Go´værsliste.

- Rekeaften med gode venninner.
- Utenlandsgave fra Italia.
- Postkort som overraskende ligger i postkassa.
- Gummistøvler med røde lisser og englemotiv.
- Skogsturer med tøff mann og kul bikkje.
- Datter som tør å skille seg ut.
- Kjæreste som vinker fra sofaen.

To be continued...

Lille Vakre

Datter'n ble 17 år på søndag. Den lille vakre ungen min er blitt enda eldre og enda mer vakker.
Det er så mye jeg kunne skrevet om denne flotte jenta, som gjør meg så stolt over å være moren hennes hver eneste dag. Alle disse små øyeblikkene som hun av en eller annen grunn klarer å gjøre store og vakre bare ved å si noe eller rett og slett bare være der.
Jeg elsker henne.

Jeg elsker latteren og humøret hennes. Det er gøy å være sammen henne, og latteren er utrolig deilig. Hun får meg til å le også, som f.eks forrige dagen når vi kjørte forbi Mc Donalds og hun sa at hun så en kjekk fyr.
-Åh? Jobbet han? spurte jeg.
-Nei, han jobbet ikke, han sto bare til pynt, var svaret.
Eye candy, med andre ord.



Gratulerer med 17 års dagen, jenta mi.

Jul, glede og andre gleder.

2009 har vært det minst produktive bloggåret jeg har hatt siden jeg begynte å blogge. Det er flere grunner til det, og jeg tenker at det ikke gjør noe. Noen ganger er det bare slik.
Nå er det jul igjen, og jeg gleder meg.
Jeg blir blank i øynene av "Deilig er jorden" og jeg blunker fortsatt like hardt og later som ingenting i år som alle andre år , julestrømpa til Datter'n er ordnet i stand med masse kjærlighet og omtanke og er klar til å henges på sin faste plass og jeg kjenner det i hele meg at dette blir en god jul. Enkelte ting er med andre ord som det pleier og jeg har tatt julen tilbake enda en gang.

Det er vesle julekvelden og i skrivende stund sitter jeg anføttes sammen med Datter'n og skriver. Jeg er oppglødd og melankolsk på samme tid.
Julemiraklene har vært flere denne senhøsten og jeg har en ny trygghet i meg som jeg liker.
Jeg ser på Datter'n og er så glad i henne at jeg knapt finner ord. Jeg er priviligert som er mammaen hennes.
-Takk, jenta mi, for alt du gir av deg selv hver dag og for latteren og nærheten.
Du er one of a kind.

Til dere trofaste lesere som til tross for manko på nye innlegg stadig titter innom her av ulike årsaker, og til dere som i en eller annen villfarelse googlet deres vei innom; Jeg håper dere alle får den julefeiringen dere ønsker dere. Skulle det ikke være slik, så håper jeg dere klarer å lage et rom i dere selv som er godt å være i.

Jeg er ikke kristen, men jeg tror på det som er godt. Jeg liker at vi har både julenisse og engler.
Vel kan det være uenigheter på englefronten, men engler er lys. Og lys trenger vi.
God jul alle sammen.

Smilet.

Jeg har jogget noen ganger i sommer. Ikke fordi jeg liker å jogge, men mer fordi jeg faktisk klarer å gjøre det. Ikke langt og lenge, men litt.
Mens regnet silte ned utenfor vinduene, proklamerte jeg en kveld for Datter'n at "Nå skulle vi ut å løpe!" Hun stirret på meg med kritiske øyne, før hun stirret enda mer kritisk ut av vinduene og deretter tok en avgjørelse om at det muligens kunne være en bisarr form for moro å jogge med moren sin i øsende regnvær.
Om det ikke er moro, så er det ihvertfall noe befriende med å bli våt helt inntil skinnet, løpe i vanndammer uten å måtte tenke på at man blir våt på føttene og glede seg til den varme dusjen og ditto myke klær når man kommer inn igjen.

Vi løp avgårde, pushet hverandre bittelitt og jeg kjente meg glad.
Jeg. Løpende. I regnvær.
Selv om jeg aldri har likt å jogge, og bortimot hatet Cooper's test på skolen, så har jeg alltid ergret meg over at joggere sjelden smiler. Dette bestemte jeg meg for å ikke bli endel av når jeg tok den første lille joggeturen tidligere i sommer. Her skulle det smiles!
Den befriende følelsen skulle overføres til alle andre jeg møtte på min vei som "sprek mosjonist."

Vi møtte på èn mann i samme joggende ærend som oss (det var ikke så mange av dem i dette regnværet), og jeg satte opp et stort fornøyd smil like før han passerte oss.
-Hva var det fornoe?! Datter'n peste ut ordene.
-Hva da? Jeg skjønte ikke hva hun mente med en gang.
-Det der! Hun kastet med hodet så vidt bakover.
-Åh! Jeg bare smilte til ham, peste jeg fornøyd tilbake.
-Smilte!? Det så jo ut som du flekket tenner!

Kanskje det allikevel er en grunn til at joggere sjelden smiler?

En ny epoke

Datter'n gikk ut av 10. trinn i går. Grunnskolen er et tilbakelagt kapittel og til høsten venter videregående skole med nye fag, nye utfordringer og eget ansvar for meldingsboka.
Det var med blandede følelser jeg satt i gymsalen og så på alle disse flotte ungdommene. De hadde pyntet seg i dresser og bunader og så virkelig ut som vårens vakreste eventyr.
Unge og lovende.
Helt ærlig synes jeg det skal bli godt å bli kvitt all "tvangskosingen" som det har vært på grunnskolen. Det har vært mindre av det på ungdomsskolen, takk og lov, men jeg synes det fort kan bli litt i meste med laget med sammenkomster. Høstfest, vårfest, jule(u)hygge, 17 mai og ymse. Kanskje er det bare meg, men jeg synes det blir slitsomt i lengden, og kanskje spesielt når det eneste jeg har hatt til felles med de andre voksne er at vi har hatt barn i samme klasse.
Nå er det over og den biten kommer jeg ikke til å savne.

