mandag 3. september 2007

Fiktive farer og såkalt irrasjonell frykt

Det er en stor og god grunn til at jeg ikke bader utendørs: Hai.
Jepp. -Hai. Ett sånt svært digert stygt beist med en haug med spisse morderiske tenner, stikkende knappenålsøyne str xxxl med kun ett mål her i livet; Å glefse tak i meg og regelrett slakte meg!
Nå må dere gjerne heve øyenbrynene og himle med øya.
Jeg står på mitt!
For jeg ser den, nemlig! Veldig reelt også, der inne i hodet mitt ett sted.

Jeg har badet ute, og mens jeg svømmer der sånn stille og fredelig og aner fred og ingen fare, så får jeg det helt plutselig for meg; "Haaaai!! Diiiger hai!"
Og det er med ett slutt på den stille og fredelige svømmeturen. For nå svømmer jeg for livet!
Jeg kjenner den sneie hælene mine, kjenner den ved hofta, jeg ser den digre finnen og hjertet mitt dundrer i takt med "Hai sommer" melodien; "Duluduluduludulu!"
Når jeg endelig er på land, puster jeg lettet ut, mens jeg "ser" det ekle beistet forsvinne ned i det store svarte dypet. Phu!
Det gikk bra denne gangen også.

Nå er det ikke bare ute i guds frie natur jeg ser hai. Den er i Glomma, i Mjøsa, i saltvann, i litt større bekker og til og med i svømmehallen! Jeg har sett den! I basseng, ser jeg denne grå/svarte digre skyggen sirkle rundt på jakt etter neste offer. Da er det bare en ting å gjøre; Komme seg opp på bassengkanten fortere enn svint!
Det er samme kustusen hver gang, samme søren hvilket vann jeg er i. Plutselig så er dette udyret der.
En veldig irrasjonell greie, jeg vet.
Men for meg er den der. Lurende, snikende....klar til å jafse tak i meg.
Ok, den finnes ikke i vannsklier eller i dusjen.

Nå er det ikke bare hai jeg kan se for meg på den måten.
Jeg vokste opp på en ganske stor gård oppi de dype daler i Østerdalen.
Og for å komme til rommet mitt måtte jeg gjennom storstua. Denne store stua brukte vi i grunn aldri, den var mørkt og kald, med mange møbler, bl.a en svær spinett med en utstoppet krokodille oppå. Sammen med en haug med annet nips selvfølgelig. Men over denne spinetten, hang det ett bilde. Ett bilde av en eller annen tipp tipp oldefar, og det var malt på den måten at samme søren hvor man sto hen i det rommet, så så han på deg. Creepy!
Så når jeg skulle inn på rommet mitt etter mørkets frambrudd, sto jeg noen sekunder utenfor døren, mannet meg opp alt jeg var god for, tok sats og løp! Jeg er sikker på at jeg klarte strekningen på under 3 sekunder mang en gang! Jeg så de for meg, både tipp tipp'en og krokodilla.....de voktet hvert skritt jeg tok og var klare til å ta tak i meg de også.
Når jeg nådde døra inn til rommet mitt, rev jeg den opp og smelte den like fort igjen, og med ryggen mot døra sto jeg og samlet meg igjen. Og til jeg fikk igjen pusten ikke minst.

Når Anne og jeg var hytta i forrige uka, og satt vi med vinduet litt oppe for å lufte ut litt av røykskya. På fjellet er det sabla lite gatelys, så det var helt mørkt, og jeg kjente plutselig den velkjente drama queen'en snike seg på.....Tenk om noen strakk inn armene nå og tok tak i oss!?
Uuæææ!!!

Kanskje jeg egentlig bare trenger litt dramatikk? Eller at noen ikke overholdt aldersgrensa på Haisommer og lot meg få se styggdommen alt for tidlig? Greit å plassere skylda ett sted, mener jeg. Så kan jeg legge min galskap på ei hylle og si at; "Næh, det er fordi jeg så skumle filmer aaaaaltfor tidlig", med en litt sånn overbevisende tone i stemmen.

