningene mine hele tiden heller?

Livsløgn eller sannhet?

Av og til snakkes det om livsløgner.
Vi mennesker kan være merkelige sånn. Noen ganger luller vi oss inn i en tilstand som blir til sannhet for oss selv. Om det er fordi den opprinnelige sannheten er for drøy å ta inn på en måte, eller om det er fordi vi VIL at det skal være slik, det er ikke så godt å si.
Andre ganger kan det være at vi allerede er så skakk kjørte i livene våre, at vi faktisk ikke helt vet hvordan vi skal leve, hadde det ikke vært for nettopp disse liksom-sannhetene våre.
Eller løgnene, om du vil.

Vi drømmer om sånn og slik, vi ser det foran oss i vårt indre og nyter synet av dette flotte vakre bildet av livet vårt slik vi ønsker det skal være. Og selv om virkeligheten er så langt fra dette glansbildet av en dagdrøm, som overhodet mulig, så trøster vi oss selv med at; "Vi har det jo bra da. Nytter jo ikke å klage, kommer jo ingen vei med det. Det er de som har det verre. Jeg trives bare sååå godt alene, jeg! Familien min er bare verdens beste. Kjæresten min slår meg ihvertfall ikke, osv osv."
Og noen ganger, når jeg ser nøye etter, så ser jeg dette sorgfulle glimtet i øyene deres, som forsvant like fort som det kom. Men jeg sier ikke at jeg så det. Jeg lar de bare få leve i sin egen livsløgn. Så fortsetter jeg å leve i min.

Løgnene og sannheten veves sammen på en måte, slik at det ikke lenger er mulig å skille de fra hverandre. Fastlåsthet, redsel, små glimt av himmelen og lykken, tilfredshet, aggresjon, forvirring...alle aspektene av livet. Delene man ikke vil forholde seg til, som man konstant bruker krefter på å skyve unna. De kjente tingene, som er trygge og håndterbare derimot, de er ok. De er ikke skumle på samme måte. Reaksjonsmønstrene våre, er faktisk noe av det vanskeligste ett menneske kan endre ved seg selv.
Å bli kjent med seg selv, er en livslang prosess. Du kan ikke si som 37 år gammel, at du kjenner deg selv fullt og helt. Du kan ikke si det når du er 25, og du kan faktisk ikke si det når du er 60 heller. Man tror jo selvfølgelig at man kjenner seg selv ut og inn. Og på mange måter gjør vi det jo også. Men vi glemmer det bittelille faktum at mens vi lever, så skjer det ting. Vi opplever noe vi aldri har opplevd før, vi møter et menneske som vi blir nysgjerrig på, men ikke helt tør å finne ut av, vi erfarer til stadighet ting vi aldri før har erfart. Og hvis man da "stopper" seg selv, så blir man gående der i sin egen sannhet..
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt eldre mennesker si at; "Slik er jeg!"
-Jaha, ja....end of discussion, på en måte.
De avvfeier enhver mulighet til å gi seg selv en sjanse til å finne ut mer om seg selv OG andre.
De akter ikke å se de andre nyansene, eller kjenne på de. For selv om de merker dem, så er mennesket faktisk ganske feigt. Og ergo trekker seg unna alt ukjent.
Familier gjør det, ektepar gjør det, søsken gjør det, kjærester gjør det..

Ett klassisk eksempel er jo faktisk kjærligheten. Alle vil ha den, men ingen tør.

Noen ganger er det vondt å oppleve disse løgnene på nært hold. Man hører så tydelig at det er nettopp det det er. Og selv om de til stadighet prøver å overbevise deg om at det er sånn og sånn, så kjenner du det i hele deg at dette ikke er riktig. Hvem har rett?
Den som serverer løgnen, eller deg selv som tror du hører noe annet enn det du hører?

Tør vi mennesker noen gang fullt og helt å gi slipp på oss selv?
Jeg tror egentlig ikke det. Samfunnet vårt har gjort oss mer egoistiske enn noengang.
Hvis du trenger noe eller noen, er du svak. Hvis du gir av deg selv, heves øyenbrynene og tanken om hva som kreves tilbake kommer som ett lyn inn i hodet ditt. Hvis du tar plass, er du egoistisk. Er du egiostisk, er du slem. Og snakker du om følelser, så er du bare ett typisk stykke komplisert kvinnemenneske, som bryr seg med alt mulig og ikke kan ta ting for hva de er.
Mennesket er selvdestruktivt. Det tør jeg påstå.
Og jeg skal ærlig si at jeg føyer meg inn i rekken.
Man trenger ikke bedrive selvskading, ha spiseforstyrrelser etc, for å være det.