Det er mye typisk ved slike avlutninger, rektoren holder tale og forteller hvor spesiell nettopp dette kullet har vært, blomsteroverrekninger, elevene underholder og vitnemålsutdelingen. Selve rosinen i pølsa og det alle venter på. Det første ordentlig viktige papiret.

Når jeg så henne stå oppe på scenen sammen med resten av 10.C, rak og rett i ryggen, smilet som bredte seg over ansiktet flere ganger enn èn, hviskende noe til han som sto ved siden av henne og med øyne som lyste av glede og forventning, da kjente jeg på noe som ligner vedmod.
Hun er virkelig blitt stor. Helt sånn på ordentlig.
Jeg er selvfølgelig sikker på at jeg var den stolteste av alle stolte foreldre som satt der.
Hun har verden foran føttene sine, og det er opp til å henne å ta for seg av sjansene og mulighetene som ligger der. Hun kommer til å klare seg helt fint.

Vel hjemme igjen med det fine vitnemålet, var det av med bunaden og på med partyantrekk for selve avslutningsfesten. Jeg så på jenta med forundring i blikket, der hun sto foran meg i tøff partykjole og høyhelte sko. Jeg visste seriøst ikke at Datter'n min har så flotte ben! -Wow! Behandle henne pent, gutter. Hun er ekstremt verdifull. Og jeg kan glefse ...

Mens hun dro på fest, ble jeg sittende og tenke på den siste sangen vi sang sammen i gymsalen.
Budskapet ligger i teksten. Alf Prøysen sa det fint.

Jørgen Hattemaker

Ja, fysst så vil je nevne min stilling og min stæinn:

je står og svarve hatter i Salomo sitt læinn.

Sjøl bær' je navnet Jørgen, så skilnaden er stor,

men både je og Salomo kom nakne tel vår jord.

Refr.: Sola skinn' på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

Når liljene på marken i fager blomstring står

og æille himlens fugler sin glade trille slår

Je nynne såmmå strofa i Hattemakergrend

og morgendagen, Salomo, -hva veit vel vi om den.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Har Salomo sitt måltid med vin og fyllte fat,

je sug på harde skorper og kæille det for mat.

Men det vi gjer ifrå øss dit vi i lønndom går

blir gras til hyrdens hvite lam og Sarons sorte får.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,

je ser 'a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.

Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,

vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

Refr.: Sola skinn' på deg...

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,

da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.

Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den

som står og svarve hatter uti hattemakergrenn.

Refr.: -og sola skinn på meg

så skuggen fell på deg,

men graset er grønt for æille.

Vår 17 mai

Jeg våknet av at Datter'n lurte på om jeg var våken. Jeg svarte ja. Selvfølgelig var jeg våken!
Jeg bare lå og dormet, som jeg så fint kalte det. -Kunne jeg hjelpe henne med mansjettknappene?
Å si at jeg spratt opp av dynene blir å ta i, men jeg sto opp og prøvde å få opp øynene samtidig som jeg prøvde å få på meg morgenkåpa.
Datter'n sto parat med bunadskjorta og mansjettknappene, og etter litt fomling var de på.
Hun er nydelig i bunad. Hun blir nesten overjordisk vakker i bunad.
Kanskje skyldes det at jeg blir rørt av kjærligheten hun nærer til bunaden sin, kanskje skyldes det at det er så veldig nasjonalromantisk med bunad. Kanskje skyldes det at jeg synes hun er verdens vakreste.
Sola skinte og jeg samlet sovesveisen min i en stri hestehale og bestemte meg for å legge meg litt ut på verandaen i håp om å få en ansiktsfarge som ser litt friskere ut.
Datter'n forsvant ut i verden med bunad og lilla Ipod i ørene.

Vel skinte sola og det var mange varmegrader i luften, men allikevel var det en kald trekk som ga klar beskjed om at det ikke er helt sommer enda. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle sole meg, så jeg lagde meg en festning av stoler og pledd. Jeg fikk det ganske lunt og sola varmet den vinterbleke kroppen min. Jeg hørte korpsmusikk i det fjerne, jeg så det norske flagget vaie i den kalde trekken fra verandaen over meg og jeg tenkte tanker om varme sommerdager og hva som ligger foran meg. Jeg tror jammen meg jeg dormet litt også!

Datter'n sendte en sms om at hun var på vei hjem og like etter ringte det på døra. Jeg åpnet for henne og ble stående å stirre på henne. Lenge.
Denne nydelige nasjonalromantiske Datter'n som dro hjemmefra i den fine bunaden, sto foran meg iført ei diger brun t-skjorte som rakk henne midt på lårene og bunadsko.
I armene hadde hun bunaden.
-Har du gått slik hjem fra byen?!
(Jeg innrømmer det, i to korte sekunder tenkte jeg på hva naboene og andre forbipasserende hadde tenkt hvis de hadde sett henne i dette antrekket.)
-Er du gæren?? Per kjørte meg.
Jeg pustet en tanke lettere.
-Men hvorfor ... Jeg rakk ikke å snakke ferdig.
-Er du egentlig klar over hvor varmt det er med bunad eller?? Det rant nedover ryggen min!
Så faren til Maria sa han kunne kjøre meg hjem. Jeg fikk låne t-skjorte. Og jeg har faktisk shorts under! Hun løftet på den lange t-skjorta og viste meg shortsen mens hun lo og kippet bunadskoene av føttene.
Rare, fine ungen.

Det skyet over. Selvfølgelig skyet det over.
Jeg ryddet bort festningen jeg hadde laget og vi dro ut og kjøpte den obligatoriske 17 mai pølsa.
Vi kjørte litt rundt mens vi hadde en lang samtale om kål.
Overalt krydde det av festkledde mennesker. Det kan se ut som om "alle" har bunad igjen og det er ett flott skue.
Jeg tror jeg kjente på et stikk av ensomhet, men jeg dyttet det vekk like fort som det kom, så jeg er ikke sikker.

