søndag 15. juli 2007

Hverdagslykke

Noe så enkelt som ett fat med kubbelys i ulike størrelser, er nok til å framkalle glede for min del.
Hah! Hvem sa at kvinner er kravstore?!

Fra tid til annen kan jeg være ekkelt positiv og barnslig lykkelig. Når jeg tenker meg om, er jeg det faktisk veldig ofte.
Ihvertfall ekkelt positiv.
Lykke følelsen kommer jo selvsagt litt sånn glimtvis. Takk og lov forsåvidt, lykkelige mennesker kan jo ofte være en prøvelse å forholde seg til.
Men jeg klasker ofte labbene sammen i ren og skjær fryd.
En flott mannerumpe f.eks. Er ikke det noe å klaske labbene sammen for, så vet ikke jeg!
Eller hvis noen overrasker meg ved å lage mat til meg, det være seg ei brødskive eller middag, og virkelig vil gjøre det.
O' store lykke!

Jeg er veldig heldig synes jeg selv, for jeg har flere mennesker i livet mitt som gir meg hverdagslykke følelsen.
Ikke det at jeg har horder av mennesker rundt meg som lager mat til meg, men de gir meg rett og slett den følelsen bare ved å være til, og at jeg får være en del av deres liv.

I dag våknet jeg opp til en sms fra bestisen,
som bare ville si at hun er glad i meg.
Det er hverdagslykke, det!

Men den aller største kilden til hverdagslykken og gleden ligger i sengen sin og sover akkurat nå. Å høre henne i en rasende fart fortelle om dagens små og store hendelser, at hun kommer og gir meg en kjempegod klem og sier;
"Åh, lille mamma'n min, jeg elsker deg masse masse!"
Det er lykke, dèt!

2 kommentarer:

Anonym sa...

Ntåå... *en pitteliten tåre i øyekroken* alle skulle hatt en datter som din! Med mine 2 rabbagaster tror jeg ikke det er overhengende fare for at jeg vil få sånne kommentarer når de er på samme alder, hehe.

Når det gjelder din fantastiske evne til å klaske labbene sammen i ren og skjær fryd, vil jeg bare ha sagt at du er et av de få menneskene jeg kjenner som faktisk LER med hele deg. Altså, du ler så det virkelig høres. Ikke bare sånt lite smil som enkelte av oss andre kan få til, men du virkelig LER du! Aaah, herlig befriende! Takk!

Solskygge sa...

Ja, er hun ikke skjønn? *stolt mamma* Men det kan henne vampyrene glimter til i "slampe-alder'n" de også. ;)

*rødmer litt brydd* Jeg må jo le, når det er det jeg gjør...
Takk, Anne min, for gode ord. :)
Og bare hyggeig at jeg er til glede. :)