Sorry, Love.

Jeg var på vei inn på apoteket da en mann dobbelt så bred som meg kom stressende ut av døra og krasjet rett i meg med stor hastighet. Han kunne likesågodt ha ropt "gjør døren høy og porten vid, her kommer en med dårlig tid!", men det gjorde han altså ikke. Krasjet fikk meg til å sprette en halvmeter tilbake og jeg ble stående perpleks i en brøkdel av et sekund. Mannen stresset videre, sa ikke unnskyld eller noe og jeg gikk inn på apoteket med øynene litt mer på vakt denne gangen i tilfelle flere bulldosere var på vei ut. Slike hendelser som dette, irriterer meg. Det er mulig å si "sorry" eller lignende når du kommer borti noen slik.
Jeg derimot digger hvordan de oppførte seg i Edinburgh og London.
Overalt hørte jeg "Sorry, Love. Excuse me, miss. Here's your drink, Love. Ladies first. Where can I take you, Love?" (Den siste var fra drosjesjåførene.) Jeg merket hvor glad jeg ble for hver gang noen sa dette, om de skumpet så vidt borti meg, eller lot meg gå først gjennom døra. Og dette ble sagt og gjort av både menn og kvinner. Hvilken herlig folkeskikk!
Det startet allerede på toget fra flyplassen hvor en smilende konduktør spurte meg; "May I see your ticket, Love?" Og når han sa det samme til den gamle damen bak meg, smilte jeg bare enda mer.

Her er vi litt mer Ola Dunk, selv om det hender at folk er flinke til å si "unnskyld" hvis de skumper borti en. Vi sier derimot bare unnskyld. Vi sier ikke "unnskyld, kjære."
Jeg liker å bruke fine og gode ord på både kjente og ukjente. Jeg har ei venninne som har kalt meg "Kjære", helt siden vi ble kjent for mange år siden på Kiwi av alle steder og jeg synes det er så koselig. Jeg sier det til mange av mine venner, blant mange andre fine ord. Når det gjelder på nett, kan noen ha "reddet" en hel dag for meg ved å skrive "Fine deg, gode du, kjære deg" osv. Det er hyggelig og fint! Det viser både omsorg og nærhet og en slags samhørighet til tross for ukjenthet. Her på Berget er det ikke så lett å si slike ting til mannfolk flest. Jeg bruker ofte "Kjakan og Kjekken", det er liksom litt greit. Til homsevennene mine kan jeg fint si "Kjære", men det er også stuerent av mine heterofile venner nettopp fordi de er homser. Er "Kjære" her hjemme bare beregnet for to elskende? Jeg synes ikke det, selv om det veldig ofte blir brukt nettopp på den bedre halvdelen din. Den bedre halvdelen får jo mange av de dype og inderlige ordene og erklæringene. Det aller beste er uansett, ihvertfall for min del, når noen bruker navnet mitt, være seg kjæreste eller venner. Det er jo det mest personlige samme hvordan man vrir på det.

Nå lyder jo mange av disse ordene mye bedre på engelsk enn hva de gjør på norsk.
"Sweetie, Baby, Gorgeous, Beautiful" er ord jeg ofte bruker på mine venner.
Og jeg bruker dem gjerne på norsk også. Bestisen og jeg har helt spesielle klengenavn på hverandre som gjør vennskapet bare enda mer spesielt. De er våre.
I en diskusjon en gang, med et menneske som var veldig uenig med meg, sa at dette var en uting å drive med. Det var platt og falskt, fordi jeg kunne jo ikke vite om de jeg kalte "fine og vakre" egentlig var det når vi åpnet lokket på dem. -Og så? svarte jeg. -Hvis jeg kan gjøre noens dag bedre ved å si det da? Teller ikke det? Jeg fikk vel egentlig aldri noe fullgodt svar på det.
Og jeg respekterer helt og holdent de som synes det er en uting, selv om jeg ikke skjønner hvorfor. Jeg er dessuten en av disse ekle "klemmer'ne" som fint kan strø om meg med klemmer til både kjente og ukjente. De beste tingene er ofte de enkle og gratis tingene, og et smil og en klem er noe av det som ikke koster noe som helst.