Kvelden kom og enda en 17 mai har kommet og gått. Datter'n forsvant ut på tur med ei venninne. Jeg avsluttet kvelden sammen med en veldig hyggelig nabo, iført pysj og en slant rødvin som ble til overs etter gårsdagens melodiøse festaften.
Det var faktisk ganske morsomt å gå bort i tøfler.

Ha en god natt alle sammen. Håper dere har hatt en fin 17 mai.

My sweet sixteen

For 16 år siden sto jeg lettere forvirret utenfor ambulansen på gårdsplassen hjemme hos mamma.
-Hvordan får jeg med meg kommoden min nå? spurte jeg Daffy, som var den ene av ambulansepersonellet. Han tok meg forsiktig i armen og ba meg om å glemme den kommoden akkurat nå. Jeg var opprinnelig på helgetur hjemme for å hente blant annet en kommode. Det var søndag formiddag og vannet hadde gått noen uker for tidlig. Jeg glemte fort hele kommoden der jeg lå og kjente at nå.. Nå skjer det!

Alt gikk fort, legen ble hentet og jeg fikk deilige sprøyter i skinka og jeg ba Daffy om å tute når vi kjørte forbi gården til pappa, hvilket han gjorde.
Vi ankom sjukehuset og det var bare svisj, svosj og svasj, ett ødelagt sykehusseng-håndtak, og jeg fikk en glatt og våt verdens vakreste datter oppå brystkassa.
Datter'n min var født.

I dag fyller hun 16 år. Hun har vokst forbi meg i høyde, og er ingen liten jente med stadige skrubbsår på knærne lenger. Nå er hun en vakker tenåringsjente med hjerte og hodet på rett plass, og hun gjør meg umåtelig stolt hver eneste dag.

Kjære jenta mi;
Du er lyset i livet mitt. Du gleder meg hver eneste dag med smilet og latteren din. Du får meg til å stadig til å vokse som menneske og jeg verdsetter hver eneste klem, hvert eneste håndtrykk og alle de gode resonnementene dine. Du er en fryd å filosofere og diskutere med, du har egne meninger og står for dem, du tør å stå i mot strømmen og mengden selv om det koster.
Du har et sabla godt perspektiv på tingene og jeg frydes over din velutviklede sans for selvironi og humor. Jeg beundrer styrken og motet ditt, og det er en sann glede å være mamma'n din.
Livet har sveiset oss tett sammen og vi kan lese hverandre som en åpen bok, noe som kan være en utfordring for oss begge av og til. På en annen side er det en trygghet for oss begge.
Det viktigste er at vi kan kommunisere og det gjør vi til gangs. Takk.

Lille Vakre, gratulerer så mye med 16 års dagen din i dag.
Jeg elsker deg masse masse.

Se! Vi nådde tregrensa!

Dette hadde dere aldri trodd dere skulle få se, tenker jeg! Jeg er ute i det iskalde elementet jeg misliker sterkt og inderlig. Pappa og stemor Solskygge inviterte hele den brokete dine-mine-våre familien på aketur, pølser, kvikk lunsj og kakao. Kombinasjonen er noe man ikke takker nei takk til.
Jeg elsker aking, tro det eller ei. Det er nesten det eneste vinteren er brukandes til. Det var vel og merke 10 blå ute i dag, noe som gjorde meg lettere skeptisk, men utkledd som Michelin-mannen funket det på ett vis. Det var så gøy! Jeg elsker å frese ned slike flotte akebakker og det dere får se her, er Datter'n (i grått) som bråstoppet i tregrensa og den hjelpende mamma'n hennes i rødt.
Bare så det er sagt; Jeg beveger meg mer feminint på barmark.

Katteblogging.

-Mia plager meg!

Setningen tilhører Datter'n og kommer opptil flere ganger i uka, etterfulgt av disse setningene;
-Mia er så plagsom! Mia roter i sakene mine. Mons tygger på blyantene mine! Mons ligger i veska mi. Mons og Mia bråker! Mamma, kan du ta Mons!? Åååhh! Maaammmaaaaa! Mia tygger på tærne mine!