Kanskje krever vi for mye? Vi er på grensen til perfeksjonisme alle som en. Er det ikke perfekt, skal vi ikke ha det. Om det er bilen, jobben, båten, kjæresten, huset eller oldemora.
Dette handler vel igjen om dette vakre bildet vi har dannet i hodet. Det er det vi har sett for oss, ergo er det dèt vi skal ha. Intet mindre enn det er bra nok. Derfor tar vi med oss livsløgnen vår videre, trøster oss så godt vi kan med det som finnes rundt oss, mens vi venter på dette vakre og perfekte. Og resten av livet går fra oss..Med alle de mulighetene vi ikke så på som bra nok.

Lothiane skrev ett flott innlegg, som jeg gjerne vil linke til; Livet må leves-Her og nå.

Og jeg legger ved en låt som er en av mine favoritter for tiden, den er akkurat passe melankolsk og for meg sier den mye om mye.
Ladies and Gentlemen, may I introduce; One Republic feat. Timbaland; Apologize.

Fiktive farer og såkalt irrasjonell frykt

Det er en stor og god grunn til at jeg ikke bader utendørs: Hai.
Jepp. -Hai. Ett sånt svært digert stygt beist med en haug med spisse morderiske tenner, stikkende knappenålsøyne str xxxl med kun ett mål her i livet; Å glefse tak i meg og regelrett slakte meg!
Nå må dere gjerne heve øyenbrynene og himle med øya.
Jeg står på mitt!
For jeg ser den, nemlig! Veldig reelt også, der inne i hodet mitt ett sted.

Jeg har badet ute, og mens jeg svømmer der sånn stille og fredelig og aner fred og ingen fare, så får jeg det helt plutselig for meg; "Haaaai!! Diiiger hai!"
Og det er med ett slutt på den stille og fredelige svømmeturen. For nå svømmer jeg for livet!
Jeg kjenner den sneie hælene mine, kjenner den ved hofta, jeg ser den digre finnen og hjertet mitt dundrer i takt med "Hai sommer" melodien; "Duluduluduludulu!"
Når jeg endelig er på land, puster jeg lettet ut, mens jeg "ser" det ekle beistet forsvinne ned i det store svarte dypet. Phu!
Det gikk bra denne gangen også.

Nå er det ikke bare ute i guds frie natur jeg ser hai. Den er i Glomma, i Mjøsa, i saltvann, i litt større bekker og til og med i svømmehallen! Jeg har sett den! I basseng, ser jeg denne grå/svarte digre skyggen sirkle rundt på jakt etter neste offer. Da er det bare en ting å gjøre; Komme seg opp på bassengkanten fortere enn svint!
Det er samme kustusen hver gang, samme søren hvilket vann jeg er i. Plutselig så er dette udyret der.
En veldig irrasjonell greie, jeg vet.
Men for meg er den der. Lurende, snikende....klar til å jafse tak i meg.
Ok, den finnes ikke i vannsklier eller i dusjen.

Nå er det ikke bare hai jeg kan se for meg på den måten.
Jeg vokste opp på en ganske stor gård oppi de dype daler i Østerdalen.
Og for å komme til rommet mitt måtte jeg gjennom storstua. Denne store stua brukte vi i grunn aldri, den var mørkt og kald, med mange møbler, bl.a en svær spinett med en utstoppet krokodille oppå. Sammen med en haug med annet nips selvfølgelig. Men over denne spinetten, hang det ett bilde. Ett bilde av en eller annen tipp tipp oldefar, og det var malt på den måten at samme søren hvor man sto hen i det rommet, så så han på deg. Creepy!
Så når jeg skulle inn på rommet mitt etter mørkets frambrudd, sto jeg noen sekunder utenfor døren, mannet meg opp alt jeg var god for, tok sats og løp! Jeg er sikker på at jeg klarte strekningen på under 3 sekunder mang en gang! Jeg så de for meg, både tipp tipp'en og krokodilla.....de voktet hvert skritt jeg tok og var klare til å ta tak i meg de også.
Når jeg nådde døra inn til rommet mitt, rev jeg den opp og smelte den like fort igjen, og med ryggen mot døra sto jeg og samlet meg igjen. Og til jeg fikk igjen pusten ikke minst.