Jeg har stadig slike Smile-Til-Ukjente-mennesker prosjekter gående. Jeg blir så glad hver gang jeg får ett oppriktig smil tilbake, jeg smiler søtt til de som blir brydd og jeg smiler enda bredere til de som ser enda mer bistre ut. For det er morsomt å se reaksjonen til mange; "Smilte hun til MEG?! Hvorfor?!" De kan bli så overrasket at handleposen går i gulvet eller at de går på ett annen menneske i vanvare. Jeg liker å snakke med de som står bak diskene på butikkene og si "Ha en fortsatt fin dag" når jeg går. Jeg har jobbet i butikk sjøl og det var så godt med de kundene som hadde noen ekstra smil og ord på lager, enn de som ikke så opp av lommeboka og røsket posen ut av hendene mine. For jeg tror seriøst på at et smil og noen koselige ord kan utrette mirakler. Eller om ikke annet være en gledelig overraskelse i ett ellers ofte kaldt samfunn.

Vinteraggresjon

Jeg har entret hulemodus, det er slutten av januar, det er griselenge til varmere tider og jeg ser på alle de gamle sesongene av 24, mens jeg av og til skuer ut av vinduene og ser ørten snøflak falle mot den allerede kalde og hvite bakken. Jeg er midt i sesong 3, jeg sitter og banner i sofahjørnet over at Division ikke skjønner at det Jack Bauer gjør er det beste. Chappelle er en dust. En elitedust. Jeg er glad jeg har noen å få ut vinter-aggresjonen min på, selv om det dreier som en fiksjon på en skjerm. Jeg hadde lyst til å skjelle ut han som satt i kassa på matbutikken i dag, bare fordi han så teit ut. Så sint er jeg altså på kulda, at flere og flere irrasjonaliteter nesten kryper automatisk over leppene mine, bare fordi mennesker ser teite ut. Jeg fryser inne i benmargen og nakken har endret seg fra stramt til nesten-ikke-blodtilførsel-stramt. Jeg tenker tanker om at jeg skal kjøpe meg en rockering og scooterdress. Jeg er sint på den kefirblåaktige fargen på huden som forteller meg i klartekst at sol er det som står øverst på min egen private ettersøkt-liste. Jeg er griseforbanna på det glatte veidekket som får meg til å trippe med ørsmå skritt og av og til får meg til flakse med armer og bein slik at jeg ser ut som et levende kaos hvor armer og bein er totalt ukontrollerbare. Jeg irriterer meg rett og slett over ting jeg ikke får gjort noe med. Januar er snart over, 2 måneder til og jeg skal ane en lysning. Mens jeg venter på at januar passerer, skal jeg fortsette og begrave meg i Jack Bauer's anliggender.
...Og jeg er sikker på at jeg så to helt like snøflak i stad når jeg skled ned bakken. De landet på frontruta mi, men jeg drepte dem med vindusvisker'n.

Konfliktsky, men bestemt.

Du kommer nok aldri til å se meg stå fremst på barrikadene med ild i kroppen og vilje av stål i blikket. Jeg står litt mer bak til høyre, med noen som er tøffere enn meg foran meg.
Jeg er den som flakker litt med blikket og blir usikker når du pirker på meningene mine.

Analytikeren i meg prøver å finne plassen sin, for å vurdere situasjonen.
-Det blir sagt slik, men det menes sånn.
Jeg dytter analytikeren til side, og lar den Bestemte Sinnafurien komme litt fram.
-Helsike heller, du ser vel at det skal være slik?!
Den Bestemte Sinnafurien måler sin konkurrent opp og ned.
-Har hun en sjanse til å sette vedkommende fast?
Den rasjonelle damen i meg kommer fram.
-Hvis du ser det slik fra den vinklen, så er det jo ikke helt borti natta. Stemmen hennes er rolig og fattet.
Sinnafurien entrer banen igjen.
-Jah, særlig! Du ser vel åssen tegninga er??
Den konfliktskye flakker mer med blikket, mens hun stotrer...Ingen hører på henne.
Den lille redde jenta sniker seg forsiktig fram i ly av den Rasjonelle.
-Jammen...det burde jo være slik.....? Altså, jeg mener at....jeg mener det samme som Den Konfliktskye, jeg.
Sinnafurien bryter inn og klasker neven sin hardt midt i panna mi;
-Når skal denne kroppen her egentlig skjønne at det ikke er farlig å være uenig?? Hæ??