Jeg har bare et barn, men det kan virke som om jeg har tre. Et menneskebarn og to lodne barn.
På en måte er det vel faktisk sant. Jeg elsker dem alle tre, om enn på litt ulike måter.
Det er noe rart med dette å ha katter. Det er veldig fort gjort å bøye seg ned å stryke på det lille pusedyret som snor seg langs leggene mine. Søte øyne som titter opp på meg og som reiser seg på to ben og prøver å klatre opp i armene mine. Selvfølgelig løfter jeg da opp det allikevel ikke fullt så lille pusedyret som kroer seg fornøyd på venstre skulder.
-Mia er så gullunge, asså! Datter'n mener helt klart at jeg favoriserer de to lodne barna.
-Jammen se på a da! Sitter der med de liksom uskyldige øya sine, mens hun egentlig bare er sleip! På dette tidspunktet kan du nesten banne på at jeg begynner å snakke med sånn kose-mose stemme til pusebarnet som henger over skulderen min og gnir hodet sitt i bakhodet mitt mens det kommer "murf" lyder, som tydelig taler sitt språk; -Jeg vant!
Hva pusedyrene egentlig synes om slik kose-moseprat er uvisst. Det faller seg bare helt naturlig å kose-moseprate til noe loddent. Datter'n synes jeg duller med dem og forteller meg hvor bortskjemte de er; De får sove sammen med meg, jeg stryker på dem hver gang jeg går forbi dem, jeg må bortom å klappe litt på de når de sover for da de er som unger flest, aldeles vidunderlige! Sist, men ikke minst, jeg kjøper den maten de liker aller best.
Jeg overveide aldri å få flere menneskebarn enn den datteren jeg har. Jeg skulle egentlig aldri ha barn overhodet, men Datter'n meldte sin ankomst og slik ble det. Jeg bestemte meg der og da at hun skulle bli mitt eneste kjødelige barn og angrer ikke på noen av de avgjørelsene.
De lodne pusedyrene fungerer fint som søsken.
Noen ganger er de en real pain in the ass, andre ganger er de bare snille og gode. Da er det bare go'ord å høre; -Åh, mamma! Se på Mons nå! Han koser seg! Oppå tastaturet mitt! Se så søt han er! Eller hvis det gjelder Mia; -Hun er litt glad i meg allikevel. Ser du? Hun koser med meg.
Jeg vil nødig ødelegge idyllen, men de fleste vet at puser ofte har en egen agenda ved å være søte og superkosete. De er sultne. Og smisk fungerer nesten hver gang. Når Datter'n oppdager det, kommer den samma gamle leksa; -Du er bare sleip du, Mia! Mia svarer med ett "murf" eller to, før hun løper mot matskåla med en svært så selvtilfreds mine og fornøyd oppover-hale med elegant knekk. En typisk pusedame. Eller annen dame, om du vil. Hun gir seg ikke med å mase før matskåla er fylt opp. Mons er lettere på den biten, som den guttepusen han er.
Er det tørrfor der, så er det mat der, ferdig med det.
Hvis han blir tørst, er det smal sak og drikke fra doen eller å vippe opp lokket til sluket. Mia er litt finere på det, akkurat slik en ladylike pusedame skal være. Hun kan drikke fra mitt glass ved å dyppe en nusselig pote ned i vannglasset, for så å slikke på den. Når jeg ser det klarer jeg liksom ikke å bli sint heller. Hun er jo så søt der hun sitter. Og jeg må gi Datter'n rett i det at hvis hun hadde gjort det samme, hadde reaksjonsmønsteret vært noe helt annet. Jeg hadde antageligvis ikke kalt henne søt, men heller lurt på hva i all verden hun drev med. Så det blir vel litt forskjellsbehandling på menneskebarn og lodne barn. Datter'n står f.eks ikke og maser ved verandadøra for å få gå ut, for så å klore på vinduet 2 minutter etter fordi hun vil inn igjen.
De lodne barna kan være mer ubestemmelige. Jeg tror dessuten at de har det som en slags hobby, det å se hvor langt de kan tøye strikken ved å nettopp være ubestemmelige. Datter'n har mindre slingringsmonn enn meg og tenner ergo på pluggene litt kjappere. Jeg ser ofte litt mer gjennom fingrene enn hva hun gjør. De er jo gullungene mine, som hun sier. På en måte er det jo faktisk sant. Jeg unnskylder dem fordi de er mindre enn henne og fordi de har pels.
Det ligger en realistisk logikk i det hele.
Når barna ikke krangler råder det fred og fordragelighet innenfor våre fire vegger. Da koses og pjuskes det, go'ordene hagler mens menneskebarn og lodne barn gjør en hønemor rørt inn til hjerterota.
Jeg vet at Datter'n innerst inne er like glad i dem som jeg er. De lodne pusedyrene er til stor glede og underholdning. De enkleste ting som en pappeske og q-tips er det reneste nirvana og de kan holde på i evigheter med å fange en bitteliten flue. Det er godt å låse opp ytterdøren og se to trøtte tryner sitte i gangen for å ta i mot oss. Om vi har vært en svipp på nærbutikken og kun har vært borte i 20 minutter er en bagatell, vi har vært borte og nå er vi tilbake igjen. Med mat.
De ER sleipe, men jeg godtar det. De er faktisk katter. Uforutsigbare, men elskelige med en viss forutsigbarhet allikevel og til tross for. Dessuten er det faktisk litt gøy å høre på kjeftesmella til Datter'n går som ett maskingevær, mens en av de lodne mjauer tilbake. Jeg kan telle og på eksakt samme sekund blir en eller to lodne barn skyflet ut fra rommet hennes etterfulgt av ordene; -Nå kan du ta dem litt!
De fyller mange roller disse barna. Når jeg ikke har noe annet å komme med, kan jeg f.eks blogge intetsigende innlegg som dette. Det er berikende å ha både menneskebarn og pusebarn.Helt sant.

Gledelige hendelser.

Mens Obama i dag ble USA's nye president og jeg gledet meg over det, fikk jeg selv Nobelprisen i Mammakunnskap. Av alle priser, premier og utmerkelser; Dette er den beste jeg kunne fått.
Nobelkomiteèn besto av Astrid og hun har funnet meg leseverdig i bl.a innleggene som ligger under Mammahjertet. Jeg innrømmer det; Jeg blir rørt av at andre liker de innleggene.
De innleggene er spesielle både for Datter'n og meg. De er OSS.

Datter'n, den vakreste snart-16 åringen som finnes. Vakker fra innerst til ytterst.
Datter'n som alltid får meg til å le, som vikler sin arm inn i min når vi går på kjøpesenteret og går arm i arm med moren sin som den største selvfølgelighet uten å være flau et sekund.
Datter'n som under bildet av seg selv i skolekatalogen har fått følgende beskrivelse av klassekamerater; "Også er hun veldig glad i mamma'n sin!"
Datter'n som i dag satt ved kjøkkenbordet og gjorde lekser og hun spurte meg om hvilke klima- og vegetasjonssoner vi finner i Afrika, mens hun hørte på Nat King Cole og L-O-V-E og beveget hele kroppen i takt mens gråblyanten hun holdt i hånden skrev ned setninger om lavlandet og høylandet i Afrika. Datter'n som skjønte at jeg hadde mer enn nok med å røre i couscousen og fulgte formaningene mine om å google på vegetasjonssonene og lo verdens herligste latter mens hun samtidig påpekte hvor innmari sunn middagen så ut.
Datter'n som tør å si nei til sine alkoholdrikkende venner, som tør å si fra til vedkommende når idiotiske femtenåringer fra skolen kaster snøballer på gamle damer med spark.
Datter'n som er lyset i livet mitt, som er min store glede og stolthet.