Når Anne og jeg var hytta i forrige uka, og satt vi med vinduet litt oppe for å lufte ut litt av røykskya. På fjellet er det sabla lite gatelys, så det var helt mørkt, og jeg kjente plutselig den velkjente drama queen'en snike seg på.....Tenk om noen strakk inn armene nå og tok tak i oss!?
Uuæææ!!!

Kanskje jeg egentlig bare trenger litt dramatikk? Eller at noen ikke overholdt aldersgrensa på Haisommer og lot meg få se styggdommen alt for tidlig? Greit å plassere skylda ett sted, mener jeg. Så kan jeg legge min galskap på ei hylle og si at; "Næh, det er fordi jeg så skumle filmer aaaaaltfor tidlig", med en litt sånn overbevisende tone i stemmen.

For jeg er ikke mørkredd eller noe sånt. Men jeg liker å kjenne dette adrenalinet som flommer gjennom kroppen, når jeg plutselig får disse "tenkom dersom atte hvis om.........!!" tankene i hue.
Eller liker og liker. Det ble kanskje ett litt feil ord, men det er en slags skrekkblandet fryd i det. Jeg har jo tilbrakt flere dager og netter alene på ei lita enkel hytte midt oppå fjellet mange ganger, hvor bilen ikke har stått trygt parkert utenfor. Så det er ikke en sånn redsel.

Jeg husker en gang Mia (katta) og jeg skremte hverandre to ganger hver i løpet få sekunder.
Jeg mistet nøklene mine i gulvet, Mia skvatt og skrek ut ett kjapt "Mijaaauuuu!" samtidig som hun hoppet en halv meter rett opp i lufta, dobbelt så svær som til vanlig pga all pelsen som plutselig ble stående rett ut. Da skvatt jo jeg, så skrek jeg ett høyt "Uuwæææh!", med den kjedereaksjonen at Mia skvatt enda en gang og rev ned ei diger plante, som igjen førte til at jeg skvatt og skrek igjen. Så satt Mia der da, som en usannsynlig svær pelsdott og med en hale som enhver støvkost produsent hadde misunt henne, under stuebodret og jeg sto skjelvende med hjertebank midt på gulvet. Høyst sannsynlig en sånn situasjon man skulle hatt på film.

Og hvis jeg blir skremt med vilje, så kan jeg bli usannsynlig hissig! Sånn redd-hissig hvor tårene bare spruter uten at jeg selv vet at jeg griner.

Jeg trives allikevel godt med denne "galskapen" over fiktive farer, jeg altså.
Men jeg er livredd hai!

Sommer?!

Jeg innrømmer det;
Jeg savner sommer'n som liksom skal være ute.
Jeg savner å kjenne varme solstråler mot bar hud.
Jeg savner å tasse svett og i halvsvime inn til kjøleskapet, og fylle på flere isbiter i glasset hvert 20 minutt, for så å tasse ut igjen, legge meg ned igjen og bare nyte varmen.
Jeg vil bare ligge der, med P4 på radioen, lytte til trafikk meldingene og musikken jeg har hørt x antall ganger før.
La tærne rocke takten litt sånn halvdovent.

Jeg vil bla litt tankeløst i ett ukeblad, mens jeg dytter svette krøller opp igjen i hårstrikken.
Jeg vil at det skal være så varmt at jeg ikke orker tanken på mat, men hiver innpå masse melon.
Jeg vil titte opp og bare se strålende blå himmel.
Jeg vil taste noen tekstmeldinger rundt til vennene mine,
med fingre som fortsatt ikke er fri for sololje
enda jeg har tørket hendene.
Jeg vil ligge der med en brun kropp, innsmurt med sololje og sende noen hete tanker.
Jeg vil se på gradestokken at den overstiger 30 grader.
Jeg vil høre naboen klage over hvor varmt det er.

Og jeg vil nyte soldagene, lik en utsultet bjørn (eller noe sånn) og bare kjenne på hvor godt det er å være til på sånne dager.

Så hvor i svarte blir det av den norske knall sommer'n?!
Altså, det var spådd tidenes sommer. Den første sommerfuglen jeg så i år, var lys og utfra gamle kjente værtegn,
så vil det ergo si at sommer'n skulle bli flott.
En ting er sikkert med Norge; Det er mye vær!
Jeg har funnet ett tegn på at jeg begynner å dra på åra;
Jeg hører på værmeldingene.
Med ett spent og håpefullt ansikt og øra på stilker, lytter jeg til stemmen som snakker værmeldingsk. "Frisk bris over Huttiheita og stiv kuling over Histen og Pisten."
Når stemmen kommer til Østlandet, holder jeg nesten pusten....
Så sier den; "Og på Østlandet er det ingen endringar den kommande veka, utrygt for lokale ettermiddagsbyger, overskyet og endel nedbør."