Jeg skrur av bryteren og prøver å sortere.

Før gjorde det meg ingenting å stå i bresjen for både det ene og det andre.
Jeg var den som ledet hele 9. klasse ut i streik i svømmetimene, fordi vi hadde en slibrig lærer i faget. Jeg var den som kjefta rektor huden full, fordi både han og klasseforstanderen var feige og ubrukelige fordi de ikke hadde guts nok til å høre etter på hva som egentlig foregikk bak hjørnet ved maskin og mek. At de faktisk kunne ha gjort skoledagene lettere for ett menneske, hvis de hadde turt å ta kampen.

Nå orker jeg ikke det lenger. Ett sted på veien fant jeg ut at det var lettest å være enig.
Det ble minst bråk og uro da.
Nå velger jeg diskusjonene mine med omhu. Både på nett og i dagliglivet.
Aller helst vil jeg jo bare at meningene mine skal få stå der i fred og at ingen pirker på dem.
For jeg må forsvare meg selv uansett hva du skriver eller sier.
-Tåpelig? -Javisst!
Men likefullt slik jeg er. For jeg liker å kjenne mine "fiender", først da er de trygge å diskutere med. Så hvis du, en for meg totalt ukjent kommer til min blogg og er uenig med meg, så kommer jeg med aller størst sannsynlighet til å virke som en tassaladd som bikker dit vinden nikker.

Derimot, hvis det virkelig gjelder.. Da er jeg Jernviljen med stålblikket.
Jeg viker ikke en millimeter og har ett ordforråd som kan sende deg rett ut i Ingenmannsland.
Forstå den som kan.

Jeg er både den du kaller Feigingen og Tøffe-Sara.

Ett blokkliv

I 16 leiligheter, fordelt på 4 etasjer lever det en brokete forsamling med mennesker.
I en av leilighetene lever en ung mann på 23 sitt liv alene de få timene han er hjemme fra jobb.
Han hører Herr Grinebiter være på do veldig ofte, og hvis han åpner døren ut til trappeoppgangen pga den vonde lukta, kommer Herr Grinebiter på rappen og lukker den,
fordi den døra skal nemlig være igjen!
Han må også være veldig stille og for guds skyld ikke ha besøk av venner som ler, ellers får han konstante klager fra Fru Vemmelig i 2 etg.
Fru Vemmelig legger seg borti det aller meste. Hun skal ha det på sin måte og hun hvisker og tisker om hvem som har sluttet å hilse på henne.
Hun får sin 89 år gamle nabo, Fru Sprek-For-Alderen til å handle for seg, og selv om Fru Sprek-For-Alderen ikke liker Fru Vemmelig, så gjør hun det allikevel og tar sykkelen fatt.
Fru Vemmelig følger med i kikkehullet sitt om Fru Sprek-For-Alderen går bort til Fru Koselig, så Fru Sprek-For-Alderen ringer til Fru Koselig istedet. Fru Sprek-For-Alderen får nemlig ikke lov til å ha kontakt med sin vegg-i-vegg nabo, av Fru Vemmelig. For Fru Vemmelig liker ikke Fru Koselig, fordi hun sydde gardinene som henger i trappeoppgangene. At Fru Koselig kunne bestemme fargen på gardinene, ble for mye for Fru Vemmlig. Hvorfor fikk ikke Fru Vemmelig lov til å bestemme??
Hun hadde tross alt bodd her lenger.

Fru Skrike Fisesen er ikke her lenger. Ingen er lenger forstyrret av skrikingen, fisingen og rapingen hennes. Hun kommer nok ikke hjem igjen heller. Verandaen er merkelig tom. Ingen små paraplyer med ører brukt som parasoller står framme. Ei heller ingen store plastdyr.
Ikke engang bilteppet hennes ligger der. Kanskje alt sammen ble med på Hjemmet?

