tirsdag 31. mars 2009

Hva hvis?

Hva hvis du lånte mine øyne og jeg dine?
Hva hadde vi sett? Ville vi bli sjokkerte eller gledelig overrasket?
Ville vi lært noe?

Man skal aldri dømme før man har gått en dag eller flere i en annens sko.
Jeg vet ikke hvordan det vil være å leve livet ditt, du vet ikke hvordan det vil være å leve mitt.
Er vi fastlåste i egne mønstre? Vil vi i det hele tatt ut av vårt eget spor?
Hva gjør egentlig impulser med oss? Rokker de ved oss på en måte vi setter pris på eller forstyrrer de oss i levesettet vårt?
Hvorfor reagerer vi som vi gjør? Hvorfor føler vi som vi føler og hvordan kan vi egentlig vite at det vi ser er riktig?
Du sier at i din verden er det sånn, mens jeg sier at i min verden er det slik.
Vi har èn verden, allikevel lever vi på totalt ulike kloder.

Vi har aldri vært så mange som vi er nå, allikevel har vi aldri vært mer ensomme.
Det er tankevekkende og underlig.
Hvorfor er vi så redde for å være til bry?

Hva hvis vi byttet øyne og sko for en dag? Ville vi virkelig lært noe?

mandag 30. mars 2009

Friends all over.

Dette er noe av det nydeligste jeg har sett på lenge. Ikke bare fordi det er en katt der, men fordi det er varmende å se at til tross for ulikheter og størrelser, så er det noe helt selvfølgelig og naturlig over vennskapet. Når det er dyr som er venner på kryss av "normalitetene" er det søtt og sjarmerende, når mennesker er det, heves øyenbrynene. Rart, ikke sant?
At Louis Armstrong synger en av mine absolutte favorittlåter, er heller intet minus på en sen søndagskveld.

onsdag 25. mars 2009

onsdag 18. mars 2009

Om å gjøre ingenting

Det er litt opphold mellom blogginnleggene mine om dagene. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det skyldes tettpakket timeplan og travle gjøremål, men den gang ei.
I dag f.eks, har høydepunktet vært at jeg har ryddet i krydder-skapet på kjøkkenet.
Det er begrenset hvor godt jeg klarer å blogge om slike store events.
Jeg er egentlig ikke tom for ord heller, men det er derimot litt tomt i energitanken min for tida.
Så derfor sitter jeg mye og ofte og ser ut i luften, ut av vinduet, på skjermen, ut i luften og ut av vinduet igjen. Jeg er en travelt opptatt kvinne.

lørdag 14. mars 2009

My sweet sixteen

For 16 år siden sto jeg lettere forvirret utenfor ambulansen på gårdsplassen hjemme hos mamma.
-Hvordan får jeg med meg kommoden min nå? spurte jeg Daffy, som var den ene av ambulansepersonellet. Han tok meg forsiktig i armen og ba meg om å glemme den kommoden akkurat nå. Jeg var opprinnelig på helgetur hjemme for å hente blant annet en kommode. Det var søndag formiddag og vannet hadde gått noen uker for tidlig. Jeg glemte fort hele kommoden der jeg lå og kjente at nå.. Nå skjer det!

Alt gikk fort, legen ble hentet og jeg fikk deilige sprøyter i skinka og jeg ba Daffy om å tute når vi kjørte forbi gården til pappa, hvilket han gjorde.
Vi ankom sjukehuset og det var bare svisj, svosj og svasj, ett ødelagt sykehusseng-håndtak, og jeg fikk en glatt og våt verdens vakreste datter oppå brystkassa.
Datter'n min var født.

I dag fyller hun 16 år. Hun har vokst forbi meg i høyde, og er ingen liten jente med stadige skrubbsår på knærne lenger. Nå er hun en vakker tenåringsjente med hjerte og hodet på rett plass, og hun gjør meg umåtelig stolt hver eneste dag.

Kjære jenta mi;
Du er lyset i livet mitt. Du gleder meg hver eneste dag med smilet og latteren din. Du får meg til å stadig til å vokse som menneske og jeg verdsetter hver eneste klem, hvert eneste håndtrykk og alle de gode resonnementene dine. Du er en fryd å filosofere og diskutere med, du har egne meninger og står for dem, du tør å stå i mot strømmen og mengden selv om det koster.
Du har et sabla godt perspektiv på tingene og jeg frydes over din velutviklede sans for selvironi og humor. Jeg beundrer styrken og motet ditt, og det er en sann glede å være mamma'n din.
Livet har sveiset oss tett sammen og vi kan lese hverandre som en åpen bok, noe som kan være en utfordring for oss begge av og til. På en annen side er det en trygghet for oss begge.
Det viktigste er at vi kan kommunisere og det gjør vi til gangs. Takk.

Lille Vakre, gratulerer så mye med 16 års dagen din i dag.
Jeg elsker deg masse masse.

mandag 9. mars 2009

torsdag 5. mars 2009

Alle disse hendene

Neglene hennes var lakkert sjøgrønne og jeg glemmer aldri måten hun tok tak i tekoppen og balanserte røyken mellom pekefinger og langefinger på samme tid. Det grønne skapte fine kontraster inne i den blågrå røyken som steg opp som små spiraler over den knallrøde tekoppen.
Blikket hennes var direkte og varsomt på samme tid. Jeg ble stilt til veggs av en dame med grønne negler i en rød stue i skogkanten.

