lørdag 28. april 2007

Familie- ett nødvendig onde?

Hva ligger egentlig i ordet familie?
Det første som popper opp i hue mitt når jeg leser ordet "familie", er kaos. Rett og slett.
Man elsker dem og man misliker dem.
Jeg forventer noe av familien, familien forventer noe av meg.
For å si det rett ut; det er vel i få settinger jeg kan oppleve å føle meg bortkommen, men det kan jeg gjøre i min egen familie.
Disse menneskene, som skal stå meg nærmest... Kjenner de meg? Kjenner jeg dem?
En ganske merkverdig følelse å få når man sitter midt blant familien, men den kan altså forekomme. En litt sånn; "Hva i all verden gjør jeg her, og hvem i helsike er disse menneskene?!"

I disse dager er det ofte dine-mine-våre familier. Var det ikke kaos fra før innen familien, så ble det det ihvertfall. En enda mer merkelig konstillasjon.
Du får steforeldre, stesøsken, halvsøsken. Toppen av det komplette kaos, egentlig.
Så skal man faktisk komme overens med disse nye familiemedlemmene. For nå er de jo familie, ikke sant!?

Familie skal være tykkere enn vann. Må jeg være enig i det utsagnet? Bare fordi de er i familie?
Må jeg like disse menneskene, ettersom de er i familie, det være seg søsken, foreldre osv?
Er det stuerent å si at; "Joda, jeg er glad i deg, men jeg vet neimen ikke om jeg liker deg" ?
Eller er den følelsen noe som kommer og går? Som en naturlig del av livet og dets sykluser?

Vi har alle ett sted vi ønsker å være best. Ett sted som vi blir beundret, elsket, tatt vare på og bli akseptert for akkurat det flotte mennesket vi er. Men igjen; Er det en selvfølge at det stedet er innen familien? Og jeg tror jeg må svare nei.
For er det noen som kan få deg til å føle deg mindreverdig, så er det faktisk og nettopp familien! Ettersom de kan gjemme seg bak dette familie begrepet, så kan de tillate seg det aller meste, nettopp fordi vi skal elske dem uansett!

En tittel som far, mor, søster, ste-ditten og datten vil ikke gi vedkommende automatisk rett til å bære tittelen de har. De fortjener vel ikke ubetingelsesløs kjærlighet sånn helt uten videre? Kan de ture fram som de vil mot deg og forvente at du respekterer dem, elsker dem og er der for dem, samma søren hva de sier eller gjør?
Ett sted går grensa. Til og med for ett annet familiemedlem.
Man kan komme til en stilltiende overensstemmelse, at vi treffes i den og den settingen, men utover det, så lever du ditt liv, og familien lever sitt liv. Med samme navn, eller i samme familie, men i vidt forskjellige verdner.

Kjenner de meg? Kjenner jeg dem?

Ingen familier er perfekte, ingen familier er like. Det er store familier og små familier.
Muligens ett nødvendig onde, eller en stor glede. Hva vet jeg.
Men en ting vet jeg; Venner er den familien du velger selv.

4 kommentarer:

Lothiane sa...

...og jeg er så enig, så enig! Dette er faktisk noe jeg også har tenkt en del på. Tror nok det gjelder mange av oss.

Vi har gjerne noen forestillinger om at familie gjør at vi er "like" og dermed skal handle og tenkte "likt". Det stemmer jo sjelden, men på grunn av forventningene ender vi opp med å bli skuffet og/eller sinte. Og da er vi i gang...

Godt blogget! :) *tommel opp*

Tjukksokk sa...

Takk, Lothiane. :)
Ja, noen ganger ønsker jeg alt som heter familie pokker i vold. *ler*
Men pussig nok.....Man er jo glad i disse menneskene. *humrer*

Oddi sa...

Her har du ihvetfall truffet spikeren på hodet lille du:)

Tjukksokk sa...

Oddi; Jeg regnet nesten med det. :)