Jeg startet med å være medgjørlig, mens hjertet hamret som et harehjerte på innsiden av brystkassa. Lunefullt spyttet du ut hatefulle ord som skulle være forklarende på meg som menneske. Jeg tok i mot dem med bøyd hode og ydmyk stemme. Jeg var på nippet til å takke deg for at du med det fantastiske klarsynet ditt viste meg selv hvem jeg egentlig var.
Jeg gjorde det ikke.
Jeg kjente noe i meg protestere høyt, langt der inne hvor stemmer nesten ikke høres.
Jeg kjente meg ikke igjen i de såkalte sannhetene dine, men jeg visste bedre enn å si deg i mot.
Etterpå kom redselen. Knugende og lammende, med harde fingre stikkende inn i de mest ømme områdene av sjelen min. Jeg knakk som en gammel morken kvist, ute av stand til å gjøre noe annet enn å være handlingslammet.
Kjærlige hender i form av vennskap, klarte å knekke opp mange av de harde fingrene.
Ondt må bekjempes med kjærlighet, og kjærlighet vinner alltid. Visste du ikke det?
Du trodde du var stor, stor fordi du hadde styrken i form av ord, stor fordi du trodde du hadde makten. Du tok feil.
Du var så liten. Så jævla liten.
2 kommentarer:
Det er rart hvor store de tror de er, disse menneskene, og hvor små de er når alt kommer til alt. Så bra skrevet, så bra.
Samtidig sier det noe om din egen innsikt, når du faktisk ser at det ikke er deg. Ord kan fange og knuse. Når noen bruker det som slegge er det bare stygt og stakkarslig. Veldig stakkarslig.
Takk, Neglecta.
De er stakkarslige, definitivt stakkarslige.
Legg inn en kommentar