I den roligste etasjen bor bl.a Herr og Fru Genuint Hyggelige. De er blitt gamle og skrøpelige begge to nå, han har fylt 92, hun 88. De er like forelsket i hverandre nå som da de var unge. De er veldig avhengig av hverandre og trives best sammen. Det er tungt for den ene når den andre er borte og omvendt. Men som Fru Genuint Hyggelig sier;
"En får væra glad så lenge en er klar i hue!"

I samme gangen bor den litt merkelig Fru Lue. Hun bruker alltid lue og er alltid blid selv om hun er litt sky og hun kjøper alltid store kvanta med dopapir, som hennes søster i blokka ved siden av, kjører hjem for henne.
Rett ovenfor henne bor gamle Fru Smilende Utflytta Trønder. Hun gjør ikke så stort vesen ut av seg i grunn. Men hun spanderte på seg persienner da de nye blokkene kom opp rett bak vinduene hennes!

På toppen bor 77 år gamle Fru Likandes. Hun holder trappeoppgangene våre rene og fine.
Hun liker også sol og musikk, og har bedt meg om å si fra hvis hun spiller for høyt.
Ved siden av henne bor Herr Glad-I-Sol. Han sitter på verandaen sin og slikker sol så fort den titter fram. Selv titter han på de andre som soler seg, mellom plankene og tror at ingen ser ham.
Men brun, det er han!

Fru Vemmlig har en sønn. Han bor også på toppen. Han sniker i trappa som ett forskremt dyr og får middag hos sin mor hver dag, som han henter i en Tupperware boks.
Fru Vemmelig vasker visstnok skjortene hans enda.
Hun burde kanskje vaske han også, for han er ikke alltid like heldig med odøren.
Rett ovenfor sønnen av Fru Vemmelig bor en enslig kar som har pusset opp helt siden han kom.
Nå er han nok ferdig ettersom det har blitt stille. Men hva han heter, det vet ennå ingen.

I 1 etg har det nettopp flyttet inn en ny dame. "Hun er ung", kunne Fru Genuint Hyggelig fortelle meg. Fru Ung viste seg og være i slutten av 40 årene og veldig koselig.
Hun spurte forsiktig på parkeringsplassen ang Fru Vemmelig; "Er hun helt som hun skal....?"

Her lever vi side om side, trives godt på våre små tuer og snakkes når vi møtes i trappa eller utenfor døren. De fleste absolutt koselig. Alle unntatt Fru Vemmelig.
Vi kjenner alle en Fru Vemmlig...

"Dette kommer vi aldri til å bli enige om!"

Med disse ordene tok hun med seg kaffekoppen og forlot demonstrativt diskusjonen, etter å ikke ha fått medhold på sine trangsynte meninger og holdninger.

-Tør jeg foreslå at du kan lage deg en ny og flott verden, hvor det bare finnes myke puter og menneskene sier ja og ha....?

Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger

Jeg starter denne bloggposten med ett bilde Anne har tatt av føttene mine, i en årstid hvor tjukksokkene ikke hadde førsterangen hele døgnet. Bare halve..
Måtte denne sesongen snart være over og vi igjen slanger oss i bikini på en varm veranda...

Jeg er søvnløs for tida allikevel, så da blogger jeg litt til.
Jeg har sms'et med Anne min før i dag og vi ble skjønt enige om en ting: Vi skal aksjonere!

Dermed er "Protestaksjonen Mot Kalde Sesonger" dannet! -Nemlig.
Vi er luta leie av fingre og føtter som er iskalde og numne av kulde.
Kroppene våre liker rett og slett ikke denne tida her.