Han spurte om han kunne få legge hånden sin på skulderen min. Jeg hikstet og gråt og alle rundt satt stille og så på. Han satt ved siden av meg og jeg prøvde å skjelne hendene hans gjennom alt saltvannet som fylte øynene mine. Jeg så dem som diffuse konturer ytterst på knærne hans. Jeg nikket sakte og kjente en fjærlett hånd med god tyngde la seg over den venstre skulderen min. Han lot den ligge der helt rolig til jeg hadde grått meg ferdig, så la han den i fanget sitt igjen.

Håndtrykket hennes var fast og bestemt, og hun smilte mot meg og fikk meg til å føle meg velkommen og verdsatt. Jeg trivdes fra første stund og ga alt med hele meg.

Han tok hånden min under bordet og strøk den forsiktig med tommelen, når vi satt samlet på puben alle sammen og latteren runget rundt bordet og stemningen var glad og lett og musikken dunket i veggene. Jeg så tristheten i øynene hans når han reiste seg opp og gikk hjemover.

Den lille hånden hennes lå mykt i min, med slikebløt hud og budskap om at hun trengte meg mer enn noe annet i hele verden. Jeg holdt den lenge etter at hun hadde sovnet og så på perfeksjonismen og kjærligheten som hvilte i min egen.

Han strakk seg spontant fram over bordet og ga meg en klem og tok tak i hodet mitt, fingrene hans tvinnet seg raskt inn i håret mitt og jeg kjente avtrykket av hånden hans mot bakhodet mitt som et vitne om en enorm omsorg i lang tid.

Hun sto i gangen med et trøtt og smilende ansikt og når jeg passerte henne på vei inn til kjøkkenet, strakk hun ut hånden og strøk meg på overarmen. Vennlig, kjærlig og full av omtanke. Jeg vet hun gjorde det like mye for sin egen del som for min.

Han grep begjærlig tak i hoftene mine, strøk hendene oppover langs siden av kroppen min og var øm og krevende mens jeg kjente lysten hans presse mot magen min. Han vekket begjæret i meg til live og fikk meg til å føle meg som den mest levende kvinnen på jord.

Hun satte ned ved siden av meg, der jeg satt langs veggen ute i kulden og strøk meg varsomt over håret mens hun sa lave ord jeg ikke oppfattet. Jeg oppfattet nærheten og støtten.

Han klappet meg keitete på ryggen, med usikre hender og et flakkende blikk. Det litt brydde smilet lekte i munnvikene hans og jeg lente meg inntil ham. Da ble hendene sikre og rolige og slik sto vi en lang stund, far og datter.

Hun strøk meg over kinnet med en tynn og rynkete hånd og sa at jeg var det fineste mennesket hun visste om. Etterpå rettet hun på den brune kjolen med de hvite blomstene, før hun tappet med rynkete fingre på bordplaten mens hun funderte på om kabalen hennes kom til å gå opp.

Med en forsiktig hånd strøk han meg i nakken for å sjekke hvor ille nattesvetten hadde vært den natten, før han listet seg forsiktig ut av soverommet igjen.

Hun tok ansiktet mitt mellom hendene sine, kysset meg på pannen og sa "Alltid."

Han slo meg med harde hender, for så i neste øyeblikk stryke på meg med kalde ustabile hender som ikke evnet å se hvilken skade de gjorde.

Hun hadde alltid hendene i nærheten av et vaffeljern. Rutinerte hender som jobbet fort og effektivt, som tålte varmen fra de nystekte go'sakene og plasserte dem foran meg med befalingen om å spise mer.

Han tar alltid hånden min når vi kjører bil, min passer perfekt i hans.

Nå er den lille hånden hennes blitt like stor som min. Livet har begynt å vise seg i den fortsatt perfekte hånden, og hun legger den fortsatt i min i visshet om at jeg alltid kommer til å ta den og holde den.

Han la en stein i håndflaten min, tok tak i fingrene mine og bredte dem over den. Fingrene hans var myke, vennlige og pekefingeren hans strøk langs min i et kort øyeblikk.

Fingrene hennes holdt kulepennen som skrev ord om at det var godt å ha meg der. Skrevet med vennskapsblekk og kjærlighet.

Han la hendene sine på skuldrene mine. Store, varme og dekkende. Slik sto han til blodet mitt begynte å bevege seg igjen.

Den lille hånden som nå møter den andre hånden rundt halsen min når han gir meg en go'nattaklem.

De altfor unge hendene lå foldet tause og kalde, aldri mer skulle de gestikulere ellevilt i ungt pågangsmot eller tegne morsomme tegninger. Jeg holdt deg i hånden for siste gang.

onsdag 4. mars 2009

Ensom juvel

Jeg hadde tenkt til å skrive om fargeklatter som skiller seg ut på gode måter.
De som lyser opp et rom eller et sted med sitt blotte nærvær og utrolige utstråling.
Disse fargene som vi snakker om etter at fargene har forlatt rommet og stedet og
fortsatt varmer oss med de glade smilene.
Jeg fikk det ikke til. Istedet skriver jeg om en ensom juvel.

Jeg ser på henne, hun er innrammet av silkemykt hår og øyne som er direkte, men sky.
Rammen hennes er rotete og har noen små sår, men er perfekt.
Jeg prøver å ta vare på henne, og legger hånden min i hennes.

Hun klemmer den svakt.