Hun er årsaken til at jeg er den mamma'n jeg er.
Hun lærer av meg, jeg lærer av henne og sammen er vi uslåelige.

Jeg gir denne Nobelprisen videre til Neglecta. Hennes gode hverdagsglimt med Vampyrene er vakre. Og hun er en fabelaktig mamma.

Shake it, baby. Shake it!

Musikk er essensielt her i huset og det har det alltid vært.
Ikke i den forstand at vi spiller instrumenter eller noe slikt, men stereo'n er et stk meget viktig inventar. Rettere sagt pc'n, for det er jo egentlig der all musikken ligger nå. Datter'n nærmer seg 16 år og jeg har indoktrinert henne til å like Enya, Pat Benatar, Tracy Chapman, Bruce Springsteen, Melissa Etheridge, Phil Collins og Def Leppard bare for å nevne noen.
Jenta er allsidig og det er det moderlige opphav selvfølgelig veldig glad for. Musikk kunnskap og glede er viktig, og jeg velger mine "kamper" med omhu. Jeg prøvde å få henne til å like, eller ihvertfall til å lytte til musikk fra mine fjortisdager, slike som Nik Kershaw, Limahl, Taylor Dayne og Modern Talking, men ett sted går tydeligvis grensa. Når jeg får akutte mimretilstander og skal pløye gjennom all den "gode" musikken, klasker hun seg selv i panna og utbryter setninger som sier noe om hvor durabelig helteit den musikken er.
-Ok, jeg deler synet hennes på enkelte, men det er gøy allikevel.
Nå har det seg jo slik at jeg blir like mye påvirket av hennes musikk, som hun av min. Jeg har lært at Chris Brown's "Superhuman" er dritbra, jeg nynner på Britney's "Womanizer" og rådigger flere låter The Pussycat Dolls.
Før Datter'n skjønte absolutt alt av engelsk, så oversatte jeg ofte låtene for henne, fordi jeg alltid har vært en slik tekst-freak og har videreført denne reglen om at det er viktig (eller ihvertfall mer gøy) når man vet hva de synger om. Datter'n hadde fått dilla på 50 Cent's "Candyshop" og jeg oversatte. Datter'n gjorde svære øyne og det var "æsj og iiiooouu" i lange baner, og låta ble lagt på is for en god stund. Det tok forsåvidt ikke så lang tid før hun kunne Eminem's tekster på rams og oversatte de for meg og det var jeg som satt med hevede øyenbryn. Og hun digget "Candyshop" igjen, denne gangen uten sjokkerte ansiktsutrykk.
Sånn har vi fortsatt. Vi har egen kjøremusikk som Scissor Sisters, Karpe Diem, Bon Jovi, Tom Cochrane, Bob Sinclair og Kurt Nilsen som vi digger vilt, høyt og hemningsløst.
Etter at min kjære McD fikk Guitar Hero i bursdagsgave og de satt her i jula og spilte til de var slitne i hender og skuldre og ansiktene ble varme, har hun oppdaget ZZ Top.
Jeg for min del har for tiden fått dilla på "Halo" med Beyoncè.
Morshjertet svulmer over av stolthet de gangene jeg hører Tom Petty og Alanis Morisette fra jenterommet og jeg ser hun liker at jeg faktisk kan låtene til Usher og Rihanna.
Dere skal bare se meg, når jeg svinger støvfilla til Britney Spears og gauler "I'm Miss American dream since I was 17....You want a piece of me?" Jeg tror det er litt av et syn, men jeg skammer meg ikke et sekund over å si at Britney har flere låter jeg digger.
Vi danser swing til The Tractors, rocker til Pink og shaker til Missy Elliot og tar av til Def Leppard. Stuegulvet er kjekt å ha og det er gøy å ha en felles interesse som både mor og datter verdsetter.
Neste skritt blir å få henne til å skjønne hvor fabelaktig Leonard Cohen er!
Jeg er allerede på glid.

Ett godt øyeblikk.

Jeg satt og så tomt på det store internettet da Datter'n kom og la armene rundt meg og ga meg en klem.
-Skal du legge deg alt? Jeg så på klokka som nettopp hadde passert 20.30.
-Nei. Jeg hadde bare lyst på en klem.
Slik satt jeg en stund, med den gode snart-16 åringen hengende rundt halsen og kjente på kjærligheten som er større enn hva jeg kan beskrive med ord. Det varme myke kinnet hennes mot mitt, hårstråene hennes som kilte meg på haken, og armene hennes som holdt godt rundt meg.
-Vil du se på TopModel sammen med meg?
Hun satte seg i sofaen og jeg fulgte etter.
-Jeg vil sitte sammen med deg!
Hun krøp inn i armkroken min og la seg til rette. Jenta har blitt 10 cm høyere enn meg, og ikke fullt så enkel å plassere i armkroken, men hun klarer det allikevel. Hånden hennes fant min nært og ekte, mens vi så på unge jenter som skrek til hverandre i kjent catfight-stil for å psyke hverandre ned, for så å ringe hjem til mamma og få noen godord i ørene og en oppmuntring til å stå på videre i konkurransen.
-Jeg er så glad i deg jeg, mamma. Hun klemte hånden min.

Jeg er så inderlig glad i henne også.

Gårsdagens dialog.

-Nå vet jeg hvorfor mange er så stygge på håret.
Datter'n så på meg med blekt blikk mens hun støttet seg på dørkarmen.
-Å?
-De dusjer ikke.
Jeg lo.
-Nå har du tross alt ligget til sengs i to dager da. Det kan være en medvirkende årsak til den heller miserable hårsveisen.
-Skal vi sove litt til?
Klokka var over 13 på formiddagen.
-Ja, det gjør vi. Vi trenger det.