Greit nok at det er mye positivt man kan gjøre innendørs på denne tida av året,
som å drikke litervis med gløgg, kakao og te. Sitte under pelspledd og tenne tusen og ti stearinlys, spise gode brødblingser og andre koseting.
Meeeen......For å anskaffe disse kosetingene, må man nemlig utendørs. På med lagvis av klær, ofte så mange og så mye at du ser ut som Michelin-mannen stabbe avgårde med forsiktige skritt, fordi det er glatt der ute i den barske nordiske naturen. Sette seg inn i en iskald bil (fordi man ikke skjønner døyten av den timeren til motorvarmeren) og kjøre til en butikk som har alle godsakene.
Bilen er litt varmere på hjemveien, man stabber seg enda mer forsiktig på glattisen, for denne gangen har du jo bæreposer med varer i begge hender (og tro meg; de gir IKKE likevekt!), og når man omsider når utgangsdøra og tørr grunn helskinnet (med kun to halveis saltomortaler veivende med posebefengte hender), så hvisker man ett stille "Halleluja", mens man strever med å få nøkkelen opp av lomma med vottekledte hender. Banner litt for at det er trangt og vanskelig, men ikke på vilkår om de vottene skal av før man når varmen.

Dette er jo egentlig noe man skulle tro at man ble varm av, men den gang ei! Det funker nemlig ikke sånn. For denne Kalde Ekle Sesongen gjør deg nemlig bare forbannet og mer kald.

Vi er jo "ordentlige" mennesker også, så vi røyker da altså ute. Det er en vel så stor utfordring.
(Og kom ikke med noen såkalte gode og logiske forslag om at det hadde vært det beste å stumpe røyken! Dette er en av våre få laster. La oss få ha den og klaginga over kulda i fred.)
Så da står vi der da, mens tennene klaprer i munnen i en hastighet som disse leke-opptrekk-klapre-gebissene på føtter, bare kan gå å gjemme seg i flauhet over at de ikke klaprer kjapt nok. Hvis det kommer en kald sno med litt snø i, så er kroppene våre såpass paralysert av kulda at vi ikke klarer å snu oss unna, slik at vi blir stående å gispe etter luft lik ei gjedde på land. Hendene er allerede frosne, røyken har vi bare bendt fast i to fingre, og hånda blir holdt i en slik vinkel rett foran munnen, at vi bare kan vippe oss mot sigaretten.
På denne måten rører vi oss minst mulig, i all klapring og paralysering.

Vel inne i den stearinlys opptente stua, under pelspledd, med tjukksokker, tøfler, pulsvanter og varmeflaske innenfor rekkevidde...så fryser vi fortsatt. -Jepp, du leste riktig! Vi fryser.
Først når gradestokken i stua nærmer seg 30 varme og andre begynner å kaste klærne, får vi lunk i fingertuppene. Og skulle du finne på å si noe så dumt som at; "Det går ikke ann å fryse her nå!", mens du samtidig opplyser om hva gradestokken viser.....
Da drar vi opp en protestplakat vi har satt rett ved sofahjørnet og sier; "Talk to the hand!

Klare selv!

Grunnet ymse årsaker fikk jeg ingen til å hjelpe meg med å skifte til vinterdekk.
Jeg vet at jeg kunne levert bilen på en eller annen bensinstasjon, også hadde det blitt kjapt gjort for noen hundrelapper, men når man lever litt strengt ang prioriteringer, så var ikke det så aktuelt heller. Ergo, da gjør man det selv!

Jeg gikk ned i boden og fant dekkene, parkerte bilen rett foran blokka, fant jekken og satte i gang. -Allerede skjelven i arma etter å ha båret fire dekk..
Jeg var sint også, fordi det ene avslaget på hjelp, skjønte jeg seriøst ikke noe av, men det er ikke meningen at man skal forstå alt her i verden heller, så til helvete med det. Bekreftelser på at det faktisk ikke er noen vits i å spørre om hjelp, er greit det også.
Da vet man det ihvertfall.
Første mutteren gikk ganske greit, den andre gikk ikke så greit. Den 3 og 4 måtte jeg bruke all kroppstyngde og ergo hoppe på den skrugreia. De løsnet etterhvert...
Jeg skjønte vel i grunn fort at dette ikke var så veldig smart. Men jeg måtte jo ha vinterdekk på bilen. Det er 5 november og jeg synes det har luktet snø lenge.
I natt var det kuldegrader også.
Mens jeg bannet litt for meg selv, forbannet en kropp som ikke har krefter til sånne ting, og svettet over å nesten ikke få av hjulet etter at jeg har løsnet skruene, så kom det en mann gående.

