Svalestupet

Denne dagen inneholdt tørre sviende øyne, voldsom aggresjon, romantiske ideer, apati, trang til å rømme, innsatsvilje, redsel, lengsel, irritasjon, sorg, latter, sol, regn, en herlig ny fargerik veske, jeg gjorde meg liten, jeg gjorde meg litt større, jeg lot som ingenting, jeg kastet stein så langt jeg fikk dem, jeg bet meg i leppa og jeg lo så tårene rant, jeg sa nei og mente ja, jeg var taus, jeg snakket litt og jeg ønsket det meste av verden pokker i vold og vel så det. Det er forsåvidt helt greit at denne dagen er over. Selv om den hadde sine høydare og gullkantede øyeblikk.
På enden av den tørre brygga der venter noe fruktbart.

Klar, ferdig...

Jeg tror jeg har vurdert å slette denne bloggen unevnelige mange ganger det siste halvannet året, men når det har kommet til stykket har jeg jo ikke klart det. Ubestemmelig har fingrene mine ligget slapt på tastaturet, mens jeg har stirret tomt på Solskyggene. Sol-skygge-sol-skygge-sol...
Livet mitt tok retninger jeg knapt trodde var mulig og det var lett å nedprioritere bloggingen.
Pc og nett hadde tatt altfor stor plass og tid i flere år, og jeg ville bort og ut fra boksen og ut i livet. Det gjorde jeg.
Jeg ristet av meg ubehagelige nettmennesker, jeg ble frisk, jeg begynte å jobbe, fant en av verdens fineste menn, dro på skrivekurs i Italia, fikk nye venner, og har blitt avhengig av å være ut i naturen. -Hvilken klisje! "Liker skogen og fjellet." Det er takk og lov ingen kontaktannonse jeg er ute med. Jeg har bare gjenoppdaget at jeg elsker skogen.
Jeg begynte forsiktig å surfe over gamle blogger jeg pleide å lese og som jeg brått forlot uten forklaringer av noe slag, men oppdaget at flere dem ikke har blitt oppdatert på 1 år, 6 mnd osv. Det var altså flere som forsvant ut av bloggesfæren på samme tid. Noen er gudskjelov fortsatt der, noen husket jeg egentlig ikke, og det er haugevis med andre fine blogger jeg nettopp har oppdaget. At Tante Grønn ikke lenger er der på samme måten gleder meg enormt! Sånne årsaker liker vi! Benken vår står der allikevel.
Det er rart med bloggepause, det føles litt som på å begynne helt på nytt. Mye er jo helt nytt, livet leker mer, rettere sagt jeg leker mer, samtidig som jeg fortsatt er komplekse og svært sammensatte meg.
Hurra for nye begynnelser!

Go´værsliste, del 2.

- Gode hårdager.
- Og dager som jeg generelt føler meg vakker.
- Å sove godt.
- Når jeg hører noe helt nytt i en fin tekst jeg har hørt mange ganger før.
- Skogstur i striregn.
- Skogstur i solskinn.
- Ok, skogsturer med vidt spekter.
- Tenke tilbake på uken i klosteret i Italia.
- Å være varm på hender og føtter. (Dette er ikke selvfølgelige ting.)
- Datterens latter.
- Kaste fiskesprett.
- Kvesse blyanter.
- Å ha noe å se fram til. Hellas f.ex.
- Karis blogg. Kattene hennes lager fortsatt engler i snøen.
- Ordentlige knuseklemmer av mennesker jeg er glad i.
- Evnen til å fantasere og drømme.
- Å kunne krype under dyna i verdens beste seng og vite at varm hud er kun cm unna.

Fortsettelse følger plutselig...

Svarte katten og drømmefangeren.

Av og til ringer stillheten svart i ørene. Jeg skulle ønske den ropte at jeg skal komme ut å leke blant nattskyggene og de svarte kattene som smyger seg lydløst langs husveggene på raske myke poter.
I stedet slipper jeg taket i hånden som holder min og står opp fra den varme senga, setter de nakne føttene på det kjølige gulvet og går ut av mørket.
Tid står aldri stille, den lever. Selv i nattemørket. De mest ensomme timene passerer mens jeg gjør ingenting. Jeg burde skrevet lister. Jeg burde fange noen av ordene som blir tenkt, sagt og vist. Jeg burde tapetsert veggene med dem og sittet midt på gulvet og lese dem om og om igjen, helt til jeg kunne dem utenat, helt til de overdøvet den svarte stillheten som ringer hardt i ørene.
Jeg burde la meg selv falle, fordi jeg vet at jeg aldri kommer til å la meg selv slippe taket.
Drømmefangere har den effekten.

Go´værsliste.

- Rekeaften med gode venninner.
- Utenlandsgave fra Italia.
- Postkort som overraskende ligger i postkassa.
- Gummistøvler med røde lisser og englemotiv.
- Skogsturer med tøff mann og kul bikkje.
- Datter som tør å skille seg ut.
- Kjæreste som vinker fra sofaen.

To be continued...

Startstreken

Ord er ikke bare ord når jeg skal skrive dem. De skal passe sammen med andre ord og de ordene skal igjen passe sammen med de ordene og jeg må passe på at jeg ikke gjentar meg selv for ofte og at setningene ikke starter likt.
-Ord!
Av og til river jeg meg i håret av dem! Jeg er så bestevenn med dem inne i hodet mitt, helt til jeg skal ha dem ned på papiret. De oppfører seg nesten som en elsker jeg skal være naken med for første gang. Hvordan føles de? Kommer de til passe sammen, kommer de til å like hverandre? Kommer de til å passe sammen med meg og mine ideer, mine tanker om hvordan jeg vil de skal være?
Vil de føle seg flaue og litt brydde eller vil de strutte av selvtillit?
Jeg følger linjene og fasongene på hver bokstav med blikket, nesten kjærtegnende, litt undersøkende. Jeg vil vite alt om dem.

----

Jeg har hengt opp flere ulike bilder over skrivebordet mitt. Til inspirasjon. Så enkelt. Og så forbanna vanskelig. Hvert bilde har en historie. Noe jeg vil huske eller noe jeg vil lære. En stemning, en følelse, en farge eller melodi. Rett i glaninga har jeg en tegning av Fredrik Skavlan, av en hai som sitter på brygga sammen med en mann med baderingen sin under armen. Mannen sier til haien; -Nei, du skal ikke "vente å se hva jeg gjør". Skal du bade eller skal du ikke?
Gamle lesere husker kanskje min nesten aller største frykt: Hai.
Jeg ser hai i innsjøer, i bekker ... til og med i badebasseng. Når jeg er i vann, må jeg sette i gang den rasjonelle tankegangen med tvang. -Nei, det finnes ikke hai her. Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut. Så overtar frykten og jeg beiner inn de to meterne til land og når jeg snur meg ser jeg ryggfinnen forsvinne ned i det store dypet. Når jeg snur meg igjen er det bare de små krusningene etter meg selv og min egen panikk langt der inne på grunna.
Det er sånn jeg har det nå. Angående bokstavene. De har blitt ganske store og skremmende til å være små fislebokstaver str ca 12. Jeg må finne igjen det rasjonelle med andre ord. De biter ikke fingertuppene av meg når jeg trykker på en tast. Kulepennen spiser seg ikke innover armen min når jeg trykker den ned mot det hvite papiret. Pust inn. Pust ut.

Note to self; -Skriv for faen. Kos deg.