Jeg krøp under dyna, la meg til rette under dyna med mp3 og en tung kropp.
Føttene var kalde som is, og hver gang jeg prøvde å bruke katten som fotvarmer, flyttet hun seg.
Jeg flyttet meg etter. Tilslutt majuet hun på irritert kattsk, og la seg oppe ved hue mitt.
Jeg tapte.
Etter ett par timer kom blodomløpet i gang igjen, og jeg prøvde å overvinne trettheten.
Tross alt burde jeg stå opp igjen, ettersom kl nærmet seg 16.
Jeg tapte.
Datter'n tittet inn.
-Jeg sover ikke!
-Jeg ser det. Du bare hviler hodet og puster tungt?
-Kanskje jeg holdt på å sovne , jeg husker ikke.
Hun satte døren på gløtt.
Jeg tasset etter ut i stua.
Datter'n lå som en krøll i sofaen.
-Det er iskaldt på soverommet ditt.
-Jeg liker å få litt luft i ansiktet når jeg sover.
Hun så bare dumt på meg.
-Ja, for det merker jo du når du ligger med hue helt under dyna. Du vises ikke når du ligger helt under. Dyna er så diger og du er så liten. Jeg tror du ikke er der noen ganger.
Vi ler.

-Jeg burde kanskje dusje?
-Eller du venter til i morgen.
-Jeg legger meg igjen.
-Gjør det.
-Jeg elsker deg masse.
-Jeg elsker deg masse også, jenta mi.
-Kjøp Ibux.
-Ja.

Alene hjemme.

Jeg titter inn på rommet hennes. Senga hennes er oppredd, alle putene ligger i en klynge i hjørnet inn mot veggen. Hun elsker senga si med alle de svære putene.
Jeg så på henne mens hun sov, kvelden før hun dro. De nydelige trekkene, håret litt uregjerlig liggende på puta og hun sov så godt. Når hun sover, er hun liksom alltid liten.

Min lille vakre..

Utenfor vinduene skinner sola og høstfargene spraker i all sin prakt.
Det er en nydelig dag i dag. Jeg sitter inne, fordi jeg malte i natt.
Jeg fant fram maskeringstape og maling.
Jeg dyttet møblene ut fra veggen og satte i gang. 2 strøk på langveggen, så begynte jeg male den hylla jeg hadde tenkt på. Og når jeg først var i gang, tok jeg den gamle tregreia til å ha aviser i,og ei dør også. Kl 03.00 var jeg ferdig.

Sliten..

Sent i går kveld kom det en sms. "Mamma, kan du ringe meg?"
Jeg ringte henne og fikk en sliten og trist stemme i øre.
"Jeg vil hjem til tryggheten! Vi er liksom midt i bildet, men står allikevel utenfor og ser på.
Jeg griner hele tiden, det er så mye fælt vi ser og hører om, maten her er pyton, ekkelt kjøtt og vassen potetstappe og det er skummelt her.."
Tårene kom og vi snakket litt rundt det som skjer. At det er viktig å ikke glemme.
"Ja, svarte hun. For hvis vi glemmer, kommer vi til å måtte leve historien om igjen.
Tenk om det skjer, mamma!"
"Jeg tror ikke det kommer til å skje her, jenta mi."
"Jeg skulle ønske du var her, mamma. Det hadde vært lettere da."
Jeg skulle ønske jeg var der, jeg også....

Lille ungen min..

Jeg sto opp i dag, langt utpå formiddagen. Soste litt fram og tilbake i leiligheten i morgenkåpa, flyttet på malingsspann og aviser. Satte søpla i gangen, slik at jeg kanskje husker den når jeg skal ut i dag. Jeg burde vært ute og gått en tur i det fine høstværet, men kroppen min er tung.
Musklene verker og jeg har lite energi. Jeg satte meg ned på senga hennes og så meg rundt.

Hula hennes..

Sendte henne en melding. -Hvordan er det med deg i dag?
"Har akkurat spist noe som gikk ann å spise. Er i byen og koser meg, stresser ikke."
Jeg smilte for meg selv.

Gode ungen..

Telefonen ringte og jeg snakket med ru stemme som enda ikke hadde vært i bruk.

Savner..

Jeg ringte vaktmesteren og spurte om han kunne komme og hjelpe meg med å borre hull i murveggen, slik at jeg får hengt opp igjen hylla mi. Han kommer i morgen.
Jeg legger meg på gulvet og koser med kattene, finner fram børsten og vi koser oss alle 3.

Stille..

Skriver på en lapp hva jeg må huske de nærmeste dagene; Bursdagsgaver, innom Kid, lyspærer..
Jeg burde hatt lyspærer nå. Kanskje jeg skal ordne det i dag.
Mons legger seg ved siden av meg mens jeg skriver. Ser på meg med smale øyne før han lukker de.

Koselig..

Stille, stille, stille...
Jeg savner latteren hennes, jeg savner de små ordene hun sier i forbifarten når hun går inn og ut av rommet sitt. Jeg savner samtalene våre.
Det er bare 3 dager til hun kommer hjem nå. Da skal vi snakke om alt det grusomme hun har sett og hørt om, da skal vi spise noe annet enn vassen potetstappe, og vi skal le sammen igjen.

Gleder meg..

Jeg ser på Top model på tv, spiser litt og drikker iskaldt vann.
Når rulleteksten kommer, tar jeg opp telefonen og slår nr til moren min.
-Har du hørt noe fra henne i kveld? -Nei, jeg venter fortsatt..

Varm i hjertet..

Endelig! Der kom det en melding fra henne;
"Dette hotellet er skikkelig fint, bare så synd vi reiser videre i morgen tidlig. Takk for at du var der for meg i går kveld, det hjalp veldig! Har kjøpt meg rosa bukse i dag.
Sov godt og drømme søtt, vi sees snart. Elsker deg masse!"

Puster litt rolig ut..

(Datter'n er på skoletur med Hvite Busser i Polen og Tyskland, hvor de besøker konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig.)

Oppsummering fra årets sommer.

Jeg ventet lenge på sommeren. Omsider kom den, den lot vente på seg i år også. (Eller er det bare jeg som ikke får nok av sol og varme, og er en tanke utålmodig....?)