"Hei du! Jeg så ut av vinduet og da så jeg ett menneske som strevde litt. Kan jeg få hjelpe deg?"
(Jeg er veldig glad for at han sa nettopp det; "Kan jeg få hjelpe deg?" Hadde han sagt noe sånt som at; "Det ser ut som om du trenger litt hjelp," hadde jeg høyst sannsynlig blitt sprettsint av det også, fordi jeg klarer da for faen selv, må vite!)

Men jeg så opp, begynte nesten å grine og svarte; "Hvis du vil det, så sier jeg bare tusen tusen takk.....", mens jeg fort så ned igjen og tørket vekk en forræderisk tåre som snek seg fram i øyet mitt.
Jeg samlet meg fort, og begynte en nesten sånn frenetisk talestrøm. En sånn typisk kvinn'sk greie, når man egentlig føler seg både brydd og glad.
Flauhet over å faktisk ikke klare selv, fortsatt sint fordi og på grunn av, glad for at det faktisk fortsatt finnes menn som vil hjelpe kvinner i nød, og rørt fordi noen faktisk ville hjelpe meg.
Nabo mannen var lugnheten selv, jekket opp bilen, skrudde muttere og snakket løst og fast om at det var kanskje greit å legge om dekk nå, og at det bare var koselig å være til hjelp.
Det finnes faktisk gode medmennesker! Og det er så godt å oppleve sånt.

Etter å ha klart det meste selv, er det pyton å bli den litt reduserte som faktisk trenger hjelp til sånne tunge ting. Hva som er tungt, kan være relativt, men jeg prøvde å ha i toning i håret mitt ved egen hjelp i går også. Takk og lov at det er toning, og at det går bort i løpet av noen få uker..
For jeg ser jo det at jeg ikke er så sterk i arma lenger, ja....
Jeg vet det, men må prøve allikevel...
Staheten tar overhånd og feier fornuften av banen. Også angrer jeg etterpå. Og tenker at neste gang...neste gang skal jeg få hjelp til det....Men hukommelse er merkelige greier. Jeg glemmer det igjen. Og det kan ha noe med det faktum at når jeg har bestemt meg for noe, skal det skje der og da. Ikke etterpå, ikke senere, eller i morra. Men NÅ!

Og mannen i blokka ved siden av skal få en blomst til jul!
Tusen takk!

Hvesende te kjele og søvnfobi

Jeg er som en av disse tekoker'ne som hveser når vannet
har blitt varmt nok.
Jeg er nå på det stadiet hvor hvesingen kommer litt forsiktig.
Før det bryter ut i en krafting hvesing og skrikende plystring, så infernalsk at du ikke kan få kjelen fort nok av komfyren.
Sånn er jeg nå. Hissig, irritert.

Det er midt i svarteste natta i skrivende stund.
3 grunner til at jeg ikke ligger i senga;

1. Jeg gruer meg til å sove
2. Jeg gruer meg til å sove
3. Jeg gruer meg til å sove

Runrun....jeg skulle ønske jeg hadde hatt en trapp jeg kunne rive, akkurat nå.

Ting kan faktisk ta laaang tid

I vår (eller var det i vinter...?) en gang, satt jeg og slappet av foran tv'n, med føttene godt plassert i fotbad. Datter'n satt ved pc'n og lastet ned musikk. Fred og fordragelighet i det "Tjukksokk'ske" hjem, med andre ord. Jeg hadde fått sittet i 1,5 minutt når datter'n ba om hjelp.

-Mamma, kom hit!
-Nei vent litt, nå har jeg akkurat satt føttene i vann.

Stillhet i ca 30 sekunder

-Mammaaa! Kan du vær så snill å hjelpe meg!
-Vent litt, sa jeg!! *begynte å bli små irritert*

Ny stillhet, denne gangen i ca 40 sekunder

-Maaammmaaaaa! Åh, jeg får ikke til! Kan du komme!?
-*freser ett eller annet mellom sammebitte tenner*

Jeg ble selvfølgelig irritert, og reiste meg brått opp, slik at jeg skulle bli fort ferdig med denne assistansen, slik at jeg kunne få nyte dette fotbadet. Når jeg kom opp i stående stilling, med fjernkontrollen til tv'n i hånda, og kom på at føttene er i vann, så ble jeg rådvill ang hva jeg skal gjøre med fjernkontrollen.