For jeg er ikke mørkredd eller noe sånt. Men jeg liker å kjenne dette adrenalinet som flommer gjennom kroppen, når jeg plutselig får disse "tenkom dersom atte hvis om.........!!" tankene i hue.
Eller liker og liker. Det ble kanskje ett litt feil ord, men det er en slags skrekkblandet fryd i det. Jeg har jo tilbrakt flere dager og netter alene på ei lita enkel hytte midt oppå fjellet mange ganger, hvor bilen ikke har stått trygt parkert utenfor. Så det er ikke en sånn redsel.

Jeg husker en gang Mia (katta) og jeg skremte hverandre to ganger hver i løpet få sekunder.
Jeg mistet nøklene mine i gulvet, Mia skvatt og skrek ut ett kjapt "Mijaaauuuu!" samtidig som hun hoppet en halv meter rett opp i lufta, dobbelt så svær som til vanlig pga all pelsen som plutselig ble stående rett ut. Da skvatt jo jeg, så skrek jeg ett høyt "Uuwæææh!", med den kjedereaksjonen at Mia skvatt enda en gang og rev ned ei diger plante, som igjen førte til at jeg skvatt og skrek igjen. Så satt Mia der da, som en usannsynlig svær pelsdott og med en hale som enhver støvkost produsent hadde misunt henne, under stuebodret og jeg sto skjelvende med hjertebank midt på gulvet. Høyst sannsynlig en sånn situasjon man skulle hatt på film.

Og hvis jeg blir skremt med vilje, så kan jeg bli usannsynlig hissig! Sånn redd-hissig hvor tårene bare spruter uten at jeg selv vet at jeg griner.

Jeg trives allikevel godt med denne "galskapen" over fiktive farer, jeg altså.
Men jeg er livredd hai!

4 kommentarer:

Anne sa...

For å slå fast det med èn eneste gang: Hai i svømmebasseng eller i små tjern skal man IKKE kimse av! Jeg har selv hatt dem i hælene, men det vet du jo. Og det er jo sånn - man får sånne armer som Donald har når dette skjer - sånne som ser ut som om de går i sirkel, rundt og rundt. Man svømmer for livet. Faktisk!

Jeg priser meg lykkelig for at jeg har overlevd hver gang, og er antagelig den personen i verden som har overlevd flest hai-angrep, uten at jeg har kringkastet dette gjennom media. Man er da ikke pr-kåt heller!

Og dessuten så har jeg hørt om disse morderdelfinene også, så nå er ingen steder trygge.

Men katteskvetting hørtes skummelt ut det også, hehehe.

Tjukksokk sa...

Unnskyld, det er ikke meningen å le, men nå ler jeg. Takk for verdens beste beskrivelse.
Og takk for at du også er en av disse som har overlevd alle disse horrible attackene!

Urkh....ja tenk det. Delfinene er heller ikke alltid vennligsinnede.
Kan man egentlig stole på noe som helst som er i vann....?
*skeptisk*

Lothiane sa...

Den katteskvetteepisoden er ubetalelig! Haha :D Utrolig kult, det der skulle vært fanga på video!

Jeg har ikke tenkt så mye på hai, men jeg får samme reaksjon som deg når jeg tenker på brennmaneter. Eller gjedde. Eller annen stor fisk. Krabber også.

Jeg kan bli redd det meste, egentlig... :) Vi har vel bare særdeles godt utviklet fantasi?

Tjukksokk sa...

Kan så si, Lothis. :o)
Jeg har humret mange ganger for meg selv pga akkurat den episoden.

Haha, du har dine greier du også, ja? Og til opplysning; annen stor fisk KAN kalles hai!
Husker i en eller annen sommernyhet for noen år siden, hvor ei dame ble bitt av ei gjedde i hofta, mens hun svømte. Den fikk vel lyst på bikinisnorene hennes. Jeg hadde seriøst krepert på flekken! *fryser nedover ryggen*

Vannmenn er jo utstyrt med god fantasi da. Enda så rasjonelle vi er. *ler*