Sola tittet fram i dag....men ikke sånn ordentlig. Dessuten kom den sammen med vind i ørten retninger og altfor mange skyer på slep, til at det var noen vits å legge seg ut.
I kveld, like før sola gikk ned, forsvant skyene og vinden løyet.
Og hva slags stygg spøk er det naturen driver med da da?!
Akkurat som om den sier; "Æddabædda, jeg kan hvis jeg vil!"
Den barske nordiske naturen ser olmt på meg og jeg skuler tilbake.
Øynene mine blir mørke, nyven mellom øynene blir mer markert og jeg skal ærlig innrømme at jeg akkurat da ikke fatter hvorfor jeg i all verden bor her i dette landet med alt dette været.
Juli er halvgått, om en måned er det høsten.....
Og sommer'n glimrer med sitt ufyselige fravær.
Hvor blir det av denne globale oppvarminga de babler om?

Akkurat nå har jeg lyst til å være 4 år, ha horn, stampe i bakken med verdens største trassige mine og si at jeg vil ikke ha dette været her!
Jeg vil ha annet vær! Men jeg vet jo at det ikke hjelper. *sukk*

For det absolutt kjedeligste været jeg vet om, er nettopp dette "hærta tå hørt-været", det som verken er fugl eller fisk.
Ikke regner det, ikke er det sol, det er ikke kaldt, men det er ikke varmt heller. Det er sånn rett og slett ingenting vær!
Enten så får det regne bøtter, spann og delfiner da eller så får det være sommer med sol og varme.
Ikke sånn fisle vær som bare blir ett irritasjonsmoment.

Nuvel.....det nytter ikke å klage.
Været er faktisk det eneste man ikke får gjort noe med.
Så derfor legger jeg igjen en låt med "Postgirobygget",
en ordentlig sommer låt.
For kalenderen viser juli måned, jeg har hatt sommerdager inne med alskens sommermat og bær.
Nå vil jeg ha sommer'n ute! Og jeg sa nå!
*stamper ett par ganger i bakken, sånn for sikkerhets skyld*

Magefølelse

Jeg sitter med en merkelig følelse av å vite noe
jeg egentlig ikke vet.
Kall det intuisjon.
Det er ihvertfall noe som ikke stemmer.

Selvinnsikt, selvfølelse og selvrespekt.

Tre essensielle ting i ett menneskes liv.

Selvinnsikten kan være en utfordring. Det å se på seg selv under mikroskopet, med alt hva du har av styggedommer, ting du ikke vil forholde deg til og alskens annet som kommer opp i dagen, når granskningen begynner, kan være en gedigen prøvelse.
Det å få slengt det i sin egen fleis, gjør at du noen ganger får lyst til å ta bena fatt og løpe så langt du bare kan komme fra deg selv.
Mennesker har nemlig ikke bare lyse rosa fluffy tankeganger og milde gyldne uniformer.
Ikke engang du. Ikke engang jeg.

Lite kjip tanke, egentlig. For man vil jo gjerne tro det beste om seg selv. Sånn stort sett ihvertfall. Og de aller fleste mennesker har jo mange gode og positive sider ved seg selv.
Det er mye lettere å nevne de sidene, enn de mer svarte og negative.
Hva med gråsonene våre? Vi har jo noen av de også. Som ikke er verken enten eller.
Hvor vi ikke er helt sikre på om dette er en god eller dårlig side.
Selvinnsikten blir kanskje mer gjenkjennbar etterhvert som man blir eldre.
Jeg innbilder meg ihvertfall det. Når vi har høstet ymse erfaringer både her og der, kjenner igjen reaksjonsmønstrene våre, og utvikler en ganske grei stemme i magen, som du vet det er greit å lytte til.