Det skal sies at denne episoden skjedde da jeg var litt dårligere enn hva jeg er nå.
Det kognitive var ikke helt på plass.

Hue klarte ikke å koble at føttene skulle ut av balja, samtidig som jeg måtte bruke hendene til å finne ett håndkle, og i den ene hånda hadde jeg tross alt denne fjernkontrollen.
Det gikk som det måtte gå. Plopp..........
Feil hånd ble brukt til å hjelpe til med, så jeg slengte liksågodt fjernkontrollen i vannet.

*Banning, sverting, skliing på våte føtter på vei mot pc'n,
nappet tak i musa; sånn, sånn sånn og sånn!!*

Tilbake på bordet lå fjernkontrollen sørgelig våt. Det rant av den og jeg bannet igjen.
Det var den kveldskosen, liksom! Argh!

Jeg fikk åpnet den og lagt alle delene til tørk. Når alt hadde tørket, satte jeg den sammen igjen og den funka ganske bra. Etter noen dager, måtte jeg lene meg over hele stuebordet for å få kontakt med tv'n. Etter enda noen dager, måtte jeg gå foran stuebordet. Osv osv.
Nå må jeg stå ca 10-15 cm unna tv'n for å få den delvis til å funke. Det må trykkes hardt og opptil flere ganger før den vil justere lyd eller kanal.
Og sånn har den vært en god stund nå. (Les: måneder)

Men i dag, så klarte jeg å huske det! Jeg la fjernkontrollen i veska og reiste ned på Expert.
*stolt* Og bestilte ny fjernkontroll, som kommer om ett par dager. O' salige fryd!
Nå kan jeg selvfølgelig knapt vente. *trommer med fingrene*

En fordel med det; Det har blitt lite tv titting sånn sett. Og når jeg først har satt på tv'n, så har den blitt stående på den kanalen.
Ikke noe zapping med andre ord.
Det blir det vel forandring på nå.

Dårlig hårdag..Igjen...

Jeg har dager hvor jeg bare kjenner at dette blir en håpløs hårdag, selv før jeg har vært i dusjen og fått lagt ned kråkereiret, etter nattens såkalte "hvile hode på puta". Det ser egentlig ut som om jeg har vært med noen runder i en sementblander. Eller noe slikt.
I dag var en sånn dag.
Etter vel endt dusj, prøvde jeg å få det til.
Bare sånn for å ha gjort ett forsøk.
*mumler noe om frizzete, dumme krøller og helsikes tynne hårstrå*
Kort fortalt, dette var ikke dagen for krøllene, så jeg fant fram slettetanga. Da ser det om ikke annet litt mer ryddig ut. Jeg slettet ut hver eneste krøll og stirret mistrøstig på mitt eget speilbilde. Det ble mindre frizzete, men neimen om det så så bra ut.
Jeg ga opp. Jeg tuslet inn på rommet til datter'n hvor hun satt og tastet på pc'n.
Hun ser på meg, slår seg på låret og brøler, jeg gjentar;
brøler ut i latter!

"Hahahaha, du ser ut som huset til Tussi på håret. Litt sånn telt, på en måte. Spisst på toppen og ut ved øra, liksom!!" Setningen blir etterfulgt av hikstende latter, hun ler så hun griner, faktisk. Hun tar på håret mitt, samtidig som hun sier at "du har jo nesten ikke hår du, mamma. Det er bare sånn englegreier. Men du er veldig god da."

Jeg veide for og i mot noen sekunder, om jeg skulle bli dødsfornærma eller å le med.
Det ble selvfølgelig det siste. Jeg har ikke sjans til å motså latter'n til dette fantastiske trollet av en unge.

Det var det..

Hvordan blir været i morgen....?

Sommer?!