Ett av de absolutte høydepunktene fra London. London Eye er å anbefale, så sant du ikke har høydeskrekk. Vi hadde en flott tur, med mange opplevelser.

Mor og datter i ett digert "egg", 135 meter over verdens metropolen.

Sommerløftet mitt; Sorgenfri! Her er'n! (Bildet av Graham Norton er tatt rett etter at jeg skumpet borti en høy mann, som jeg sa høflig "Oh, I'm sorry!" til, men Samuel L. Jackson svarte meg ikke...Hrmf..)

Sommerens "stusseligste"; "Get the fuck out of here, I dont't ever want to see you again! I fuckin' hate you, do you hear me?! Aaaargh....!!!" Ordene ble skreket ut av en dame og ble understreket av en dør som slamret hardt igjen, mens mannen sto slukøret igjen ved kjøkkenbenken..
(Observert/ikke-unngå-å-få-med-seg fra hotellvinduet i London.)

Sommerens kuleste hårsveis og peneste øyevipper.
(Kamelen kan du hilse på i Amadeusparken.)

Dette er verdens nydeligste sted! Her har jeg tilbrakt mange dager og netter opp igjennom og her er er det godt å være. Dette er fullstendig rekreasjon. Til tross for horder av mygg, knott og fjellsokk.

Det finnes ikke noe bedre vann enn dette. *opplyser*



Sommerens råeste! Jeg hadde ønsket meg de lenge, og jeg fikk de i sommergave.
Jeg simpelthen elsker de!!

Sommerens morsomste! Høstens "must have" når den kommer på dvd.

Sommerens varmeste. Ihvertfall så langt vi kunne registrere der vi oppholdt oss.

Nydelig sommermat. Reker er ett must og disse var heaven-made!

Jeg elsker sol og sommer! Jeg har kost meg så til de grader, sommeren er dessverre altfor kort her på nordkalotten, men det har jeg vel sagt noe om før..
Pc'n har vært så og si totalt fraværende, det har bare vært kos og hygge med mine kjære.
Det har vært en veldig god sommer, og jeg håper det fortsatt kan komme noen varme dager.

Mor og datter

Jeg har fått lov av datter'n til å legge ut ett par bilder fra konfirmasjonshelga.

Det første bildet er tatt like etter at hun hadde åpnet London turen jeg ga henne i presang.
Tårene spratt både her og der, og det var godt å se hvor glad og overrasket hun ble, og ikke minst slippe å være redd for at hun skulle finne ut av den store hemmeligheten jeg har båret på i evigheter.
(Det har vært vanskelig til tider, skal jeg si dere!)
Vi gleder oss enormt begge to.


Bildet nr 2 er tatt i Hamardomen dagen derpå.
Vi var dønn slitne alle sammen, det var bikkjekaldt, men det var en fin tur med gode venner og paparazzi fotografer. -glis-
Og jeg har verdens beste unge. Bare sånn at dere vet det.

Kontra beskjed

Fikk nettopp sms fra datter'n;

"Er hos Ivar:) Ser film, så kommer jeg hjem.
Ikke sitt oppe og vent. Haha. Det var gøy å si. :)"

Kun sekunder etter, tikker det inn en ny sms:

"Forresten..Sitt oppe og vent allikevel.
Har ikke nøkler. Ha ha. :)"

Så da venter jeg da..

Kjære herlige jenta mi.

Vet du hvor stolt jeg er av deg?
Av motet ditt, av den livsgleden du viser, hjertevarmen din,
stoltheten og rettferdighetssansen din?

Vet du hvor glad jeg blir over å høre latteren din?
Av alle latterkrampene vi har, av alle de små interne spøkene oss i mellom,
åpenheten og tilliten du viser meg?

Vet du hvor stor pris jeg setter på de gode samtalene vi har?
Av refleksjonene dine, over evnen din til å være løsningsorientert,
ironien din og den fabelaktige innsikten din?

Du er en berikelse på absolutt alle måter, lille Vakre.
Jeg er så imponert av deg! Det at nettopp jeg ble din mamma, gjør meg ydmyk.
Min kjærlighet til deg er enorm og uendelig.

Jeg elsker deg masse masse.
Gratulerer så mye med 15 års dagen din i dag, jenta mi.

Klem, Mamma.

Øgleøyne og munndiarè.

I går kveld kom datter'n hjem fra konfirmasjonsundervisning med øgleøyne.
En rask titt og jeg ringte legevakta, for enkelte ting er det ingen vits å vente med.
Vi fikk beskjed om å komme om 15 min, så vi satte oss rett i bilen og dro ned.
Vel framme på venterommet, startet munnen på datter'n.
Hun er god på å få sagt mye på ekstremt kort tid av og til.
Hun fortalte kjapt om hva de hadde gjort på skolen i dag, at hun hadde blitt valgt til regissør assistent, at en eller annen i klassa var så vrang på den dansegreia de drev med at de hadde bedt ham å slutte, om hva de hadde hatt om på kveldens konfirmasjonsundervisning, ang menneskerettigheter og rasisme, at de skulle gjøre en oppgave og..og...og....og....og...

-Hva drev kurslederen med mens dere gjorde oppgave da? spurte jeg.
-Han satt på msn.
-På msn?!
-Jah! Han sitter mye ved den pc'n sin asså! Og det er jo litt avslørende når vi hører påloggings-plinget og den lyden du får når noen snakker til deg.
-Også skulle vi se en musikk video. (Talestrømmen fortsatte, innimellom all latteren)

Jeg tittet meg rundt på de andre som satt der og ventet og jeg så at de hørte alt hun sa.

-Hvilken musikkvideo fikk dere se da?
-Den var uten lyd da. (Mer latter)
-Uten lyd?? Det går da ikke ann å se en musikkvideo uten lyd?
-Han fikk det ikke til, sikkert fordi han var så opptatt av å chatte på msn.
-Mhm....men hvilken video var det da? Band aid?
-Nei....det var noe med wind..
-Wind of change?
-Jah! Den var det! Men det var særlig liten vits uten lyd da, liksom!
-Er det guffe i øya mine nå?