Selvfølelsen stiger i takt med selvinnsikten. Ihvertfall når du har innsett at du er bra nok, med både dine lyse og mørke sider, og at andre mennesker fortsatt liker deg og respekterer deg.
Det blir en slags bekreftelse for eget vedkommende.
Hvis du ikke har noen som tror på deg, så er det ikke like enkelt å opprettholde en ålreit selvfølelse. Merkelig i grunn hvor avhengige vi faktisk er av andre mennesker for å føle oss verdt noe.
Vi kan stå der steilt å si at "Jeg trenger ingen, jeg er min egen lykkessmed og fikser alt helt greit på egenhånd!" Hvor mange av oss har ikke måttet svelge de ordene fra tid til annen?
Det er mange måter å trenge noen på. Kanskje trenger man noen i en livskrise, i sykdom, eller for å tilfredsstille eget ego, men vi trenger noen. Om det er en skulder, ett klart hode eller en kropp å være fysisk nær.
Intensjonene er ulike, men resultatet det samme; Vi trenger noen av og til, til ulike formål.

Selvrespekten er kanskje den vanskeligste. Det snakkes høyt og lavt over en lav sko om denne selvrespekten. Hvor viktig den er i ditt eget liv, hvor nyttig den er og hvor glad du skal være være i deg selv. Du er den viktigste personen i ditt eget liv, ikke sant?
Stell pent med deg selv, si nei når du mener nei, og gå sjelden eller aldri på akkord med deg selv.

Men det å sto i mot evt gamle reaksjonsmønstre da? Hvis det ligger en forholdsvis negativ forankring i de? Hvis du har fått følelsen av å bety så lite, så mange ganger, at du neimen ikke er lenger helt sikker på om du er noe å ha respekt for?
"Du duger til det, men ikke det. Jeg liker deg sånn, men ikke sånn."
Når mennesker som står deg nær, viser en konstant ambivalens ang deg selv?
Vil det da si at selvrespekten din er splittet?
At du vet denne delen av meg respekterer og liker andre mennesker, men ikke den andre delen....?

Ukeblader og magasiner skriker mot deg fra bladhyllene; Sånn skal du se ut, sånn skal du gå kledd, sånn skal en vellykket person være, sånn får du familie livet til å gå på skinner, alt om den fantastiske singeltilværelsen, sånn får du ett best mulig sexliv, og dette er den maten du bør spise. *Argh*
Pluss på alle de fine artiklene om å finne seg selv, øke selvsikkerheten og bli ett bedre deg og du er reddet! *fnys*

De gjør ingenting med den evt tomheten du kan sitte med allikevel.
Denne tomheten som vi mennesker kan prøve å fylle opp på de merkligste vis.

Jeg nevnte ikke selvtilliten i overskriften. Grunnen til det, er at den kommer ikke før de tre andre er på plass. Ikke av varig art ihvertfall.
Man må rett og slett igjennom disse evinnelige mikroskop undersøkelsene av eget ego gang på gang, man forandrer seg stadig, ens egen lille boble kan bli større og mindre, alt ettersom.
Og etthvert menneske burde respekterer seg selv.

Det er viktig å ha tro på seg selv, se på seg selv som god nok og som viktig.
Og av og til minne seg selv på at for noen, så er du faktisk ett av de viktigste lysene i tilværelsen.

Jeg? -Ett samfunnsbevisst menneske?

Jeg burde nok ha vært mer samfunnsbevisst. Litt mer opptatt av ting som innvandrings politikk, annen politikk, helsekøer, strafferammer og andre sånne "ordentlige" ting.
Ikke det at jeg ikke mener noe, for det gjør jeg så absolutt.
Det er bare det at, selv om jeg synes at jeg har glimrende meninger og oppfatninger av det meste, så orker jeg rett og slett ikke.
Hvorfor skal alle på død og liv gjøre ting så inni granskauen vanskelig?
Hvis alle hadde respektert hverandre bare bittelitt mer, enn hva vi gjør.
Så hadde mye vært gjort, tror jeg. Men klart, jeg lever ofte i en naiv verden, så det er fullt mulig at jeg tar feil.

Det som jeg synes er så kjipt ang debatter, er at jeg rett og slett ofte blir trist på andres vegne pga den sneversyntheten de innehar. At de rett og slett ikke skjønner selv, at de er med på å bidra til at det kommer til å ta enda lenger tid før verden muligens blir ett bedre sted.

