Hverdagslige lyder

Jeg innbilder meg ofte at jeg har det stille rundt meg, når jeg er inntullet i hjemmets lune rede.
I dag fant jeg ut at det faktisk er mange lyder her.
Laptop'n suser stille, kattene maler, jeg hører naboen se på nyhetene
(hørselen til det eldre ekteparet vegg-i-vegg har blitt dårligere i løpet av det siste året),
gulvet som knirker på ett sted når jeg går over det, datterens fiksing av hår;
3 fhisst fhisst fhisst med hårsprayen, bittelite opphold (når hun dytter opp håret med hendene), så 3 nye fhisst fhisst fhisst, nytt opphold osv osv.
Og jeg lurer på hvorfor hårsprayen går fort her i huset...

Håndtaket som knirker når det åpnes og lukkes, susingen i rørene når naboen trekker opp på do eller bruker vannkrana, datter'n som hører på rap og hip-hop på The Voice, Mia som skraper med potene på persiennene for å signalisere at hun vil ut på verandaen (noe jeg egentlig er sikker på at hun gjør kun for å terge meg)...

Det er egentlig veldig stille her. Jeg er anti høy lyd, så tv og stereo står alltid på ett minimum.
Gjennomsnittsalderen i borettslaget er 75+, så jeg er skånet for party-bråk.

Hjemmelydene er gode. Det er noe forutsigbart og trygt over de.
Som f.eks når klokka tipper ca 14.15. Enten så åpnes døra og jeg hører en blid stemme som sier; "Hallo?" Og hvis ikke døra åpnes så ringer telefonen;
"Hei, ville bare si fra at jeg blir med Helga hjem, jeg."
Gode og forutsigbare ting som jeg kanskje ikke tenker over der og da, men som jeg merker veldig godt i kroppen hvis de ikke skjer.

De fleste lydene i vårt hjem er gode. Vi er priset med latter og samtaler, istedetfor smelling med dører og høye sinte stemmer. I noen hjem er det det som er hverdagslydene...
Eller en vond taushet.

Her er tausheten god.