Jeg innrømmer det;
Jeg savner sommer'n som liksom skal være ute.
Jeg savner å kjenne varme solstråler mot bar hud.
Jeg savner å tasse svett og i halvsvime inn til kjøleskapet, og fylle på flere isbiter i glasset hvert 20 minutt, for så å tasse ut igjen, legge meg ned igjen og bare nyte varmen.
Jeg vil bare ligge der, med P4 på radioen, lytte til trafikk meldingene og musikken jeg har hørt x antall ganger før.
La tærne rocke takten litt sånn halvdovent.

Jeg vil bla litt tankeløst i ett ukeblad, mens jeg dytter svette krøller opp igjen i hårstrikken.
Jeg vil at det skal være så varmt at jeg ikke orker tanken på mat, men hiver innpå masse melon.
Jeg vil titte opp og bare se strålende blå himmel.
Jeg vil taste noen tekstmeldinger rundt til vennene mine,
med fingre som fortsatt ikke er fri for sololje
enda jeg har tørket hendene.
Jeg vil ligge der med en brun kropp, innsmurt med sololje og sende noen hete tanker.
Jeg vil se på gradestokken at den overstiger 30 grader.
Jeg vil høre naboen klage over hvor varmt det er.

Og jeg vil nyte soldagene, lik en utsultet bjørn (eller noe sånn) og bare kjenne på hvor godt det er å være til på sånne dager.

Så hvor i svarte blir det av den norske knall sommer'n?!
Altså, det var spådd tidenes sommer. Den første sommerfuglen jeg så i år, var lys og utfra gamle kjente værtegn,
så vil det ergo si at sommer'n skulle bli flott.
En ting er sikkert med Norge; Det er mye vær!
Jeg har funnet ett tegn på at jeg begynner å dra på åra;
Jeg hører på værmeldingene.
Med ett spent og håpefullt ansikt og øra på stilker, lytter jeg til stemmen som snakker værmeldingsk. "Frisk bris over Huttiheita og stiv kuling over Histen og Pisten."
Når stemmen kommer til Østlandet, holder jeg nesten pusten....
Så sier den; "Og på Østlandet er det ingen endringar den kommande veka, utrygt for lokale ettermiddagsbyger, overskyet og endel nedbør."

Sola tittet fram i dag....men ikke sånn ordentlig. Dessuten kom den sammen med vind i ørten retninger og altfor mange skyer på slep, til at det var noen vits å legge seg ut.
I kveld, like før sola gikk ned, forsvant skyene og vinden løyet.
Og hva slags stygg spøk er det naturen driver med da da?!
Akkurat som om den sier; "Æddabædda, jeg kan hvis jeg vil!"
Den barske nordiske naturen ser olmt på meg og jeg skuler tilbake.
Øynene mine blir mørke, nyven mellom øynene blir mer markert og jeg skal ærlig innrømme at jeg akkurat da ikke fatter hvorfor jeg i all verden bor her i dette landet med alt dette været.
Juli er halvgått, om en måned er det høsten.....
Og sommer'n glimrer med sitt ufyselige fravær.
Hvor blir det av denne globale oppvarminga de babler om?

Akkurat nå har jeg lyst til å være 4 år, ha horn, stampe i bakken med verdens største trassige mine og si at jeg vil ikke ha dette været her!
Jeg vil ha annet vær! Men jeg vet jo at det ikke hjelper. *sukk*

For det absolutt kjedeligste været jeg vet om, er nettopp dette "hærta tå hørt-været", det som verken er fugl eller fisk.
Ikke regner det, ikke er det sol, det er ikke kaldt, men det er ikke varmt heller. Det er sånn rett og slett ingenting vær!
Enten så får det regne bøtter, spann og delfiner da eller så får det være sommer med sol og varme.
Ikke sånn fisle vær som bare blir ett irritasjonsmoment.

Nuvel.....det nytter ikke å klage.
Været er faktisk det eneste man ikke får gjort noe med.
Så derfor legger jeg igjen en låt med "Postgirobygget",
en ordentlig sommer låt.
For kalenderen viser juli måned, jeg har hatt sommerdager inne med alskens sommermat og bær.
Nå vil jeg ha sommer'n ute! Og jeg sa nå!
*stamper ett par ganger i bakken, sånn for sikkerhets skyld*