Kvinnesynet f.eks.... I en debatt jeg deltok i, mente noen at kvinner viste kløft, ene og alene fordi de ville ta seg best mulig ut for menn, og for å vise at de sa; "Kom å ta meg."
At det rett og slett var en invitasjon til sex. Videre var vel kvinner ikke verdt så mye mer enn å pendle den gode gammaldagse stripa mellom soverom/komfyr, heller.
Jada, jeg innrømmer det; Jeg blir sprettsint av sånn!
De fleste mennesker liker jo å ta seg godt ut. Det har noe med bildet du viser utad, egen selvfølelse og velvære.
I noen av disse debattene blir de sydlandske damene framstilt som de selveste gudinner.
For vi traktor damene i Norge, kommer nemlig til kort når det gjelder de, både i bevegelse, framtoning og utseendet. De er sensuelle vesner i forhold til oss Ola Dunk kjerringene.
Det er jo da jeg begynner å riste på hodet.

For vi skal ikke vise at vi er kvinnelige og sensuelle, ved å ha litt utringning. Da forteller vi jo noe med kroppsspråket vårt i enkelte menns øyne, som ikke helt stemmer med virkeligheten. For vi vil jo ikke gi dem kroppen vår, så egentlig er vi bare en svær haug med luremus!
Det går nesten for det samme hva jeg eller andre kvinner sier i en sånn debatt. De vet, vi vet ikke!
De har med andre ord, ikke fått med seg at kvinner pynter seg like mye for seg selv, og for andre kvinner. For som de merkelige skapningene vi er, så foregå det nesten alltid en intern greie mellom oss. Men jada, nedpå lista kommer det at vi pynter oss for menn også.
Jeg prøvde å si at jeg gjerne kunne pynte meg og sminke meg, kun for meg selv og bare være hjemme alene. Men nope! Det trodde de ikke noe på! Da ventet jeg nok ubevisst på at en mann skulle komme på besøk! *Argh* Er det mulig?
Videre er vi jo også i stor grad ansvarlige for voldtekt og andre overgrep. Vi kler oss jo som en invitasjon. "Den som er med på leken, må tåle steken..."
Greit, jeg er enig i at du, som kvinne, tasser ikke gjennom byens verste strøk alene, med bar mage og kort skjørt. Ett visst ansvar har vi. Men nå snakker jeg på generell basis.

Andre debatter jeg blir super hissig av, er homofiles rettigheter. Disse såkalt avvikerne, det mest unaturlige på jord, skal de virkelig få lov til å inngå partnerskap, adoptere, eller i det hele tatt få leve?! De er jo naturstridige for guds skyld!
Jada, mennesker må få mene hva de vil, men jeg behøver så definitivt ikke å respektere mennesker med så snever holdning.
For enkelte mener at barn kan heller sulte ihjel enn å bli adoptert av homofile. For disse barna kommer til å bli mobbet, de kommer aldri til å finne sin rette identitet, for kjønnsrollene deres er allerede helt på vidota. Barn trenger altså en mor og en far. Ferdig med den saken.
Jaha... hva med de som mister den ene forelderen i dødsfall? Eller som av en eller annen grunn må vokse opp med bare den ene parten av foreldrene sine? Som ikke har en fars eller mors figur? Er de dømt til å ende opp i psykatriske ventelister de også?
Er ikke det viktigste i ett barns liv trygghet, kjærlighet og omsorg? Uavhengig av hvem som tilbyr den? Og hva i svarte har vi mennesker med hva andre mennesker gjør mellom laknene?!

Nei, makan... Jeg blir så forbanna. Og jeg fatter ikke at det går ann å tenke som mange tydeligvis gjør. Det er vel mye derfor jeg backer ut i disse debattene. Jeg er jo egentlig ikke noe bedre enn de, ettersom jeg ikke klarer å skjønne deres syn på saken.

Det ropes høyt om fordommer og generaliseringer. Men vi kommer aldri utenom de.
Noen blir mindre, noen viskes nesten helt ut, mens andre lever i beste velgående.
Sånn har det alltid vært og sånn tror jeg det alltid kommer til å være.
Alt ukjent er skummelt og farlig. Da er det bedre å forhåndsdømme. Så slipper man å slippe noe inn i hjertet sitt og se litt på det.

Jeg kommer nok aldri til å entre politikkens verden. Jeg er rett og slett ikke tøff nok til det. Eller kald og kynisk nok, selv om jeg til tider kan ose av kynisme. Ikke er jeg noe god på å juge heller.

Så selv om jeg vet hva jeg mener om ovennevnte saker, de lange sykehus køene, eldre politikken, inn og utmark... Det vil alltid være noen som mener noe helt annet.
Som mener at de har rett og jeg har feil. Dem om det. De kan jo ikke noe for at de ikke har skjønt det enda.