Svalestupet

Denne dagen inneholdt tørre sviende øyne, voldsom aggresjon, romantiske ideer, apati, trang til å rømme, innsatsvilje, redsel, lengsel, irritasjon, sorg, latter, sol, regn, en herlig ny fargerik veske, jeg gjorde meg liten, jeg gjorde meg litt større, jeg lot som ingenting, jeg kastet stein så langt jeg fikk dem, jeg bet meg i leppa og jeg lo så tårene rant, jeg sa nei og mente ja, jeg var taus, jeg snakket litt og jeg ønsket det meste av verden pokker i vold og vel så det. Det er forsåvidt helt greit at denne dagen er over. Selv om den hadde sine høydare og gullkantede øyeblikk.
På enden av den tørre brygga der venter noe fruktbart.

Blek vind

Dagene rusler litt saktmodig forbi innimellom regnbyger og tynne, bleke vinder.
Jeg er rastløs og utålmodig på sommeren skal fortsette i den formen jeg liker den best.

Den bleke vinden er skyggen min i sommer. Mye er anderledes og jeg famler fortsatt etter godt fotfeste. Jeg skriver mye i den aldeles nydelige Moleskine'n jeg fikk i uventet og kjempekoselig sommergave av Neglecta og jeg suser litt rundt med venner, mens jeg prøver å ta form på egenhånd igjen. Jeg smiler og ler, griner og er sint. Jeg er mye i sommer.
Og slik må det være, tenker jeg.
-Mens det blåser tynne, bleke vinder og jeg venter på solen.

Kjære Besse

Vi hadde urnenedsettelsen din i dag.
Så du det?

Jeg fikk urnen med asken din i armene, den var så lett.
Enda den rommet så mye..
Jeg senket deg ned i bakken med det svarte silkebåndet, som var festet til en liten hempe øverst på urnen. Jeg klarte å gjøre det rolig og forsiktig, selv om tårene mine nesten blindet meg.

Ditt siste hvilested.
Liker du det?

Natursteinen var fin. Småfuglene var blitt satt fast på den lille "hyllen" på steinen.
Lykta ble også veldig fin.
Veldig enkelt, men allikevel veldig pent.
Jeg tror du ville ha likt den. Jeg tror virkelig det.

Det er 5 mnd siden du døde. Jeg tenker ofte på deg.
Det er snart sommer. Hadde du vært her nå, hadde vi dratt på torget og kjøpt rosa hengepetunia. De var de peneste, sa du. For de så ut som ordentlige blomster.
Jeg la ned to hvite roser til deg i dag, jeg vet du likte dem også.

Vi fikk aldri tatt den siste shoppingturen, du og jeg.
Du skulle til Hamar for å kjøpe nye sko. Ikke fordi du ikke hadde sko, men kulene på føttene dine var vonde og ingen av skoene dine satt godt på.
Også hadde vi kjøpt blomster, mange fargerike blomster.
Etter at vi hadde gjort det vi skulle, hadde vi stoppet på gatekjøkkenet og kjøpt pølse med pommes frites. Du likte det.

Jeg synes ikke det er lenge siden du sto klar ved vaffeljernet i storefri, når jeg kom heseblesende opp bakken for å rekke noen av dine verdens beste vaffelplater, før jeg løp ned på skolen igjen.
Jeg synes ikke det er lenge siden du og jeg tok nattoget til Stavanger for å besøke Onkel.
Jeg synes ikke det er lenge siden jeg kjørte deg på bussterminalen og fulgte deg inn på bussen, slik at du kom deg vel hjem til dalen igjen.

Du var godheten selv du, Besse. Vi var ikke alltid enige du og jeg, men vi likte hverandre og respekterte hverandre allikevel. Du har alltid stilt opp for meg.
Når jeg måtte på sjukehuset flere ganger midt på natten, syklet du ned til meg for å passe på oldebarnet ditt. Det var med den største selvfølgelighet for deg at du gjorde dette.
Du var tryggheten selv og jeg kunne alltid stole på deg.

Livet ditt har ikke bare vært enkelt, men aldri har du klaget.
Du har stått på som en maur for alle andre i alle år.
Den siste tiden var det vi som endelig fikk lov til å stille opp for deg.
Allikevel føler jeg ikke at jeg gjorde nok.
Gjorde jeg det?

En dag tar alt slutt, en epoke er over. Kun minnene er igjen.
Jeg savner deg, Besse.