Du tok feil

Jeg startet med å være medgjørlig, mens hjertet hamret som et harehjerte på innsiden av brystkassa. Lunefullt spyttet du ut hatefulle ord som skulle være forklarende på meg som menneske. Jeg tok i mot dem med bøyd hode og ydmyk stemme. Jeg var på nippet til å takke deg for at du med det fantastiske klarsynet ditt viste meg selv hvem jeg egentlig var.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg kjente noe i meg protestere høyt, langt der inne hvor stemmer nesten ikke høres.
Jeg kjente meg ikke igjen i de såkalte sannhetene dine, men jeg visste bedre enn å si deg i mot.

Etterpå kom redselen. Knugende og lammende, med harde fingre stikkende inn i de mest ømme områdene av sjelen min. Jeg knakk som en gammel morken kvist, ute av stand til å gjøre noe annet enn å være handlingslammet.

Kjærlige hender i form av vennskap, klarte å knekke opp mange av de harde fingrene.
Ondt må bekjempes med kjærlighet, og kjærlighet vinner alltid. Visste du ikke det?
Du trodde du var stor, stor fordi du hadde styrken i form av ord, stor fordi du trodde du hadde makten. Du tok feil.

Du var så liten. Så jævla liten.

Siden sist

1 mai ble jeg tante til verdens nydeligste lille jente og jeg er så forelsket i henne at tærne mine krøller seg og hjertet mitt vokste seg enda større på sekunder. Hun er vidunderlig og helt perfekt.
De lille hånden hennes klemte hardt rundt lillefingeren min og hun gjorde meg til sin uten skrupler.
Jeg elsker henne.
Søsteren min har aldri vært vakrere enn hva hun er nå, det stråler av henne og jeg er så stolt av dem alle tre. Dette herlige krapylet av en lillesøster, hun som kan få meg både sprettsint og hylende av latter, har blitt mamma.

Ute av drift

...

Den vesle
inntørkete byen
kryper sammen bak gipsrammen.
Kveldssola brenner ned,
og i mørket
er det ikke stjerneordene som lyser,
men glødende banaliteter.

Kirketårnet
står som en rusten spiker i himmelen
og holder byen på plass.

-Kolbein Falkeid-

Søndagspost

Ha en fin-fin søndag!

Lærdom

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
De bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardager
og aldri halde opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer,
natt og dag.

-Alf A. Sæter-

Dagens sitat

Det er bare èn ting som kan vippe meg av pinnen, pleier faren min å si.
-Og det er hvis langfredag kommer før skjærtorsdag.

Påskenostalgi

-Har du tak?
Pappa ropte gjennom drønnet fra den orange scooteren. Mellom oss på den lille, men allikevel store scooterhengeren lå påskebagasjen sirlig og trygt plassert.
Jeg nikket, litt stiv i kroppen med hendene knuget rundt taustumpen.
-Da kjører vi!
Pappa snudde seg, støttet seg med et kne på setet og ga gass.
Det rykket til i tauet og jeg vinglet litt ustødig på skiene, men fant fort balansen og skisporet.
Så kjørte vi fra parkeringsplassen, oppover lia. Pappa på scooteren, jeg hengende bak på ski.
Jeg hang ikke bak alene, søs og stesøstrene mine hang også der, med hver sin taustump med løkke på i hendene. Alle var vi like konsentrerte i ansiktet, alle like spente, for det var veldig artig å henge bak scooteren på denne måten med litt snøføyk i ansiktet og pappa som kjørte gris med oss slik at vi måtte tryne skikkelig i snøen og luene fòr vekk fra hodene våre i full fart, mens skjelvende ben med ski på ble liggende i snodige vinkler og vi nesten måtte finne bruksanvisning for å vikles fra hverandre. Så var det å børste av snøen og finne igjen luene og stille seg opp igjen. Det var påske og vi var som tradisjonen tro på vei opp til sætra.

Vi suste gjennom grindstolpene til hyttenaboen på Midt-vollen som stakk en halvmeter opp av snøen og nærmet oss Øvre vollen. Sætra tronet mot øynene mine som en god gammel venn med varme glimt i de smårutete vinduene. Røyken fra pipa sèg dovent opp mot den blå himmelen, med en lovnad om varme ved rødglødene gamle jøtuler og mjølkerampa var knapt synlig i all snøen. Alt var med andre ord akkurat slik det skulle være.
Pappa iført fjellräven-nikkers og østerdalslue, rettet på solbrillene i det allerede brune ansiktet og stoppet scooteren og så på oss jentene som hadde sluppet tauet og gled noen meter av egen kraft med luene på snei og røde kinn.
-Så gikk det bra dænna gongen å!
Han smilte og jeg så på han og tenkte at jeg har den fineste pappa'n i hele verden.

Påske på sætra innebar alle de standard tingene; kilovis med appelsiner og Kvikk Lunsj, kakao, skigåing og være sammen med venner fra Nedre vollen. Joakim og jeg la ofte på vei innover Strupen og opp Måsafjellet, bortom Snultra for å ta en Kvikk lunsj pause, før vi innbitt begynte å stavre oss mot Eldåhøgda, før vi satte utfor og gled hele veien hjem. Noen ganger på miniski, hvilket jeg ikke anbefaler på så lange skiturer. Du får god fart ned Måsafjellet på langrennski, og det gikk noen ganger så fort at det nesten ble skummelt. Da rettet vi oss bare opp litt mer og lot som om vi ikke fantes redde på en flekk. Vi gjennomskuet alltid hverandre, men vi brukte det aldri mot den andre.
Jeg husker en gang hvor Joakim og jeg var i fullt driv nedover fjellet. Joakim hadde akkurat snudd seg mot meg og ropt noe om at det var jammen fint at vi ikke møtte på en hel flokk mennesker som skulle opp fjellet akkurat nå når vi hadde så god glid! Jeg ropte tilbake at det var helt suverent å ha fjellet for seg selv, og ikke før jeg hadde sagt setningen ferdig, før jeg så det stakk opp et stort reinsdyrgevir av snøen. Selvfølgelig så jeg det for sent og hadde tidenes saltomortale nedover Måsafjellet. Det gikk bra selv om påfølgende latterkrampe forsinket oss mye og ofte på resten av hjemveien.

Nå er påsken anderledes. Det er andre som eier sætra med all den fine historien. Langrennski og miniski har blitt byttet ut med...ingenting. Appelsinene og Kvikk Lunsj er fortsatt i hus, bare i litt mindre kvanta. Hjemmepåske er ikke så verst det heller, selv om det er noe eget med knirkende tømmervegger, radio og bare stearinlys.

God påske alle sammen.

Ta ballen!

Analyseringen

Løsrevet fra restene ligger bare fragmentene tilbake.
Vesnet er så lite og ubetydelig, allikevel så stor og betydningsfull.
Jeg forakter skuespillet, faktene og fragmentene. Ektheten er falskt og stakkarslig.

Jeg legger det under lupen, analyserer og trekker en konklusjon;
Jeg liker det ikke.

-Hvorfor? lurer de på.
-Fordi det er plagsomt og uekte, svarer jeg.