lørdag 8. desember 2007

Jula er for ungene..Og meg.

Ok...Jeg innrømmer det; Jeg er fryktelig nysgjerrig når det kommer til julegaver og ting som såkalt skal være hemmelig. Jeg regelrett klør i kroppen etter å finne ut hva som befinner seg inni disse fine innpakningspapirene. Dessuten er jeg en "rister" og en "klemmer".
Jeg tar ofte og gjerne ett resolutt grep rundt pakken og rister det jeg er god for!
Samtidig kan jeg faktisk bli litt "skuffet" hvis jeg for fort skjønner hva det er.
For det er jo noe eget med denne spenningen. Jeg liker å fundere litt. *smiler*

For noen år siden, på ett førjulsbesøk ute hos pappa og co, skulle jeg ta med gavene som søssen min skulle få. (Det skal sies at jeg også er like nysgjerrig på andres gaver!)
På bordet lå det bl.a en litt stor julegave til søs. En sånn type eske-pakke, som det ikke er mulig å skjønne hva er. Så jeg tok Sokken's spesial julegrep; en hånd på hver side, løftet den opp (den var ikke sånn veldig tung, men ikke veldig lett heller), og med hendene litt godt oppe i høyden, med pakken i midten, startet jeg å riste. Det var ikke noen sånn "gentle touch", mer sånn kjapp, kraftig risting, for å virkelig sjekke om det var løse deler der inne i denne mystiske pakken.
Mens jeg står der og shaker denne pakken, ser jeg pappa som forøvrig nesten aldri mister munn og mæle, sperrer opp øynene, såpass sjokkert at han ikke får fram ett ord. Det tar noen sekunder, (jeg rister fortsatt) før han klarer å si; "Forsiktig!! Det er en dvd spiller oppi der!"
Jeg besinnet meg kjapt og la pakken pent fra meg. Og dvd spiller'n funka faktisk etterpå.
Men etter den episoden har jeg blitt bittelitt flinkere med ristingen. Nå spør jeg først om det kan ristes på. Får jeg ja til svar, skal jeg love dere at det ristes! Får jeg nei til svar, rister jeg litt allikevel....sånn svakt bare..

De sier at jula er forbeholdt ungene. Altså...sånn på papiret er jeg jo en unge fortsatt? Jeg er min fars og min mors datter. Og det fortsetter jeg jo å være resten av livet, det. Så ergo; jeg er fortsatt ett barn. Ett stort barn, men dog..... *ler*
Men det morsomste er å gi. Jeg elsker å gi! Men jeg klarer nesten ikke å holde kjeft da heller.
Jeg klør nesten like mye, hvis ikke mer, etter å fortelle HVA som nettopp skjuler seg inni papiret.
Nå mener jeg aldeles ikke å høres ut som ett menneske som kun bryr seg om pakker, for det gjør jeg ikke. Om det koster 10 eller 500 kr, blir jeg like glad. Det trenger ikke engang å være noe som er innpakket. Jeg bare liker at vi viser hverandre litt oppmerksomhet, om det handler om en gave, gode ord, en klem eller en god gjerning. Klart, vi kan jo diskutere hvorfor vi absolutt har en bestemt dato eller to vi skal gjøre dette på, hva med alle de andre dagene liksom? Man skal vise at man bryr seg da også. Men jul er allikevel jul. Jeg liker dette konseptet uavhengig av hvorfor vi feirer jul. Jeg liker å vise de jeg bryr meg om, at jeg nettopp bryr meg om dem. Jeg liker hemmelighetskremmeriet, jeg liker stemningen, jeg liker fargene, jeg liker lukten, jeg liker lyset, jeg liker at vi pynter litt. Jeg tror fortsatt på nissen og det akter jeg å fortsette med.
Jeg liker at vi en gang i året har legalt lov til å være litt barnslige.

Jeg har egentlig mange tanker om jul, men alle passer ikke inn i dette innlegget, så det får komme mer senere. Jul kan være god, og den kan være vond.

Okke som; jeg er grisenysgjerrig akkurat nå! Anne kom med ett par hint om hva jeg skal få til jul, og jeg skjønner ikke døyten! Hun prøver å trøste meg med at det er ikke er lenge igjen til jul, men just nå er det faktisk uhorvelig lenge altså!

1 kommentar:

Jorunn sa...

Jeg bare ler jeg..

;o)