Postkortet

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var ute og reiste i den store verden, og sendte blide glansede postkort hjem til kjente og kjære med glade ord som egentlig ikke sier noenting om hvordan jeg har det, men som forteller at jeg ser mye, at temperaturen er god og at prisnivået er enten sånn eller slik og at jeg koser meg på tur.

Jeg har to skoesker fulle av oppsamlede postkort av venner og familie som har vært på reise.
Jeg samler på andres drømmer, opplevelser og reiser og setter pris at de har brukt noen minutter av sin tid på reise til å sende meg noen turistiske ord. Jeg nyter synet av idylliske strender, koselige tavernaer, sydende byer og neonlys. Jeg ser på de glansede bildene og husker nøyaktig hvem som har vært i Mongolia og Amsterdam og Seychellene.

En dag tror jeg at jeg lar tryggheten bli igjen hjemme. At jeg legger ut på langtur.
Kanskje jeg en dag seiler jorda rundt med et menneske med godt blikk og stødige armer, mens jeg sitter på dekk og ser ned på hånda mi som skriver glade ord til de hjemme om hvordan jeg egentlig har det.