Min unge håpefulle så på meg med rødsprengte øgleøyne og dro ned nedre delen av øyet, mens hun så oppover.
Våre medventende fulgte med.

-Nei, det er ikke så veldig mye guffe der akkurat nå. Men det er veldig rødt.
-Ja, det tror jeg på! Fy søren, på skolen i dag dro jeg ut sånne laaaaange ekle slintrer, assa!
Dritekkelt! Og jeg fikk ikke opp øya i dag tidlig, det lugga! Nederste delen av øyet ble med oppover når jeg prøvde å åpne de! Skikkelig ekkelt asså! Også lo hun igjen.

Legen kom og hentet oss og vi satte oss ned ved skrivebordet.
Standardspørsmålet; "Hvor lenge har dette vart da?", før han tittet på øynene hennes, mens hun fortsatt sitter og ler. Jeg ser at hun er på randen av latterkrampe, og jeg må skjerpe meg for å se ut som en seriøs mamma.
-Ja, her er det betent på begge øynene.
Datter'n; På begge øya?? Er du sikker??
-Ja, så jeg skriver ut en øyesalve til deg som løser seg opp når du får den på øynene.
Og ingen sminke på ei uke.
På dette tidspunktet sperrer datter'n opp de røde øgleøynene sine og ser oppriktig forskrekket ut; Ei hel uke, liksom??
-Ja.
Da bobler latteren helt over hos min unge håpefulle. Og hun slutter ikke å le.
-Jah! Ei hel uke uten sminke! Da blir jeg nok fiiin!
Jeg fant fort ut at "Du er mye penere ut all sminken, lille venn- samtalen", kunne utsettes eller kanskje like greit ikke sies på nåværende tidspunkt overhodet.
Jeg kjenner meg litt småflau, for legen later som om han ikke hører den boblende latteren.
Jeg kremtet og dyttet mine egne latterbølger langt ned i magen, mens jeg spurte om hvor lenge hun skulle ta disse øyedråpene.
-To ganger daglig, morgen og kveld, helt til hun har hatt to symptomfrie dager. Altså ca 1 uke.
Legen var forsatt like alvorlig.

Vi fikk resepten i hånda og kunne komme oss i venterommet igjen.
Datter'n ler og ler, hun er oversliten og trøtt og absolutt alt er morsomt.
Vi ble stående utenfor luka og vente. Ingen kom, og datter'n fortsatte både talestrøm og latter anfall. Den eldre damen som sto foran oss, sto bare og så på oss og smilte rart.
-Du vet, slike lattermilde tenåringer, sa jeg til henne.
Hun svarte ikke, bare fortsatte å smile rart.
-Jaja, tenkte jeg. Skal ikke prøve å få i gang noen samtale jeg.
Datter'n ler enda mer.

Plutselig kom det en dame brasende inn, snappet med seg en rullestol og føk ut igjen.
Kort tid etter kom hun inn igjen, med en meget dårlig herremann i 20 årene i rullestolen og 2 andre damer på slep.
Datter'n holder munn og ser på de med store øyne.
Det var ikke vanskelig å se at denne karen ikke hadde sitt livs beste dag.
Iherdig ringing på ringeklokka av den effektive damen og det kom en sjukepleier.
De fikk basket med seg den lange syke karen gjennom døra rett ved siden av oss,
og før døra lukket seg, hørtes lyden av mye oppkast.
Datter'n skvatt ca to meter unna i vill fart, samtidig som hun hørte første runde av magesaltoene hans. Jeg vet det er stygt å trekke på smilebåndene, men ansiktsuttrykket til datter'n var ett "sånn ta vare på ansiktsuttrykk", med røde oppsperrede øyne, åpen munn og hoppende unna, livredd for å få oppkast på føttene sine.
Døra lukket seg og vi hørte at han fortsatte og kaste opp.
Vi sto og ventet i 10 min til, før vi ga opp og reiste hjem.
Fortsatt lattermilde, men vi håpet at han andre syke ikke var alvorlig syk.

I dag har vi fått hentet øyedråpene til dragebarnet mitt.

Kongen av Mallorca og noe nært og godt.

Hva gjør man når man har en 15 åring som har fått "Kongen av Mallorca" på hjernen??
En stk mamma holder på å bli smårar!

Det ble litt sent på frøkna og meg i går kveld, rettere sagt veldig sent.
Vi satt og snakket litt både det ene og det andre, før vi skjønte begge to at nå måtte vi ta kvelden også. -To bedende øyne, og en myk stemme som sa;
"Gode mamma'n min, kan ikke jeg få sove sammen med deg i natt a?
Du har så god seng også er det såå koselig!"
Hvem klarer å motstå sånt? Som sagt, så gjort..Vi entret dynene, litt småknuffing for hun synes jeg tar stor plass til å være så liten, vi fliret og lo endel før vi omsider roet oss begge to, og vi la oss mot hverandre og hun la hånda si i min. Det gjør hun alltid denne herlige jenta, når hun sover sammen med meg. Den første gangen vi lå sånn, var hånda hennes så liten at hun bare holdt i den ene fingeren min, så ble hånda til en liten barnehånd som lå trygt i min, og nå har hun like store hender som meg. Forskjellige stadier, men likefullt...det er min datters hånd som ligger og holder i min. Nært, trygt og godt.

Sånn lå vi stille en god stund. Før det plutselig kom igjen; " Jeg er kongen av Mallorca....."
Etterfulgt av ett; "Åh neeei!" fra meg og latterkrampe fra henne.

Ny dag i dag og jeg har fått høre strofen; "Jeg er kongen av Mallorca",
x antall ganger allerede.
Hun holder fortsatt på å le seg ihjel og slår seg på låret når hun ser øynene på sin mor himler for femtiende gang.....

Gode, rare og herlige ungen....